Er nødt til å gå videre

Putin-Russland er nødt til å gå videre i territoriell ekspansjon for å sikre seg en direkte landverts forbindelse, en bred nok korridor, fra dagens Russland i retning Krim. Halvøya er alt for isolert og alt for avheng av Ukraina til å kunne overleve fra dag til dag når det gjelder særlig energi og vann. Opplandet er for lite med dagens grenser, Krim har ikke et tilstrekkelig bakland for dybdeforsvar.

   Det var noe av den samme tanken som lå bak da Sovjet-Russland i 1940 og etter annen verdenskrig tok Karelen fra finnene. Den tidligere finsk-russiske grensen lå for nær Leningrad (St. Petersburg). I tillegg mistet Finland adgangen til Nordishavet, som Sovjet-Unionen hadde gått med på å overlate til finnene under freden i Tartu i oktober 1920. De tidligere finske områdene ble russifisert, finnene deportert i titusentall.

Klar til invasjon

Når dette skrives, har Putin-Russland bygget opp en sterk militær styrke langs den ukrainske grensen i øst. I områdene vest for grensen er den russisktalende befolkningen i flertall, opp til mellom 60 og 100 prosent. Det blir lett for Putin å sørge for at de russiskspråklige ukrainske borgerne gjør «opprør», sier seg høylytt trakassert og undertrykket av regjeringen i Kiev og ber om en russisk invasjon for å «frigjøre» seg fra «fascistene», det vil si dagens ukrainske styre valgt av det ukrainske parlamentet. De samme metodene blir ellers benyttet slik Sovjet gjorde i Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria i kjølvannet av annen verdenskrig. Forskjellen er at der hadde ikke Stalin russere som femtekolonne engang.

Det vil skje raskt

Disse fremstøtene må Putin gjøre raskt - før parlamentsvalget i Ukraina i mai. Han har mer enn nok militær styrke til å gjennomføre invasjon og landerobringer raskt og effektivt: Det anslås at 50.000 soldater er kommet til oppmarsjområdet. Hverken USA, NATO eller EU kan forhindre det som skjer.
   Uansett hva som skjer i de nærmeste ukene, er styrkeoppbyggingen med på å spre frykt i Ukraina. Landet skal skremmes til å følge Putins ønsker og ordrer, og helst overtales til å stanse orienteringen vestover mot EU.

   Den russiske militære kapasiteten er stor. I første omgang er det stredet som forbinder Svartehavet med Azovhavet som står for tur, men Putin ser helt sikkert i retning av de sørvestlige regionene av Ukraina, også der er de russiskspråklige i flertall. Så vil det være naturlig å gå videre mot Moldova og erobre den delen av landet som ligger øst for elven Dnestr, kalt Transnistria. Her har befolkningen, med storrussisk støtte og oppmuntring, «brutt ut» av Vest-Moldova, som domineres av rumensk språk.

Tenker ikke som oss

Det er de ukrainske byene Kharkhiv, Luhans og Donetsk som står aller først for tur. Putin og den storrussiske klikken rundt ham tenker ikke som vesteuropeere eller amerikanere. De tenker i styrke, i militær kapasitet og gjennomføringsevne. Glem høytidelig inngåtte avtaler. KGB/FSB-lederen Vladimir Putin er heller ingen moderne statsleder som har tatt inn over seg vestlige liberale og demokratiske ideer og idealer. Han leser ikke bøker, bruker ikke Internett og fores med informasjon fra en engere krets som tenker som ham. Høyst sannsynlig er han en iskald psykopat. Se det totalt manglende minespillet hans, følelseskulden ligger tykt utenpå.

   Han vil kun bøye seg for militær styrke (som advarsel), utsikten til reduserte statsinntekter, tap av markeder for russisk olje og gass, isolasjon og sanksjoner. Han vil kunne holde det gående lenge før disse mottiltakene svir.

Det kommer mer fra Putin. Hva og når?

Putin-Russlands invasjon og erobring av Krim har sannsynligvis vært planlagt lenge, ikke som en beslutning som skulle gjennomføres uavhengig av omstendigheter, men som en opsjon i ideologisk, politisk og militær planlegging: Hvis det og det skjedde i Ukraina, for eksempel et regimeskifte, kan «vi» benytte anledningen til å gjøre det og det...

   Tidspunktet var velvalgt fordi Russland under Putin har sett hvordan demokratiske land i vest har valgt å redusere sine forsvarsbudsjetter og sin beredskap (inklusive stående, innsatsklare styrker i alle forsvarsgrener) som konsekvens av finanskrisen og nedgangskonjunkturer.

Trenger ikke ta hensyn

Også Russland ble rammet av finanskrisen, men en de facto diktator som Putin og hans nærmeste oligark-krets trenger ikke å ta hensyn til folkets velferd og lykke. Han behøver ikke å satse på materiell velferds- og velstandsøkning for russere flest. Han kan bare begrense ytringsfriheten, kjøre nasjonalistisk propaganda i kontrollerte medier og ellers bruke alle midler (inklusive provokasjoner, umerkede russiske uniformer og bøllete såkalte selvforsvarsgrupper) for å nå sine mål. Vi kommer antagelig til å se hevnaksjoner mot Krimtartarene, den opprinnelige befolkningen, og muligens deportasjon av dem til andre deler av Russland. Det har Russland lange tradisjoner for, fra tsartiden via sovjetperioden til dagens uberegnelige og uforutsigbare Putin-Russland.

En imperialistisk makt

Glem aldri at Russland gjennom flere århundrer har vært en imperialistisk og kolonialistisk nasjon, som har lagt under seg svære landområder i øst og i sør, land der det aldri har bodd russere. Russland har imidlertid sluppet unna merkelappen «imperialistisk» fordi landområdene man har erobret, utgjør et sammenhengende belte bortenfor det russiske kjerneområdet, mens de europeiske imperiebyggerne la under seg oversjøiske land og verdensdeler.

   Putin slo til mens USA var svekket av Irak- og Afghanistan-krigen, og på et tidspunkt da vesteuropeiske land har svekket sitt forsvar til det uansvarlige. Det gjelder også Norge. Det er tankevekkende at de siste ordrene sannsynligvis ble gitt fra tribunen under OL mens resten av verden feiret idrettsbegivenheter i fredelig kappestrid.

Sverige og Finland

Hva kan gjøres? Jeg håper svenskene og finnene øyeblikkelig starter den interne debatten om NATO-medlemskap. Det gjelder særlig Finland. Landet har så lang grense mot Russland at et NATO-medlemskap med NATO-styrker på øvelser (det vil si beredskap) langs grensen vil presse russerne til å allokere relativt store militære ressurser på sin side av den samme grensen og dermed svekke andre frontavsnitt.

   Samtidig må mange land i NATO vurdere faste baser for Atlanterhavspaktens stående styrker i fremskutte posisjoner. I mange land, deriblant Norge, vil det neppe skje. De venstreradikale anti-NATO-kretsene er for sterke. Et godt alternativ er imidlertid en opptrappet øvingsaktigvitet som medfører at det nesten til enhver tid befinner seg andre lands NATO-styrker på for eksempel Estlands, Latvias og Litauens territorium. Utsikten til å komme i direkte trefninger med styrker fra Tyskland, Storbritannia og USA vil avholde Putin fra ytterligere provokasjoner.

Transdniestr, Sør-Ossetia...

Men mot svakere land som ikke er medlem av NATO, vil Putin ganske sikkert gjøre fremstøt: Transdniestr, Sørlige Ossetia, Abkhasia og Karabach – og de russiskinfluerte områdene i Ukraina. Hvorfor? Fordi Putin ikke har så mye mer å tape i internasjonalt dalende anseelse. Sanksjonene vil ramme hardere, men befolkningen vil helt sikkert slutte opp om diktatoren under press utenfra.

   Inntil det ikke er mer smør igjen og de langsiktige negative virkningene går opp for det russiske borgerskapet, og en del kuede intellektuelle som ennå ikke har mistet sin redelighet.

   Igjen er det overordentlig viktig at Vesten gjør seg mest mulig uavhengig av russisk olje, gass og andre råvarer – og gjerne produserer så mye energi selv at petroleumsprisen går ned. Det vil knekke Russlands økonomi og ramme levestandarden med full tyngde.

Dårlig start for Agenda

Den sosialdemokratiske, LO-styrte tenketanken Agenda har fått den verst tenkelige start. Da Marte Gerhardsen sa ja til jobben som daglig leder, viste det seg at hun var tilbudt en årslønn på 1,3 millioner kroner. Radikale krefter i LO, og det er de som er på fremmarsj nå, reagerte. Så fulgte beskyldninger om at stillingene i den nye tankesmien kun skulle forbeholdes medarbeidere fra den toppakademiske intellektuelle eliten.

   Det siste stusser jeg over. Hva er galt med høyt utdannede akademikere som nødvendigvis må jobbe med intellektet sitt? Hva er galt merd gode kunnskaper og høy kompetanse?

Vil irritere

Det kan jo hende at noen av de rapportene og anbefalingene som Agenda-ansatte skal utarbeide, vil ende i konklusjoner som dagens LO og «det arbeidende folk» ikke er interessert i. Gerhardsen har allerede varslet LO-toppene om at smidde Agenda-tanker kan komme til å irritere og provosere Landsorganisasjonen og dets medlemmer. Da balanserer hun på stram line farlig høyt over bakken. LO skal betale det meste av regninga for Agendas virksomhet, og LO-pampene ønsker selvsagt å bestille rapporter med et innhold som passer dem i lønnskampen og samfunnsdebatten. Da passer det dårlig at Agenda i tillegg skal forsøke å fange inn sentrumspartiene i en finsnekret «ny» ideologi.

Verdt lønna

Jeg misunner ikke Marte Gerhardsen lønna på 1,3 millioner. Det er hun sikkert verdt. Mer alvorlig for Arbeiderpartiet, som først og fremst er bestilleren av Agenda-tanker, er at ansettelsen bekrefter en trend og et økende problem for den politiske arbeiderbevegelsen: De Oslo-sentrerte dynastiene som stadig har et klamt og kontrollerende grep på partiet og politikken.

   Det er Bygdøy- og Bærum-sosialistene som gjennom familierelasjoner, nettverk og vennskapsringer nå styrer Arbeiderpartiet. Det samme kan sies om SV, som er stinn av radikale intellektuelle i hovedstaden. Riktignok kommer dagens ledelse formelt fra Vestlandet, men er så godt syltet ned i det urbane tankegodset at de neppe oppfattes som representative for landet, for ikke å si distrikts-Norge.

Et imageproblem

Arbeiderpartiet skaffer seg i tillegg et splittende imageproblem ved et eventuelt valg av Jonas Gahr Støre som Jens Stoltenbergs etterfølger. Han kommer fra et Oslo-borgerlig, velstående opphav, var i en kort periode inne på tanken om å støtte Høyre, men valgte for bare 15 år siden likevel å melde seg inn i Arbeiderpartiet. Det var sikkert klokt med tanke på karrieren.

   Her er en mann som ikke har noen erfaringer fra «gølvet», som ikke synes å ha innlevelse nok til å forstå og kommunisere med vanlige arbeidere og funksjonærer, om han forsøker og strever aldri så mye gjennom maskingeværsalver av ord og et ubestridelig dyktig intellekt.

   Civita og andre ikke-sosialistiske tenketanker kan ta etableringen av den venstreorienterte smia med stor ro. Enten knekker Agenda fysisk sammen i spagatspranget mellom sosialistiske og sentrumsorienterte posisjoner, eller så sier LO-kassereren stopp når dens rapporter viser seg å åpne for en helt annen samfunnsutvikling enn den de mektige fagforbundene ser for seg.

NATOs generalsekretær

Det er ingen katastrofe om Jens Stoltenberg blir ny generalsekretær i North Atlantic Treaty Organization. Men jeg sover ikke noe bedre om natten ved tanken. Hele hans politiske karriere og fremtreden har gitt meg, og mange med meg, et bilde av en litt veik og pinglete (dog gutteaktig og sjarmerende), konfliktsky og ettergivende politiker, en som har mange gode tanker og velmente standpunkter, men som mangler besluttsomhet og gjennomføringsevne. Den rødgrønne regjeringen ledet han «som et løpende seminar», blir det sagt, der mye energi ble brukt til å unngå konfrontasjoner, skyve interessekonflikter over i tidkrevende utredninger og utsette vanskelige saker. Man må gjerne kalle det gode lederegenskaper og statsmannskunst.

Kriseledelse

De åtte årene med rødgrønn regjering har vist oss en kompromissvillig og forhandlingsteknisk dyktig håndverker. Men som flere kommentatorer har pekt på: Han er ingen ledertype i krisesituasjoner eller når nasjonen må ta raske beredskapsmessige grep. Det forteller litt at et enstemmig storting etter 22. juli-kommisjonens rapport kritiserte statsministeren for manglende forberedelser og manglende samfunnsberedskap. Politistudien bare bekreftet den samstemmige kritikken.

    Det var da Jens Stoltenberg sa de bevingede ord: «Jeg har ansvaret». Og ble sittende.

Kameraderi på toppen

Hvorfor blir han nå da skrytt opp i skyene for sine lederegenskaper med tanke på generalsekretærstillingen? Fordi en slik støtte er blitt kutyme i det norske politiske miljøet, et slags kameraderi på høyt nivå. At den til enhver sittende regjering støtter opp om alle nordmenn som aspirerer til høye internasjonale verv, er blitt en sedvane, et rituale, en uskreven lov. I det ene tilfellet kan det være en person i regjeringsposisjonen som trenger støtte, andre ganger en representant for opposisjonen. Det regnes som uhøflig ikke å rose ambisiøse nordmenn opp i skyene når utlandet kaller, uansett hva man synes om dem på hjemmebane.

   Ola Nordmann er fortsatt så preget av husmannsånd at han og hun synes det er stas når noen blir kallet til internasjonale verv med høy status. Det smitter liksom over på vår egen selvtillit.

En blant flere

Høyst sannsynlig var Stoltenberg påtenkt blant flere kandidater før Ukraina- og Kriminvasjonen ble akutt. I en stort sett fredelig verden i vår del av kloden kan man alltids tillate en generalsekretær i NATO som ikke forventes å ta de store initiativ eller starte de store reformprosesser, en «business-as-usual»-type som administrerer og organiserer mer enn å legge frem store og tøffe grep i en presset situasjon. Men nå, med overhengende fare for flere russiske erobringer i tiden som kommer og dermed et destabilisert Europa, vil det neppe være klokt å velge en Stoltenberg.

   Riktignok er det et argument og en styrke at Norge de siste 20 årene har vært regnet som en solid NATO-alliert, til tider «beste elev i klassen». Men man skal ikke gå så alt for langt tilbake i etterkrigstiden for å finne norske sosialdemokratiske partiledere og statsministre som ikke ville være med på den felles NATO-strategien av typen dobbeltvedtak om rakettutplasseringer – den som førte direkte til Sovjet-Unionens fall. Norge opptrådte da som et vinglete «fotnoteland» som noen ennå husker. Det har tatt mange år, adskillige forsvarsbudsjett og flere utenlandsoperasjoner for å dempe inntrykket av en opportunistisk og indrepolitisk styrt NATO-holdning.

Ny NATO-debatt?

Et Arbeiderparti uten Stoltenberg vil bli utsatt for store påkjenninger i tiden som kommer når spørsmålet om et USA-dominert rakettskjold får ny aktualitet, når forsvarsbudsjettene må økes, beredskapen bedres og når kravet om faste NATO-baser i de mest utsatte øst-europeiske landene blir lagt på bordet.

   NATO-motstanden i Arbeiderpartiet ligger der og ulmer hele tiden, det samme gjør skepsisen og kritikken mot det meste av hva et ansvarlig USA som supermakt må gjøre i en urolig og farlig verden. Putin kan komme til å gi et antiamerikansk Sosialistisk Venstreparti mer vind i seilene.

Et gufs fra 30-årene

De som fulgte Vladimir Putins taler til parlament og føderassjonsråd tirsdag, fikk en beklemmende følelse av gjenkjenning, et gufs fra en fortid vi europeere helst vil legge bak oss for alltid. Russlands nye tsar forsvarte anneksjonen av Krim, hisset opp nasjonalistiske stemninger, og han snakket om det «selvsagte» kravet om at alle russere måtte ha rett til å leve innenfor nasjonalstaten Russlands grenser. Ett folk, ett land.

Ein Volk, ein Reich

Har vi ikke hørt dette før? «Ein Volk, ein Reich», sa Adolf Hitler. Han brukte argumentet kynisk og gjentagende for alt hva det var verdt. Først invaderte han Rhinland i 1935, der bodde det mange tyskere. I mars1936 sørget han for at det tysktalende Østerrike ble en del av det stortyske riket (Anschluss). I oktober samme år kom turen til den tyske grensebefolkningen i Tsjekkoslovakia (Sudetland). Ved München-forliket fikk Hitler gjøre som han ville. Vestmaktene ga etter og trodde at den tyske diktatoren da var fornøyd («appeasement»). Det var han ikke. Grensene ble justert slik at sudettyskerne kunne innlemmes i Tyskland. I 1939 fullførte han planen om å knuse nabolandet. En tysk vasallstat ble opprettet av rest-Tsjekkoslovakia under navnet Protektorat Böhmen und Mähren.

«Gjenforening»

Hitler gikk videre og krevde at den tyske fristaten Danzig (i det nåværende Polen) måtte gjenforenes med Tyskland. Og siden Danzig og det tyske Øst-Preussen var geografisk sammenbundet men adskilt fra resten av Tyskland, krevde den tyske føreren en tetting av korridoren, den delen av Polen som skilte de to landområdene fra hverandre. I mellomtiden hadde han gjennom en hemmelig avtale med Stalin laget et nytt kart der de to diktatorene delte Polen og de tre baltiske landene mellom seg.

   Deler av det gamle tyske Øst-Preussen er forøvrig identisk med dagens russiske enklave Kaliningrad, det tidligere tyske Köningsberg. Dette området erobret Sovjet-Russland i 1945 og har siden beholdt det som sin eiendom, som en koloni.

Historien gjentar seg

Den samme historien gjentar seg nå. Vladimir Putin, Russlands nær eneveldige president, bruker «Ein Volk, ein Reich» som påskudd og slagord for å erobre biter av nabolandene. Krim er bare starten. De russisktalende områdene i dagens østlige Ukraina står helt sikkert for tur. Det han da vil gjøre, er å piske opp stemningen blant de russisktalende ukrainerne, beskylde de ukrainske myndighetene i Kiev for å undertrykke dem. Det vil han gjøre ved provokasjoner, for eksempel ved å kle opp russiske soldater med ukrainske uniformer som angriper russere voldelig eller med våpen. Vi får Hitlers Sturmabteilungen (SA) i en ny drakt herjende i gatene rettet mot ukrainere som er i mindretall.

Propagandakrig

Så vil det dukke opp «selvforsvarsgrupper» blant de russisktalende. De vil gripe makten ved kupp og deretter be Moder Russland og Putin om hjelp til selvstyre. Russiske styrker uten nasjonalitetsmerker blir sendt inn, akkurat som på Krim, og ta kontrollen. En «folkeavstemning» blir regissert som skal gi overgrepene et skinn av legitimitet.

   Mens alt dette skjer, trapper Putin opp informasjonskrigen og løgnpropagandaen samtidig som han begrenser Internett og Facebook m.m. for vanlige russere. De skal ikke fritt kunne kommunisere med Vesten eller få adgang til uavhengige nyhetskilder.

   Ytringsfriheten, som i dag knapt er til stede i Russland, blir enda mer begrenset, mens de offisislle TV- og radiokanalene under Putins kontroll pøser ut løgn og desinformasjon. Som at myndighetene i Kiev er fascister og nazister (påskuddet er at et høyreorientert nasjonalistisk parti har fått fire av 20 statsråder i den ukrainske samlingsregjeringen, men har liten innflytelse). «Her gjelder det å forsvare borgerne i det frie Russland. Faren truer! Bare Putin kan redde oss!»

Hva kan gjøres?

Hva gjør USA, NATO og EU? Så godt som ingen ting. Sanksjoner som svir faller tilbake på de europeiske landene selv og rammer deres fra før svake økonomi. I en tid der maktbruk ikke er en tilgjengelig opsjon, er det bare ett våpen som er virkningsfullt og som kan få den tidligere KGB-offiseren til å tenke seg om: Økonomien. Det er viktig at Vest-Europa fra nå av gjør maksimalt for å gjøre seg uavhengig av russisk olje og gass (russerne leverer 30 prosent av oljen og 35 prosent av gassen). En økning i olje- og gassproduksjonen over alt der USA og EU har innflytelse, vil kunne senke Russlands oljeinntekter til et nivå som ikke er bærekraftig. Det vil få katastrofale virkninger for den jevne russer, og uroen og ettertankens kranke blekhet kan bli resultatet.

Kraftig opprustning

Putin har rustet kraftig opp siden 2005. Hele 100 norske forsvarsbudsjett er brukt på kanoner fremfor smør. Dette er opprustning til krig eller bruk av militærmakt som trussel og pressmiddel

   Jeg ser for meg at Putin vil gjøre forsøk på å få sterkere innflytelse i Latvia og Estland gjennom russiske femtekolonner i de to landene, og at områder i Moldova, Georgia og Armenia står for tur til å til å bli innlemmet i Stor-Russland. Han har allerede truet med å stenge gassrørledningene og sende hjem disse landenes innbyggere som jobber i Russland.

   For å vise Vestens overlegne økonomiske system og demonstrere at ukrainere, moldovere og georgiere har alt å vinne på å samarbeide vestover, bør USA, EU, IMF, Verdensbanken og G7 allokere økonomiske ressurser som fører til en sterk velferdsutvikling i Russlands randstater. Det er et utstillingsvindu Putin frykter mest av alt.

Kampen om Senterpartiets sjel

Det var en gang et politisk landskap i Norge der Bondepartiet, senere kosmetisk omdøpt til Senterpartiet, ble oppfattet som «Høyre på landsbygda». Samarbeidet med de borgerlige, ikke-sosialistiske partiene i kommunestyrene og i rikspolitikken gikk stort sett greit. Partiet var en mester i hestehandel og politisk press til egen fordel, men det gjaldt jo også andre aktører.

   Bondepartiet var et mellomstort parti i etterkrigstiden, og hadde i annen halvdel av 1960-tallet 18, så 20 stortingsrepresentanter (av 150). Statsministeren het Per Borten. EU-striden førte til en kraftig økt oppslutning, og ved flere valg på 90-tallet fikk Senterpartiet en stortingsgruppe på hele 32.

Gullalderen over

Så var gullalderen over. I dag sitter partiet igjen med 10 representanter (av 169) og vipper rundt sperregrensen på 4 prosent. Ingen ting tyder på at Senterpartiet kommer tilbake med ny styrke. Det demografiske grunnlaget (bønder og bygde-Norge) er blitt for lite, og man har mislykkes totalt med velgererobringer i byer og urbane strøk. Partileder Gunnar Stålsett gjorde et forsøk i årene 1977-79 uten resultat. Ansatte i næringsmiddelindustrien som foredler jordbruksprodukter, stemmer ikke Sp. Mange fiskere har innsett at markedsadgang i EU for fisk er viktigere enn å holde stand mot enhver tilnærming til unionen, hvis folketall er over 500 millioner og representerer det viktigste markedet for norsk eksport.

Fisk kombinert med olje

Dessuten mener nå enkelte Sp-velgere både i nord og ellers at olje og fisk kanskje lar seg kombinere likevel, og at miljøaktivistene er gått for langt i å sette næringsutviklingen i landsdelen på vent. Nord-Norge trenger en utvikling i oljesektoren som medfører leting, produksjon, rørledninger, landbaser, arbeidsplasser og en ny optimisme. Det får de ikke med partiets nåværende program og politikk.

   De siste tiårene har dessuten Senterpartiet dreid kraftig mot venstre i det politiske landskapet, noe som toppet seg med deltagelse i den rødgrønne regjeringen i 8 år.

  Oppfatningen der ute er at Senterpartiet har forlatt en borgerlig plattform for godt, har gått over «midtstreken». Representantene på Stortinget samarbeider best med SV i praktiske politiske spørsmål, og en Lundteigen har tegnet et bilde av partiet utad som til forveksling ligner en form for agrarsosialisme. Den grønne miljø- og klimaprofilen har ført Sp inn i en håpløs skvis i et sentrum der fire-fem partier kniver om å være «best», dvs. være mest mulig restriktiv i forhold til olje- og gassutvikling spesielt i nord.

Slitasje og lederstrid

Regjeringsslitasje og lederstrid har ytterligere lagt stein til byrden. På grunn av steile indre motsetninger får representantene og partiorganisasjonen ikke tid og energi til å drive politikk og markere seg i mediene. Striden rundt Ola Borten Moe er symptomatisk, men gjelder ikke bare personer. Den dreier seg også om politikk og partiets sjel. Ola Borten Moe var en god olje- og energiminister som nok innså at Norge, inklusive bøndene, er avhengig av oljeinntektene i lang tid fremover, og han så for seg en utvidet letevirksomhet - «helt til Nordpolen» - for å sikre statsinntektene oljen og gassen gir.

   Han klarte dessuten å opptre i en uavhengig posisjon i forhold til miljøbevegelsen og all den lobbyvirksomhet og påvirkning bevegelsen og de andre grønne partiene bedriver. Dermed ertet han på seg viktige premissleverandører i debatten. Men det er ikke tvil om at han tjente på det i andre sammenhenger. Hans senterparti heller litt mot «Høyre på landsbygda», og jeg mistenker ham for å ønske partiet tilbake til en form for borgerlig samarbeide. Ihvertfall som støtteparti mot visse gjenytelser overfor kjernevelgerne.

Retoriske fordømmelser

Det kan han oppnå selv om den retoriske fordømmelsen av den blå-blå landbrukspolitikken og en statsråd fra Fremskrittspartiet for tiden er sterk og tydelig. Faktisk ser vi ikke konturene av noen fundamental endring i politikken overfor bygde-Norge ennå. Det er mer snakk om modernisering og justeringer som bøndene selv, innerst inne, ikke har så mye imot. Sp-velgere innser at det rødgrønne eksperimentet ikke var så vellykket, og det gjelder ikke bare slitasjen, men innholdet i politikken. En generøs subsidiepolitikk og sementering av eierforhold og næringspolitikk i landbruket, tungrodde markedsreguleringer og et betydelig byråkrati har ikke vært spesielt fremtidsrettet.

Nyorientering?

Vraker partiet Borten Moe, sitter man tilbake med status quo i det meste. Med ham i partiledelsen er det duket for en mulig gradvis nyorientering. Tviholder partiet på næværende profil, er det lett å se at det kommer i et håpløst konkurranseforhold mellom SV, Rødt, Miljøpartiet og til og med KrF og Venstre, som også leker seg med grønne symboler. For de "ekte" borgerlige partiene er Sp-rotet bare en fordel.

   For Senterpartiet blir det for trangt og for stor kniving om velgerne i sentrum og til venstre. Sperregrensen får det siste ordet.

Ingen overraskelser fra Putin

Den russiske intervensjonen på Krim-halvøya kom ikke som noen overraskelse. Det ville heller ikke ha kommet som noen bombe om noe lignende hadde skjedd andre steder i Russlands periferi og marginalstater. Det overraskende er at en fordekt invasjon ikke er kommet før. Det er bare et tidsspørsmål før Russland vil forsøke å fullføre russifiseringen av landområder i for eksempel Moldova og Georgia.
   I begge tilfelle kan Putin stole på prorussiske befolkningsgrupper som "ber" Moder Russland om hjelp til å bevare russisk morsmål, russisk "frihet" og russisk kultur og tradisjoner. Under Jeltsins kaotiske dager var landet ikke sterkt nok til å gjøre noe lignende i Estland og Latvia der russifiseringen er trengt tilbake og sterkt svekket i mellomtiden. På Krim har Putin et godt utgangspunkt etter den sovjetiske tvangsfordrivelsen av de opprinnelige folkegruppene etter annen verdenskrig og den påfølgende russiske "innvandringen", dvs. koloniseringen av bl.a. Krimhalvøya.

Russland kommer tilbake
I en av de siste lederkommentarene jeg skrev som redaktør av "Norges Forsvar" på slutten av 1990-tallet advarte jeg mot å tro at Russlands svekkede stilling ville bli varig eller permanent. Hele Russlands utvikling er historien om de store bevegelser vestover, sørover og østover, ekspansjon og kontraksjon. Der har vært perioder da Russland gjennom sine mer liberale tsarer (av dem var det ytterst få) forsøkte å lære av Vest-Europas renessanse- og opplysningsideer. Men like mange og kanskje sterkere perioder der man trakk seg mentalt tilbake østover og hentet prinsipper for statsdannelse og menneskesyn i diktatur, enevelde og ensretting. Østlige despotiske ideer. Min konklusjon var at den russiske bjørnen ville våkne før eller senere, og komme tilbake med ny styrke - mot de landområder man hadde "mistet". Vesten ville være tjent med å holde kruttet tørt, fastholde sin defensive styrke og ikke svekke forsvarsevnen.

En sterk leder
Hadde Russlands hovedstad fortsatt hett St. Petersburg, ville de liberale ideene hatt en sjanse, men ikke etter at hovedstaden ble Moskva. Og etter den lange sovjetperioden er flere generasjoner russere (og andre underkuede folkegrupper) blitt opplært til å tro at Vesten er den store aggressor, ar Russland er "innringet" av fiender, og at bare et sterkt Russland med en sterk leder (Putin nå) kan redde fedrelandet fra svakhet og kaos.
   Dette skjer i en tid da Vest-Europa har redusert sitt forsvar dels av opportunistiske, dels av økonomiske årsaker, på et tidspunkt da USA har en svak president, da Frankrike har en svak ledelse, da en timid Angela Merkel leder et militært impotent Tyskland. Tidspunktet for Putins invasjon på Krim har vært velvalgt, og han har åpenbart planlagt intervensjonen nærmest fra tribunen unde OL.

Historien gjentar seg
Russerne støtter ham. Den vanlige russer er ikke velstående, men fattig etter alle kriterier. Ufattelige rikdommer er konsentrert i Moskva undef maktelitens kontroll, men den jevne russer er nå som før underlagt et gammeldags, autoritært, tsarlignende regime, som med pressesensur og hemmelig politi holder frie ytringer og et reelt demokrati under jernhælen. Historien gjentar seg.
   Dagens russere, det store flertall, lever fortsatt under håpløse levekår, man skal ikke langt ut på landsbygda for å se fattigdommen og håpløsheten grine mot seg. Da ligger det en slags trøst i å være en del av en "sterk" nasjon som omverdenen respekterer og frykter. Putin er og blir en ulykke for Russland, og vi har ennå ikke sett det verste ved ham og hans autoritære regime.

En farlig situasjon
Situasjonen er farlig både for ukrainerne, russerne og for alle andre. Vi har under Putin sett en enorm opprustning av et fra før sterkt offensivt forsvar. Det har vært mulig på grunn av høye olje- og andre råvarepriser. Russland er bare delvis en fullt utviklet industrinasjon, og mye av den Moskvadominerte og -konsentrerte velstanden hviler på spesielt oljeinntektene som har gitt Putin en sterk stilling på hjemmebane.
   Nå risikerer han og Russland å bli økonomisk isolert, kastet ut av G8 og internasjonale økonomiske samarbeidsfora, at russiske pengeplasseringer fryses og at enkeltpersoner nektes innreise til store deler av verden. Det "beste" som kan skje, er at oljepris og oljeinntekter faller, og at landet ikke makter å gi folket både smør og kanoner. Det var det som felte Bresjnev-kommunismen og Gorbatsjov.