torsdag 15. oktober 2020

Et spill for galleriet

Da opposisjonen på Stortinget (flertallet i Utenriks- og forsvarskomiteen) sendte Langtidsplanen for Forsvaret tilbake til Regjeringen i våres, var det ikke for å styrke forsvaret med større ressurser enn det Solbergs statsråder hadde annonsert. Vi ble vitne til et intenst spill for galleriet - eller "forsvarspolitisk ping-pong" som noen uttrykte det. Det ble ikke satt frem noen konkrete krav til økninger, man nøyde seg med å stille spørsmål og be om "presiseringer".

Det opposisjonspartiene ønsket - spesielt Arbeiderpartiet og Senterpartiet - var å få en mer nøyaktig tall- og tidfesting for de nærmeste fire årene (planen har et tidsperspektiv på åtte), man ville ha en oppramsing av tiltak for effektivisering og avbyråkratisering, en opptrapningsplan for økning i antall ansatte og en situasjonsbeskrivelse av hvor langt Forsvaret er kommet i forhold til den forrige planen (2016). I tillegg var man interessert i å få mer innblikk i Sjøforsvarets fremtidige fartøystruktur (svaret er kommet i mellomtiden).

Alt ble besvart av det som kunne besvares

En lang rekke spørsmål ble sendt av ulike partier til Regjeringen, og de ble alle besvart fyldestgjørende i mai og juni (slik jeg ser det). Likevel var det om å gjøre for opposisjonen å sende hele greia tilbake, dvs utsette viktige og langtrekkende beslutninger.

Planen inneholdt altså en vesentlig, reell økning i forsvarsbevilgningene - to milliarder kroner årlig for å være nøyaktig - i alt 16,5 milliarder i de kommende åtte årene. Dette syntes altså Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet i og for seg var i orden. Likevel nektet de å behandle og vedta langtidsplanen - endringer i betydningen forbedringer kunne det ha vært forhandlet om under veis.

Men nei, her var det om å gjøre å påføre regjeringen et symbolsk nederlag. Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen var temmelig oppgitt, og han fant det nødvendig å kommentere slik: "Forsvarsplaner som sendes frem og tilbake er ikke hva landet trenger nå".

Taktikkeri også om forsvar og beredskap

Det hadde han helt rett i. Men hva kan årsaken være til å komiteflertallet gikk til det uvanlige skrittet å returnere hele planen? Én ting er vanlig taktisk opposisjonspolitikk, det vil si grader av opportunisme og popularitetsjakt. Det er ikke slik at livsviktig nasjonal samfunnsberedskap er unntatt fra taktikkeri og og det å innynde seg overfor interesseorganisasjoner og lobbymiljøer. Spesielt Senterpartiet er beryktet for å sette distrikts- og bygdepolitikk foran alle andre hensyn. Det partiet inntar aldri - aldri - et standpunkt de kan risikere å tape velgere på. Hadde det vært opp til Navarsete og hennes partifrender, ville vi hatt en "mo" i hver bygd og et overdimensjonert heimevern (som i parentes bemerket først skal tre i aksjon når invasjonen er et faktum og fienden står i landet). 

Arbeiderpartiet på sin side er under press fra de ansattes organisasjoner i Forsvaret - partiet har ikke ryggrad til å gå imot faaagbevegelsen. Og Frp? Ingen vet hvor det partiet hopper i enkelte situasjoner. Popularitetsjakten forener dem alle.

Konkrete forbedringer 2021-24

Det vil sikkert komme en porsjon presiseringer og konkretiseringer i den "nye" planen som legges frem fredag 16. oktober. Men den vil nok i hovedsak gi de samme svarene på de samme spørsmålene som ble stilt i mai, og som fikk gode svar fra departementet umiddelbart etterpå.

Det er for øvrig tull at regjeringen ikke vil iverksette konkrete forbedringer i forsvaret de første fire årene. Da skal innfasingen av F-35 oppfylles, da skal innfasingen av nye overvåkningsfly av typen P8 finne sted, da skal det bygges på Evenes og etablering av et styrket landforsvar i Finnmark finne sted. En ny militær ordning for verneplikt skal innføres. Alt dette sto listet opp i de vedleggene som fulgte med forslaget til LTP. Gadd ikke opposisjonen å lese hele saken? I tillegg lå det alt i sommer an til at de seks korvettene av Skjoldklassen får lengre levetid enn til 2025 - som erstatning for tapet av en fregatt.

Statsbudsjett og LTP samtidig 

Det har vært pekt på det uheldige i at langtidsplanen nå blir behandlet parallelt med statsbudsjettet i høst. Det er helt klart en ulempe. Opposisjonen har ikke mer penger enn regjeringen når det kommer til stykket. Spesielt ikke Frp, som prioriterer kutt i formuesskatt, eiendomsskatt og vil la staten overta mer av bompengefinansieringen. Arbeiderpartiet satser stort på enda bedre velferdsordninger og mer penger til permitterte og ledige. Man vil for eksempel helt sikkert nullstille den beskjedne økningen i egenandeler (sammenslåing av frikortordningen i helsevesenet). Senterpartiet vil konsentrere seg om å svare opp bøndenes og bygdenes interesser, forhindre mer effektive kommuner og gjenopprette lensmannskontorer.

Det man har oppnådd i realiteten, er forsinkelser i en tid da det nettopp er viktigere enn på lenge å styrke forsvarsevnen og viljen til forsvar, så raskt som overhodet mulig. Jeg merket meg den nye forsvarssjefens ønske ved tiltredelsen.: At langtidsplanen ble forhandlet frem og vedtatt før Stortinget tok sommerferie.

Mye av det vi har sett de siste månedene har mest av alt fortonet seg som spill for galleriet. Ikke spesielt imponerende, spør du meg.

onsdag 7. oktober 2020

Thomas Seltzer og mediene

NRK TV har gjort seg dagsaktuell med de første episodene av reportasjeserien "UXA - Thomas Seltzers Amerika". Han ble grundig intervjuet i Dagsrevyen før premieren, og utspurt om hva han trodde var årsaken til polariseringen i det amerikanske samfunnet under Trump. Blant forklaringene pekte amerikaner-nordmannen på særlig én, som sikkert sjokkerte en del troskyldige norske journalister: "Mediene", svarte Seltzer, og utdypet sine funn i God`s Own Country:

Han forklarte uten omsvøp at amerikanske medier er blitt uhyggelig "konfronterende" og konfliktfremmende, dvs. de bidrar til å skape konflikter, og dermed splittelse, mistro, mistenksomhet og hat.

Vi andre har lenge sett at amerikanske mediehus stort sett bare støtter én av presidentkandidatene. Dette gjelder slett ikke bare Fox News og andre konservative nyhetskanaler. På den "liberale", altså radikale,  siden er situasjonen temmelig nøyaktig den samme. De gir vidt forskjellige virkelighetsbeskrivelser av samfunnsforhold og økonomisk og politisk utvikling.

Former for Fake News

Trump har på en måte rett når han bruker uttrykket "fake news",  for slike kan gjenfinnes på begge sider av den politiske midtstreken. Mediene gjengir bare deler av nyhetsbildet. De er opptatt av "sterke" oppslag, nyheter som skaper opprivende  følelser, gir grobunn for kompromissløse meninger, unyanserte beskrivelser. Noe av dette har opplagt kommersielle årsaker - sosiale medier har tatt mye av annonseinntektene - og nå gjelder det å skape oppmerksomhet rundt egne utgivelser og nyhetsflater - for enhver pris. De etiske reglene er det ikke så nøye med. Dermed synker den profesjonelle standarden.

Dette er en virkelighetsbeskrivelse som vi har sett tendenser til lenge i amerikansk politikk. Dagens situasjon ble ikke skapt av Donald Trump, det var klare tendenser under tidligere presidenter og presidentvalgkamper. Det hele har kulminert i den presidentvalgkampanjen vi er vitne til.

Dårlig journalistikk smitter

Så er det naturlig å spørre: Har noe av den samme tendensen smittet over på mediene i andre deler av verden, Europa inkludert? Mitt svar er ja. Vi ser det særlig i Storbritannia, der forsider og måten nyheter blir presentert på, skal bidra til å ramme noen eller noe. Enkle slagord og karakteristikker av politikere har erstattet den nøkterne gjengivelse av fakta. Men så er også britisk presse rammet av nøyaktig samme annonsesvikt på grunn av de sosiale medienes erobringstokt for annonseinntekter og sponsorbeløp.

Hva med norsk presse i enden av denne tråden? Med 45 år bak meg som mediemenneske er jeg ikke i den ringeste tvil om at utviklingen går i feil retning også i Norge og at vi ikke lenger kan "stole på det som står i avisa". Lesere, radiolyttere og TV-seere må søke alternative kilder for å danne seg et korrekt bilde av det som skjer. Det gjelder ikke så mye hendelsesnyheter som brann, drap og naturødeleggelser. Det gjelder først og fremst temaer i samfunnsdebatten og beskrivelser av samfunnsutviklingen.

Det startet ikke i går

Men den negative utviklingen startet egentlig tidligere. Den begynte med innføring av tabloidformatet som krever korte, rammende titler, sexy ingresser og færre nyheter og oppslag totalt sett. Titlene har i dag ikke nubbesjangs til å beskrive en hendelse eller et tema på en nøytral og informativ måte. Ingen desksjef vil nå bruke en balansert overskrift rundt et omstridt tema eller hendelse. Man tyr heller til en utvalgt uttalelse fra en part som har kraft og brodd og inneholder angrep. Det selger, det vekker interesse. Jo mer glohet kaffe som settes i vrangstrupen, desto bedre.

Vi ser - i alt for mange tilfelle - hvordan journalisten "vinkler" saken, hvordan han eller hun tenker om hva som er viktigst, hva slags informasjon og fakta som legges frem,  hva forfatteren ønsker å oppnå. Særlig elsker man frontalangrep på offentlige personer eller toneangivende politikk, både på riksnivå og i lokalpolitikken. Det gjelder selvsagt først og fremst angrep på "dem som har makta", det vil si de partiene som har oppnådd størst tillit blant velgerne. Flertallsmakt er noe skummelt i seg selv, kan man få inntrykk av. Når man har brukt tre fjerdedeler av en avisside på et frontalangrep, får den som angripes komme med et forsvar i ett eller noen få avsnitt mot slutten av oppslaget - da man vet at en del lesere alt har hoppet av. Alt for ofte er det heller ikke svar på kritikk i samme artikkel.

Tilliten er svekket

Den ene undersøkelsen etter den andre avslører at menigmanns tillit til norske medier er svekket i forhold til tidligere tider. Det betyr ikke at det som konkret står der, hva som blir sagt eller bildebelagt er direkte galt. Problemet er at det ikke er den fulle sannhet som blir formidlet, hele bildet av argumenter for og imot savnes. De av oss som leser flere aviser hver dag, merker seg fort hvilke journalister som er til å stole på, som virkelig er profesjonelle. Det gjelder selvsagt også lokalpressen, der mange lesere kan kontrollere innholdet gjennom kjennskap til en sak.

Journalister engasjerer seg mye mer personlig enn før. De tilstreber ikke distanse til omstridte samfunnsspørsmål. De har en agenda, ja, de valgte kanskje nettopp å jobbe i medier for å fremme sine personlige synsinger.

Dagsavisen fortsatt best

Jeg må si at - selv om den ideologiske plattformen er soleklar og legitim - så er Dagsavisen ("Arbeiderbladet") og Vårt Land fortsatt aviser som tilstreber en viss balanse, som lar oppslagene veie for og imot, som tar imot andre synspunkter på fremtredende plass. Det gir tillit. Den desidert verste i nyere tid, er Aftenposten, som man absolutt ikke kan stole på, uansett hvor flotte faktabokser som settes opp. Før sa man at avisen "ga solid grunnlag for egne meninger". Det er lenge siden.

Lesere, lyttere og seere kan ikke verge seg mot ensidige reportasjer og propagandapregede oppslag annet enn å søke andre kilder parallelt med at man tar imot oppslagene i "main stream media". Nettaviser, de store organisasjonenes og partienes hjemmesider, interesseorganisasjonenes uttalelser og analyser fra nøytrale analytikere og faktaprodusenter fyller ut bildet. Kommunenes nettsteder er ofte langt mer nøkterne og korrekte i innhold enn hva lokalavisa velger å skrive om. Det siste gjelder ikke SSB i samme grad som tidligere. Prokuratorknepet med å endre formuesbegrepet i økonomisk statistikk slik at man skulle få inntrykk av mer ulikhet og de rike på fremmarsj i Norge, var opplagt motivert av enkeltmedarbeideres ønske om å påvirke samfunnsdebatten. Heldigvis har de fått faglig motbør så det holder.

Slåss for sine kommersielle interesser

Jeg har skrevet det før: Norske medier slåss i dag for sine kommersielle interesser, de vil først og fremst vekke oppmerksomhet, og da er det ikke så nøye med midlene og metodene, bare det blir mange "klikk". Antall "klikk", altså tallet på lesere som har valgt å kaste øynene på et oppslag, brukes i forhandlinger med annonsører. Derfor tyr man til titler og artikkelinnhold som vekker sterke følelser og reaksjoner. Mye av stoffet er typisk "ukebladstoff" som vi sa i gamle dager. Ord som krig, kamp, krise og katastrofe glir inn i tittelspråket også der de ikke hører hjemme. Det er utrolig hvor mye folk "frykter". Språket er forflatet og oversvømmet av klisjeer.

Det er ingen lystelig utvikling. Det eneste som hjelper, er at lesere får nok og sier opp abonnementet. Det er ikke sikkert savnet vil bli så stort.

lørdag 3. oktober 2020

Fleip om kongehuset

 Vanligvis omtales vårt kongehus med respekt, tillit og kjærlighet. Et eklatant brudd med tradisjonen og folkeskikken kunne vi merke oss i Aftenposten lørdag 2. oktober, der avisens forholdsvis nylig tiltrådte politiske redaktør omtaler den høytidelige åpning av Stortinget dagen før. Kjetil B. Alstadheims kommentar, kalt "skisse",  er breddfull av fleip, syrlighet og nedlatende bemerkninger pluss "inside information" fra pressebenken med "avsløringer" av kongelige bommerter gjennom de siste tiårene  - mens monarken leste årets trontale. I disse dager er vår monark syk, og kronprinsen har overtatt Kongens plikter. Den politiske redaktørens raljeringer kunne ikke kommet på et mer upassende tidspunkt.

Den journalistiske begavelsen Alstadheim kan nemlig fortelle oss at denne gangen var det en "vikar fra slottet" som leste regjeringens programerklæring. HKH Kronprins Haakon, som var der for første gang i rollen,  hadde riktignok følge av moren sin, får vi vite. Som om det dreide seg om en umyndig person som måtte ha følge av en voksen. Aftenpostens politiske redaktør sammenligner kronprinsregenten med "fung. ass. i Helsedirektoratet, altså en slags monarkiets Espen Rostrup Nakstad". Sammenligningen er riktignok ikke helt korrekt, for "Nakstad har tross alt ikke arvet jobben".

Viktig observasjon

Fleipen i kommentaren slutter ikke der. Nei, den politiske redaktøren, som den skarpe observatøren han er,  hadde fått med seg at kronprinsen "fiklet litt med å få av seg de hvite skinnhanskene før han tok fatt på talen." Og at han var "hjemmekontoristenes kronprins" med et 17.635 kvadratmeters slott til disposisjon, to fritidsboliger i samme kommune og eget skip å dra på norges-ferie med."

Trontalen var i år kortere enn vanlig. Aftenpostens politiske redaktør ramser opp talens lengde gjennom tidene, og kommer med den nyttige opplysningen at Kong Harald i 2015 kom til å hoppe over en side. "Av hensyn til kongen ble trontalen krympet til under 1000 ord i 2017", får vi vite.

Deretter raljerer Alstadheim over trontalens faktiske innhold. Den var jo innom både klima og skatt og inkludering, og så fant regenten det for godt å minne om Corona-tidens hygieneregler. "Og husk på meteren, leste fung. metermonark". Aftenpostens politiske redaktør påpeker likevel at kronprinsen ikke hadde meterstokk med seg. "Det eneste han var bevæpnet med, var bare en sabel. Så han kom litt til kort", avslutter redaktøren sin syrlige kommentar.

For liten for skoene

Det hører med at "skissen" i landets største aviskonsern er illustrert med en tegning der kronprinsregenten er plassert oppe i en alt for stor sko. Alle skjønner jo hintet om at kronprins Haakon Magnus ikke helt behersker rollen.

Hvilken reaksjon kan vi vente oss på Slottet, tro? Der vil man nok utad smile tappert og si at "dette var jo morsomt". 

Tja. Mange av oss andre vil si det som det er: En ufin, ekkel og guffen synsing som avisen kunne spart seg. Innhold og form er av en karakter som sikkert er gjennomlest av ansvarlig redaktør og godkjent av henne. Hun som er ansvarlig i en "liberal-konservativ" avis. Utenom de to regner jeg med at andre journalister og monarkiets fiender generelt vil godte seg. Alstadheims kolleger vil sette opp det urbane hånfliret, og klappe ham på skulderen (eventuelt ved albuberøring) i avisens kantine. Det vil oppmuntre andre til å gå videre i samme spor. Vi har mye å glede oss til.

Vil Aftenposten også ta den samme tonen  under en enda mer alvorlig nasjonal krisesituasjon? Alt kan jo fleipes med, ikke sant?