Jo, russerne må ta sin kollektive skyld

 Når to tredjedeler av den russiske befolkningen støtter Putins angrepskrig mot Ukraina, er det liten tvil om at russerne i ettertid  må dele en kollektiv skyld for den uprovoserte krigen mot nabolandet, for ugjerningene vi har sett utfolde seg, krigsforbrytelsene, bruddene på folkeretten, den systematiske bombingen av sivile mål, blodbadet. Noe annet ville være helt i strid med selve begrepet kollektiv skyld. Sivile russere kunne ha stanset Putin, "Herr Putler", om de ikke hadde latt seg rive med av nasjonalistisk og imperialistisk tankegods. Putin har ikke skapt dette forvirrede tankegodset, det har vært til stede i russernes sjel i generasjoner - fra tsartid gjennom sovjetsamfunnet til denne dag.

Tyskerne aksepterte den kollektive skylden for redslene under  annen verdenskrig, for tilintetgjørelsen av seks millioner  jøder, for minimum 45 millioner tapte liv i Europa (inklusive egne tap på 7 millioner). Den overveiende delen av befolkningen støttet Hitlers krig, men tok konsekvensene av nederlaget og aksepterte skylden. Det førte til en historisk selvransakelse, et oppgjør med ideene bak nasjonalsosialismen. Et rungende unnskyld! overfor en hel verden.

Et kunstig skille

I disse dager ser vi allerede en tendens blant norske opinionsdannere, Russlandsapologetene ikke minst, til at man lager et kunstig skille mellom Putin og "det russiske folk". Putin får all skyld, den vanlige russer blir unnskyldt med bortforklaringer. Russerne, stakkar, er blitt hjernevasket, de kan nærmest ikke noe for det. De er forsvarsløse. De er blitt hjernevasket og tror på løgnene.

Hva om de samme russere hadde forsøkt å oppsøke andre kilder slik vi her i Vest gjør som en selvfølge, stilt noen forsiktige spørsmål, sammenlignet den offisielle løgnen med det de faktisk opplever, det de ser med egne øyne og hører med egne ører? Vil de ganske enkelt lukke øyne og ører, se en annen vei, sitte forsakte foran de statlige offisielle TV-nyhetene og nikke og klappe? Hva er det med russere? Inntil nylig hadde de full anledning til å sette seg inn i andre versjoner i uredde, frie russiske medier og sosiale kanaler.

Varsku i Finnmark

I Øst-Finnmark bor det rundt 950 russere. Til tross for at en del av dem har kunnet følge norske frie medier gjennom en årrekke, ja, i generasjoner, er det kommet frem at en del av dem i disse dager støtter Putins løgner og tror på det de hører fra offisielt russisk hold. En alvorlig splittelse er oppstått i det russiske miljøet. Putin-klakørene  har til og med deltatt i motdemonstrasjoner. Med russiske flagg og tekster med "Donbass".

Mens NRK offentliggjør hva som skjer i hodene på enkelte russere, trer selvsagt noen personer frem og skal "forklare" de åndelige villfarelsene. Stakkar, de er visst "eldre" som ikke klarer å endre verdensbilde - til tross for at de har bodd i Norge i mange år. En russisk sosionom sier at "det er viktig å håndtere ulike syn på krigen i Ukraina". Det er tull. Man kan ikke akseptere at løgn får flyte fritt. Hun frykter at spenningen (internt i det russiske miljøet) vil eskalere. "Jeg regner med at i de fleste samfunn er det noen som er for og noen som er imot. Jeg tror det er viktig å sette av tid og lytte til hverandre." Hvilket er eksakt hva Putin ønsker. Da får Russlands-apologetene fritt spillerom i norske medier. Men hva er viktigst: Holde det russiske miljøet samlet, eller formidle sannheten om krigen mot Ukraina?

Støtter de fleste Putin?

Faktisk er det så ille at de fleste russere i Vadsø-området støtter Putins krig ifølge NRKs russiske intervjuobjekter. "De tenker at Putin gjør det riktige fordi han leder både russere og ukrainere", blir det sagt og forklart av noen som selv er imot krigen. De siste gjør en fortjenstfull og modig innsats for å få frem sannheten og drive løgnene ut av hodet på ignorantene blant landsmenn. Lykke til!

I Finnmark er man nå bekymret for at ukrainske flyktninger som visstnok skal plasseres i fylket, vil reagere når de hører at noen i lokalbefolkningen snakker russisk. Konklusjonen må da være: Ikke send én eneste ukrainsk flyktning til Finnmark.

For øvrig regner jeg med at norske sikkerhets- og etterretningstjenester gjør jobben sin i denne del av fylket.

Løgnens land i diktaturets ånd

NRK og andre massemedier må snart slutte med sine "balanserte", "nøytrale" og eufemistiske betegnelser på Russland og Putin-regimet. Knapt noen norske medier har de siste årene omtalt det russiske regimet med annet enn ord som "autoritært", hvilket er en sminket og falsk betegnelse. Det er ingen saklig grunn til å fortsette denne apologetiske praksisen lenger. Vi er i tillegg blitt pepret med "forståelsesfulle" forskerutsagn, der den russiske versjonen av virkeligheten har fått rikelig støtte og spredningseffekt.

Russlandsapologetene har ligget lavt en stund nå etter angrepskrigen og invasjonsforsøket mot Ukraina. Men de kommer nok igjen. De vil måtte forsøke å gjenreise sitt personlige omdømme og bevare mest mulig av tidligere status, klippekort på medieopptreden - til svært generøse honorarer.

En svekket diktator

Putin er ikke sterk og selvsikker om dagen, det bare virker slik. Redde diktatorer tyr til de samme metodene som tyranner og eneherskere i alle tidligere tider har benyttet: Sensur, undertrykkelse, skremsler, trusler - og løgn på løgn på løgn.

Den siste uken har Putin-regimet kastet seg over det russiske skolesystemet. som arena for sin løgnpropaganda: Alle undervisningsinstitusjoner har fått ordre om å stanse sin normale, planlagte pensumgjennomgang og faglige opplæring og i stedet blitt presentert for et obligatorisk pensum om krigen mot Ukraina. Her blir den sminkede fortellingen gjennomgått: "En militærteknisk spesialoperasjon" for å redde ukrainere øst i landet fra folkemord og nazistangrep. Ingen sivile er målet - til tross for at russiske flystyrker i flere uker har bombet boligblokker, skoler, sykehus og kulturbygg systematisk og brutalt.

Redd for eget folk

Putin er livredd for sitt eget folk. Han har nemlig ikke alle med seg. Der finnes faktisk deler av den urbane og opplyste befolkningen som vet at han lyver, som har protestert og demonstrert i gatene. På sosiale medier formidles fortsatt den usminkede versjonen av artilleri- og flyangrepene mot sivile mål i Ukraina. En diktator har da bare en mulighet, og det er å stenge ned alle frie medier, true dissentere med fengsel og bøter, og ta fra folk offentlige jobber som innebærer tap av inntekt og økonomisk ruin.

Etter den løgnaktige gjennomgangen av Ukraina-krigen i klasserommene, er det vanlig at skoleelever og studenter får stille spørsmål. Om noen våger å stille kritiske spørsmål, blir selvsagt foreldre stilt til ansvar. Elevene må jo ha hørt noe hjemme som ikke passer med Putins facit.

Russere har sin historie

Jeg har skrevet det mange ganger før: Russerne har i sin historie aldri opplevd ekte demokrati, ytringsfrihet, personlig valgfrihet og et uavhengig rettssystem. De har levd under tsarvelde, kommunistdiktaur, en kort kaotisk periode under Jeltsin før Putin og oligarkene igjen slo til med et autoritært styre som raskt utviklet seg til dagens diktatur.

Russere vil alltid - bortsett fra et lite mindretall som stort sett lar seg kontrollere av makthaverne - se seg over skulderen i de fleste relasjoner - og spørre: Hvem har makta nå? Hvem må jeg vokte meg for? Hvem må jeg smiske for, bøye meg for. knele for? Det er en ryggmarksrefleks etter tsarene og de kommunistiske kommissærene.

Andre erfaringer

Det store flertall av den russiske befolkningen har gjennom århundrene aldri opplevet noen renessanse, noen opplysningstid som satte spor i folkesjelen. I trengselstider har de trøstet seg med at landet deres er stort, respektert og fryktet. Den imperialistiske og nasjonalistiske holdningen stikker dypt. Mens de vesteuropeiske kolonimaktene la under seg land og kontinenter oversjøisk, bredte russerne sine erobrede landområder østover og vestover over store deler av det euroasiatiske landmassivet. Imperialisme er det uansett.

I tiden som kommer regner jeg med at forståsegpåere og "forskere", og de som har fordel av handel og samkvem østover,  vil sette spørsmålstegn ved og forsøke å svekke sanksjonene mot det russiske regimet. Forlange unntak og særordninger. Som i Barentssamarbeidet. Et av kronargumentene vil være at russerne nå vil måtte satse på selvforsyning og nasjonal "bærekraft". De vil forsøke gjøre seg uavhengig av utlandet. Så hva er vitsen med sanksjoner da? Vil sanksjonene ikke bare styrke regimet?

Isolasjon svekker økonomien

Nei, det er ikke slik. Markedsøkonomi,  en internasjonal arbeidsdeling, åpen handel og fornuftig varebytte styrker alle parter i et lovregulert system, i en respektert internasjonal rettsorden med smidige valutatransaksjoner og et velfungerende banksystem over grensene. Holder vestlige land fronten samlet over tid, vil store deler av russisk økonomi kollapse. Da vil også den vanlige russer ha fått nok og vende seg mot det undertrykkende regimet.

Det krever imidlertid fasthet og utholdenhet hos velgere og politikere. I mange land har vi sett fremveksten av populistiske og opportunistiske lettvektere - både i små og store land. Det er her faren ligger i månedene og årene fremover.

Tenk, Putin lyver!

 Oberstløytnant og forsker Tormod Heier ved Forsvarets Høyskole har lenge vært en av NRK`s gullgutter, og er blitt trukket frem som kommentator og deltager i utallige debattprogrammer i flere år. Han er venstresidens forsvars-alibi og har formidlet Russlands posisjoner i geopolitikken, inklusive "innringings"-fortellingen (at det aggressive NATO stadig rykker nærmere Russlands grenser og for lengst har invadert landets "interessesfære"). Heier regnes som en av Putin-apologetene sammen med Julie Wilhelmsen og flere andre. Heier har opptrådt i den russiske statskontrollerte nyhetskanalen Russia Today og sagt seg enig i flere av Russlands påstander i forholdet mellom Øst og Vest. Han trodde ikke Putin ville gå til krig.

Men siden Heier ikke trodde at Russland ville angripe Ukraina, har han fått problemer med eget "image", troverdighet og status både innen Forsvaret og overfor opinionen. NRK rykker ham til unnsetning i et intervju i helgen, lagt ut på nrk.no. Under henvisning til beleiringen av den ukrainske byen Mariupol og alle bruddene på krigens lover, sier oberstløytnanten nå at: "Uansett hva utviklingen blir, kan man aldri stole på Russland igjen." Tenk det!

Hørte fortiden til

Som kommentar til de siste ukenes uprovoserte angrepskrig og invasjon av Ukraina, sier forskeren ved Forsvarets Høyskole nå: "Dette har gjort et så sterkt inntrykk på Vest-Europa, som etter den kalde krigens slutt hadde sett for seg at bruk av militærmakt var noe som hørte fortiden til."

Den dype skuffelsen er til å ta og føle på. nrk.no siterer den latviske statsministeren Krisjanis Karins som sier at verden ikke har villet akseptere det åpenbare: Putin mister all tillit og støtte i den demokratiske verden. Russlands krigføring har gått sterkt inn på Vesten og vil prege generasjoner fremover. 

"Dette vil være helt ødeleggende i generasjoner fremover i forholdet til Russland. Vi er vant til en mye mer sivilisert måte å føre krig på, med presisjonsstyrte missiler og flere humanitære hensyn i måten vi turer frem på, selv om det også har hatt åpenbare ulemper, det Vesten har gjort også", sier Heier.

Som i Tsjetsjenia

Det er vel nok å henvise til den blodige og brutale krigen i Tsjetsjenia der Putin og russerne ikke tok noen som helst hensyn til "humanitær krigføring" for å forstå at Heier ikke har lært noe som helst. Nå mener han at de fleste land vil forsøke å understøtte den ukrainske krigføringen så lenge som mulig. Noe som jo er blitt ganske åpenbart.

Tormod Heier har nå snudd på flisa og uttaler: "Mange tror at dette på sikt vil kunne undergrave maktgrunnlaget til Putin i Kreml. Eller at det vil fremprovosere elitesplittelse, at maktgrunnlaget6 til Putin gradvis begynner å forvitre, eller at man rett og slett blir kvitt denne mannen", sier Heier nå. Først nå.

Men bedre sent enn aldri. Etter krigsutbruddet har Heier stadig vært på banen med militærfaglige kommentarer til krigens gang. Det viktigste mantraet hans nå er at russerne i sin brutale fremferd går frem "helt etter boka". Det ser vi andre også. Og det er ingen feelgood kosebok.

De "røde" forskerne

Aftenposten har i dag et interessant oppslag om hva slags ideologisk og politisk ståsted samfunnsforskere generelt har. Konklusjonen bekrefter det andre har skrevet og kommentert ved flere tidligere anledninger: "Halvparten av samfunnsforskerne stemmer Rødt, SV eller MDG, ifølge en ny studie", er overskriften. Surprise?

Studien blir kommentert slik av Kjersti Thorbjørnsrud ved Institutt for samfunnsforskning: - Mangel på meningsmangfold kan skape blindsoner og gruppetenkning, sier den uredde forskeren.

Det alvorlige spørsmålet er: "Er ytringsfriheten i akademia truet"? Det er fortjenstfullt av instituttet at spørsmålet stilles, og at Aftenposten gjengir studien som er utført. Den kartlegger norske forskeres politiske standpunkter, sånn privat.

Mer venstreorienterte

De viktigste funnene i denne studien er at forskere er mer venstreorienterte enn resten av befolkningen. Forskere er mer opptatt av miljøvern og likestilling og er mindre innvandringskritiske enn befolkningen generelt. 46 prosent av samfunnsviterne mener vi bør gjøre det lettere for innvandrere å få adgang til Norge. 22 prosent av befolkningen svarte det samme.

Det er kanskje ikke så merkelig at 42 prosent av den norske befolkningen tror forskere lar seg påvirke av sine politiske standpunkter når de trekker konklusjoner. Faren er at en venstreorientering bidrar til ideologiske fagmiljøer som "forstummer" visse perspektiver.

Thorbjørnsrud mener samfunnsforskere bør reflektere over spørsmålet om hvor verdifrie de egentlig er i sin forskning.

Ikke veldig nytt

Studien er egentlig en bekreftelse av tidligere undersøkelser, eller det mange har hatt en velbegrunnet mistanke om i mange tiår. For en som frekventerte Universitetet på Blindern på 1960-tallet, er ikke studien noen stor aha-opplevelse: Samfunnsvitenskapelige fakultet gikk under navnet SF- eller SV-instituttet, der skjeggveksten blant de mannlige og lilla skjerf og fotformsko ellers lå godt over gjennomsnittet. Institutter der allmannamøter og veggaviser styrte den daglige driften, hvor takhøyden var som på et kryploft, og parolen var "den som ikke er med oss, er mot oss".

Man var kritisk til alle forelesere som ikke fulgte det kvasireligiøse budskapet til SUF og marxist-leninistene, og boikott av visse forelesere var vanlig.

Bortsett fra når Lars Roar Langsleth foreleste om "den unge Marx". Langsleth kunne temaet så inngående at han beviste med slående historiskmaterialistisk argumentasjon at Marx tok feil - med Marx` egne sentenser og konklusjoner.

Husker dere forresten det nylig innførte prokuratorknepet utarbeidet av Statistisk Sentralbyrå for å anslå formuen til selskaper og aksjeeiere, det med definisjonen av "formue"? En gavepakke for venstrepolitikere på Stortinget som ville øke skattene på arbeidende kapital. For deretter å kunne gi mer til "vanlige folk". Det siste har svært få sett noe til siden.

Sannheten i øst og vest

Krig er ingen lek, men en eksistensiell krise for dem som blir rammet av den. Meningsmangfold under en krig dreier seg ikke om fine prinsipper, høyverdige mål og vakre honnørord. Samhold, solidaritet og enighet om mål og retning er viktigere. For ukrainerne står det om å overleve som nasjon. Som da Norge ble angrepet 9. april 1940 og vi mistet ytringsfriheten i fem år. 

EU har stengt ned de russiske mediehusene Russia Today og Sputnik. Norge nøler - igjen. Den norske PEN-klubben protesterer, helt som forventet. Å bidra til å holde alle informasjonskanaler til folket åpne uansett avsender og innhold er PEN-klubbens oppgave. Aftenposten problematiserer og er i beste fall i tvil - også det helt som jeg har ventet av mediehuset. For en som har jobbet i norsk presse og kringkasting i over 45 år, sitter det langt inne å begrense meningsutvekslingen og den frie journalistikken - i "normale tider". Likevel er jeg først og sist samfunnsborger og forsvarsvenn når en nasjonal krise inntreffer.

Ikke normale tider

For: Lever Europa i mars 2022 i "normale tider"? Nei. Med angrepet på Ukraina er også Europa i krig, ihvertfall i en krass informasjonskrig der holdninger påvirkes og noen har som mål å skape usikkerhet og forvirring om hva som faktisk skjer. 

EU-landene har tatt konsekvensen av dette. Russia Today og Sputnik er myndighetskontrollerte og rene propagandakanaler for Putin. De søker ikke sannhet, tillater ikke flere stemmer eller motstridende oppfatninger i sine sendinger. Journalistene er ikke journalister i egentlig forstand, men propagandamakere og eksperter på psykologisk krigføring. De pøser ut det russiske narrativet og Putins løgnaktige begrunnelse for å invadere nabolandet. De sprer usikkerhet om de frie nasjonenes holdning til krigen og snur virkeligheten på hodet.

Skulle Hitler ha sluppet til?

Man kan spørre seg om det ville vært riktig å tillate Hitlers naziavis "Völkischer Beobachter" i millionopplag innenfor Storbritannias grenser mellom 1939 og 1945. Eller la tyske radiosendinger pågå uforstyrret ut til Europas befolkning med et innhold kreert av Goebbels. Det ville vært ytringsfrihet, det!

Ukrainas befolkning blør hvert minutt i denne krigen, denne invasjonen. Et land der sivilbefolkningen er utsatt for bomberegn og artillerigranater mot boligblokker, sykehus og barnehaver. Russiske TV-sendinger og utspill i myndighetskontrollerte sosiale medier både hjemme og ute i kneler for Putins løgner, det såkalte "narrativet" om den fredsbevarende styrken som utfører en "militærteknisk spesialoperasjon".

En fiktiv idealverden

Skal vi finne oss i det? Den norske regjeringen synes å leve i en fiktiv, ikke-eksisterende idealverden. Den vegrer seg mot å slutte seg til EUs faste linje i informasjonskrigen. Typisk Støre. Først ville han bare sende hjelmer, skuddsikre vester og liggeunderlag til Ukraina. Først etter press besluttet Ap/Sp-regjeringen å sende det som betyr noe: forsvarsvåpen mot russiske stridsvogner og rakettbatterier.

Vi har egentlig ikke noe apparat for å møte informasjonsløgnene fra Russia Today og Sputnik. Intet myndighetsorgan står klar til å avsløre de falske påstandene fra Putins propagandakvern. Fakta.no har hverken kapasitet eller mulighet for prioritering når det gjelder det som skjer utenfor landets grenser. Man overlater til dagens kritiske journalister og forskere å avsløre løgnene. Flere av de siste vet vi nå ikke holder mål. Snarere har vi sett oppblomstringen av en hær av Putin-apologeter og Russlands-etterplaprere som har foret norsk opinion med eksakt det budskapet Kreml og FSB har fabrikkert.

Dårlig klang

Ordet "propaganda" fikk en dårlig klang etter annen verdenskrig, forståelig nok, og venstresiden med NKP og Arbeiderpartiet var påpasselig med å holde enhver ytring om slike saker fra Forsvaret på en armlengdes avstand. Selv ikke når russerne kom med grunnløse og åpenbart gale påstander mot totalberedskapen vår. Intet organ i etterkrigstiden fikk ressurser og effektiv ryggstøtte i psykologisk forsvar.

Svenskene hadde lært, både av egne feiltrinn under krigen og det de så av løgnaktige narrativer fra USSR etter 1945. De opprettet en egen psykologisk forsvarsnevnd med egne medarbeidere som hadde til oppgave å identifisere og slå tilbake mot det vi i dag kaller fake news. Vi som gikk på Forsvarets Høgskole ble satt inn i det svenske systemet, men hadde ikke noe tilsvarende organ å lene oss mot.

Det er helt på sin plass å stanse sendingene fra Russia Today og Sputnik også i Norge. De har ingen ting med ytringsfrihet å gjøre. Vi har nok av Russlandsvenner i egen midte som fyller deres rolle.

Palassrevolusjon?

 Nå er det bare indre uro og motstand i Russland, mange hjemsendte soldatkister og økonomisk kollaps som kan redde Ukraina fra permanent russisk okkupasjon. Et økonomisk sammenbrudd med følbare konsekvenser for  den vanlige russer vil ta tid. Putin har planlagt krigen lenge og har samlet tilstrekkelige reserver. Men før eller siden vil de ta slutt.

Spørsmålet er hvilke personer, institusjoner og interne sirkler som har noen som helst innflytelse over den tidligere KGB-offiseren som nå fremtrer som fanatisk enehersker. Hvem våger å si ham imot? De siste årene er den nærmeste kretsen blitt innskrenket til mennesker han selv har valgt ut som nikkedukker og etterplaprere. De forteller tsar Putin det han ønsker å høre. Putin lever i sitt eget ekkokammer, inne i en boble av sykt nasjonalistisk tankegods og historiske myter. Og en oppfatning av verden som ikke stemmer med virkeligheten.

Attentat eller revolusjon

Det ville være en stor lettelse om noen som har tilgang til Putin personlig, tok ansvar og utførte et attentat eller en palassrevolusjon. Foreløpig ser sjansene små ut. Diktatoren er ekstremt opptatt av sin egen sikkerhet, har plassert seg selv i en bunker mesteparten av døgnet, og skifter sikkert oppholdssted jevnlig.

På den annen side har oligarkene som kontrollerer helt sentrale sektorer i økonomi og næringsliv sikkert fått de første anstrøk av tvisyn. De er rike nok til å tåle at børsverdier reduseres uten at det går ut over personlig levestandard sånn til daglig. Men de får ikke tilgang til eiendommene sine i utlandet, lystyachtene, og de luksuriøse ferieoppholdene er satt på vent. De kan ikke lenger sende sine barn til prestisjetunge skoler og universiteter i USA og Vest-Europa. De får problemer med valutatransaksjoner og overføring av midler fra kontinent til kontinent. De føler nok pariastemplet i kontakt med utenlandske forbindelser.

Når folk flest rammes

Det er først når "folk flest" blir rammet at den indre tvilen kan vokse. Og vanlige folk vil få føle konsekvensene av den uprovoserte angrepskrigen mot Ukraina om ikke så svært lenge. Putin bruker nå svære ressurser på krigen, og mye materiell er alt ødelagt, selv om tapene og ruinhaugene er mer alvorlige på ukrainsk side.

Problemet russerne selv har skaffet seg ved å støtte Putin, er selvfølgelig at de ikke har ytringsfrihet, trykkefrihet, rettssikkerhet eller menneskerettigheter etter internasjonale normer og regler. Myndighetene har innført sensur, meningsmangfoldet er borte - og faktagrunnlaget for å mene noe er fjernet. Hva i all verden skal de da tro?

Et fattig land

Russland er et fattig land,. Bortsett fra noen hundre oligarker er russerne svært fattige utenom Moskva og noen andre større byer der velstanden er samlet og konsentrert. Dessuten har russere aldri levd under demokratisk, folkevalgt styre. Det sørget tsarene, kommunistlederne og nå Putin for. Russere er hele tiden opptatt av hvem som har "makta" og hvordan de skal forholde seg til den. De er et slavefolk med slavementalitet.

Som kompensasjon har herskerne alltid gitt dem en psykologisk trøstepremie i form av en slags stolthet over å tilhøre et stort land, en mektig stat, et imperium andre folk respekterer og frykter.  Myndighetene har vært påpasselige med å fremelske denne falske stoltheten. Gjennom 30 år har de fått høre om utenlandske makters skumle hensikter, innringing av fiender som vil kaste seg over Moder Russland så fort anledningen byr seg. Putin har gjennom store donasjoner til Kirken fått de russiskortodokse med på laget. Hører vi en eneste prest eller biskop som advarer mot krigen og katastrofen?

Et menneske uten sjel

De som har møtt Putin, karakteriserer ham som "et menneske uten sjel", som ikke viser følelser, som ikke ler hjertelig eller gråter. En iskald psykopat med enorm makt over omgivelsene.

Likevel er en palassrevolusjon mulig. Men da må ukrainerne holde ut litt til. Det må vi hjelpe dem med.

Apologetenes tilbaketog

Apologeter er personer som forsvarer en lære, en ideologi eller en politikk ved hjelp av tilsynelatende intellektuelle eller vitenskapelige argumenter. I dagens samfunn har de ofte et forskeryrke og bruker det prestisjetunge begrepet for å fremme egen status og relevans i den offentlige debatten. De er som regel knyttet til kjente institutter eller universitetsmiljøer der de konkurrerer om stillinger, adgang til mediehusene og CV-tillegg som fremmer karrieren. 

I hele den vestlige verden, ikke minst i Norge, har "apologeter" de siste årene vært Russlands og Putins viktigste støttespillere i opinionsdannelsen ved at de har forsvart og formidlet Russlands syn på verden. I tilspisset, folkelig form kalles de "Russlandsvenner" eller "Russlandsforståere". De driver en helt legitim virksomhet, nyter ytringsfriheten i fulle drag, og er respekterte. Noen tror de også er kloke.

Seniorforskeren

Allerede for mange år siden la jeg merke til seniorforsker Julie Wilhelmsen ved Norsk utenrikspolitisk institutt, som alltid var påpasselig med å fortelle det russiske narrativet - fortellingen om hvordan verden så ut fra gluggeutsikten i Kreml. Det gjaldt ikke bare i forholdet mellom Vesten, NATO, EU og USA på den ene siden, og Russland på den andre. I det ene utenrikspolitiske scenariet etter det andre hadde og har hun alltid en alternativ, kontrær forståelse av saken - som regel i USAs og NATOs disfavør.

Kanskje nettopp fordi hun representerer et annet syn enn det gjengse, provestlige eller til og med NATO-vennlige, har hun lenge vært NRKs og Aftenpostens yndling med klippekort til studioer og spalteplass. Og selvsagt hører hennes synspunkter med i det store bildet av informasjonsutveksling.

Oberstløytnanten

Jeg skal dvele litt ved oberstløytnant Tormod Heier ved Forsvarets Høgskole. Oberstløytnanten er til og med professor - en perfekt kombinasjon for venstresiden siden han både er knyttet til Forsvaret og samtidig jobber som forsker. Selvsagt har han vært invitert til NRK-studio utallige ganger - som ekspertkommentator. Alltid i uniform. Han har også opptrådt, riktignok i sivil, i den russiske propagandakanalen Russia Today. Han mente at Russland ikke ville invadere Ukraina. Det sa han sist i Dagsnytt 18 den 16. februar. Uttalelsene hans ble begjærlig grepet og brukt av russiske myndigheter i deres propagandakrig før overfallet skjedde. Det er heller ingen hemmelighet at Heier er skeptisk til NATO og kritisk til amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Spesielt er han kritisk til USAs interesse for nordområdene. Klart han er populær i NRK!

Det kan være forvirrende når en høyere offiser i uniform fremfører synspunkter offentlig som er i strid med norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, bestemt av Stortinget. Han kan helt klart kritiseres for å misbruke uniformen. Synspunktene må han gjerne stå for - som forsker i sivil. Men han er ingen faktaformidler. Han "synser", spår og konkluderer om verdens fremtid. Som at Russland sannsynligvis ikke ville gå til krig mot Ukraina.

Har påvirket opinionen

Jeg kunne ramse opp en drøy håndfull til av disse Russlandsapologetene. De hører med i opinionsdannelsen. Greit nok. Men kan hende vi kan unnvære dem innimellom? De har opplagt bidratt til å påvirke norske lesere, lyttere og seere slik at sjokket over angrepskrigen ble desto sterkere.

Selv om alvoret i Russland-Ukraina-krigen har sjokkert oss alle, også NRK-medarbeiderne, ber de fortsatt Tormod Heier komme til studio - nå som stor militærstrateg. Han kan blant annet fortelle at det russiske angrepet foregår "helt etter boka".

Russlands-forståerne har den siste uken fått panikk etter at Putin-regimet faktisk overfalt den mye svakere naboen.  Julie Wilhelmsens motangrep mot kritikerne er nesten patetisk. Nå står hun frem i Aftenposten med følgende anklage: "Det er forstemmende når noen uttaler seg som om de har visst at krig var Putins plan A". Faktum er at de hadde rett, ikke seniorforskeren.

Angriper dem som fikk rett

I en lang kronikk passer hun på å fremheve seg selv som Russlandsekspert med særlig vekt på Tsjestjenia-krigen. Og nå er det ikke måte på hvor forferdelig Putin og hans diktatoriske regime har utviklet seg. Nå er alt Putin har sagt konspirasjoner, det har foregått "militarisering" av det russiske samfunnet, og hun er påpasselig med å nevne etappene på veien mot diktaturet, som fremmedagent-lovgivningen, forgiftningen av Navalnyj og den senere fengslingen av ham. Hun skriver (unnskylder?) at to år i isolasjon under pandemien har gjort Putin til en diktator uten evne til å veie risiko opp mot egen mulig maktgevinst.

Som avslutning holder hun halsstarrig på på eget credo: Russland må ikke utelukkende fordømmes for angrepskrigen mot nabolandet: "Blind insistering på at Vesten aldri kunne eller kan gjøre noe annerledes, er problematisk når vi nå skal lenger inn i den nye kalde krigen. Mer enn noensinne gjelder det å forstå (!) hvilken fiende vi står overfor, synliggjøre dilemmaene og vurdere om det er mulig, fra vår side, å gjøre noe for å begrense katastrofen."

Med andre ord: Litt mer kompromissvilje, litt mer ettergivenhet, litt mer vilje til å se verden med russiske briller er fortsatt aktuelt.

Selverkjennelse etterlyses

Selv mener jeg at forskere av og til har en tendens til å overvurdere sitt eget kunnskapsforråd og uovertrufne vurderingsevne. Faktisk kan det være andre faktorer som avgjør om et menneske har evne til å "forutse" utfallet av en krise eller konflikt. Det kan være menneskekunnskap, livserfaring, kjennskapet til aktører, historiekunnskap og -bevissthet, innsikt i hvordan forberedelser til moderne krigføring foregår og settes i gang (inklusive cyber- og hybridkrigføring) - eller rett og slett intuisjon. Sistnevnte er som kjent "intelligens i hundre".

Det er ikke alltid man trenger "visshet" får å kunne ane hvilken plan en krigshisser følger, A, B eller C. Det er nok å lande på graden av sannsynlighet for at noe vil skje.