Jeg har vanskelig for å se at motangrepet fra algirske (legg merke til den korrekte stavemåten) væpnede styrker mot de islamske vanhellige krigerne i In Aménas kunne vært utført på en mindre brutal og risikofylt måte enn den som faktisk fant sted. Utenriksminister Espen Barth Eide antydet allerede mens motaksjonen var i gang (slik jeg oppfattet ham) at norske tilsvarende spesialstyrker neppe ville kunne handlet stort annerledes. Man var fratatt handlingsrom og alternativer da terroristene forsøkte å frakte bort et stort antall gisler. Hensikten var åpenbart å skjule så mange utlendinger som mulig et godt stykke fra gassanlegget. Da ville terroristene kunne utøve et enda større press både på algirske og utenlandske myndigheter, og stå helt fritt til å henrette gisler én for én når kravene ikke ble innfridd.
For selvsagt regnet islamisten Mokhtar Belmokhtar med at han og krigerne hans ikke ville være i stand til å beholde kontrollen over anlegget mer enn noen timer, høyst et par dager. Og han visste at alle de medsammensvorne som på hans ordre inntok En Aménas, ville bli drept eller tatt til fange. Jihadister ofrer gjerne sine egne. Menneskeliv, venner eller fiender, spiller ingen rolle.
Det er svært forståelig at de som i fortvilelse hadde håpet på en annen utgang, pårørende, Statoil og norske myndigheter (og alle oss andre), leker med tanken om at «hvis vi eller den algirske hærledelsen bare hadde...», så ville norske og andre liv kunne reddes. Man kunne ha tilbudt store løsepenger, forhandlet, bedt og tryglet. Dette kan ikke bli annet enn spekulasjoner, håp og i verste fall rene illusjoner. Vi står ikke overfor menneskelige vesener med normale reaksjoner eller et normalt sjelsliv i dette tilfellet. Folk som ønsker å drepe, de dreper uansett.
En spektakulær aksjon
Mokhtar Belmokhtar ønsket å utføre en så grusom og spektakulær aksjon som mulig. Han spilte på internasjonale medier, på handlinger han visste ville skape sjokkbølger i vestlige land og ønsket også å forbedre sin egen status i det mer omfattende al-Qaida-nettverket. Han visste selvsagt at ansvarlige myndigheter i Algerie aldri ville gå med på å slippe sine arts- og åndsfrender ut av fengslene. Vi så den kalde virkeligheten da terroristene inne i En Aménas forsto de var omringet og startet henrettelser av gisler. Mange ble reddet av at algirske soldater rykket inn.
Påstanden fra terroristene om at aksjonen var en gjengjeldelse for den franske intervensjonen i Mali, er selvsagt løgn. De franske styrkene hadde bare så vidt begynt sin militæraksjon i nabolandet, og planleggingen av En Aménas-angrepet må nødvendigvis ha tatt lang tid, sannsynligvis måneder. Å improvisere, på dagers varsel, en okkupasjon av et svært gassanlegg med tilhørende boligby, er ikke mulig.
Det må bli algirske myndigheter som må ta ansvaret for både sikkerheten og oppfølgingen i etterkant. De må finne svarene på alle våre spørsmål, og offentliggjøre dem. Dette var ingen 22. juli-aksjon. Den skjedde på algirsk jord. Forbundsleder Leif Sande i Industri Energi-forbundet som krever en «uavhengig kommisjon», bør vite dette like godt som noen. Men forbundet mener kan hende at noen andre enn terroristene skal stilles til ansvar, og at Statoil selv ikke er i stand til å undersøke omstendighetene på en god måte? Skal noen andre enn terroristene "tas"?
Høyere sikkerhet
Hva så med sikkerheten fra nå av i En Aménas og andre tilsvarende anlegg, fabrikker og prosjekter i risikofylte land? Det minst rasjonelle og mest fåfengte vil være å bare bygge høyere murer og sikkerhetsgjerder, øke tallet på vaktmannskaper og iverksette flere kontroller. Det er ganske enkelt umulig å sikre seg hundre prosent mot en målrettet, kynisk og velstående terrorbevegelse. Terroristene har initiativet og kan planlegge nye aksjoner i ro og mak. Alle som har lyttet til norske milorgjegere fra annen verdenskrig og hørt Gunnar Sønsteby forklare suksessen han hadde med sine mange overraskende aksjoner mot tysk- og NS-kontrollerte objekter, vil måtte erkjenne hva initiativets makt kan utrette mot statiske vaktposter.
Den motreaksjonen Mokhtar Belmokthar og hans avskyelige bødler frykter mest av alt, er om Algerie, Mali, andre utsatte land i Afrika og vestlige stater, gjerne på FN-mandat, samler seg om å gå etter «geriljakrigerne» hans, jakter på dem, forfølger dem – over ørkenområder, inn i ugjestmilde fjellstrøk, rundt om på landsbygda, inn i byene – overalt hvor de søker et fristed. Og uskadeliggjøre dem der og da. Øke satelitt- og droneovervåkningen, patruljere og dukke opp når de minst venter det.
Høres det hardt og grusomt ut? Da må det minnes om at det er terroristene som startet denne djevelske virksomheten, som har fingeren på avtrekkeren, som utstyrer seg selv og andre med bombebelter, som ønsker å drepe sine definerte vestlige fiender. For dem spiller det ingen rolle om sivile, uskyldige liv går tapt, om viktig infrastruktur blir sprengt i filler, om det oppstår kaos i samfunnet og stater går i oppløsning. Det er nøyaktig hva de ønsker. Da er det bare én ting å gjøre: Tale det eneste språket de forstår.
onsdag 30. januar 2013
fredag 25. januar 2013
I disse ulvetider
Ulvehylene
gjaller over store deler av landet for tiden, både fra de som elsker
ulven og de som hater den. Ulvene selv hyler mer og mer, de også,
nå sist i Østmarka kloss opp til bebodde områder i hovedstaden.
La
meg først spørre: Hvor mange var det egentlig som virkelig savnet
disse rovdyrene i norsk fauna i de mange tiårene da ulven var så
godt som utryddet? Hvorfor måtte vi for enhver pris ha den tilbake?
Selvsagt er det noen ihuga naturelskere som synes det er flott å
kunne skilte med et «opprinnelig» artsmangfold, og som har
romantiske forestillinger om at alt var så mye bedre før den
moderne tid meldte sin ankomst, før menneskene slapp husdyr ut på
beite for å livnære seg i et karrig land.
Men
prisen er alt for høy: Sauebønder gråter og raser over alle
sauedrapene, og dem er det lettere å forstå enn radikale
bymennesker som synes tanken om en norsk livskraftig ulvebestand er
flott, spennende og helt i tråd med egne forestillinger om en
idealtilstand av dyremangfold. Det er blitt for mange
dyretragedier, for store erstatninger. Det er ikke verdt
prisen.
Det
synes som om ulvetilhengere er villig til å gå over lik, eller
rettere sagt, mange kadavre, for å få oppfylt sin dypt egoistiske
drøm om at vi skal komme på nivå med Sverige, Finland og Russland
når det gjelder å skilte med en levende, urnorsk ulvestamme. Hva
den viser seg ikke å være, urnorsk altså.
Vel
er det hyggelig å se ulv i fjernsynets ut-i-naturen-programmer. Det
er lett å la seg smitte av ulveforskernes entusiasme, alle som har
som jobb og hobby å studere de grådige og uforutsigbare beistene,
som vi endelig klarte å få kontroll over i løpet av 1800-tallet.
Men nå bør noen hver innse at vi lever i det urbane 21. århundre,
med flere utsatte mennesker og dyr. Sauebøndene, som holder
distrikts-Norge oppe, har ikke råd til å gjete sine husdyr konstant
over sommersesongen. Og hvorfor skal de ta kostnadene ved å
måtte anlegge store innhegninger tett på gården? Sauene skal kunne
beite fritt i utmark slik de har gjort i århundrer. Der gjør de en
formidabel innsats med å holde kulturlandskap, myr og sletteland fri
for gjengroing.
Det
er samtidig interessant å bivåne den interne krangelen om denne
saken mellom de rødgrønne partiene. Slåsskampen mellom Ulve-SV og
Saue-Sp pågår så busta fyker. Det måtte en tung Kolberg fra Ap
til for å få i stand et «ulveforlik», en avtale så skjørtynn og
belastet at papiret vil forsvinne ved første vindpust. For eksempel
ved et regjeringsskifte. Håper jeg.
I
ulvesaken er jeg enig med Senterpartiet, men understreker at det også
er den eneste saken der jeg er enig med det partiet. Jeg vil gå enda
lenger, og desimere ulv på norsk jord til de grader at vi bare får
streifdyr fra Sverige over grensen i ny og ne. Den har ingen ting her
å gjøre. Norsk natur klarer seg utmerket godt uten. Jeg ønsker
heller å høre fredelige og harmoniske brek i den norske fjellheimen
enn bestialske hyl fra en svunnen tid.
onsdag 23. januar 2013
Vi trenger gode hemmelige tjenester
Undertegnede har aldri vært særlig imponert over den såkalte Lund-kommisjonen og den etterfølgende politiske «opprydningen». Til det var argumentasjonen, konklusjonene og tiltakene alt for mye preget av venstreradikales revansjelyst fordi de følte seg forulempet som mappe-objekter, altså folk som av ulike årsaker var registrert av Overvåkningspolitiet en eller annen gang, som var blitt overvåket i kortere eller lengre tid, eller som i ulike sammenhenger ble gjenstand for en viss oppmerksomhet.
Meningene deres om norsk utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk var uinteressante, det som opptok de hemmelige tjenestene var kontaktene deres, det «uortodokse» handlingsmønsteret og de skjulte pengeoverføringene østfra. Alt dette er bekreftet av senere forskning og funn i arkiver. Men mange følte seg likevel stigmatisert og misforstått. De ville renvaske seg. Og da var en vendetta mot de hemmelige tjenestene, spesielt Overvåkningspolitiet, en kjærkommen anledning. Den anledningen utstyrte Lund-kommisjonen dem med.
Som kjent var det ikke bare kommunister og AKP m-l`ere som ble viet oppmerksomhet og avslørt. Også medlemmer eller sympatisører i andre venstreradikale grupperinger ble undersøkt. Det ga resultater. Jeg trenger bare å nevne Treholt-saken i forbifarten, en tragedie og en sjokkartet opplevelse for Arbeiderpartiet. Likevel var partiet med på å redusere, vingestekke og demoralisere det som ble PST. Overvåkerne skulle overvåkes partipolitisk fra Stortinget. Vi fikk et krympet PST, ledelse og erfarent personell ble skiftet ut. Arbeiderpartiet hadde hatt sine svin på skogen i deler av etterkrigstiden og den kalde krigen, da man benyttet uakseptable og illegale metoder for å overvåke politiske motstandere. Nå så man en anledning til å «renvaske» seg ved å gå til den annen ytterlighet.
Slutten av 1990-tallet var derfor ingen god periode for dem som har som lovlig og lovbestemt oppgave å beskytte det norske demokratiet, de folkevalgte organene våre og de sentrale samfunnsinstitusjonene.
Det måtte et 9/11, flere grusomme terrorhandlinger internasjonalt og økende radikal islamisme til for å få øynene opp hos dem som satt med det politiske ansvaret gjennom 2000-tallet fram til nå. Et demokratisk samfunn må ha mulighet for å følge med, sanke informasjon om, og i en del tilfelle overvåke, mulige landsforrædere og terrorister. 22. juli ble et avgjørende skille, selv om det i dette tilfellet dreide seg om en etnisk norsk soloterrorist. Vi kan være sikre på at både høyreekstreme miljøer og påstått religiøse hellige krigere står sentralt i PST`s arbeid.
Men så er det spørsmålet om ressurser og hjelpemidler. Ressurser i form av medarbeidere, utstyr, kompetanse, datakraft for grundige analyser og adgang til kryssende informasjonsbaser som i dag gjennomsyrer samfunnet. Ingen som ikke har noe å skjule, trenger være redd for misbruk i dagens system. Til det er overvåkerne så til de grader overvåket at det nesten går over støvleskaftene. Avlytting, registrering av telekom- og digitale spor er absolutt nødvendig. Det gjelder også mafiakriminell virksomhet og alvorlig voldskriminalitet for dens saks skyld.
Jeg kan tenke meg at norske hemmelige tjenester, som PST, i dagens situasjon har visse vanskeligheter med å samarbeide intimt nok med utenlandsk etterretning og overvåkning. Rett og slett fordi vi har en ordning med et partipolitisk kontrollsystem for de hemmelige tjenestene her i landet, personer som får kikke tjenestene i kortene på en måte som opplagt får allierte og samarbeidende tjenester utenlands til å bli skeptiske og mistenksomme når det gjelder å utveksle informasjon.
Som Kåre Willoch ganske riktig bemerker i sin bok «Erfaringer for fremtiden» så er det ikke noe å si på habiliteten og troverdigheten hos dagens partipolitiske kontrollører. Systemet synes å virke godt. Men – som Willoch påpeker: Partipolitikere vil ofte ha spesielle vanskeligheter med å holde hemmelig noe som kunne skape storm mot politiske motstandere. Vi bør derfor komme tilbake til det som er vanlig i andre land, nemlig et regjeringsoppnevnt kontrollorgan bestående av politisk uavhengige personligheter som har vist seg å være stor tillit verdig.
En slik reform bør bli en oppgave for en ny borgerlig regjering. Den bør også sørge for at PST, og vår militære etterretning for den saks skyld, får de ressursene – det verktøyet - som gjør det mulig for dem å utføre oppgavene på en god måte. Slik at det norske samfunnet kan være føre var, bli tryggere å leve i og mer robust mot de anslagene som noen helt sikkert planlegger i denne stund.
Meningene deres om norsk utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk var uinteressante, det som opptok de hemmelige tjenestene var kontaktene deres, det «uortodokse» handlingsmønsteret og de skjulte pengeoverføringene østfra. Alt dette er bekreftet av senere forskning og funn i arkiver. Men mange følte seg likevel stigmatisert og misforstått. De ville renvaske seg. Og da var en vendetta mot de hemmelige tjenestene, spesielt Overvåkningspolitiet, en kjærkommen anledning. Den anledningen utstyrte Lund-kommisjonen dem med.
Som kjent var det ikke bare kommunister og AKP m-l`ere som ble viet oppmerksomhet og avslørt. Også medlemmer eller sympatisører i andre venstreradikale grupperinger ble undersøkt. Det ga resultater. Jeg trenger bare å nevne Treholt-saken i forbifarten, en tragedie og en sjokkartet opplevelse for Arbeiderpartiet. Likevel var partiet med på å redusere, vingestekke og demoralisere det som ble PST. Overvåkerne skulle overvåkes partipolitisk fra Stortinget. Vi fikk et krympet PST, ledelse og erfarent personell ble skiftet ut. Arbeiderpartiet hadde hatt sine svin på skogen i deler av etterkrigstiden og den kalde krigen, da man benyttet uakseptable og illegale metoder for å overvåke politiske motstandere. Nå så man en anledning til å «renvaske» seg ved å gå til den annen ytterlighet.
Slutten av 1990-tallet var derfor ingen god periode for dem som har som lovlig og lovbestemt oppgave å beskytte det norske demokratiet, de folkevalgte organene våre og de sentrale samfunnsinstitusjonene.
Det måtte et 9/11, flere grusomme terrorhandlinger internasjonalt og økende radikal islamisme til for å få øynene opp hos dem som satt med det politiske ansvaret gjennom 2000-tallet fram til nå. Et demokratisk samfunn må ha mulighet for å følge med, sanke informasjon om, og i en del tilfelle overvåke, mulige landsforrædere og terrorister. 22. juli ble et avgjørende skille, selv om det i dette tilfellet dreide seg om en etnisk norsk soloterrorist. Vi kan være sikre på at både høyreekstreme miljøer og påstått religiøse hellige krigere står sentralt i PST`s arbeid.
Men så er det spørsmålet om ressurser og hjelpemidler. Ressurser i form av medarbeidere, utstyr, kompetanse, datakraft for grundige analyser og adgang til kryssende informasjonsbaser som i dag gjennomsyrer samfunnet. Ingen som ikke har noe å skjule, trenger være redd for misbruk i dagens system. Til det er overvåkerne så til de grader overvåket at det nesten går over støvleskaftene. Avlytting, registrering av telekom- og digitale spor er absolutt nødvendig. Det gjelder også mafiakriminell virksomhet og alvorlig voldskriminalitet for dens saks skyld.
Jeg kan tenke meg at norske hemmelige tjenester, som PST, i dagens situasjon har visse vanskeligheter med å samarbeide intimt nok med utenlandsk etterretning og overvåkning. Rett og slett fordi vi har en ordning med et partipolitisk kontrollsystem for de hemmelige tjenestene her i landet, personer som får kikke tjenestene i kortene på en måte som opplagt får allierte og samarbeidende tjenester utenlands til å bli skeptiske og mistenksomme når det gjelder å utveksle informasjon.
Som Kåre Willoch ganske riktig bemerker i sin bok «Erfaringer for fremtiden» så er det ikke noe å si på habiliteten og troverdigheten hos dagens partipolitiske kontrollører. Systemet synes å virke godt. Men – som Willoch påpeker: Partipolitikere vil ofte ha spesielle vanskeligheter med å holde hemmelig noe som kunne skape storm mot politiske motstandere. Vi bør derfor komme tilbake til det som er vanlig i andre land, nemlig et regjeringsoppnevnt kontrollorgan bestående av politisk uavhengige personligheter som har vist seg å være stor tillit verdig.
En slik reform bør bli en oppgave for en ny borgerlig regjering. Den bør også sørge for at PST, og vår militære etterretning for den saks skyld, får de ressursene – det verktøyet - som gjør det mulig for dem å utføre oppgavene på en god måte. Slik at det norske samfunnet kan være føre var, bli tryggere å leve i og mer robust mot de anslagene som noen helt sikkert planlegger i denne stund.
Den felles blå himmelen
De har tatt et godt initiativ, de fire unge politikerne på Stortinget som nå etterlyser en felles ideologisk plattform for Høyre, Frp, KrF og Venstre – før valget. Initiativet er viktig også fordi det nettopp var partienes ungdomsorganisasjoner som førte an da Fremskrittspartiet i 2011 og 2012 ble dratt inn i varmen. Med ulik grad av entusiasme aksepterte deretter «sentrumspartiene» at Frp er en viktig og nødvendig brikke i spillet for å kaste de rødgrønne ut i opposisjon (og gjerne en langvarig ørkenvandring), samtidig som et felles regjeringsgrunnlag blir forhandlet fram.
Ideologi og prinsipprogram er viktig fordi det skaper en atmosfære av enighet rundt grunnverdier, hva som skal vektlegges i politikken. Med et idegrunnlag i bunnen er det lettere å måle holdninger og handlinger opp mot den praktiske hverdagen i storting og styringsverk. Overdreven pragmatisme kan stoppes i tide. Begir man seg for langt ut i kollektivismens hengemyr, kan prinsippgrunnlaget bidra til å trekke politikken tilbake på tørt land.
Budskapet de fire foreløpig har samlet seg om, tar utgangspunkt i privat fellesskap, maktspredning, en bedre investeringspolitikk, valgfrihet og større innsats for de svakeste. Dette blir kjerneområder i norsk politikk i årene fremover.
De rødgrønne la i 2005 fram en erklæring med 155 punkter, basert på felles bemerkninger på Stortinget 2004/2005. Det er et minimum av hva de fire opposisjonspartiene bør kunne samle seg om før valget i høst. For de rødgrønnes initiativ den gang bidro opplagt til at velgerne trodde på regjeringsprosjektet.
Der er skjær i sjøen og små og store tuer på veien mot borgerlig maktovertagelse. De finnes ikke i avgjørende grad mellom Høyre og Fremskrittspartiet, men i «sentrum». Kristelig Folkeparti er opplagt det svakeste leddet i kjeden. Vi så det da tidligere partiformenn og parlamentariske ledere rykket ut i fjor høst og advarte partiet mot å gå i regjering med et for stort Høyre.
Det var et merkelig utspill. Jeg har ikke i noen selvbiografier fra KrF- og Venstre-ledere som er gått ut av politikken, lest alvorlige anklager mot Høyre i form av beskyldninger om at partiet «overkjørte» de små partnerne i perioder med Høyre i regjering eller utenfor som støtteparti. Mange husker ennå den rene Høyre-regjeringen i 1981 til 1983. Den gjennomførte i realiteten partienes felles politikk også mens Høyre besatte alle statsrådsplassene. Det var lett og smertefritt for dem å tiltre Willoch 2-regjeringen etter kommunevalget i 1983.
Nå sier denne opposisjonen inne i KrF at hvis de ikke får nok velgere (og Høyre får for mange), ja, da vil de ikke i regjering likevel. Noen der er livredde for «kjøttvekta». Egentlig er det uttrykk for en underlig demokratisk holdning: Dersom for mange velgere viser tillit til Høyre, da vil vi ikke leke med dere likevel. Denne oppfatningen i KrF svekker opplagt partiet i forhold til borgerlige velgere som nå mer og mer høylytt krever et skifte. Det kan nærmest bli en gavepakke til Frp og Høyre: Dersom KrF skaper usikkerhet om sin egen rolle i regjeringsspørsmålet, vil potensielle KrF-tilhengere heller velge de to store opposisjonspartiene for å være sikker på at stemmen bidrar til en ny regjering.
Men det er også en annen side ved «sperregrensepartiene» Venstre og KrF som volder bekymring: Velgere som har sans for rettferdighet i politikken og som respekterer folkets dom, liker ikke at småpartier på vippen tilraner seg mer makt og innflytelse enn de strengt tatt har krav på i forhold til antall stemmer. Da veier de små interessepartienes velgere mer enn velgerne i de store partiene. For meg fortoner dette seg som et betydelig demokratisk underskudd. Småpartienes programposter får mer gjennomslag i regjeringsforhandlinger enn velgerne i stort egentlig hadde tenkt seg.
Det tryggeste for borgerlige velgere som ønsker et regjeringsskifte er å stemme Høyre eller Fremskrittspartiet ved stortingsvalget. Selv om de to skulle få flertall til sammen, noe som er innen rekkevidde, vil fortsatt Venstre og KrF bli invitert med. Med den grad av gjennomslag for egen politikk som folket i demokratisk valg har bestemt.
Ideologi og prinsipprogram er viktig fordi det skaper en atmosfære av enighet rundt grunnverdier, hva som skal vektlegges i politikken. Med et idegrunnlag i bunnen er det lettere å måle holdninger og handlinger opp mot den praktiske hverdagen i storting og styringsverk. Overdreven pragmatisme kan stoppes i tide. Begir man seg for langt ut i kollektivismens hengemyr, kan prinsippgrunnlaget bidra til å trekke politikken tilbake på tørt land.
Budskapet de fire foreløpig har samlet seg om, tar utgangspunkt i privat fellesskap, maktspredning, en bedre investeringspolitikk, valgfrihet og større innsats for de svakeste. Dette blir kjerneområder i norsk politikk i årene fremover.
De rødgrønne la i 2005 fram en erklæring med 155 punkter, basert på felles bemerkninger på Stortinget 2004/2005. Det er et minimum av hva de fire opposisjonspartiene bør kunne samle seg om før valget i høst. For de rødgrønnes initiativ den gang bidro opplagt til at velgerne trodde på regjeringsprosjektet.
Der er skjær i sjøen og små og store tuer på veien mot borgerlig maktovertagelse. De finnes ikke i avgjørende grad mellom Høyre og Fremskrittspartiet, men i «sentrum». Kristelig Folkeparti er opplagt det svakeste leddet i kjeden. Vi så det da tidligere partiformenn og parlamentariske ledere rykket ut i fjor høst og advarte partiet mot å gå i regjering med et for stort Høyre.
Det var et merkelig utspill. Jeg har ikke i noen selvbiografier fra KrF- og Venstre-ledere som er gått ut av politikken, lest alvorlige anklager mot Høyre i form av beskyldninger om at partiet «overkjørte» de små partnerne i perioder med Høyre i regjering eller utenfor som støtteparti. Mange husker ennå den rene Høyre-regjeringen i 1981 til 1983. Den gjennomførte i realiteten partienes felles politikk også mens Høyre besatte alle statsrådsplassene. Det var lett og smertefritt for dem å tiltre Willoch 2-regjeringen etter kommunevalget i 1983.
Nå sier denne opposisjonen inne i KrF at hvis de ikke får nok velgere (og Høyre får for mange), ja, da vil de ikke i regjering likevel. Noen der er livredde for «kjøttvekta». Egentlig er det uttrykk for en underlig demokratisk holdning: Dersom for mange velgere viser tillit til Høyre, da vil vi ikke leke med dere likevel. Denne oppfatningen i KrF svekker opplagt partiet i forhold til borgerlige velgere som nå mer og mer høylytt krever et skifte. Det kan nærmest bli en gavepakke til Frp og Høyre: Dersom KrF skaper usikkerhet om sin egen rolle i regjeringsspørsmålet, vil potensielle KrF-tilhengere heller velge de to store opposisjonspartiene for å være sikker på at stemmen bidrar til en ny regjering.
Men det er også en annen side ved «sperregrensepartiene» Venstre og KrF som volder bekymring: Velgere som har sans for rettferdighet i politikken og som respekterer folkets dom, liker ikke at småpartier på vippen tilraner seg mer makt og innflytelse enn de strengt tatt har krav på i forhold til antall stemmer. Da veier de små interessepartienes velgere mer enn velgerne i de store partiene. For meg fortoner dette seg som et betydelig demokratisk underskudd. Småpartienes programposter får mer gjennomslag i regjeringsforhandlinger enn velgerne i stort egentlig hadde tenkt seg.
Det tryggeste for borgerlige velgere som ønsker et regjeringsskifte er å stemme Høyre eller Fremskrittspartiet ved stortingsvalget. Selv om de to skulle få flertall til sammen, noe som er innen rekkevidde, vil fortsatt Venstre og KrF bli invitert med. Med den grad av gjennomslag for egen politikk som folket i demokratisk valg har bestemt.
søndag 20. januar 2013
Så var det denne kulturen, da.
«Kultur» er så mangt, og egentlig et definisjonsspørsmål. Etter at to dristige samfunnsdebattanter, den ene stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet, hadde uttrykt tvil om norsk kultur kan overleve på sikt med en sterk og økende mengde innvandrere (av ikke-vestlig karakter, formoder jeg), kom en flom av kommentarer og motinnlegg i Aftenpostens spalter. NRK så seg nødt til å følge opp, siden så mange skrev og snakket om temaet. Debattmagasiner og litteraturhus ble tatt i bruk.
Vi snakker altså om to temaer, egentlig. Det ene er kulturbegrepet, det andre om hvorvidt «norsk kultur» står i fare for å forsvinne eller forvitre dersom vi tillater fri innvandring, altså lar være å innskrenke flommen av nye landsmenn.
Hva er kultur? Den aller videste definisjonen er: Alle utslag av menneskelig aktivitet. Det er denne definisjonen arkeologer går etter når de møysommelig graver og koster seg gjennom kulturlagene i jordsmonnet på jakt etter spor etter fortidens menneskers virksomhet. Men denne definisjonen er ubrukelig for vårt formål.
Det utvidede kulturbegrep
«Det utvidede kulturbegrep» er for undertegnede et monster av nyord som tilslører mer enn de klargjør. Sekkeordene skulle blant annet heve idrettens anseelse ved å ty til lånte fjær fra et anerkjent og dypt rotfestet honnørord, skapt gjennom bildende kunst, klassisk musikk, store forfatterskap og karismatisk drama. For meg er kultur fortsatt kultur, idrett er idrett. Her er det et spørsmål om man ønsker å klargjøre eller tilsløre. Eller gjøre vidt forskjellige områder for menneskelig aktivitet mer «like» eller likeverdige, sett med sosialdemokratiets grå vassaue.
Uansett er kultur noe som dyrkes frem, foredles eller bearbeides fra en rå naturtilstand. Vi kan til og med trekke inn avledede ord som «kultivert». En person er kultivert gjennom dannelse, høviskhet, gode manerer, kunnskap, en sivilisert væremåte overfor andre mennesker, i motsetning til terrororganisasjonenes usiviliserte apekatter.
I debatten er ordet kultur blitt brukt om likt og ulikt, og det er helt i tråd med moderne språkutvikling, jeg kaller det språklig forfall. Og med det mener jeg fravær av forsøk på nyansering og mangel på presisjonsnivå. For i denne diskusjonen kunne flere andre og mer presise ord vært benyttet: Væremåte, levevis (way of living), holdning, ja, til og med moral. Når en kronikkforfatter minner om at usedvanlig mange med pakistansk bakgrunn var involvert i drosjesvindelen i Oslo og mener dette er uttrykk for en fremmed og farlig ukultur, noe «unorsk», så har han selvfølgelig rett. Men var holdningen og handlingene hos de domfelte et utslag av mangel på norsk kultur, var de opphengt i sin egen ukultur, eller var de kort og godt kriminelle som godt visste at de drev med noe ulovlig, både etter norsk og pakistansk lov?
For ikke å stigmatisere pakistanere, som vi pent ba om å komme til Norge på 70-tallet for å ta jobber det ikke var nok etniske nordmenn til å utføre, forlater jeg denne delen av debatten.
Kulturen i fare?
Men hva så med «norsk kultur»: Står den i fare eller er den under press på grunn av mange innvandrere? Kan en vellykket integrering redde denne «kulturen» som mest av alt burde kalles væremåte? Jeg svarer nei. Dersom norsk kultur er i faresonen, skyldes det utelukkende oss selv. Den opprettholdes så lenge vi lever den ut og tenker den ut, er en del av oss. Den norske felleskulturen består av historien, språket, byggestilen tilpasset naturgitte forhold. Den omfatter tradisjoner, ritualer og seremonier. Den inkluderer religionen, vel også støtte til monarkiet så lenge den varer, nasjonaldagene, flagget. Måten vi hilser hverandre på, og tar farvel med dem vi treffer på vår vei. Måten vi viser gjestfrihet på. Klærne vi velger å ha på oss. Vi kan godt trekke inn tilliggende herligheter som matkulturen også, men da er vi i periferien og har fjernet oss fra kjernen. En nordmann er like god nordmann om han eller hun spiser fårikål eller pizza. Visse kulturuttrykk er i konstant forandring. Bare se hvordan folk i Norge kledde seg, hva de spiste og hva de gjorde på 1700-tallet sammenlignet med i dag. Nye yrker og profesjoner er kommet til.
Norsk felleskultur, som vi deler med europeerne og amerikanerne i sør og nord, har opprinnelig sine kilder i Jerusalem, Aten og Rom, ble gjenfødt under renessansen og gitt en avgjørende ny dimensjon gjennom opplysningstiden. Det er alt dette som i sum er «kulturen» vår. Den er mer slitesterk og robust enn vi aner. Men forutsetningen er at vi erkjenner den, er bevisste på den og lever den ut. Press utenfra, eller innenfra når presset har tatt bolig blant oss, er ikke «farlig» så lenge vi holder fast ved det gode i det norske, og inviterer andre til å ta del i den. Så lenge det vi oppfatter som norske kulturtradisjoner og -uttrykk er en del av skolens pensum i enhetsskolen der innvandrere også går, så lenge vil den «norske» innflytelsen og væremåten før eller siden seire.
Sterkere enn vi tror
For det fine med norsk kultur anno 2013 er at den har tatt opp i seg toleransen, likestillingen, likeverdigheten og menneskets naturlige rettigheter, som foreløpig mangler andre steder. Vi trenger ingen internasjonale konvensjoner skrevet på papir for å utøve disse umistelige delene av norsk kultur. Og undertegnede er helt sikker på at kjernen i det norske, og det felleseuropeiske, gjerne «vestlige», er sterkere enn enkelte innvandrergruppers uklare forestillinger om moral, rettspraksis og etterlevelse av det som i virkeligheten er tradisjonell kvinneundertrykkelse, et reaksjonært presteskaps maktbegjær og misbruk, for ikke å si forfalskning, av hellige bøker.
Den innerste kjernen er troen på enkeltmenneskets naturgitte frihet, respekten for andres tro (innenfor menneskerettighetenes grensedragning), budet om likeverdighet og erkjennelsen av at for å leve sammen i det store globale fellesskapet, ja, da må vi ha – kultur.
Vi snakker altså om to temaer, egentlig. Det ene er kulturbegrepet, det andre om hvorvidt «norsk kultur» står i fare for å forsvinne eller forvitre dersom vi tillater fri innvandring, altså lar være å innskrenke flommen av nye landsmenn.
Hva er kultur? Den aller videste definisjonen er: Alle utslag av menneskelig aktivitet. Det er denne definisjonen arkeologer går etter når de møysommelig graver og koster seg gjennom kulturlagene i jordsmonnet på jakt etter spor etter fortidens menneskers virksomhet. Men denne definisjonen er ubrukelig for vårt formål.
Det utvidede kulturbegrep
«Det utvidede kulturbegrep» er for undertegnede et monster av nyord som tilslører mer enn de klargjør. Sekkeordene skulle blant annet heve idrettens anseelse ved å ty til lånte fjær fra et anerkjent og dypt rotfestet honnørord, skapt gjennom bildende kunst, klassisk musikk, store forfatterskap og karismatisk drama. For meg er kultur fortsatt kultur, idrett er idrett. Her er det et spørsmål om man ønsker å klargjøre eller tilsløre. Eller gjøre vidt forskjellige områder for menneskelig aktivitet mer «like» eller likeverdige, sett med sosialdemokratiets grå vassaue.
Uansett er kultur noe som dyrkes frem, foredles eller bearbeides fra en rå naturtilstand. Vi kan til og med trekke inn avledede ord som «kultivert». En person er kultivert gjennom dannelse, høviskhet, gode manerer, kunnskap, en sivilisert væremåte overfor andre mennesker, i motsetning til terrororganisasjonenes usiviliserte apekatter.
I debatten er ordet kultur blitt brukt om likt og ulikt, og det er helt i tråd med moderne språkutvikling, jeg kaller det språklig forfall. Og med det mener jeg fravær av forsøk på nyansering og mangel på presisjonsnivå. For i denne diskusjonen kunne flere andre og mer presise ord vært benyttet: Væremåte, levevis (way of living), holdning, ja, til og med moral. Når en kronikkforfatter minner om at usedvanlig mange med pakistansk bakgrunn var involvert i drosjesvindelen i Oslo og mener dette er uttrykk for en fremmed og farlig ukultur, noe «unorsk», så har han selvfølgelig rett. Men var holdningen og handlingene hos de domfelte et utslag av mangel på norsk kultur, var de opphengt i sin egen ukultur, eller var de kort og godt kriminelle som godt visste at de drev med noe ulovlig, både etter norsk og pakistansk lov?
For ikke å stigmatisere pakistanere, som vi pent ba om å komme til Norge på 70-tallet for å ta jobber det ikke var nok etniske nordmenn til å utføre, forlater jeg denne delen av debatten.
Kulturen i fare?
Men hva så med «norsk kultur»: Står den i fare eller er den under press på grunn av mange innvandrere? Kan en vellykket integrering redde denne «kulturen» som mest av alt burde kalles væremåte? Jeg svarer nei. Dersom norsk kultur er i faresonen, skyldes det utelukkende oss selv. Den opprettholdes så lenge vi lever den ut og tenker den ut, er en del av oss. Den norske felleskulturen består av historien, språket, byggestilen tilpasset naturgitte forhold. Den omfatter tradisjoner, ritualer og seremonier. Den inkluderer religionen, vel også støtte til monarkiet så lenge den varer, nasjonaldagene, flagget. Måten vi hilser hverandre på, og tar farvel med dem vi treffer på vår vei. Måten vi viser gjestfrihet på. Klærne vi velger å ha på oss. Vi kan godt trekke inn tilliggende herligheter som matkulturen også, men da er vi i periferien og har fjernet oss fra kjernen. En nordmann er like god nordmann om han eller hun spiser fårikål eller pizza. Visse kulturuttrykk er i konstant forandring. Bare se hvordan folk i Norge kledde seg, hva de spiste og hva de gjorde på 1700-tallet sammenlignet med i dag. Nye yrker og profesjoner er kommet til.
Norsk felleskultur, som vi deler med europeerne og amerikanerne i sør og nord, har opprinnelig sine kilder i Jerusalem, Aten og Rom, ble gjenfødt under renessansen og gitt en avgjørende ny dimensjon gjennom opplysningstiden. Det er alt dette som i sum er «kulturen» vår. Den er mer slitesterk og robust enn vi aner. Men forutsetningen er at vi erkjenner den, er bevisste på den og lever den ut. Press utenfra, eller innenfra når presset har tatt bolig blant oss, er ikke «farlig» så lenge vi holder fast ved det gode i det norske, og inviterer andre til å ta del i den. Så lenge det vi oppfatter som norske kulturtradisjoner og -uttrykk er en del av skolens pensum i enhetsskolen der innvandrere også går, så lenge vil den «norske» innflytelsen og væremåten før eller siden seire.
Sterkere enn vi tror
For det fine med norsk kultur anno 2013 er at den har tatt opp i seg toleransen, likestillingen, likeverdigheten og menneskets naturlige rettigheter, som foreløpig mangler andre steder. Vi trenger ingen internasjonale konvensjoner skrevet på papir for å utøve disse umistelige delene av norsk kultur. Og undertegnede er helt sikker på at kjernen i det norske, og det felleseuropeiske, gjerne «vestlige», er sterkere enn enkelte innvandrergruppers uklare forestillinger om moral, rettspraksis og etterlevelse av det som i virkeligheten er tradisjonell kvinneundertrykkelse, et reaksjonært presteskaps maktbegjær og misbruk, for ikke å si forfalskning, av hellige bøker.
Den innerste kjernen er troen på enkeltmenneskets naturgitte frihet, respekten for andres tro (innenfor menneskerettighetenes grensedragning), budet om likeverdighet og erkjennelsen av at for å leve sammen i det store globale fellesskapet, ja, da må vi ha – kultur.
mandag 14. januar 2013
Høyre er Skolepartiet
Vel vitende om at velgerne allerede, og over lang tid, har kåret Høyre som det mest troverdige Skolepartiet (28 prosent i en NRK-måling før jul, fattige 16 og 12 for Ap og SV), legger Arbeiderpartiet frem forslag i form av valgkampflesk som går langt i å kopiere Ernas skolepolitikk. Det er bra for skolen i og for seg, og Høyre går mer enn gjerne inn i konkurransen om velgernes gunst på dette saksområdet.
Det var Høyre som over lang tid, og enda før Kristin Clemet utarbeidet Kunnskapsløftet etter tiår med forfall og manglende resultater i norsk skole, igjen og igjen ba om større oppmerksomhet, flere timer og økte ressurser til basisfagene norsk, matematikk og engelsk. Et helt avgjørende punkt har hele tiden vært lese- og skriveopplæringen. Kunnskapsskolen, den helt grunnleggende hensikten med opplæring av barn og unge, ble etterlyst. Svaret fra de rødgrønne var at Høyre ønsket seg tilbake til «puggeskolen for de flinke og vellykkede». Mens Ernas parti ba om nye pedagogiske tiltak, flere timer, tydelige krav og klare resultatmål, har SV`s kunnskapsministre alt for lenge vært opptatt av kamp mot karakterer, elevtrivsel uten læringstrykk, gratis skolemåltider og opplæring i demokratiske holdninger. Rett nok har man delvis vært drevet på defensiven og innført noen hastetiltak - nå mot slutten av den rødgrønne æraen.
Ja, nå, når de rødgrønne nærmer seg åtte år med roret og ansvaret, har de fått mer sans for basisfag, styrking av yrkesfagene (en annen Høyre-prioritering) og en «lese-, skrive- og regnegaranti». Nasjonale prøver er godtatt. Der man ikke har gått langt nok, er bevilgninger til kompetanseheving for lærere. I det siste utspillet til Arbeiderpartiet i forrige uke blir et «kompetanseløft» for lærere fremhevet med gullskrift, men uten at det fulgte penger med ut over hva man allerede har bevilget i statsbudsjettet for 2013. Høyre har som kjent gitt tilsagn om 500 millioner kroner mer enn regjeringen til dette formålet i sitt alternative statsbudsjett. Dermed består denne betydelige forskjellen i prioritering også etter Bratteli-seminaret.
Så lover Arbeiderpartiet en lese-, skrive- og regnegaranti som gjør at de svakeste elevene skal få intensivopplæring dersom de befinner seg under en kritisk grense. Men dette er jo allerede en del av forskriften om individuell opplæring – alle skal få tilstrekkelig undervisning og oppfølging etter den enkeltes evner og behov. Altså intet nytt på Soria Moria-himmelen. En vesentlig del av valgkamputspillet på seminaret var uten substans. Ingen flere penger til «intensivopplæring» og ingen flere lærerstillinger (et løfte som ble skrotet i fjor høst, noe som utløste raseri i Utdanningsforbundet). Stakkars de lærerne som ikke klarer å oppnå «garantien» på vegne av elevene og Arbeiderpartiet. Det er de som blir sittende igjen med Svarteper dersom de ikke får det verktøyet som skal til for å gjøre jobben.
Det som er bra med valgkamputspillet, er at Arbeiderpartiet nå skubber til side SV-statsråden og selv tar roret. Siden skolepolitikk seiler opp som en av de virkelig store sakene frem mot 9. september, er man begynt å se alvorlig på manglende resultater etter åtte rødgrønne år. I én undersøkelse nylig ble norske barn riktignok oppgradert fra en bunnplassering. Men fortsatt er det langt fra et sted under gjennomsnittet til tetskiktet blant sammenlignbare land. Og hvorfor skulle ikke Norge være i tet på et så grunnleggende område som dette?
Det er mer enn dristig av Arbeiderpartiet å prøve seg med nok en «garanti», et brageløfte. Velgerne husker fortsatt ungdomsgarantien, sykehjemsgarantien, kreftbehandlingsgarantien m.fl. Det ble ikke noe resultat av noen av dem sett i forhold til hva løftene gikk ut på. Nå er det troverdigheten som står på spill.
Det var Høyre som over lang tid, og enda før Kristin Clemet utarbeidet Kunnskapsløftet etter tiår med forfall og manglende resultater i norsk skole, igjen og igjen ba om større oppmerksomhet, flere timer og økte ressurser til basisfagene norsk, matematikk og engelsk. Et helt avgjørende punkt har hele tiden vært lese- og skriveopplæringen. Kunnskapsskolen, den helt grunnleggende hensikten med opplæring av barn og unge, ble etterlyst. Svaret fra de rødgrønne var at Høyre ønsket seg tilbake til «puggeskolen for de flinke og vellykkede». Mens Ernas parti ba om nye pedagogiske tiltak, flere timer, tydelige krav og klare resultatmål, har SV`s kunnskapsministre alt for lenge vært opptatt av kamp mot karakterer, elevtrivsel uten læringstrykk, gratis skolemåltider og opplæring i demokratiske holdninger. Rett nok har man delvis vært drevet på defensiven og innført noen hastetiltak - nå mot slutten av den rødgrønne æraen.
Ja, nå, når de rødgrønne nærmer seg åtte år med roret og ansvaret, har de fått mer sans for basisfag, styrking av yrkesfagene (en annen Høyre-prioritering) og en «lese-, skrive- og regnegaranti». Nasjonale prøver er godtatt. Der man ikke har gått langt nok, er bevilgninger til kompetanseheving for lærere. I det siste utspillet til Arbeiderpartiet i forrige uke blir et «kompetanseløft» for lærere fremhevet med gullskrift, men uten at det fulgte penger med ut over hva man allerede har bevilget i statsbudsjettet for 2013. Høyre har som kjent gitt tilsagn om 500 millioner kroner mer enn regjeringen til dette formålet i sitt alternative statsbudsjett. Dermed består denne betydelige forskjellen i prioritering også etter Bratteli-seminaret.
Så lover Arbeiderpartiet en lese-, skrive- og regnegaranti som gjør at de svakeste elevene skal få intensivopplæring dersom de befinner seg under en kritisk grense. Men dette er jo allerede en del av forskriften om individuell opplæring – alle skal få tilstrekkelig undervisning og oppfølging etter den enkeltes evner og behov. Altså intet nytt på Soria Moria-himmelen. En vesentlig del av valgkamputspillet på seminaret var uten substans. Ingen flere penger til «intensivopplæring» og ingen flere lærerstillinger (et løfte som ble skrotet i fjor høst, noe som utløste raseri i Utdanningsforbundet). Stakkars de lærerne som ikke klarer å oppnå «garantien» på vegne av elevene og Arbeiderpartiet. Det er de som blir sittende igjen med Svarteper dersom de ikke får det verktøyet som skal til for å gjøre jobben.
Det som er bra med valgkamputspillet, er at Arbeiderpartiet nå skubber til side SV-statsråden og selv tar roret. Siden skolepolitikk seiler opp som en av de virkelig store sakene frem mot 9. september, er man begynt å se alvorlig på manglende resultater etter åtte rødgrønne år. I én undersøkelse nylig ble norske barn riktignok oppgradert fra en bunnplassering. Men fortsatt er det langt fra et sted under gjennomsnittet til tetskiktet blant sammenlignbare land. Og hvorfor skulle ikke Norge være i tet på et så grunnleggende område som dette?
Det er mer enn dristig av Arbeiderpartiet å prøve seg med nok en «garanti», et brageløfte. Velgerne husker fortsatt ungdomsgarantien, sykehjemsgarantien, kreftbehandlingsgarantien m.fl. Det ble ikke noe resultat av noen av dem sett i forhold til hva løftene gikk ut på. Nå er det troverdigheten som står på spill.
onsdag 2. januar 2013
Bedre kommuneøkonomi med Høyre
Mot slutten av fjoråret kjørte Arbeiderpartiet sentralt en samordnet svertekampanje mot Høyre, dirigert fra Youngstorvet. Dette gjorde de bevisst samtidig som lokalpolitikerne landet over strevde med å sette sammen forsvarlige budsjetter for 2013 – ut fra slunkne kommunekasser.
Kampanjen går ut på at man tar ut noen få elementer i Høyres alternative statsbudsjett for kommune-Norge, og så hevder man at «med Høyres modell vil man tape så og så mye penger i din kommune». Dette er, med respekt å melde, rent tull. Det går ikke an å plukke ut et par elementer i det alternative budsjettet og så lage et fiktivt regnestykke basert på det de rødgrønne påstår er Høyres politikk. Kommunaldepartementet har selv sagt at det ikke er mulig å gjøre slike beregninger.
Høyre vil som noe av det første i regjering foreslå en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet for å gjøre det mer rettferdig, mer forutsigbart og slik at innbyggerne får den samme kvaliteten på kommunale tjenester uansett hvor i landet de bor.
Det er to faktorer som illustrerer om en kommune har god nok økonomi: For det første det vi kan kalle det årlige overskuddet, eller netto driftsresultat. Den andre stresstesten er kommunenes gjeldsbyrde. Som kjent mener både myndighetene og Kommunenes Sentralforbund at tre prosent i driftsresultat er et minimum dersom man skal ha en forsvarlig investeringsevne.
Da Høyre kom i regjering i 2001, opplevde landet en internasjonal økonomisk krise og lavkonjunktur i årene som fulgte. Treprosent-regelen ble utsatt for sterkt press i de første årene den borgerlige regjeringen styrte etter årtusenskiftet. Men så klarte den borgerlige regjeringen sakte, men sikkert å snu utviklingen til det bedre. Ja, man fikk til solid vekst i kommunesektoren med historisk gode driftsresultater, og det høyeste nivået på statlige overføringer som kommunene hadde opplevd til da. I 2005, det siste året med borgerlig regjering, var netto driftsresultat 3,6 prosent, mot fattige 0,6 prosent i 2002.
Så overførte i 2006 den rødgrønne regjeringen store bevilgninger til kommunesektoren, bl.a. for å oppfylle barnehageforliket (barnehageløftet ble oppfylt takket være innsatsen fra private barnehager, og er i dag fortsatt underfinansiert). Derfor, i 2006 var netto driftsresultat 5,5 prosent. Men deretter har kommunenes overskudd falt jevnt og trutt til 2,5 prosent i 2011.
Den andre måten å vurdere kommuneøkonomien på, er netto lånegjeld i kroner pr. innbygger. I 2003 var lånegjelden rundt 17.000 kroner. I 2011 hadde gjeldsbyrden vokst til hele 34.400 kroner, en fordobling.
Denne situasjonen, med lave overskudd og økt gjeldsbyrde, bidrar til at kommunesektoren blir mer sårbar for fremtidige renteøkninger. Samlet brutto gjeld i kommunene har økt med hele 122 milliarder kroner siden de rødgrønne kom til makten i 2005. I de siste to årene har veksten i brutto gjeld vært over 10 prosent. En lignende oppblåsing av kommunal gjeld har Statistisk Sentralbyrå aldri registrert.
Vi opplever med den nåværende regjeringen at reformer blir underfinansiert i stor skala, noe som reduserer det kommunale demokratiet. Lokalpolitikere må finansiere statlige ambisjoner ved å ta penger fra formål som har høyere prioritet lokalt.
«Hvem tar regningen» het en rapport som Price Waterhouse Coopers laget for Kommunenes Sentralforbund. Den viser bl.a. at barnehagereformen er underfinansiert med ca 2 milliarder kroner. Det er også verdt å merke seg at SV`s valgkamp-stunt om skolemat, som endte med skolefrukt, nå ikke lenger finansieres av staten.
Det lokale selvstyret er blitt kraftig svekket under de rødgrønne samtidig som regjeringen har skapt et enormt forventningsgap ute i kommunene. Dette har de gjort gjennom store løfter fra nasjonalt hold som det ikke følger penger med, og en av konsekvensene er altså at kommunene under denne regjeringen er blitt neddynget i gjeld.
Dette vil Høyre gjøre noe med. Det er på tide med nye ideer og bedre løsninger.
Bjørn Hoelseth
Bystyre- og fylkestingsrepresentant
Høyre
Kampanjen går ut på at man tar ut noen få elementer i Høyres alternative statsbudsjett for kommune-Norge, og så hevder man at «med Høyres modell vil man tape så og så mye penger i din kommune». Dette er, med respekt å melde, rent tull. Det går ikke an å plukke ut et par elementer i det alternative budsjettet og så lage et fiktivt regnestykke basert på det de rødgrønne påstår er Høyres politikk. Kommunaldepartementet har selv sagt at det ikke er mulig å gjøre slike beregninger.
Høyre vil som noe av det første i regjering foreslå en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet for å gjøre det mer rettferdig, mer forutsigbart og slik at innbyggerne får den samme kvaliteten på kommunale tjenester uansett hvor i landet de bor.
Det er to faktorer som illustrerer om en kommune har god nok økonomi: For det første det vi kan kalle det årlige overskuddet, eller netto driftsresultat. Den andre stresstesten er kommunenes gjeldsbyrde. Som kjent mener både myndighetene og Kommunenes Sentralforbund at tre prosent i driftsresultat er et minimum dersom man skal ha en forsvarlig investeringsevne.
Da Høyre kom i regjering i 2001, opplevde landet en internasjonal økonomisk krise og lavkonjunktur i årene som fulgte. Treprosent-regelen ble utsatt for sterkt press i de første årene den borgerlige regjeringen styrte etter årtusenskiftet. Men så klarte den borgerlige regjeringen sakte, men sikkert å snu utviklingen til det bedre. Ja, man fikk til solid vekst i kommunesektoren med historisk gode driftsresultater, og det høyeste nivået på statlige overføringer som kommunene hadde opplevd til da. I 2005, det siste året med borgerlig regjering, var netto driftsresultat 3,6 prosent, mot fattige 0,6 prosent i 2002.
Så overførte i 2006 den rødgrønne regjeringen store bevilgninger til kommunesektoren, bl.a. for å oppfylle barnehageforliket (barnehageløftet ble oppfylt takket være innsatsen fra private barnehager, og er i dag fortsatt underfinansiert). Derfor, i 2006 var netto driftsresultat 5,5 prosent. Men deretter har kommunenes overskudd falt jevnt og trutt til 2,5 prosent i 2011.
Den andre måten å vurdere kommuneøkonomien på, er netto lånegjeld i kroner pr. innbygger. I 2003 var lånegjelden rundt 17.000 kroner. I 2011 hadde gjeldsbyrden vokst til hele 34.400 kroner, en fordobling.
Denne situasjonen, med lave overskudd og økt gjeldsbyrde, bidrar til at kommunesektoren blir mer sårbar for fremtidige renteøkninger. Samlet brutto gjeld i kommunene har økt med hele 122 milliarder kroner siden de rødgrønne kom til makten i 2005. I de siste to årene har veksten i brutto gjeld vært over 10 prosent. En lignende oppblåsing av kommunal gjeld har Statistisk Sentralbyrå aldri registrert.
Vi opplever med den nåværende regjeringen at reformer blir underfinansiert i stor skala, noe som reduserer det kommunale demokratiet. Lokalpolitikere må finansiere statlige ambisjoner ved å ta penger fra formål som har høyere prioritet lokalt.
«Hvem tar regningen» het en rapport som Price Waterhouse Coopers laget for Kommunenes Sentralforbund. Den viser bl.a. at barnehagereformen er underfinansiert med ca 2 milliarder kroner. Det er også verdt å merke seg at SV`s valgkamp-stunt om skolemat, som endte med skolefrukt, nå ikke lenger finansieres av staten.
Det lokale selvstyret er blitt kraftig svekket under de rødgrønne samtidig som regjeringen har skapt et enormt forventningsgap ute i kommunene. Dette har de gjort gjennom store løfter fra nasjonalt hold som det ikke følger penger med, og en av konsekvensene er altså at kommunene under denne regjeringen er blitt neddynget i gjeld.
Dette vil Høyre gjøre noe med. Det er på tide med nye ideer og bedre løsninger.
Bjørn Hoelseth
Bystyre- og fylkestingsrepresentant
Høyre
Abonner på:
Innlegg (Atom)