Apologetenes tilbaketog

Apologeter er personer som forsvarer en lære, en ideologi eller en politikk ved hjelp av tilsynelatende intellektuelle eller vitenskapelige argumenter. I dagens samfunn har de ofte et forskeryrke og bruker det prestisjetunge begrepet for å fremme egen status og relevans i den offentlige debatten. De er som regel knyttet til kjente institutter eller universitetsmiljøer der de konkurrerer om stillinger, adgang til mediehusene og CV-tillegg som fremmer karrieren. 

I hele den vestlige verden, ikke minst i Norge, har "apologeter" de siste årene vært Russlands og Putins viktigste støttespillere i opinionsdannelsen ved at de har forsvart og formidlet Russlands syn på verden. I tilspisset, folkelig form kalles de "Russlandsvenner" eller "Russlandsforståere". De driver en helt legitim virksomhet, nyter ytringsfriheten i fulle drag, og er respekterte. Noen tror de også er kloke.

Seniorforskeren

Allerede for mange år siden la jeg merke til seniorforsker Julie Wilhelmsen ved Norsk utenrikspolitisk institutt, som alltid var påpasselig med å fortelle det russiske narrativet - fortellingen om hvordan verden så ut fra gluggeutsikten i Kreml. Det gjaldt ikke bare i forholdet mellom Vesten, NATO, EU og USA på den ene siden, og Russland på den andre. I det ene utenrikspolitiske scenariet etter det andre hadde og har hun alltid en alternativ, kontrær forståelse av saken - som regel i USAs og NATOs disfavør.

Kanskje nettopp fordi hun representerer et annet syn enn det gjengse, provestlige eller til og med NATO-vennlige, har hun lenge vært NRKs og Aftenpostens yndling med klippekort til studioer og spalteplass. Og selvsagt hører hennes synspunkter med i det store bildet av informasjonsutveksling.

Oberstløytnanten

Jeg skal dvele litt ved oberstløytnant Tormod Heier ved Forsvarets Høgskole. Oberstløytnanten er til og med professor - en perfekt kombinasjon for venstresiden siden han både er knyttet til Forsvaret og samtidig jobber som forsker. Selvsagt har han vært invitert til NRK-studio utallige ganger - som ekspertkommentator. Alltid i uniform. Han har også opptrådt, riktignok i sivil, i den russiske propagandakanalen Russia Today. Han mente at Russland ikke ville invadere Ukraina. Det sa han sist i Dagsnytt 18 den 16. februar. Uttalelsene hans ble begjærlig grepet og brukt av russiske myndigheter i deres propagandakrig før overfallet skjedde. Det er heller ingen hemmelighet at Heier er skeptisk til NATO og kritisk til amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Spesielt er han kritisk til USAs interesse for nordområdene. Klart han er populær i NRK!

Det kan være forvirrende når en høyere offiser i uniform fremfører synspunkter offentlig som er i strid med norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, bestemt av Stortinget. Han kan helt klart kritiseres for å misbruke uniformen. Synspunktene må han gjerne stå for - som forsker i sivil. Men han er ingen faktaformidler. Han "synser", spår og konkluderer om verdens fremtid. Som at Russland sannsynligvis ikke ville gå til krig mot Ukraina.

Har påvirket opinionen

Jeg kunne ramse opp en drøy håndfull til av disse Russlandsapologetene. De hører med i opinionsdannelsen. Greit nok. Men kan hende vi kan unnvære dem innimellom? De har opplagt bidratt til å påvirke norske lesere, lyttere og seere slik at sjokket over angrepskrigen ble desto sterkere.

Selv om alvoret i Russland-Ukraina-krigen har sjokkert oss alle, også NRK-medarbeiderne, ber de fortsatt Tormod Heier komme til studio - nå som stor militærstrateg. Han kan blant annet fortelle at det russiske angrepet foregår "helt etter boka".

Russlands-forståerne har den siste uken fått panikk etter at Putin-regimet faktisk overfalt den mye svakere naboen.  Julie Wilhelmsens motangrep mot kritikerne er nesten patetisk. Nå står hun frem i Aftenposten med følgende anklage: "Det er forstemmende når noen uttaler seg som om de har visst at krig var Putins plan A". Faktum er at de hadde rett, ikke seniorforskeren.

Angriper dem som fikk rett

I en lang kronikk passer hun på å fremheve seg selv som Russlandsekspert med særlig vekt på Tsjestjenia-krigen. Og nå er det ikke måte på hvor forferdelig Putin og hans diktatoriske regime har utviklet seg. Nå er alt Putin har sagt konspirasjoner, det har foregått "militarisering" av det russiske samfunnet, og hun er påpasselig med å nevne etappene på veien mot diktaturet, som fremmedagent-lovgivningen, forgiftningen av Navalnyj og den senere fengslingen av ham. Hun skriver (unnskylder?) at to år i isolasjon under pandemien har gjort Putin til en diktator uten evne til å veie risiko opp mot egen mulig maktgevinst.

Som avslutning holder hun halsstarrig på på eget credo: Russland må ikke utelukkende fordømmes for angrepskrigen mot nabolandet: "Blind insistering på at Vesten aldri kunne eller kan gjøre noe annerledes, er problematisk når vi nå skal lenger inn i den nye kalde krigen. Mer enn noensinne gjelder det å forstå (!) hvilken fiende vi står overfor, synliggjøre dilemmaene og vurdere om det er mulig, fra vår side, å gjøre noe for å begrense katastrofen."

Med andre ord: Litt mer kompromissvilje, litt mer ettergivenhet, litt mer vilje til å se verden med russiske briller er fortsatt aktuelt.

Selverkjennelse etterlyses

Selv mener jeg at forskere av og til har en tendens til å overvurdere sitt eget kunnskapsforråd og uovertrufne vurderingsevne. Faktisk kan det være andre faktorer som avgjør om et menneske har evne til å "forutse" utfallet av en krise eller konflikt. Det kan være menneskekunnskap, livserfaring, kjennskapet til aktører, historiekunnskap og -bevissthet, innsikt i hvordan forberedelser til moderne krigføring foregår og settes i gang (inklusive cyber- og hybridkrigføring) - eller rett og slett intuisjon. Sistnevnte er som kjent "intelligens i hundre".

Det er ikke alltid man trenger "visshet" får å kunne ane hvilken plan en krigshisser følger, A, B eller C. Det er nok å lande på graden av sannsynlighet for at noe vil skje.