Naiviteten lenge leve

To nrk.no-journalister har i dag offentliggjort en artikkel der intervjuobjekter uttrykker "bekymring for økt splittelse mellom russere og nordmenn". Ordførerkandidaten til Arbeiderpartiet i Kirkenes, Guro Brandshaug, "vil ikke kutte vennskapsbånd med vanlige russere". Konkret dreier saken seg om hvorvidt kommunestyret bør si opp vennskapsavtalene med de to russiske byene Severomorsk (lukket by i Murmansk oblast, opprinnelig kalt Vajenga. I dag er byen det administrative hovedkvarteret for den russiske nordflåten) og det vesle tettstedet Petsjenga, eller rettere Petsamo (som russerne erobret fra Finland under annen verdenskrig).

Over hele landet har kommuner sagt opp sine såkalte vennskapsavtaler med Putin-Russland. Størst oppmerksomhet vakte det da Tromsø nylig sa opp sine avtaler med Murmansk, Arkhangelsk og Nadym. Vedtaket i kommunestyret der var enstemmig, og Ap-ordfører Gunnar Wilhelmsen sa han var glad for nettopp det. Avtalene gjelder "fra myndighet til myndighet", de har lite med "folk til folk" å gjøre. Vanlige russere er ikke involvert, selv om delegasjoner fra øst kan inneholde noe som skal minne om det.

Holdningskamp

Etter Putins uprovoserte angrepskrig mot det frie og demokratiske Ukraina 24. februar har holdningskampen blitt viktig. Problemet i Kirkenes og Øst-Finnmark er at det bor rundt 950 russere der, og så sent som i mars i år støttet flertallet av dem Putin og trodde faktisk på propaganda-narrativet formidlet gjennom Telegram og offisielle russiske statskanaler. De få russerne i Finnmark som demonstrerte mot Putins overfall på et naboland, ble hetset og mobbet av sine landsmenn, og også barna deres fikk unngjelde. Dette har NRK formidlet i tidligere artikler.

Det er jo mulig at noen Kirkenes-russere av yngre årgang har tatt til vettet de siste månedene etter hvert som den russiske krigføringen har tiltatt i brutalitet. Men fortsatt finnes alt for mange russere der oppe i nord som tviholder på Putins løgnaktige påstander om "militæroperasjonen for å avnazifisere Ukraina".

Valgår neste år

Vi skal selvfølgelig ta høyde for at Arbeiderpartiets ordførerkandidat ønsker å få stemmene fra flest mulig russere ved kommunevalget neste år. Som fastboende eller formelt norske statsborgere har de jo denne rettigheten ved lokalvalg. Men hennes standpunkt ser jeg på som uttrykk for himmelropende naivitet. Hun kan umulig ha fulgt med i forverringen av de ekte menneskelige relasjonene fra 1990-tallet under Jeltsin til Putins gradvise, men tydelige tilstramninger spesielt etter 2010. Foreninger, lag og klubber som er uavhengige av myndighetene (NGO`er) og som pleier forbindelser med vestlige land, blir kalt "utenlandske agenter" og konsekvent motarbeidet og undertrykt av myndighetene. 

Kontrasten er Høyres ordførerkandidat i Kirkenes, Magnus Mæland, som er helt klar på at kommunen bør kutte vennskapsavtalene med de russiske byene. Han mener det vil være full enighet i kommunestyret når saken skal behandles. "Det er Putins regime som skaper splittelse i verden, og det er Putin sitt regime som bryter folkeretten og menneskerettighetene. Det mener jeg vi må være tydeligere på", sier Mæland. Honnør til ham!

Hoster opp en fredsforsker

NRK-journalister ville ikke vært NRK-journalister om de ikke også hoster opp en fredsforsker fra PRIO, og en såkalt "vanlig kvinne i gata" i denne type artikler på nettet. Med Aps ordførerkandidat blir det da tre mot en i det prorussiske standpunktets favør. Argumentet de bruker er at det norske folk har ansvar for å "bevare vennskap med det russiske folk" og at vi ikke skal kutte vennskapsbånd med "vanlige russere". Vi må "unngå polarisering". Poenget er vel at vanlige russere selv har et ansvar for å ta stilling mot krigen, og det er deres forbannede plikt å kvitte seg med en brutal krigshisser og tyrann. Først da kan det oppstå normale forbindelser fra folk til folk. Nå er det holdningskampen som gjelder.

Og fredsforskeren? Han stiller seg tvilende til effekten på Putins regime at norske byer bryter sine vennskapsavtaler med russiske byer. "Disse avtalene er ofte folk-til-folk-samarbeid, og de bør man prøve å beholde". Det er nettopp det de ikke er. Etter Putins innstramninger er de fullstendig offisielle og  myndighetskontrollerte. At norskrussere har familie på den andre siden av grensen som de pleier forbindelse med, er en helt annen sak.

Tiden etter krigen

Et siste argument formidlet av NRK-journalistene er at vi må tenke på tiden "etter krigen", og at vi ikke kollektivt må fordømme russiske enkeltmennesker. Vel, Russland som nasjon har sterk støtte på hjemmebane. Det kommer av russernes imperialistiske herrefolk-holdninger, prentet inn gjennom mange hundre år. Russerne har aldri levd i et demokrati og har ikke gjennomgått noen renessanse eller opplysningstid. De er ganske enkelt ikke "som oss". Propagandaen i russiske lærebøker og medier oser av nasjonalisme og militarisme - under dekke av å forsvare fedrelandet. I Vesten er vi veldig opptatt av enkeltmennesker og noen miljøer som åpent sier seg uenig i Putins krig. De fleste holder kjeft, jatter med eller åpenlyst tror på løgnene og historieforfalskningene. Før russerne tar et oppgjør med sin tenkning og sine erobrer-tradisjoner - slik tyskerne gjorde etter 1945 - kan det ikke bli snakk om normale forbindelser.

Selv om det skulle være økonomisk fordelaktig for noen skipsverft og fiskemottak.

Dersom krigen skulle ende i våpenhvile og en form for fredsavtale, vil regimet i Russland slikke sine sår, ruste opp på nytt og komme fryktelig tilbake. Det må et dypt og langvarig nederlag til, og selvransakelse, før Vest-Europa kan puste sånn noenlunde lettet ut. Og da må regimet være styrtet, og Putin og hans oligark-mafiastat tilintetgjort én gang for alle. 

Det er krig nå, kamerat

Verden behøvde ikke vente lenge på Putins neste trekk etter angrepet på Krymbroen. Ny og forsterket terrorbombing av sivile mål i Kyiv og andre byer har igjen satt skrekk i befolkningen. Det er brudd på strømledningen mellom Sverige og Bornholm. Sabotasje? Russernes angrepskrig har fått et momentum som krever mye raskere og kontante svar fra NATO og europeiske statsledere - også norske myndigheter. Jeg antar at Forsvarssjefen allerede har lansert behovet for en forsterkning av beredskapen og/eller en delvis mobilisering ut over den mer symbolpregede utkallingen av HV-soldater. Soldatene er et synlig tegn på at regjeringen "gjør noe", men virker tiltakene på land og til sjøs avskrekkende på en fiende som har et stort arsenal av militære virkemidler og provokasjoner på tegnebrettet? 

Denne krigen har russerne forberedt lenge. De har kalkulert med sanksjoner, vestlig militærhjelp til Ukraina og stans i gassleveranser. De har "sovende agenter" og Spetsnaz-lignende celler klare for innsats i Vest-Europa. Sabotasjen mot det tyske jernbanenettet tyder på det. Vi må regne med at det allerede er plassert sprenglegemer over olje- og gassrørledninger i norsk økonomisk sone.

Behov for mobiliseringstiltak?

Mobilisering? Jeg var en gang med på en mobiliseringsøvelse i regjeringens beredskapssenter inne i "hullet i fjellet". En sammensatt gruppe fra sivilsamfunnet, og aktive yrkesoffiserer, dannet et regjeringskollegium. Et case av alvorlig karakter ble rullet opp - Norge sto foran et mulig militært angrep østfra. "Regjeringen" ble vekket fra dyp søvn og innkalt til krisemøte midt på natten. Tegnene på en planlagt russisk invasjon i nord var åpenbare. Hva gjør en regjering da? Flere detaljer gir jeg ikke, men én lærdom sto klinkende klar under debrief`en etterpå: De sivile var hele tiden "på hæla" i forhold til nødvendige beslutninger og tiltak, mens de yrkesmilitære forsto situasjonens alvor og foreslo en mobilisering av totalforsvaret langt tidligere.

Som sagt: Jeg tar for gitt at Forsvarssjefen har levert en opptrappingsplan for forsvarets beredskap og meldt behov for beslutninger for den aller nærmeste fremtid. Tiden er inne for å stress-teste viktige forsyningsbehov i en situasjon der landet skal settes på krigsfot.

Avskrekking

Angrepskrigen mot Ukraina angår hele Europa, hele NATO-alliansen. Putin og hans mafiastat er på defensiven og desperasjonen vokser. I en slik situasjon er ikke "beroligelse" et adekvat svar. Svaret er avskrekking. Her har Norge lite å stille opp med, om man ikke tilkaller forsterkninger. De bør helst være på plass om det skulle smelle for alvor.

Det er her norsk basepolitikk kommer inn. Tiden er inne for å ta en runde om den. Et varsel om endring av basepolitikken vil gjøre inntrykk på russerne, særlig fordi opprettelse av en alliert militærbase på norsk jord vil bli lokalisert ubehagelig nær Kola.

Baseerklæringen

Erklæringen ble som kjent avgitt 1. februar 1949, noen dager før Norge meldte seg inn i forsvarsalliansen NATO. "Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep."

Uthevingen er viktig. Dersom Russland gjør alvor av å sabotere infrastrukturen på havbunnen knyttet til norsk olje- og gassproduksjon, er tiden inne til å endre basepolitikken. Det er imidlertid om å gjøre at Norge gir dette kraftige signalet nå, ikke etter at sabotasje har funnet sted.

Å endre norsk basepolitikk vil være på linje med Finlands og Sveriges fundamentale skifte i sin nøytrale status. Det er ikke noe Norge ønsker å gjøre i utgangspunktet - på bakgrunn av Barentssamarbeidet og økonomiske interesser i Finnmark og Nord-Troms - men vil være et adekvat svar på provokasjoner og trusler.

Det er krig nå, kamerat.

Samhold og styrke vinner freden

Undertegnede har ikke kommentert Russlands angrepskrig mot Ukraina på en stund. Stort sett har krigen utviklet seg som forventet. Etter at ukrainske styrker klarte å avverge den innledende offensiven mot Kiev, og - med amerikanske langtrekkende missiler som hovedgrep - har gjenerobret territorium i den østlige delen av landet, er Putinregimet blitt påført alvorlige tap både militært og omdømmemessig, hjemme og ute. De latterlige, falske "folkeavstemningene i fire østlige ukrainske fylker er kun et fåfengt propagandashow, og mobiliseringen av 300.000 nye soldater til kanonføde viser bare hvor desperat toppsjiktet i Kreml er blitt.

Propagandamaskineriet til Putin er også begynt å slå sprekker. Menn i mobiliseringsalder flykter over grenseoverganger som er i ferd med å bli stengt både i øst og vest. De nyinnkalte soldatene vil neppe få den opplæringen eller den militære repetisjonen som kreves mot erfarne ukrainske krigere. Moralen til den russiske hæren må antas å være på et lavmål. Soldatene slåss hverken for familie, hus og hjem eller for høye idealer. Det korrupte og åpenbart ukristelige russiske presteskapet kneler for Putin og velsigner angrepskrigen mot nabolandet. Det er først og fremst rå, brutal makt som holder dette mafiasamfunnet sammen, men de fleste russere er så hjernevasket og så vant til å gi etter for makta at støtten til krigen fortsatt er sterk på overflaten.

Sabotasje mot rørledninger

Spesialenheten for undersjøiske operasjoner i Kaliningrad (Königsberg) har sprengt rørledningene Norstream 1 og 2 i Østersjøen. Også det er en desperat og dumdristig handling, for dermed har Putin gitt fra seg muligheten for eksport av gass til Vest-Europa med tilsvarende inntekter.

Russerne har selvsagt for lengst kartlagt alle havbunninstallasjoner knyttet til produksjon og eksport av olje og gass i norsk økonomisk sone. De er sårbare. Lite skal til for å sabotere også denne livsnerven til Vest-Europa. Det er bare ett språk Putin og hans militære ledelse forstår, og det er trusler om anslag mot egne kritiske installasjoner. Eller aksjoner mot beskyttelsessystemene rundt Kolabasen. Jeg vet ikke om norske marinejegere i dag har de kvalitetene de en gang hadde, men Norge bør nå aktivisere sitt potensial for hybridkrigføring langt mot nord. Et anslag mot hydrofoninstallasjoner på havbunnen nær Kola er så absolutt et aktuelt scenario. Mye tyder på at britene må gjøre denne jobben. Noe slikt ville sende et sterkt signal, for å si det på den måten.

Behov for mottiltak

Jeg har lenge vært forundret over at Norge og andre NATO-land ikke har satt inn egne ressurser for diverse former for cyberangrep: hacking, jamming og andre forstyrrelser i det russiske samfunnet. Om ikke våre egne trollfabrikker er operative, bør de så absolutt gis marsjordre nå. Også russerne er avhengig av at det digitaliserte samfunnet, internett og tilsvarende fungerer. Kraftproduksjon, kommunikasjon og transport, logistikk-knutepunkter og  vannforsyning er åpenbare objekter.

Selv om enkelte NATO- og EU-land sleper beina etter seg og ikke deltar i solidaritetstiltak og sanksjoner fullt ut, har det vestlige samholdet vist seg overraskende robust. Årsaken må ligge i de daglige krigs-reportasjene fra Ukraina. Bilder av sønderskutte hjem, drap på sivile og barbariet som avdekkes i gravene i gjenerobrede landsbyer og byer gjør inntrykk på opinionen, "folk flest". Dermed finner man seg i økonomisk tilstramning, høye kraftpriser og en negativ levestandarsutvikling. Vestlige, også norske, krigsreportere gjør en stor og risikofylt innsats. Også de som i mange år har gått på gummisåler overfor russiske myndigheter og maktapparat.

Vi ser nok tilløp til russisk-naive narrativer. Som når enkelte leserbrevforfattere og noen som opererer i sosiale medier, sutrer over at "vanlige russere" ikke får slippe inn i Norge som turister. Man prøver å konstruere et bilde av at Putin og hans maktapparat opererer fullstendig på egen hånd uten støtte fra "folket". Dessverre er det ikke slik. Enn så lenge.

Forsert opprustning

NATOs evne til å slå tilbake et fullskalaangrep fra Russland er til stede. Men hos oss selv i Norge er forsvar og beredskap alt for svakt i det aktuelle trusselbildet. Til tross for svimlende ekstrainntekter fra kraftsalg til Europa er den norske staten ikke villig til å satse på Forsvaret så det monner. Her bør både nåværende og tidligere regjeringer gå i seg selv.

Hva kan Norge og Norden gjøre for å avlaste det akutte presset på Ukraina? Det er å flytte militære ressurser nordover i retning av Kola og forsterke grenseforsvaret mellom Finland og Russland. Særlig er det viktig å ta i bruk de militære feltflyplassene i Finland og Sverige. Også norske kampfly burde i prinsippet forberede seg på å operere fra svensk og finsk territorium - som om våre nordiske naboland alt var NATO-medlemmer.

En "opprustning" i nord vil tvinge russerne til selv å forflytte militære kapasiteter nordover i stedet for å sette inn alt de har mot Ukraina. Det er også åpenbart at landet som er offer for en uprovosert angrepskrig, må få enda flere og topp moderne våpen som kan få virkning dypt inne på russernes banehalvdel i den pågående krigen.