Dårlig start for Agenda

Den sosialdemokratiske, LO-styrte tenketanken Agenda har fått den verst tenkelige start. Da Marte Gerhardsen sa ja til jobben som daglig leder, viste det seg at hun var tilbudt en årslønn på 1,3 millioner kroner. Radikale krefter i LO, og det er de som er på fremmarsj nå, reagerte. Så fulgte beskyldninger om at stillingene i den nye tankesmien kun skulle forbeholdes medarbeidere fra den toppakademiske intellektuelle eliten.

   Det siste stusser jeg over. Hva er galt med høyt utdannede akademikere som nødvendigvis må jobbe med intellektet sitt? Hva er galt merd gode kunnskaper og høy kompetanse?

Vil irritere

Det kan jo hende at noen av de rapportene og anbefalingene som Agenda-ansatte skal utarbeide, vil ende i konklusjoner som dagens LO og «det arbeidende folk» ikke er interessert i. Gerhardsen har allerede varslet LO-toppene om at smidde Agenda-tanker kan komme til å irritere og provosere Landsorganisasjonen og dets medlemmer. Da balanserer hun på stram line farlig høyt over bakken. LO skal betale det meste av regninga for Agendas virksomhet, og LO-pampene ønsker selvsagt å bestille rapporter med et innhold som passer dem i lønnskampen og samfunnsdebatten. Da passer det dårlig at Agenda i tillegg skal forsøke å fange inn sentrumspartiene i en finsnekret «ny» ideologi.

Verdt lønna

Jeg misunner ikke Marte Gerhardsen lønna på 1,3 millioner. Det er hun sikkert verdt. Mer alvorlig for Arbeiderpartiet, som først og fremst er bestilleren av Agenda-tanker, er at ansettelsen bekrefter en trend og et økende problem for den politiske arbeiderbevegelsen: De Oslo-sentrerte dynastiene som stadig har et klamt og kontrollerende grep på partiet og politikken.

   Det er Bygdøy- og Bærum-sosialistene som gjennom familierelasjoner, nettverk og vennskapsringer nå styrer Arbeiderpartiet. Det samme kan sies om SV, som er stinn av radikale intellektuelle i hovedstaden. Riktignok kommer dagens ledelse formelt fra Vestlandet, men er så godt syltet ned i det urbane tankegodset at de neppe oppfattes som representative for landet, for ikke å si distrikts-Norge.

Et imageproblem

Arbeiderpartiet skaffer seg i tillegg et splittende imageproblem ved et eventuelt valg av Jonas Gahr Støre som Jens Stoltenbergs etterfølger. Han kommer fra et Oslo-borgerlig, velstående opphav, var i en kort periode inne på tanken om å støtte Høyre, men valgte for bare 15 år siden likevel å melde seg inn i Arbeiderpartiet. Det var sikkert klokt med tanke på karrieren.

   Her er en mann som ikke har noen erfaringer fra «gølvet», som ikke synes å ha innlevelse nok til å forstå og kommunisere med vanlige arbeidere og funksjonærer, om han forsøker og strever aldri så mye gjennom maskingeværsalver av ord og et ubestridelig dyktig intellekt.

   Civita og andre ikke-sosialistiske tenketanker kan ta etableringen av den venstreorienterte smia med stor ro. Enten knekker Agenda fysisk sammen i spagatspranget mellom sosialistiske og sentrumsorienterte posisjoner, eller så sier LO-kassereren stopp når dens rapporter viser seg å åpne for en helt annen samfunnsutvikling enn den de mektige fagforbundene ser for seg.