Er og blir et fredsprosjekt

Den europeiske union har all mulig grunn til å feire sine første 60 år. Dette store og suksessrike freds- og samarbeidsprosjektet i vår krigsherjede verdensdel har bidratt til at innbyggerne i små og store land har kunnet leve i fred, sikkerhet og med demokratiske institusjoner som overbygg i alle disse tiårene. Velstandsutviklingen har vært enorm sammenlignet med mellomkrigstiden og etterkrigstidens ruinhauger og sosiale og økonomiske kaos. Menneskerettigheter og ytringsfrihet har aldri vært på noe høyere nivå i historien – selv om vi tar i betraktning noen aktuelle tilløp til tilbakeslag.

   Det var i Vest-Europa ideen om et forent Europa ble født – under et visst påtrykk fra USA og Marshallplanen som etablerte OECD som rammeverk. Senere, etter Murens fall, kom sentral- og østeuropeiske land med som entusiastiske medlemmer. Forløperen til EEC/EF/EU fra 1951, Kull- og stålunionen, må også nevnes som en viktig faktor i fredsprosessen – den unionen forhindret at ressurser ethvert land må skaffe seg for å ruste opp sitt militære potensial, ble overnasjonalt styrt og kontrollert.

Vidtfavnende integrasjon

I starten var økonomi og velferdsutvikling kjernesaken, senere er samarbeidet blitt utviklet på mange andre områder (forskning, undervisning, matsikkerhet, politisamarbeid, miljø- og klimaspørsmål for bare å nevne noen) og berører i dag hverdagslivet til over 500 millioner mennesker.

   Til tross for dette, har historieløse og kunnskapsfattige journalister, kommentatorer og politikere de siste dagene omtalt EU nærmest som et byggverk i ferd med å bryte sammen, en union i full oppløsning. Et totalt mislykket prosjekt. De har med flid sett bort fra lærdommen fra tidligere kriser – EU er kommet styrket ut av samtlige.

   Man peker på de mange problemene unionen for tiden står oppe i: Brexit, nasjonalismens spøkelse som igjen reiser hodet, konjunkturfall med økonomiske utfordringer, press mot fellesvalutaen Euro, arbeidsløshet – og immigrasjonskrise (!). Det siste må være en gedigen misforståelse: At millioner av innvandrere ønsker å slå seg ned i EU-land er jo et bevis på det motsatte, nemlig unionens suksess. Det er her i EU økonomiske immigranter, asylsøkere og krigsflyktninger ser et håp for seg selv og familiens fremtid. Det er et Europa med relativ velstand og mange velferdsgoder man ser på som en lysende mulighet. Om det ikke var tilfellet, ville de ikke reist inn i EU. Da ville de sett en annen vei.

Hva hvis EU ikke fantes?

Ja, men se på nasjonalismen og populismen som griper om seg, sier noen. Ja, vel – men hvor mye lengre ville disse kreftene ha drevet det dersom EU ikke fantes? Det er i unionens felles institusjoner og rammeverk, overvåkningsorganer, rettsinstanser og folkevalgte fora myndigheter i land som Polen og Ungarn møter en betydelig motvekt.   Hvor langt ville ikke en negativ utvikling i de to nevnte landene ha kommet om de ikke var medlemmer, om EU ikke fantes? De økonomiske interessene til land i Sentral- og Øst-Europa - markedsadgangen og betydelige subsidie- og sosiale utjevningsordninger - representerer så store fordeler ved medlemskapet deres at det nærmest er utenkelig at de vil melde seg ut. Da er det mer sannsynlig at de vil innstille eller dempe kraftig forsøkene på å innskrenke ytringsfriheten eller si opp Schengen-samarbeidet.

   For vi må alltid stille spørsmålet: Hva er alternativet? Vil de statene der noen grupper for tiden ikke ser de store fordelene ved unionen få det noe bedre som «selvstendige», proteksjonistiske og ego-orienterte nasjonalstater? Jeg tror deres eget svar vil være nei ved nærmere refleksjon. Til tross for Brexit og enkelte bevegelser mot EU-medlemskap i noen land, ser vi at den folkelige oppslutningen om unionen holder seg på et høyt nivå – og oppslutningen har økt snarere enn gått tilbake etter Storbritannias beslutning om å melde seg ut. Syv av ti EU-borgere vil fortsatt være medlemmer.

Har overvunnet krisene

Selvsagt er Brexit og enkelte andre negative trekk ved utviklingen alvorlige tilbakeslag – noe EU har opplevde før. Noen av oss husker fortsatt de Gaulles «non» til britisk medlemskap. Det betød en utsettelse og ikke noen endelig bom for samarbeidet over Kanalen. Det vil det heller ikke gjøre denne gangen. Om to år vil vi se konturene av fortsatt tette relasjoner mellom «briter og europeere». Det er i alles interesse at iallfall tre av de fire bevegelsesfrihetene fortsetter.

   Her hjemme utnytter enkelte politiske partier det som skjer og jubler over dagens problemfylte øyeblikksbilde. De bør ikke satse for mye på at Norge skal få som gave en blåkopi av Storbritannias samarbeidsavtale. Til det er vår egen kjøttvekt for lav i forhold til britenes 65 millioner forbrukere og deres betydelige finanssentrum.

Fortsatt er norsk velstand og velferd avhengig av EØS-avtalen.

Det vil gå seg til, i september

Til tross for at målingen er tatt opp under bare deler av partiets landsmøte, har Høyre fått et vesentlig løft på Opinions siste partibarometer. Høyre får 26,3 prosent oppslutning, en fremgang på 3,0 prosent. Arbeiderpartiet er under 30 prosent, en tilbakegang på 3,9 prosent. Dagsavisen kaller resultatet "krisemåling" og peker på at dette er den dårligste målingen for Ap siden Jonas Gahr Støre ble partileder. Avisens kommentator Arne Strand, som har for vane å utrope valgseier hver gang en "god" meningsmåling gir rødgrønt flertall (dog med de vanlige forbehold), mener at Støre og Ap må få opp farten. "Motoren har fusket en god stund". Smak på den:"En godt stund".

   Det oppsiktsvekkende ved målingen er ikke at Ap går tilbake og Høyre frem, men at et borgerlig flertall er resultatet - med Venstre under sperregrensen. Og for første gang på lenge ligger et rødgrønt flertall "under streken" trass i at SV har karet seg over denne grensen og Senterpartiet har løftet seg godt de siste månedene. Det gir visse perspektiver.

   Strand mener at nå må de rødgrønne stå sammen. Han peker på at de fire borgerlige partienes løfte i 2013 (borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering) var en vesentlig årsak til at det faktisk gikk slik. Dersom Arbeiderpartiet og Støre ikke gir velgerne en tilsvarende garanti, stiller mann svært svakt i diskusjonen rundt reelle og klare alternativer for velgerne.

   For ikke så lenge siden meldte SV seg ut av en slik diskusjon og sa fra at man ikke ville være del av en fasttømret koalisjon - med de erfaringene partiet hadde fra de 8 rødgrønne årene og det elendige valgresultatet for fire år siden. De siste dagene har man vært på glid, og lanserer fire "ufravikelige krav" for å støtte eller være del av en regjeringsdannelse. Et slikt ultimatum gjør det selvsagt ikke lettere for Arbeiderpartiets leder og skaper nok også sterk irritasjon.

   Støre er nok også litt betenkt over å måtte lene seg på og gjøre seg avhengig av Senterpartiet, som har utviklet seg til et enda mer populistisk, nasjonalistisk og reformfiendtlig ytterparti. Vêrst er nok Senterpartiets ekstreme EØS-motstand, som får LOs industriforbund til å reise bust. Der vet man utmerket godt hvor avhengig den private delen av næringslivet er av en fungerende avtale med fri adgang til et eksportmarked som representerer 300 millioner forbrukere.

   At SV signaliserer at de "gjerne kan sitte i en regjering sammen med Kristelig Folkeparti" er bare patetisk og frister smilebåndet over evne. Flere og flere politiske kommentatorer har uttalt i det siste at det er lite trolig at KrF vil krysse grensen fra borgerlig til venstresiden. Særlig etter at Høyres landsmøte gjorde vedtak om å beholde barnetrygden og kontantstøtten og utsatte den betente saken om eggdonasjon. Undertegnede var mot det første, og mot det andre, men innser at landsmøtevedtakene taktisk sett er en gavepakke for de som på vegne av nåværende regjering skal forhandle med KrF etter valget i september.

   Den gode meningsmålingen fra dagene 7-13. Mars kan være et blaff som fører til korreksjoner senere, men jeg tror for min del ikke det. Når så vesentlige valgløfter som å redusere helsekøene, øke læringsutbyttet og kompetansen i skolen, øke samferdselsbudsjettet og flere arbeidsplasser er mer enn oppfylt, og pilene peker oppover for norsk økonomi, da skal det mye til før flertallet av velgerne vraker et solid og trygt Erna-alternativ. 

   De ser at ledigheten går tilbake, sysselsettingen øker og arbeidsgiverne er mer innstilt på å ansette flere medarbeidere. Man har merket seg at regjeringen har bevilget 9 milliarder kroner til målrettede tiltak mot ledigheten på Sør- og Vestlandet, tre milliarder kroner mer til forsknings og utvikling og redusert skatte- og avgiftsnivået med 21 milliarder kroner. Tiltakene virker. I snitt har en barnefamilie fått 8.000 kroner i skattelettelser. Samboende ektefeller har fått det samme, mens enslige har opplevd lettelser på 4.000 kroner. Alle disse vet at Støre og Arbeiderpartiet vil reversere det aller meste av disse skatte- og avgiftslettelser. De risikerer noe ved å stemme Arbeiderpartiet.

   Jeg har fulgt godt med alle valg siden 1957 og har sjelden vært overrasket over utfallene. I år sier intuisjonen at dette vil gå bra.

En god dag for barnefamiliene - og Norge

Alt henger sammen med alt, var det en som sa. «Barnefamilie-utvalget» med professor Anne Lise Ellingsæter som leder foreslår å fjerne kontantstøtten, innføre gratis barnehave og behovsprøve barnetrygden.

   Ved å fjerne kontantstøtten, som bidrar til å holde mange kvinner utenfor arbeidslivet, vil man kunne finansiere gratis barnehaveplasser til alle. Kostnaden ved dette grepet er beregnet til 11,6 milliarder kroner. Samtidig vil en målretting av barnetrygden bety en innsparing på 9 milliarder. Flere milliarder vil da kunne gis til de barnefamiliene som trenger det mest. Barnetrygden, som siden 1940-tallet har vært universell og gitt til alle uansett om man er fattig eller rik, vil altså bli behovsprøvet.

Overmoden endring

Alt dette er riktige grep, og tiden er overmoden for å gjøre noe. Halvparten av foreldrene som i dag mottar barnetrygd, setter milliarder av kroner i banken fremfor å bruke dem på barna mens de er barn – de noenlunde velstående har jo penger nok til å gi dem det de trenger fra løpende inntekt. Dagens barnetrygd (bankinskuddene) blir da gitt til disse priviligerte når de blir myndige, og kan brukes til bolig eller utdannelse. Det øker selvsagt forskjellene i samfunnet ytterligere.

   Utvalget bekrefter at det særlig er innvandrerkvinner som benytter seg av kontantstøtten – for å bli hjemme fremfor å gå ut i arbeidslivet og bidra i det økonomiske kretsløpet, betale skatt og støtte opp under velferdsordningene i Norge.

Bedre integrering

Med andre ord: Utvalgets forslag er et bidrag til bedre integrering. Og når innvandrerkvinner søker jobb, øker familieinntekten, og flere familier kan komme seg ut av fattigdomsfella. Tallet på fattige barn vil gå ned. Et av problemene med universell barnetrygd er jo at samfunnet ikke er sikret at trygden utelukkende eller først og fremst går til barnas behov – det er like sannsynlig at familien i stort kan øke sitt forbruk også på andre områder.

   Selvsagt kommer innvendingene fra dem som gjerne vil «gi» sine velgergrupper rundhåndet økonomisk støtte. Kristelig Folkeparti tviholder fortsatt på argumentet om «fritt valg» mellom å være hjemme med barn eller sende dem i barnehave. Det er bare det at innvandrere altså er den største gruppen som velger nettopp denne «friheten». Og det er deres barn som mest av alle trenger barnehaven, med språkopplæring og innføring i norsk kultur og væremåte før de skal starte i skolen.

   Arbeiderpartiet er som vanlig tvetydig og har ikke tatt standpunkt. Man lurer nok på hvordan saken kan benyttes til å så splittelse og uenighet blant de fire borgerlige partiene. Å støtte KrF i kontantstøttesaken kan være et middel for å lokke partiet over til sitt rødgrønne prosjekt.

Fornebubanen

En annen gladsak ble også «sluppet» i dag: Solbergregjeringen vil gjennom Nasjonal transportplan finansiere halvparten av en Fornebubane. Det har de fire borgerlige partiene gjort før, men de hadde ikke regnet med at Oslo skulle bli rødgrønt. Oslo har i halvannet år somlet med forberedelsene, reguleringsplanene og sin egen del av finansieringen, mens det borgerlige Bærum har gjort jobben sin.

   Nå bør Raymond-»regjeringen» i hovedstaden få fart på seg til å bidra til dette gode kollektivtransport-prosjektet, som vil overføre tusenvis av daglige arbeidsreiser til bane fremfor privatbil.

   Over hele landet jubles det over lokale og regionale samferdselsprosjekter som denne regjeringen vil gjennomføre: Veiprosjekter, broer, skipstunnel, nye jernbanestrekninger. Bodø får flyttet sin flyplass slik at store arealer blir frigjort for byutvikling.    Samferdselsbudsjettene er økt med 50 prosent, og milliardene drysser over alle landsdeler.

   En viktig nyhet er at regjeringen vil bidra til og få fortgang i en ny jernbanetunnel under Oslo. Der gjorde den rødgrønne regjeringen 2005-2013 ingenting. Ingen ting. Tunnelen er helt avgjørende for en smidig avvikling av trafikken på InterCity-trianglet Lillehammer-Halden-Skien. Da får vi svelge et par års utsettelse mens Oslo-tunnelen bygges.

Rekker mediene omstillingen?

Kampen mot "fake news" er startet, og godt er det. Ingen ting kan være bedre enn at forskere og akademikere fra hele verden vil samarbeide for å utvikle et verktøy som kan avsløre falske nyheter. Men det dreier seg ikke om noen "grasrotbevegelse" som Aftenposten kaller det. Det er fortsatt de samme elitene som har satt seg som mål å arrestere løgnene. Tilliten og troverdigheten ved de klassiske, redaktørstyrte mediene er i utgangspunktet for tynnslitt. Det vil ta lang tid før tilliten er gjenopprettet og folk flest tror på det saklige innholdet i papiravisene og deres nettutgaver, radiokanalene og nyhets- og aktualitetsprogrammene i fjernsynet.

Glidende overganger
Grunnen er at der er så mange glidende overganger mellom rendyrkede og bevisste løgner og "reine fakta" -  ikke omstridte kjensgjerninger. Selvsagt skal vi være glade for initiativene overfor både tradisjonelle medier, Facebook og Google. De siste er først og fremst teknologiske plattformer som sprer likt og ulikt uten hensyn til "sannhetsgehalten" i budskapene. Man har riktignok lagt inn "algoritmer" som skal forhindre visse budskap og illustrasjoner, men selv ikke lynraske utstøtelsesmekanismer kan forhindre at falske nyheter kommer ut, blir likt og delt.
   Facebook viser nå vilje til samarbeid, og deltar på møter med "ledende redaktører" i Tyskland, Storbritannia, Frankrike - og Norge. Facebook har også begynt å kontakte faktasjekkingsorganisasjoner som Correctiv og utvikle visse verktøy som kan stanse eller ihvertfall motvirke og svekke uvesenet.
   Facebooksjefen Mark Zuckerberg har annonsert at han vil legge mindre vekt på direkte fjerning av desinformasjon (som kan være vanskelig å identifisere og motvirke i det korte perspektivet) og herller få frem andre perspektiver i "brukernes nyhetsstrøm".

News Challenge
Over 100 frivillige internasjonale akademikere skal ha gått sammen om å starte "News Challenge". De har fått et 70-talls forskergrupper innen robotikk, maskinlære og teknologi til å delta i en konkurranse om å utvikle kunstig intelligens og maskinlæringsprogrammer for å "hjelpe menneskelige faktasjekkere med å identifisere og fjerne desinformasjon i nyhetssaker".
   Jeg smiler litt når jeg leser at som ledd i dette arbeidet skal man la en algoritme sjekke om innholdet i en sak stemmer overens med en tittel. "Stoff som går viralt har ofte sensasjonelle titler som ikke nødvendigvis har hold for tittelen i innholdet". Dette er jo en direkte kopi av medienes egen opptreden i dagens situasjon - i de redaktørstyrte mediene og er en direkte årsak til manglende tillit og troverdighet.

Hjelpe journalistene
Derimot er det bra at de "nye" faktasjekkere skal utvikle verktøy som tillater menneskelige faktasjekkere og journalister å samle alle sider ved samme sak raskt. Spørsmålet er bare om de samme redaktørene og journalistene vil bruke verktøyet like aktivt når faktasjekken går de samme medarbeidernes eget syn imot. Det er her tillitskløften er oppstått.
   For hør her: Redaktør Mathias Müller von Blumencron i Frankfurter Allgemeine Zeitung mener Facebook skal vurdere hva som er falske nyheter og ikke, men "de må likevel ikke gå så langt at de begynner å bedømme hvorvidt artikler skrevet av etablerte mediehus er falske nyheter eller ikke" (!). Med andre ord: De tradisjonelle mediehusene skal fortsatt få lov til å videreformidle sine verdensoppfatninger, sine meninger og sine oppfatninger av fakta uten innblanding av brysom faktasjekk.

Mangler selvkritikk
Fortsatt er det altså slik at selverkjennelsen og selvransakelsen sitter langt inne i mediehusene - i Norge som i utlandet. Da er det mer ærlighet og klokskap i Per Edgar Kokkvolds kommerntar i Aftenposten søndag 5. mars der han oppfordrer norske medier til å holde orden i eget hus: "Hvis tilliten til de journalistiske mediene blir vesentlig lavere enn tilliten til dem vi skal overvåke, vil det bli vanskelig - og til slutt umulig - for oss å gjøre jobben vår".
   Han skriver videre: "Vi må la dem vi uenige med, slippe til med sine beste argumenter. Vi har lov til å spisse - det er en av forutsetningene for god journalistikk, men vi har ingen rett til å gjøre det på bekostning av de nyanser som er nødvendige for at den informasjon vi formidler, også er korrekt. Vi må ta ordene på alvor, dyrke språket og snakke opp til dem vi henvender oss til." Og han avslutter med: "Bare gjennom integritet, nøyaktighet og redelighet kan pressen vinne kampen om sannheten".

Verdt å lytte til
Det er verdt å lytte til nettopp Kokkvold. Han var i mange år generalsekretær i Norsk Presseforbund, leder i Pressens Faglige Utvalg, i Kringkastingsrådet, og han har fått Fritt Ords Honnørpris for sitt prinsippfaste forsvar av ytringsfriheten, ikke minst under "karikaturstriden" da han forsvarte Muhammedtegningene mens andre sviktet, både aviser og politikere.
   Her er vi ved kjernen i hele diskusjonen: Dagens medier er helt klart ideologisk styrt av "tradisjonen i veggene". Spesielt gjelder det hele miljøet rundt "Arbeiderpressens Oslo-kontor" - Amedia, men også mange andre steder. Mediene - under dekke av honnørord som "samfunnsoppdrag" - driver alt for ofte kampanjejournalistikk for en sannhetsoppfatning som befiunner seg inne i journalistenes hoder. Det preger tittel, ingress og størstedelen av artikkelflaten som følger. De som har et annet syn, blir kanskje, men langt fra alltid, avspist med en kort protest mot slutten, eller i en derttil egnet notis på samme side. Hovedinntrykket skal være slik journalisten ønsker det skal bli. Over tid svekker det både journalistens og avisens omdømme. Tilliten og troverdigheten blir mer og mer tynnslitt. (Dette har ingenting med "overvåkning av makta" å gjøre, overgrep mot enkeltmennesker osv. kfr. Vær Varsom-plakaten. Den rollen skal mediehusene ha!).

Samfunnsstormerne stormet inn
Det er ikke tilfeldig at mange av dagens journalister og redaktører kom i ledende posisjoner på 70- og 80-tallet, da Journalisthøyskolen var en utklekkingsanstalt for revolusjonære samfunnsstormere. I mange mediehus jeg kjenner godt, unnlot ansvarlige redaktører å ansette nyutklekkede samfunnsrevolusjonære nettopp fra høyskolen. De kunne ikke faget profesjonelt, sørget ikke for avstand til omstridte temaer, men var mest opptatt av å "forandre samfunnet". I dag vet vi gjennom pressens egne undersøkelser at det store flertall av pressefolk stemmer Arbeiderpartiet, SV, Rødt og MDG. Kom ikke og fortell meg at det ikke påvirker journalistikken.

Ingen quick fix
Derfor tror jeg ikke kampen mot falske nyheter blir noen lett match. Når tilliten til de tradisjonelle mediene svekkes, fylles tomrommet av noe annet. Og spesielt vil vi merke hvor lite mediehusene har forstått og erkjent i et valgår. For fra den rene og usminkede løgnproduksjonen til en balansert dekning av omstridte saker finnes en lang skala av nyanser. Å skrive halvsant og ubalansert er også en form for løgn. Å unnlate å hente inn motpartens argumenter på like fot, er en halvsannhet i nyhetssaker. En nyhetssak skal formidle hele bildet, så kan leserne, lytterne og seerne gjør seg opp sine egen meninger. Og lederskribentene kan boltre seg blant egne fordommer av hjertens lyst.

Verdiene som forener - og integrerer

En interessant dialog, ikke «debatt» – for den foregår på et siviliserte plan – i Dagsavisen av alle steder, påkaller oppmerksomhet.

   Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har i avisen forkynt at «multikulturismen er død» i det norske samfunnet, og da mener han som ledesnor for integreringspolitikken. Ekte integrering foregår ikke dersom adskilte kulturer bare lever side om side med staten som overordnet struktur. Ekte integrering foregår når ulike etniske og religiøse grupper «føler seg» som norske basert på noen felles verdier, «verdensanskuelser» og et sett leveregler som gjør at man kan eksistere i små og store fellesskap. I skolen, i idrettslaget, i svømmehallen, i naboskapet.

   SV-toppen Bård Vegar Solhjell er helt enig med kunnskapsministeren fra Høyre, og mener at de var «først ute» med slike synspunkter. Jeg lar akkurat det ligge.

Avviser den kristne arven

Temaet gjelder andre ting enn brunost, kvikklunch, skiferdigheter og skrelling av appelsin med polvotter på. Blant annet avviser Solhjell – helt som forventet – at kristendommen skal være med som felles kulturfaktor. Røe Isaksen på sin side mener at vår religion har vært, og er, den sterkeste kulturkraften som har formet det norske samfunnet, og at det er historieløst å skjære over dette båndet.

   «Den kristne kulturarven kan ikke være det som binder oss sammen, for de fleste i dag tror ikke på Gud», anfører SV`eren. Han vil erstatte den med tolerant sekularisme som felles verdigrunnlag.

   Tja. Dette er for meg en nokså overfladisk – og nettopp historieløs – begrunnelse. Religionens betydning viser seg ikke bare ved de synlige kirkespirene, men gjennom ritualene og seremoniene som foregår i og rundt kirken. Der står tradisjonen fortsatt sterkt. Selv om mange ikke «tror», søker de kirkerommet ved de store begivenhetene i livet, både i glede og i sorg. Dåpen, konfirmasjonen, den kirkelige velsignelse av ekteskap omfatter langt, langt flere mennesker her i landet enn antall «troende».

Vi søker kirkerommet

De som ikke tror, stiller opp ved familiers og venners dåp, konfirmasjoner og vielser. Ved begravelser kommer ikke bare de som har et personlig forhold til Gud. Da kommer mennesker med alle mulige ståsteder – også de som tror på andre religioner. 

   Det må være lov å søke kirken på en julaften, om ikke noe annet for å ta inn over seg julestemningen, følelsen av historiens mektige og malmtunge klang og – nettopp fellesskapet i skipet.

   Kirkens posisjon blir ikke minst synlig når de store tragedier og kriser oppstår, enten det gjelder Utøya eller naturkatastrofer. Da søker folk flest kirken. "Kriseteamene" holder ikke alene.

Spire til humanitet

Det er først og fremst kirken som bar i seg spiren til dagens omsorgs- og velferdssamfunn, som startet de første skolene, sykehusene, fattighusene. Arbeiderbevegelsen var helt klart inspirert av kirkens menneskesyn, selv om mange i den avviste en høyere guddom. Til tross for at den politiske og faglige arbeiderbevegelsen lenge sverget til egne hjelpekasser – bare for fagorganiserte – lå et kristent-humanistisk menneskesyn til grunn for solidariteten. Først langt opp i vår tid, da arbeiderbevegelsen fikk politisk makt over storsamfunnet, gjorde man trygder og velferdsordninger universelle. Kirken hadde ikke slike begrensninger. 

   Innenfor arbeiderbevegelsen hadde man egne organisasjoner for kristne sosialister. Jesus er i mange sammenhenger blitt pekt på som «den første sosialist». Den norske Kirke har antagelig et flertall av prester og biskoper som stemmer rødgrønt.

   Skal vi søke felles verdier som ledd i integrering kommer vi ikke utenom den kristen-humanistiske arven. Det er her den lutherske nåden er overordnet alle kalde og rasjonelle hensyn og kravet om «rettferdighet». Nå viser jeg selvfølgelig til dagens modne kristne kirke, ikke den vi forbinder med fortidens synder, overdrivelser og overgrep.

Den kristne arven

Denne arven er langt overlegen sharia-lover, æresdrap, påbud om kleskode, interngifte og sosial familiekontroll. Vi må bare konstatere at noen av verdens ørkenreligioner, som ikke har forandret seg på minst 1.200 år, er en segregerende, konserverende og konfliktskapende kraft. Det vil si det motsatte av integrering. I Norge heier vi på individets selvstendige rettigheter, ikke kollektiv meningstvang, prestestyre og mannsautoritet. Skal nordmenn og nye landsmenn leve sammen, er det for meg liten tvil om at de nyankomne må ta opp i seg det de fleste nordmenn følger av leveregler i det daglige – basert på den åndelige arven vår.

   Jeg ser bare én positiv side ved sekularismen, og det er der hvor den endrer livssyn og holdninger i undertrykkende «verdensreligioner». Der religionen blir skjøvet ut av dagliglivet og bort fra tvang og påbud om bønnetimer og overfladiske ritualer.

   Venstresidens Båd Vegar Solhjell har helt rett når han peker på behovet for færre grupperettigheter til ulike kulturelle grupper, eksempelvis kjønnsdelt svømming og tildekking av ansiktet.

Mye å være enig om

Isaksen og Solhjell er stort sett enige om viktigheten av «norsk kultur», men er nyanserte når det gjelder faren for fragmentering, siden kulturen er i stadig utvikling og endring (Solhjell). Her står jeg nærmere Isaksen. For hvis vi med kultur mener taktile kulturobjekter eller kulturytringenes åndelig innhold, er det utvilsomt grunnleggende for integrering at innvandrere har et minimum av kunnskap om vikingtid, den litterære gullalderen, folkemusikken og våre ikoniske kunstverk. Det er ikke dumt, heller, å lære seg til å heie på friidretts- eller skiheltene og ta del i tribunebruset.

   Barnelitteraturen etter annen verdenskrig – og folkeeventyrene med sine mange språklige uttrykk og begreper – tilhører også en arv man ikke bør se bort fra. De gir felles referanserammer.

Konsekvenser av multikulturismens død

Utgangspunktet for den dagsaktuelle debatten ligger i Brochmannutvalgets siste NOU. Her peker man på hvor viktig det norske samholdet og tillitssamfunnet er. Utvalget går derfor inn for at kultur må bringes inn som et virkemiddel i integreringsarbeidet. Hittil har stat, fylkeskommuner og kommuner øst ut støtte til minoritetsgruppers kulturelle aktiviteter som skal bidra til disse gruppenes «rett til egen kultur». Men bidrar ikke det samtidig til multikulturelle «side-om-side»-samfunn? Og dermed det motsatte av integrering? Alle kan jo starte egne foreninger for stort og smått basert på kontingentbetaling, gaver og sponsor-bidrag.

   For fortsatt er det slik at bare fem prosent av innvandrerne i annen generasjon gifter seg med etniske nordmenn. Fortsetter denne trenden med å hente ektefeller i «hjemlandet» i generasjon etter generasjon, vil integreringen ta lang tid. Svært lang tid.

I paradoksenes tid

I flere år har de mest innbitte Frp-motstandere, både SV, KrF, Venstre og til dels Arbeiderpartiet, beskyldt Siv Jensens partifeller for å være harde, kalde, umenneskelige, hjerterå og brutale i flyktningpolitikken. Det har ikke vært måte på demonisering, spesielt har personangrepene på innvandringsminister Sylvi Listhaug vært aggressive, beske og til dels ondskapsfulle.

   Så viser det seg at aldri før har en innvandringsminister tatt imot så mange flyktninger, gitt dem oppholdstillatelse og lagt til rette for rask integrering. Faktisk er det Dagbladet, Listhaug-refser nummer en i norsk presse, som bringer tallene. Avisen har sett på utviklingen mellom 2010 og 2016. Det viser seg at Frp-statsrådene ansvarlig for innvandrerfeltet har tatt imot og bosatt langt flere flyktninger og asylsøkere enn under SV-statsrådene Audun Lysbakken og Inga Marte Thorkildsen.

50 prosent flere

I SVs år lå den årlige bosettingen på mellom 5.500 og 6.600, mens det bare ifjor ble bosatt 15.291 flyktninger. Solbergregjeringen har i løpet av sine tre første år bosatt nesten 50 prosent flere flyktninger enn SV-statsrådene i den rødgrønne regjeringen gjorde i sine fire. Det er tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi) som viser dette.

   En tafatt talsperson for Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, mener kommunene «har tatt imot flyktninger på tross av, ikke på grunn av regjeringen». Dette er tøv. Solbergregjeringen har lagt bedre til rette for mottak av flyktninger i kommunene, med økte tilskudd og ekstraordinære bevilgninger. Det ene integreringstiltaket etter det andre har vært gjennomført. Rundt om i kommune-Norge satses det nå på introduksjonskurs, intensivkurs i samfunnskunnskap, språk og en tettere kontakt mellom kommunene, NAV og bedriftene.

   Det er blant annet innført et ekstratilskudd på 500.000 kroner for bosetting ved institusjon eller tilrettelagt avdeling for dem som har særlig omfattende behov for oppfølging

   Bosettingen nå skjer raskere enn før.

Flinkere til å håndtere

Regjeringen, og ikke minst Sylvi Listhaug, har vært flinkere til å skille ut personer som ikke har rett til eller behov for opphold i Norge. Der har regjeringen hatt støtte fra 165 av 169 stortingsrepresentanter i forlik. Innimellom krigsflyktninger og reelle asylsøkere har det blandet seg inn økonomiske immigranter som misbruker asylinstituttet for å skaffe seg høyere levestandard – fullt forståelig, men det var ikke det som var meningen med de internasjonale konvensjonene.

   I det siste er det oppstått en diskusjon rundt «mindreårige» på mottakene. Det er gjerne unge gutter som er sendt ut av familiene som stifinnere og ankerfester for enten familiegjenforening eller overføring av inntekter fra Norge hjemover til for eksempel Afghanistan. Mange av dem er internert mens de venter på utreise etter avslag. Det gjelder også familier med barn, familier der foreldrene nekter å reise ut frivillig. Det er de som sitter med nøkkelen til oppholdets lengde, ikke norske myndigheter.

Ettertankens kranke blekhet

Mediene har fråtset i enkeltsaker der familier eller enkeltpersoner er truet med utsendelse og opphør av statsborgerskap fordi de har løyet om sin opprinnelse og reelle situasjon. I valgår-panikk ble det flertall på Stortinget for å koble inn domstolene i denne type utvisningssaker. Nå er stemningen i ferd med å snu. Arbeiderpartiet har begynt å få kalde føtter fordi avgjørelser i slike enkeltsaker kan trekke mye mer ut i tid gjennom rettskverna. Nå sier Ap-talsmenn at man ønsker bedre tid til å drøfte saken.   Arbeiderpartiet ber om utsettelse fra 14. mars til 1. april, og sier at man kan gå med på andre alternativer enn domstolberhandling likevel.

Ikke noe prinsipp for Ap

- Det er ikke noe prinsipp for Ap at sakene på død og liv skal til domstolene. Vi står fast på at det er rettssikkerhet som er det viktige, og hvis der er andre metoder enn domstolsbehandling som kan gjøre at rettssikkerhetem blir ivaretatt på en bedre måte enn i dag, vil vi vurdere det, sier innvandringspolitisk talsmann Stein Erik Lauvås.

   Dagsavisen konstaterer at dersom AP snur, er det ikke lenger flertall for forslaget om at alle saker om statsborgerskap skal behandles i domstolene.

Korttenkte, heftige følelsesutbrudd, som KrF og Venstre har basert seg på, er ikke alltid det lureste i slike saker.

   Når det er sagt, synes undertegnede at man i de omdiskuterte konkrete enkelttilfellene bør «la nåde gå for rett». Særlig om innvandrere er i arbeid og ikke belaster norske velferdsordninger. Vi har nok av andre saker å konsentrere oss om.