søndag 26. august 2018

Objektsikring og politikk

Stortinget ved kontrollkomiteen skal gjennomføre en høring rundt Riksrevisjonens rapport om fysisk sikring av Politiets og Forsvarets bygninger, pluss noen andre kritiske sivile tjenester som strøm- og vannforsyning. Opposisjonen gnir seg i hendene, journalister kvesser knivene og forbereder seg på en blodtørstig kampanjejournalistikk. Vi kan være sikre på at regjeringens forklaringer og argumenter omtrent ikke blir publisert, kun den drepende kritikken fra Arbeiderpartiet, SV, Rødt, Sp og MDG. Det er deres spørsmål, angrep og påstander som kommer til å prege overskrifter, radio- og TV-innslag.
   Problemet alle interesserte står overfor, er først og fremst denne: Riksrevisjonens rapporter og konklusjoner er basert på en tilstand i fortiden - opptil flere år. Da den forrige høringen fant sted, var det et stort tidsgap mellom "nåtidsbeskrivelse" og den faktiske situasjonen da høringen foregikk. I den aktuelle situasjonen, dagen før høringstart, er rapporten og analysen visstnok ført frem til utgangen av 2017 - men igjen ligger det faktisk pågående arbeidet for bedre objektsikring ni måneder foran Riksrevisjonen.
   Mye av kritkkken man finner i dens konklusjoner og anbefalinger er altså utdatert i det høringen starter.

Delvis utdatert
Et annet problem er at "Sikkerhetsloven", det lovverket som Riksrevisjonen tar utgangspunkt i og måler resultatene opp mot,  delvis er utdatert fordi den ble utformet i en annen virkelighet. Utviklingen har skutt fart og gått i en retning som lovgiverne ikke kunne forutse. Siden 2014 har det skjedd en voldsom endring i verdens og Europas sikkerhetssituasjon. Et mer aggressivt og selvhevdende Russland under Putin gjør at vaktsomhet og beredskap må heves - men ikke nødvendigvis på den måten vi tenkte mens Sovjet-Unionen eksisterte.
   I dag er det ikke Spetsnaz-lignende spesialstyrker som er den største trusselen, men cyberkrigen og evnen til å lamme sentrale forsvars- og samfunnsinstitusjoner via hacking og angrep med "digitale" våpen. For å ta et eksempel: Sabotører som jobber for en fremmed makt, og som vil lamme la oss si elforsyningen, er ikke lenger interessert i å skaffe seg kontroll over trafostasjoner, demninger eller kraftverk i fjell - de vil sette angrepet inn mot den digitale styringen av elforsyningen. Og det gjøres ikke på bakken i Norge, men i nettroll-fabrikker langt utenfor landets grenser.

Sikret godt nok?
Selvsagt skal vi ha fysisk sikring av forsvarsanlegg og politistasjoner, flyplasser, oljeinstallasjoner og viktige havneanlegg. De har i varierende grad vært sikret lenge (uten at det nødvendigvis synes med det blotte øye), spørsmålet er om de er sikret godt nok. Det vil vi få svar på under høringen, men det er et spørsmål som også er avhengig av skjønn - i forhold til fornuftig ressursbruk. Det er også et spørsmål om når sikringen skal finne sted. Skal politistasjonene og lensmannskontorene våre være omgjort til betongbunkere i fred, i det daglige? Eller skal vi ha et forberedt opplegg for betongsperrer og vakthold som settes på plass i løpet av noen minutter eller timer?
   Noen fysiske objekter er for lengst sikret forsvarlig. Man skal ikke bevege seg mye rundt sentrale statsinstitusjoner i Oslo før man lett oppdager hvor vanskelig det er å bevege seg inn mot bygningsmassen med tunge kjøretøyer. For eksempel.

Pågående strukturendringer
Jeg ser heller ikke at Riksrevisjonen tar inn over seg gjeldende forsvars- og langtidsplaner som om kort tid endrer mye av garnisons- og basemønsteret i Norge. Militærleire skal legges ned, andre styrkes og bygges ut. Det gjelder også flyplasser og andre forsvarsanlegg. Skal vi virkelig bruke millioner og milliarder på å fysisk sikre forsvarsinstallasjoner som om relativt kort tid skal legges ned eller flytte? Er det ikke bedre at beredskap- og sikringsmidlene brukes der Forsvaret flytter til?
   Det er nesten tragikomisk at Arbeiderpartiet bruker så mye energi på å kritisere den nåværende regjeringen ut fra Riksrevisjonen bemerkninger. Ingen annen regjering har sviktet det norske folk mer enn den rødgrønne mellom 2005 og 2013 hva terrorberedskap angår. Gjørv-kommisjonens knusende rapport om det som var gjort - eller helst ikke ble gjort - på Jens Stoltenbergs vakt, er den desidert mest alvorlige siden annen verdenskrig og undersøkelseskommisjonene av 1945. "Jeg tar ansvaret" sa Stoltenberg etter 22. juli - og ble sittende.

Juistisministeren som gikk av
Den daværende regjeringen hadde blant annet en feig justis- og beredskapsminister som behendig gikk av da han forsto hvor alvorlig kommisjonens rapport ville bli for hans del. Man satte inn en ny justisminister som ikke kunne kritiseres for manglende beredskap, fordi hun ikke hadde ansvaret for den mens Breivik herjet ved regjeringsbygget og på Utøya.
   Jeg sier ikke at dagens sikring av viktige forsvarsanlegg, baser og politistasjoner, våpenlagre og bilpark er hundre prosent i orden. Det er sikkert mye arbeid som gjenstår, og noen kritiske bemerkninger må regjeringen tåle. Men derfra til å mene at Solbergregjeringen må gå av, er langt unna en rettferdig "dom", og har først og fremst med det politiske taktikkeriet å gjøre. Og main stream medias blodtørstighet.

Beredskapssenteret
Se på det nye beredskapssenteret som grunnsteinen nylig ble lagt ned for (og som ingen medier gadd å dekke). I løpet av et par år får politiet et topp moderne, godt sikret trenings-, helikopter- og beredskapssenter som dette landetr aldri har sett maken til. Senteret representerer en formidabel bedring av beredskapen for hele det sentrale østland. Mål så dette senteret opp mot den pinglete og helt utilstrekkelige planen for beredskapssenter som den rødgrønne regjeringen av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet la frem etter 2011 - på Alnabru, der blant annet helikopterstøyen ville berøre 450.000 av hovedstadens innbyggere.
   Ingen regjering i nyere tid (siden 90-tallet) har gjort så mye for vår nasjonale beredskap og sikkerhet som den nåværende. For det første har man erkjent situasjonen og tatt et oppgjør med fortidens unnfallenhet og nedbygging av Forsvaret. Det er tatt betydelige grep for økning av vår forsvarskraft gjennom styrking av Nord-Norge og det sentrale østland, og gjennom fornyelse av luftforsvar, marine og hær. Nye kampfly, nye ubåter, nye marinefartøyer og ikker minst luftovervåkning vil om få år ha hevet den nasjonale beredskapen til et nivå vi ikke har hatt siden den kalde krigens dager.

lørdag 25. august 2018

Ord betyr noe. Eller?

Der er minst én god grunn til at våre "main stream media" taper oppslutning og omdømme blant store leser-, lytter- og seergrupper, og at svært mange - alt for mange - ikke har tillit til det som står skrevet, høres eller sees. Ofte dreier det seg ikke om noe som konkret publiseres, men det som ikke gjør det: Motargumenter som ikke blir tatt med i en omstridt sak, alternative kilder som oversees, alt det som man unnlater å fortelle.
   Ideelt sett, det som virkelig er profesjonelt, er at media forteller hele historien, og så overlater til den enkelte mottager å gjøre seg opp en mening, trekke en konklusjon, ta et standpunkt. Dette preget faktisk den første tiden etter at direkte partieierskap til aviser ble opphevet på 1980-tallet, og avisene skulle bli såkalt "frie og uavhengige".

Idealene forvitrer
Idealet ble løftet frem som eksempel og forbilde for bare noen årtier siden hver gang journalister og redaktører møttes til seriøs debatt om prinsipper og etiske retningslinjer. Vær varsom-plakaten inneholder fortsatt det vesentlige av ideell praksis. Men følges den nå, i 2018?
   Det største problemet oppstår når journalister skal skrive om politikk. Altfor mange ser åpenbart på seg selv som gameldagse partipolitiske våpendragere, de er ivrige propagandaformidlere ut fra avisens eller hele mediehusets ideologiske ståsted og eierskapets føringer. Den som abonnerer på flere aviser inklusive nettutgaver, som undertegnede gjør, kan bare lese noen linjer i en sak uten å se på tittelhodet for å oppfatte hvilken rolle journalisten synes han eller hun må spille.
   I dag finnes ikke en eneste tradisjonell avis i Norge som står støtt på en verdikonservativ eller liberalkonservativ plattform. Samtlige er mer eller mindre radikale og venstreorienterte. Det har skjedd store forandringer i den tidligere "borgerpressen" etter at Amedia (Arbeiderpressen) overtok eierskapert. De er klin like i samfunssyn og vinkling, strever etter å være politisk korrekte, slipper bare i unntaktstilfelle andre syn til på reportasje- og nyhetsplass.

Ubalanse
Teknikken som benyttes, er først et massivt oppslag med kritikk av borgerlige partier og andre samfunnskrefter man ikke liker, deretter - helt på slutten - noen få setninger fra den som blir angrepet eller har et annet syn. Over tid blir dette et mønster. Debattspaltene er fortsatt delvis åpne og frie, men enkelte temaer blir underkommunisert.
   Hvorfor i all verden har vi da en borgerlig trepartiregjering i Norge og et borgerlig stortingsflertall? Og en statsminister som knuser opposisjonsledere i tillit og popularitet? Forklaringen ligger i de sosiale mediene, Facebook-gruppene, Twitter-kontoene, Instagram-publiseringene. Og det sunne folkevettet som måler hverdagen og virkeligheten der ute opp mot hva de venstreorienterte mediehusene hevder og påstår og tegner et bilde av. Her kommer "den andre siden av saken" frem. Og da tenker jeg ikke på "alternative fakta" a la Trump, men ekte fakta som ellers blir trengt i bakgrunnen.

Behov for opprydning
Der er gode grunner til å holde nettroll og hatefulle ytringer ute fra sosiale medier. Det opprydningsarbeidet har min fulle støtte. Samtidig er jeg klar over at main stream medias kamp mot for eksempel Facebook har en kommersiell side. Mediehusene kan ikke fordra annonsørmedier som reduserer inntektene i egne spalter og nettutgaver. Som er brysomme konkurrenter. Også et underkommunisert tema.
   Enkelte partier liker ikke kommunikasjonsbransjens inntog i den norske samfunnsdebatten. Spesielt er Norges nasjonalkonservative Trump-parti, Senterpartiet, i støtet. Jeg smiler når jeg hører anklagene. Er det noen "bransje" her i landet som mest av alle benytter seg av kommunikasjonsekspertise, så er det landbruksorganisasjonene og dets næringsmiddelindustri. Man kaller seg bare noe annet, PR-rådgivere, markedskonsulenter, informasjonsrådgivere.

Forsvar mot mediekjør
Kommunikasjonsbransjens inntog i politikk, næringsliv og frivillige organisasjoner er i virkeligheten et forsvar mot "mediekjøret", kampanjejournalistikken og de blodtørstige flokkdyrene (som vi så i Sandbergsaken). Det viser bare at politiske partier, forvaltningen og bedriftene ikke stoler på de tradisjonelle mediene, har mistet tillit til journalistene. De tror ikke lenger at egne uttalelser og kommentarer blir gjengitt korrekt eller i en korrekt sammenheng. Det er beskyttelsesmekanismer som trer i funksjon.
   Medienes samfunnskritiske funksjon? Den støtter jeg hundre prosent. Mye grums og ren kriminalitet, overgrep og uheldige forhold ville gått under radaren om vi ikke hadde gravende journalistikk. Men gravingen - det ser vi - retter seg stort sett bare mot enkelte deler av samfunnet og samfunnslivet. Den retter seg ikke mot venstresidens bastioner, den tar ikke opp for eksempel forhold i fagforbund og fagbevegelsen. Faglig tillitsvalgte blir aldri møtt med kritiske spørsmål rundt egne særinteresser eller bakenforliggende motiver når de uttaler seg. "Eksperter", "spesialister" eller "forskere" får aldri motspørsmål dersom deres synspunkter samsvarer med journalistens oppfatninger.

Et fristed
De sosiale mediene er fristeder for mennesker som føler de ikke blir hørt, sett eller forstått. Som blir holdt "nede" fordi de ikke har de riktige meningene og holdningene. Sosiale medier er et demokratisk vern mot ensidighet og ubalanse. Slike synspunkter kan main stream media ikke fordra. De er i ferd med å miste noe av "kontrollen" over meningsdannelsen og samfunnsdebatten. Deres betydning avtar.
   Der er bare én løsning på dilemmaet: Finne tilbake til røttene, til en balansert, allsidig og nøytral journalistikk i reportasje- og nyhetsspalter som mottagerne kan stole på. Så får de mene hva de vil i ledere og kommentarer.

søndag 12. august 2018

Det eneste språket Putin forstår

Avisen New York Times, en av de mange "liberale", dvs venstreorienterte mainstream media i USA, offentliggjorde  for 14 dager siden at en ny kampanje er på gang for å påvirke høstens kongressvalg. Det er Facebook, det fremste av alle sosiale medier, som har avdekket fremstøtet.
   Flere falske FB-kontoer har i det siste vært aktive i saker som splitter USA. Facebook har oppdaget åtte websider, 17 falske profiler og syv falske kontoer på Instagram (som også er eid av Facebook). Det er varslet mer informasjon når selskapet har funnet flere opplysninger og kilder. De kontoene som er oppdaget til nå, er selvsagt fjernet.

Vridde fremstillinger
Kampanjen har artet seg som vridde og usannferdige fremstillinger av fjorårets høyreradikale demonstrasjon i byen Charlottesville der en kvinne ble drept og flere skadet da en bil kjørte inn i en gruppe demonstranter. Målet nå er åpenbart å splitte det amerikanske samfunnet langs raselinjer.
   Mistanken rundt den falske kampanjen er rettet mot Russland, som hadde stor suksess da Putins nettroll-fabrikker  under presidentvalget i 2016 bidro til at Trump ble valgt. Den aktuelle digitale desinformasjonen har klare likhetstrekk med kampanjen i sosiale medier for to år siden. Det er ikke lenger tvil om at Russland sto bak. FBI og andre amerikanske etterretningsorganisasjoner har samlet et stort materiale rundt 2016-aksjonen. De var også så sikre i sin sak under presidentkampanjen at man gikk ut med opplysningene noen uker før valgdagen og advarte mot det man hadde oppdaget, både falske kontoer og hackingen av demokratenes valgorganisasjon.

Mediene sviktet
Tragedien var at "mainstream media" ikke la vekt på opplysningene i oktober 2016. Akkurat den fredagen sikkerhetsmyndighetene offentliggjorde funnene og advarte om det som var i ferd med å skje, valgte de store "liberale" mediehusene å la sex-anklagene mot presidentkandidat Donald Trump overdøve alt annet. Det var trakasseringene mot en rekke kvinner som ble kjørt frem i overskrifter og lederkommentarer samme helg. Den russiske desinformasjonskampanjen ble underkommunisert.

Meningspåvirknng
Siden har flere vestlige land opplevd forsøk fra Putins Russland på å påvirke meningsdannelser. En del er blitt stoppet underveis fordi aktpågivenheten og beredskapen har vært høynet Andre typer dataangrep fra russisk side både før og etter 2016 har gått ut på å lamme viktige samfunnsfunksjoner som kraftforsyning og bankvirksomhet, spesielt i de baltiske landene og i Ukraina.
   Hva gjør Vesten når trollfabrikkene setter i gang løgnpropaganda og desinformasjonskampanjer? Ikke stort annet enn å sette opp forsvarsverk, brannmurer og øke aktpågivenheten.
   Dette er åpenbart ikke nok. Putins nettrollfabrikker har intiativet og agerer, vestlige demokratier reagerer, prøver å beskytte seg.

Forstår bare maktens språk
Det eneste språket Putin imidlertid forstår, er makt i form av kraftige motreaksjoner - med like store skadelige følger for ham selv - i Russland, som dem han påfører vestlige stater. CIA og andre instanser bør rett og slett bygge opp tilsvarende "fabrikker", samt øke antall radio- og TV-stasjoner langs Russlands yttergrenser (av typen Radio Free Europe og Voice of America) for å informere russerne bedre om hva som faktisk skjer både i deres eget land, i Europa og i verden forøvrig. I dag er de viktigste russiske mediene kun talerør og mikrofonstativer for Putins mer og mer autoritære regime.

Gi advarsler
Det er nødvendig å møte propaganda og desinformasjon med motinformasjon basert på frie vestlige mediers etiske og journalistiske prinsipper. Sannheten seirer til slutt. Det fikk Sovjet-Unionens diktatorer selv kjenne på kroppen da folket sluttet å tro på makthavernes løgnpropaganda gjennom aviser, radio og TV.
   Også det russiske samfunnet er til dels digitalisert og dataavhengig. Der finnes metoder for å angripe og lamme viktige funksjoner som gassproduksjon, kraftleveranser og finanstransaksjoner. Først når dette skjer, vil dagens russiske oligark-styre forstå alvoret, og være villig til å demontere  nettrollfabrikkene.

En ny terrorbalanse
Vi får da en slags terrorbalanse (i likhet med atomvåpnene). Det må opprettes en cyberkrigens terrorbalanse, der begge parter har kapasiteten, men ikke tør bruke den av frykt for represalier.
   Først da vil vi bli kvitt den statlig initierte cyberkrigen fra Russlands side. Kriminelles forsøk på svindel er en annen sak. De får man ta parallelt og med andre metoder.