«Kultur» er så mangt, og egentlig et definisjonsspørsmål. Etter at to dristige samfunnsdebattanter, den ene stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet, hadde uttrykt tvil om norsk kultur kan overleve på sikt med en sterk og økende mengde innvandrere (av ikke-vestlig karakter, formoder jeg), kom en flom av kommentarer og motinnlegg i Aftenpostens spalter. NRK så seg nødt til å følge opp, siden så mange skrev og snakket om temaet. Debattmagasiner og litteraturhus ble tatt i bruk.
Vi snakker altså om to temaer, egentlig. Det ene er kulturbegrepet, det andre om hvorvidt «norsk kultur» står i fare for å forsvinne eller forvitre dersom vi tillater fri innvandring, altså lar være å innskrenke flommen av nye landsmenn.
Hva er kultur? Den aller videste definisjonen er: Alle utslag av menneskelig aktivitet. Det er denne definisjonen arkeologer går etter når de møysommelig graver og koster seg gjennom kulturlagene i jordsmonnet på jakt etter spor etter fortidens menneskers virksomhet. Men denne definisjonen er ubrukelig for vårt formål.
Det utvidede kulturbegrep
«Det utvidede kulturbegrep» er for undertegnede et monster av nyord som tilslører mer enn de klargjør. Sekkeordene skulle blant annet heve idrettens anseelse ved å ty til lånte fjær fra et anerkjent og dypt rotfestet honnørord, skapt gjennom bildende kunst, klassisk musikk, store forfatterskap og karismatisk drama. For meg er kultur fortsatt kultur, idrett er idrett. Her er det et spørsmål om man ønsker å klargjøre eller tilsløre. Eller gjøre vidt forskjellige områder for menneskelig aktivitet mer «like» eller likeverdige, sett med sosialdemokratiets grå vassaue.
Uansett er kultur noe som dyrkes frem, foredles eller bearbeides fra en rå naturtilstand. Vi kan til og med trekke inn avledede ord som «kultivert». En person er kultivert gjennom dannelse, høviskhet, gode manerer, kunnskap, en sivilisert væremåte overfor andre mennesker, i motsetning til terrororganisasjonenes usiviliserte apekatter.
I debatten er ordet kultur blitt brukt om likt og ulikt, og det er helt i tråd med moderne språkutvikling, jeg kaller det språklig forfall. Og med det mener jeg fravær av forsøk på nyansering og mangel på presisjonsnivå. For i denne diskusjonen kunne flere andre og mer presise ord vært benyttet: Væremåte, levevis (way of living), holdning, ja, til og med moral. Når en kronikkforfatter minner om at usedvanlig mange med pakistansk bakgrunn var involvert i drosjesvindelen i Oslo og mener dette er uttrykk for en fremmed og farlig ukultur, noe «unorsk», så har han selvfølgelig rett. Men var holdningen og handlingene hos de domfelte et utslag av mangel på norsk kultur, var de opphengt i sin egen ukultur, eller var de kort og godt kriminelle som godt visste at de drev med noe ulovlig, både etter norsk og pakistansk lov?
For ikke å stigmatisere pakistanere, som vi pent ba om å komme til Norge på 70-tallet for å ta jobber det ikke var nok etniske nordmenn til å utføre, forlater jeg denne delen av debatten.
Kulturen i fare?
Men hva så med «norsk kultur»: Står den i fare eller er den under press på grunn av mange innvandrere? Kan en vellykket integrering redde denne «kulturen» som mest av alt burde kalles væremåte? Jeg svarer nei. Dersom norsk kultur er i faresonen, skyldes det utelukkende oss selv. Den opprettholdes så lenge vi lever den ut og tenker den ut, er en del av oss. Den norske felleskulturen består av historien, språket, byggestilen tilpasset naturgitte forhold. Den omfatter tradisjoner, ritualer og seremonier. Den inkluderer religionen, vel også støtte til monarkiet så lenge den varer, nasjonaldagene, flagget. Måten vi hilser hverandre på, og tar farvel med dem vi treffer på vår vei. Måten vi viser gjestfrihet på. Klærne vi velger å ha på oss. Vi kan godt trekke inn tilliggende herligheter som matkulturen også, men da er vi i periferien og har fjernet oss fra kjernen. En nordmann er like god nordmann om han eller hun spiser fårikål eller pizza. Visse kulturuttrykk er i konstant forandring. Bare se hvordan folk i Norge kledde seg, hva de spiste og hva de gjorde på 1700-tallet sammenlignet med i dag. Nye yrker og profesjoner er kommet til.
Norsk felleskultur, som vi deler med europeerne og amerikanerne i sør og nord, har opprinnelig sine kilder i Jerusalem, Aten og Rom, ble gjenfødt under renessansen og gitt en avgjørende ny dimensjon gjennom opplysningstiden. Det er alt dette som i sum er «kulturen» vår. Den er mer slitesterk og robust enn vi aner. Men forutsetningen er at vi erkjenner den, er bevisste på den og lever den ut. Press utenfra, eller innenfra når presset har tatt bolig blant oss, er ikke «farlig» så lenge vi holder fast ved det gode i det norske, og inviterer andre til å ta del i den. Så lenge det vi oppfatter som norske kulturtradisjoner og -uttrykk er en del av skolens pensum i enhetsskolen der innvandrere også går, så lenge vil den «norske» innflytelsen og væremåten før eller siden seire.
Sterkere enn vi tror
For det fine med norsk kultur anno 2013 er at den har tatt opp i seg toleransen, likestillingen, likeverdigheten og menneskets naturlige rettigheter, som foreløpig mangler andre steder. Vi trenger ingen internasjonale konvensjoner skrevet på papir for å utøve disse umistelige delene av norsk kultur. Og undertegnede er helt sikker på at kjernen i det norske, og det felleseuropeiske, gjerne «vestlige», er sterkere enn enkelte innvandrergruppers uklare forestillinger om moral, rettspraksis og etterlevelse av det som i virkeligheten er tradisjonell kvinneundertrykkelse, et reaksjonært presteskaps maktbegjær og misbruk, for ikke å si forfalskning, av hellige bøker.
Den innerste kjernen er troen på enkeltmenneskets naturgitte frihet, respekten for andres tro (innenfor menneskerettighetenes grensedragning), budet om likeverdighet og erkjennelsen av at for å leve sammen i det store globale fellesskapet, ja, da må vi ha – kultur.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar