KrFs dødsmarsj mot Støre

Vårt Land har i dag et oppslag som forkynner at «Hareide kan si: morn`a Siv». En telefonrunde til partiets lokale tillitsvalgte har avslørt at svært mange av dem ikke kan se for seg nye fire år med støtte til en regjering der Fremskrittspartiet er medlem. Samtidig er store deler av partiets grasrot heller ikke så lysten på en overgang til Støres parti. Igjen henter man frem det lett svermeriske og drømmefylte «sentrum». Selv om det er lenge siden dette begrepet har vært noe reelt og levedyktig alternativ. Man må helt tilbake til Korvalds dager for å finne et eksempel. I mellomtiden har mye skjedd i norsk politikk, ikke minst er sentrumsaktørene blitt redusert til «sperregrensepartier» - selv om de aldri så mye slår seg sammen i front mot regjeringen.

Klare valg for velgerne

Svært mange stemmer særlig i Fremskrittspartiet, og et økende antall i Høyre, som jeg kjenner godt, vil ønske Kristelig Folkeparti lykke til på reisen ut av sentrum og over til Arbeiderpartiet. Det vil gi renere linjer, og borgerlige velgere får klarere valgmuligheter. For det er ikke andre alternativer: Blokkdannelsen på høyre- og venstresiden er kommet for å bli i overskuelig fremtid. Tall, stortingsmandater og kjøttvekt sørger for det.

Selv om vi akkurat nå ser at blokkdannelsen blant de rødgrønne slår sprekker – SV har bestemt seg for å bryte ut.

Det er her de mer sindige krf`erne ser faren i at et alt for stort Arbeiderparti vil bestemme 90 prosent av en felles politikk dersom KrF i likhet med Senterpartiet går over midtstreken og søker mot venstre. Det oppskrytte «verdifelleskapet» mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti vil fort vise seg å føre en luftig tilværelse på det retoriske planet. Det er Solberg-regjeringen med Høyre i spissen, og ikke Ap, som hittil i denne stortingsperioden har gitt støtte og gjennomføringskraft til KrF`s hjertesaker.

En opplagt løsning

Jeg synes det er underlig at Kristelig Folkepartis ledere, i den grad de er det, ikke har valgt den opplagte løsningen: Å gå inn i Solberg-regjeringen sammen med Venstre og på den måten begrense Fremskrittspartiets makt og innflytelse innenfra. Den utafor-tilværelsen man har valgt, med protester, bjeffing, markeringer, press og trusler har ikke hatt den tilsiktede effekt. Det er nok å se på meningsmålingene. Her snakker vi ikke bare om tallet på statsråder, men om å besette departementer som står partiets hjerte nær. Både KrF og Venstre vil heller ikke på sikt ha den appell og tiltrekningskraft på unge politiske talenter dersom man bevisst velger å holde seg unna maktens sentrum i regjeringskontorene. Det å ha statsråds- og styringserfaring er en kvalitet som er betydelig undervurdert i de to «sentrumspartiene». De tar alt for lett på denne siden av saken.

På offensiven i verdispørsmål

I dagens flyktningsituasjon kunne Kristelig Folkeparti skaffe seg en betydelig fordel og posisjon som et nasjonalt verdiparti. Presset på norske tradisjoner, norsk religiøs tro, den norske samfunnsmodellen, tillitssamfunnet, likestillingen og ytringsfriheten vil komme under økende press i årene som kommer. Man må se i øynene at det også i år og neste år vil dukke opp titusener av flyktninger og asylsøkere med en helt annen innstilling og holdning til de vestlige verdier vårt samfunn er tuftet på. I samme utgave av Vårt Land fortelles historien om at islamsk sharialov kan ha blitt benyttet i skilsmissesaker i en bestemt moské i Oslo, stikk i strid med norsk lov. Fylkesmannen har satt i verk tilsyn. Når vil «parellellsamfunn» oppstå i norske storbyer med ghettolignende kvartaler fulle av shariatroende og shariaundertrykte mennesker?

Glansperioder

I etterkrigstiden har Kristelig Folkeparti hatt enkelte glansperioder. Den siste var da Kjell Magne Bondevik opprettet verdikommisjonen. Da hadde partiet en oppslutning på det dobbelte av dagens. All erfaring viser at partiet får en opptur når norske og kristne verdier er under press og medienes oppmerksomhet er rettet mot de temaene og problemstillingene et kristendemokratisk parti er opptatt av. Denne sjansen lar KrF gå fra seg. I stedet har man valgt å rette alt skyts, alle bannbuller, all kritikk, all godhetstyranni og en ganske ufin demoniserende retorikk mot et parti som uansett har alt å vinne på det som skjedde ifjor høst, det som kommer til å skje i 2016 og det som vil skje i valgåret 2017.

Negative oppslag

For er det noe som er sikkert, så er det at presse, fjernsyn og radio kommer til å ha et betydelig innslag av historier, episoder, hendelsesnyheter og oppslag som har å gjøre med de negative utslagene av flyktningsituasjonen. Vi vil helt sikkert få høre om Köln- og Stockholmlignende hendelser (om enn i mindre format). Vi kommer til å bli minnet om etnisk overrepresentasjon i kriminalstatistikken og den etniske sammensetningen av dem som søker til krisesenterne (minoritetskvinner utsatt for vold, unge kvinner som rømmer fra tvangsekteskap). Samt spørsmålet om velferdsstatens bærekraft hvis vi får et stort innslag i befolkningen som har lavere sysselsettingsgrad enn det systemet er avhengig av.

Om ikke de ordinære mediene (og SSB) vil fortelle om hva som faktisk skjer, vil de sosiale mediene overta formidler- og opinionspåvirkerrollen.

Kristelig Folkeparti har ikke sjangs til å overleve, enn si vokse, ut fra dagens strategi og ønsketenkning. Igjen vil man markere seg som et parti «ute av tia».

Kirkeasylet kan bestå

Nei, det er ikke regjeringen som har «etablert» kirkeasylordningen, slik det hevdes, eller sitter med nøkkelen til å avskaffe den. Det må være ganske åpenbart at det i sin tid var kirken selv som lot flyktninger komme innenfor dørene, som skaffet dem sengeplass, ga dem mat, klær og tillot et minimum av hygiene.

   At en Ap-regjering midt oppe i forrige flyktningestrøm (Kosovo-albanere tidlig på 90-tallet) sendte ut en «instruks» etablerte ikke kirkeasylet. Det eksisterte allerede der og da. Justisminister Grete Faremo i Brundtland-regjeringen sendte ut et rundskriv: «Av respekt for kirken er det som hovedregel ikke aktuelt for politiet å gå inn i kirker og bedehus for med makt å hente asylsøkere som skal sendes tilbake til hjemlandet».

Regulerte bare forholdet

Rundskrivet regulerte forholdet mellom kirken og staten på dette helt spesielle feltet, men oppfatningen av at kirkerommet er et fredet område, er en urgammel tanke, ihvertfall siden middelalderen. Gjennom historien har vi sett mange eksempler på at folk på flukt har søkt tilflukt i kirker. Myndighetene har i varierende grad respektert kirkebyggene som frisone, men folks syn og holdning i saken er ganske klar, både tidligere og nå: Kirken er et, om ikke hellig, så iallfall spesielt sted som myndigheter søker å verne og respektere. Det skal ikke utøves vold der, det er derfor man har et våpenhus.

   Landets menigheter som har tatt imot kirkeasylanter, har lært av sine erfaringer: Kirkeasyl er ingen varig løsning for noen part. Å «pleie» flyktninger i kirker er ressurskrevende og en stor belastning på prester, kirkens øvrige ansatte, menighetsråd og frivillige. Før eller siden ble flyktningene klar over det nytteløse i situasjonen, og i samråd med sine hjelpere forlot de asylet for enten å søke opphold i Norge på nytt, eller de vendte hjem til eget land.

Ønsker hjelp ut av knipa

Uttalelser fra Kirkerådet, de lokale prestene i Finnmark og en politiserende nyutnevnt biskop de siste dagene er i bunn og grunn en inntrengende bønn om at regjeringen skal hjelpe dem ut av knipa ved å endre Grete Faremos rundskriv. Men innholdet i rundskrivet var bare en konstatering av datidens uformelle rettstilstand basert på hva kirken selv og folk flest mente om saken. Kirkeasylet ble «kodifisert».

   Undertegnede er klar over at Solberg-regjeringen har et punkt i sin regjeringserklæring som sier at «Det vil være regjeringens syn at kirkerommet ikke skal brukes til kirkeasyl». Lov- og rett-partiet Frp hadde sett seg lei på at norsk lov og lovlig fattede vedtak om for eksempel hjemsendelse ikke skal gjelde overalt i landet.

   Saken har både en prinsipiell og praktisk side. Jeg mener selv at kirkeasylet - etablert av kirken selv ved at den har åpnet dørene og stilt seg til forsvar for asylsøkerne – bør bestå. Dette er desto viktigere all den tid vi ikke lenger har noen statskirke. Den norske Kirke er fristilt.

God dialog løser det meste

Den prinsipielle konflikten vil helt sikkert bli løst av de praktiske konsekvensene, om vi bare viser litt tålmodighet: Prester, ansatte og menigheten vil fort gå lei av situasjonen og selv oppfordre asylantene til å gå ut. Utenfor venter politiet, som bare gjør jobben sin. De åtte i Rypefjord kapell og de tre i Kirkenes kirke vil helt sikkert bli bedt om å «overgi seg» - av kirkens egne ansatte. En god dialog med lovens lange arm på utsiden vil temmelig sikkert føre til en løsning.

Mye er i bevegelse nå

Det relativt fastlåste mønsteret i norsk og internasjonal politikk synes å være i delvis oppløsning. IS herjer i Midt-Østen, dets fettere - eller opphav – gjør hva som er mulig for å underlegge seg land og sjeler også i Nord-Afrika, Det nære østen bortenfor og helt til Asia. I bunn og grunn dreier det seg om en islamsk form for fascisme med alle fascismens særtrekk. Det er nok å lese de siste hundre sidene i Eugene Rogans standardverk «Araberne», for eksempel sjekke hvilke land i Midt-Østen som samarbeidet med Hitler-Tyskland under annen verdenskrig. Eller se på opplagstallene for oversettelser av «Meing Kampf». I hvilke land har oversettelsene vært en forlagssuksess? Noen av oss vet svaret.

Ikke noe nytt

Kaoset og dagens «alles kamp mot alle» i den «arabiske verden» (da tar jeg med også det persiske Iran) er slett ikke noe nytt fenomen. Vi må bare konstatere at krigene, borgerkrigene, religionskrigene, stammekonfliktene, dynastikampene og familiefeidene har ført til en enorm flyktningekatastrofe, med millioner av internt fordrevne og et stort antall flyktninger fordrevet til naboland. En del av disse har ressurser til å gi seg på vei nordover og vestover mot de forjettede land – det økonomisk velutviklede og politisk stabile Europa, der velferdsstatene er bygget opp gjennom generasjoner, der demokratiet står grunnfestet som idé og der menneskerettighetene respekteres i større grad enn noe annet sted på kloden.

Ikke bare reelle flyktninger

Vi snakker om en blanding av ekte krigsflyktninger, men også lykkejegere og økonomiske emigranter. Jeg kritiserer ingen av dem for å forsøke å skaffe seg et bedre liv. Men folkevandringen har hatt store dimensjoner – over en million mennesker. Og den fant sted i løpet noen korte måneder. Frontstatene i Schengen hadde ikke mulighet for å stanse flyktningetsunamien, og den solidariske støtten fra resten av Europa var for svak, for sen og for utilstrekkelig da det gjaldt som mest.

De grufulle scenene fra Middelhavet og stredene mellom Tyrkia og Hellas gjorde inntrykk på oss alle. «Wir schaffen es», sa Angela Merkel. «Bare kom», sa svenskene. I Norge kappedes mellompartiene, Arbeiderpartiet og SV om å markedsføre mottak av et størst mulig antall flyktninger.

Alvoret viste seg

Så dalte alvoret, problemene og de reelle utfordringene ned over oss. Kontrollen ved grensene ble gjennomhullet, flyktninger og immigranter syklet over russergrensen, svermet over svenskegrensa med buss og tog og fosset i land fra ferger. Milliardene rullet ut i form av utgifter på budsjettene, og med utsikt til 100.000 fler i år (nå noe nedjustert) vil regningen bli astronomisk om man ser scenariet noen år frem i tid.

Flyktningebølgen kommer rett forut for eldrebølgen og setter velferdsstaten grunnmur på prøve. Fra før går antall i produktivt arbeid ned i forhold til antall trygdede og pensjonister. Bærekraften vil bli satt på prøve raskere enn vi liker å tro. Folk er med rette engstelige, om ikke for seg selv så for barn og barnebarn levekår. Jeg skal likevel legge til at import av arbeidskraft og den humane kapitalen også immigranter representerer, kan gjøre bildet mer nyansert. Forutsatt at flyktninger kommer raskt ut i produktivt arbeid, lærer seg norsk og samfunnskunskap og slipper kvinnene ut fra hjemmet og inn i arbeidslivet.

Mental og praktisk retrett

Svenskene, som tok imot seks ganger så mange flyktninger som Norge i 2015, har gjort mental og praktisk retrett. «Vi har vært naive», sa landets ansvarlige ledelse rett ut, innførte grensekontroll og innstramninger og endevendte asylpolitikken.

Jeg tenker: Vi har også vært for godtroende og ikke sett de praktiske problemene det store antallet flyktninger representerer i en kort periode. Og stadig flere tenker på denne måten: Hva om vi hadde lyttet til flyktningearbeiderne i Midt-Østen og noen få politiske partier som våget å si at det beste var å sende penger, akutt humanitær hjelp og gjenreisningsmidler til regionen flyktningene kommer fra? Som en innsender i Vårt Land sa: Det er forskjell på å integrere 100.000 flyktninger og å integrere 50.000. Det er faktisk dobbelt så vanskelig.

«Godhetstyranniet»

Utsagnet om «godhetstyranniet» fra Sylvi Listhaug har antagelig vært det mest befriende utsagnet for Norges tause majoritet på mange, mange år. Det ble faktisk politisk og menneskelig stuerent å reise tvil, ha motforestillinger og peke på praktiske konsekvenser av et alt for stort antall flyktninger på alt for kort tid. «Den tause majoriteten» har nettopp vært det, pepret som den har vært med styggord om manglende menneskelig varme og empati så fort den våget å ha en annen mening enn den oppleste og vedtatte sannhet.

Både i Norge og hele Europa ser opinionsforskerne det samme fenomenet: Høyreorienterte partier og bevegelser får langt større oppslutning ved valgurnene enn gallupmakerne klarer å registrere. Den ekte folkeviljen blir stadig mer synlig. Det skremmer de etablerte, spesielt de venstreorienterte kretsene, og deres partier strever nå vettet av seg for å reversere sin egen tenkning og praktiske politikk. Honnørordet nå er «forlik», det vil si å dele ansvaret. Jeg bruker som eksempel Arbeiderpartiet her hjemme, som selvsagt ikke ønsker å få hele flyktningeansvaret i fanget dersom det skulle vinne valget i 2017. Da er det bedre å være med på en «streng og rettferdig» flyktningepolitikk nå.

Et godt alternativ

UDI-sjefen har – med god ryggdekning fra andre – lansert et alternativ: Hente ut kvoter av flyktninger fra verdens uro-områder på en kontrollert og rettferdig måte. Det betyr ikke nødvendigvis så dramatisk mange færre, men bedre porsjonert og mer likelig fordelt etter ressurser og folketall (det er de svakeste gruppene i Midt-Østen som blir tvunget til å bli igjen, selv om de skulle ønske å dra til tryggere omgivelser). Dette systemet krever imidlertid en vesentlig sterkere FN-rolle og større solidaritet innen EU og EU-allierte land. Og selvsagt at krigene i Midt-Østen stanses, gjerne med hård hånd fra internasjonale koalisjoner – som nå er på gang.

Ukraina kan ekspldere

Europa står overfor andre alvorlige utfordringer ved inngangen til 2016. Ukraina beveger seg vestover, landets frihandels- og visumavtale med EU er trådt i kraft, og Putin kan komme til å gjøre nye framstøt via sine stedfortredende krigere øst i landet for å forhindre et enda nærmere samarbeid. Nå er krigen kald i Ukraina, bokstavelig talt, men dersom Russland i det skjulte har sørget for god vinterutrustning til «opprørerne» mot Kiev-regjeringen, skal en ikke se bort fra at det kan komme nye angrep.

Bruddene på våpenhvilen etter Minsk-avtalen har tiltatt i styrke og omfang i desember. Det kan være et forvarsel om at Putin ønsker bevegelser ved fronten. Tallet på drepte i Ukraina er nå kommet opp i 9.100, langt flere enn det man anslo i juni i fjor. Det er avslørt at de russisk-kontrollerte styrkene slett ikke har trukket tilbake sine tyngre våpen, derfor har ukrainerne heller ikke vært villig til å trekke vekk alle sine. 2,9 millioner mennesker befinner seg i krigssonen. Situasjonen er «lett antennelig», sier OSSE-observatørene. Vi må derfor vente at «noe» vil skje i det betente området langs den 500 kilometer lange fronten.

Lav oljepris kan svekke Putin

Det gode er at lav oljepris reduserer Putins statsinntekter – langt mer enn sanksjonene. Med «krig ved stedfortredere» i Ukraina, det store engasjementet i Syria og sabelraslingen mot Afghanistan kan de russiske militære ressursene nå en yttergrense, særlig når de militære styrkene har et så høyt øvings- og aktivitetsnivå som nå.

2016 blir et svært spennende år.