Objektsikring og politikk

Stortinget ved kontrollkomiteen skal gjennomføre en høring rundt Riksrevisjonens rapport om fysisk sikring av Politiets og Forsvarets bygninger, pluss noen andre kritiske sivile tjenester som strøm- og vannforsyning. Opposisjonen gnir seg i hendene, journalister kvesser knivene og forbereder seg på en blodtørstig kampanjejournalistikk. Vi kan være sikre på at regjeringens forklaringer og argumenter omtrent ikke blir publisert, kun den drepende kritikken fra Arbeiderpartiet, SV, Rødt, Sp og MDG. Det er deres spørsmål, angrep og påstander som kommer til å prege overskrifter, radio- og TV-innslag.
   Problemet alle interesserte står overfor, er først og fremst denne: Riksrevisjonens rapporter og konklusjoner er basert på en tilstand i fortiden - opptil flere år. Da den forrige høringen fant sted, var det et stort tidsgap mellom "nåtidsbeskrivelse" og den faktiske situasjonen da høringen foregikk. I den aktuelle situasjonen, dagen før høringstart, er rapporten og analysen visstnok ført frem til utgangen av 2017 - men igjen ligger det faktisk pågående arbeidet for bedre objektsikring ni måneder foran Riksrevisjonen.
   Mye av kritkkken man finner i dens konklusjoner og anbefalinger er altså utdatert i det høringen starter.

Delvis utdatert
Et annet problem er at "Sikkerhetsloven", det lovverket som Riksrevisjonen tar utgangspunkt i og måler resultatene opp mot,  delvis er utdatert fordi den ble utformet i en annen virkelighet. Utviklingen har skutt fart og gått i en retning som lovgiverne ikke kunne forutse. Siden 2014 har det skjedd en voldsom endring i verdens og Europas sikkerhetssituasjon. Et mer aggressivt og selvhevdende Russland under Putin gjør at vaktsomhet og beredskap må heves - men ikke nødvendigvis på den måten vi tenkte mens Sovjet-Unionen eksisterte.
   I dag er det ikke Spetsnaz-lignende spesialstyrker som er den største trusselen, men cyberkrigen og evnen til å lamme sentrale forsvars- og samfunnsinstitusjoner via hacking og angrep med "digitale" våpen. For å ta et eksempel: Sabotører som jobber for en fremmed makt, og som vil lamme la oss si elforsyningen, er ikke lenger interessert i å skaffe seg kontroll over trafostasjoner, demninger eller kraftverk i fjell - de vil sette angrepet inn mot den digitale styringen av elforsyningen. Og det gjøres ikke på bakken i Norge, men i nettroll-fabrikker langt utenfor landets grenser.

Sikret godt nok?
Selvsagt skal vi ha fysisk sikring av forsvarsanlegg og politistasjoner, flyplasser, oljeinstallasjoner og viktige havneanlegg. De har i varierende grad vært sikret lenge (uten at det nødvendigvis synes med det blotte øye), spørsmålet er om de er sikret godt nok. Det vil vi få svar på under høringen, men det er et spørsmål som også er avhengig av skjønn - i forhold til fornuftig ressursbruk. Det er også et spørsmål om når sikringen skal finne sted. Skal politistasjonene og lensmannskontorene våre være omgjort til betongbunkere i fred, i det daglige? Eller skal vi ha et forberedt opplegg for betongsperrer og vakthold som settes på plass i løpet av noen minutter eller timer?
   Noen fysiske objekter er for lengst sikret forsvarlig. Man skal ikke bevege seg mye rundt sentrale statsinstitusjoner i Oslo før man lett oppdager hvor vanskelig det er å bevege seg inn mot bygningsmassen med tunge kjøretøyer. For eksempel.

Pågående strukturendringer
Jeg ser heller ikke at Riksrevisjonen tar inn over seg gjeldende forsvars- og langtidsplaner som om kort tid endrer mye av garnisons- og basemønsteret i Norge. Militærleire skal legges ned, andre styrkes og bygges ut. Det gjelder også flyplasser og andre forsvarsanlegg. Skal vi virkelig bruke millioner og milliarder på å fysisk sikre forsvarsinstallasjoner som om relativt kort tid skal legges ned eller flytte? Er det ikke bedre at beredskap- og sikringsmidlene brukes der Forsvaret flytter til?
   Det er nesten tragikomisk at Arbeiderpartiet bruker så mye energi på å kritisere den nåværende regjeringen ut fra Riksrevisjonen bemerkninger. Ingen annen regjering har sviktet det norske folk mer enn den rødgrønne mellom 2005 og 2013 hva terrorberedskap angår. Gjørv-kommisjonens knusende rapport om det som var gjort - eller helst ikke ble gjort - på Jens Stoltenbergs vakt, er den desidert mest alvorlige siden annen verdenskrig og undersøkelseskommisjonene av 1945. "Jeg tar ansvaret" sa Stoltenberg etter 22. juli - og ble sittende.

Juistisministeren som gikk av
Den daværende regjeringen hadde blant annet en feig justis- og beredskapsminister som behendig gikk av da han forsto hvor alvorlig kommisjonens rapport ville bli for hans del. Man satte inn en ny justisminister som ikke kunne kritiseres for manglende beredskap, fordi hun ikke hadde ansvaret for den mens Breivik herjet ved regjeringsbygget og på Utøya.
   Jeg sier ikke at dagens sikring av viktige forsvarsanlegg, baser og politistasjoner, våpenlagre og bilpark er hundre prosent i orden. Det er sikkert mye arbeid som gjenstår, og noen kritiske bemerkninger må regjeringen tåle. Men derfra til å mene at Solbergregjeringen må gå av, er langt unna en rettferdig "dom", og har først og fremst med det politiske taktikkeriet å gjøre. Og main stream medias blodtørstighet.

Beredskapssenteret
Se på det nye beredskapssenteret som grunnsteinen nylig ble lagt ned for (og som ingen medier gadd å dekke). I løpet av et par år får politiet et topp moderne, godt sikret trenings-, helikopter- og beredskapssenter som dette landetr aldri har sett maken til. Senteret representerer en formidabel bedring av beredskapen for hele det sentrale østland. Mål så dette senteret opp mot den pinglete og helt utilstrekkelige planen for beredskapssenter som den rødgrønne regjeringen av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet la frem etter 2011 - på Alnabru, der blant annet helikopterstøyen ville berøre 450.000 av hovedstadens innbyggere.
   Ingen regjering i nyere tid (siden 90-tallet) har gjort så mye for vår nasjonale beredskap og sikkerhet som den nåværende. For det første har man erkjent situasjonen og tatt et oppgjør med fortidens unnfallenhet og nedbygging av Forsvaret. Det er tatt betydelige grep for økning av vår forsvarskraft gjennom styrking av Nord-Norge og det sentrale østland, og gjennom fornyelse av luftforsvar, marine og hær. Nye kampfly, nye ubåter, nye marinefartøyer og ikker minst luftovervåkning vil om få år ha hevet den nasjonale beredskapen til et nivå vi ikke har hatt siden den kalde krigens dager.