Vårt
Land har i dag et oppslag som forkynner at «Hareide kan si: morn`a
Siv». En telefonrunde til partiets lokale tillitsvalgte har avslørt
at svært mange av dem ikke kan se for seg nye fire år med støtte
til en regjering der Fremskrittspartiet er medlem. Samtidig er store
deler av partiets grasrot heller ikke så lysten på en overgang til
Støres parti. Igjen henter man frem det lett svermeriske og
drømmefylte «sentrum». Selv om det er lenge siden dette begrepet
har vært noe reelt og levedyktig alternativ. Man må
helt tilbake til Korvalds dager for å finne et eksempel. I
mellomtiden har mye skjedd i norsk politikk, ikke minst er
sentrumsaktørene blitt redusert til «sperregrensepartier» - selv
om de aldri så mye slår seg sammen i front mot regjeringen.
Klare valg for velgerne
Svært
mange stemmer særlig i Fremskrittspartiet, og et økende antall i
Høyre, som jeg kjenner godt, vil ønske Kristelig Folkeparti lykke
til på reisen ut av sentrum og over til Arbeiderpartiet. Det vil gi
renere linjer, og borgerlige velgere får klarere valgmuligheter. For det er ikke andre alternativer: Blokkdannelsen på
høyre- og venstresiden er kommet for å bli i overskuelig fremtid.
Tall, stortingsmandater og kjøttvekt sørger for det.
Selv
om vi akkurat nå ser at blokkdannelsen blant de rødgrønne slår
sprekker – SV har bestemt seg for å bryte ut.
Det
er her de mer sindige krf`erne ser faren i at et alt for stort
Arbeiderparti vil bestemme 90 prosent av en felles politikk dersom
KrF i likhet med Senterpartiet går over midtstreken og søker mot
venstre. Det oppskrytte «verdifelleskapet» mellom Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti vil fort vise seg å føre en luftig
tilværelse på det retoriske planet. Det er Solberg-regjeringen med
Høyre i spissen, og ikke Ap, som hittil i denne stortingsperioden
har gitt støtte og gjennomføringskraft til KrF`s hjertesaker.
En opplagt løsning
Jeg
synes det er underlig at Kristelig Folkepartis ledere, i den grad de
er det, ikke har valgt den opplagte løsningen: Å gå inn i
Solberg-regjeringen sammen med Venstre og på den måten begrense
Fremskrittspartiets makt og innflytelse innenfra. Den utafor-tilværelsen man
har valgt, med protester, bjeffing, markeringer, press og trusler har
ikke hatt den tilsiktede effekt. Det er nok å se på
meningsmålingene. Her snakker vi ikke bare om tallet på statsråder,
men om å besette departementer som står partiets hjerte nær. Både
KrF og Venstre vil heller ikke på sikt ha den appell og
tiltrekningskraft på unge politiske talenter dersom man bevisst
velger å holde seg unna maktens sentrum i regjeringskontorene. Det
å ha statsråds- og styringserfaring er en kvalitet som er betydelig
undervurdert i de to «sentrumspartiene». De tar alt for
lett på denne siden av saken.
På offensiven i
verdispørsmål
I
dagens flyktningsituasjon kunne Kristelig Folkeparti skaffe seg en
betydelig fordel og posisjon som et nasjonalt verdiparti. Presset på
norske tradisjoner, norsk religiøs tro, den norske samfunnsmodellen,
tillitssamfunnet, likestillingen og ytringsfriheten vil komme
under økende press i årene som kommer. Man må se i øynene at det
også i år og neste år vil dukke opp titusener av flyktninger og
asylsøkere med en helt annen innstilling og holdning til de vestlige
verdier vårt samfunn er tuftet på. I samme utgave av Vårt Land
fortelles historien om at islamsk sharialov kan ha blitt benyttet i
skilsmissesaker i en bestemt moské i Oslo, stikk i strid med norsk
lov. Fylkesmannen har satt i verk tilsyn. Når vil «parellellsamfunn»
oppstå i norske storbyer med ghettolignende kvartaler fulle av
shariatroende og shariaundertrykte mennesker?
Glansperioder
I
etterkrigstiden har Kristelig Folkeparti hatt enkelte glansperioder.
Den siste var da Kjell Magne Bondevik opprettet verdikommisjonen. Da
hadde partiet en oppslutning på det dobbelte av dagens. All erfaring
viser at partiet får en opptur når norske og kristne verdier er
under press og medienes oppmerksomhet er rettet mot de temaene og
problemstillingene et kristendemokratisk parti er opptatt av. Denne
sjansen lar KrF gå fra seg. I stedet har man valgt å rette alt
skyts, alle bannbuller, all kritikk, all godhetstyranni og en ganske
ufin demoniserende retorikk mot et parti som uansett har alt å vinne
på det som skjedde ifjor høst, det som kommer til å skje i 2016 og
det som vil skje i valgåret 2017.
Negative oppslag
For
er det noe som er sikkert, så er det at presse, fjernsyn og radio
kommer til å ha et betydelig innslag av historier, episoder,
hendelsesnyheter og oppslag som har å gjøre med de negative
utslagene av flyktningsituasjonen. Vi vil helt sikkert få høre om
Köln- og Stockholmlignende hendelser (om enn i mindre format). Vi
kommer til å bli minnet om etnisk overrepresentasjon i
kriminalstatistikken og den etniske sammensetningen av dem som søker
til krisesenterne (minoritetskvinner utsatt for vold, unge kvinner
som rømmer fra tvangsekteskap). Samt spørsmålet om velferdsstatens
bærekraft hvis vi får et stort innslag i befolkningen som har
lavere sysselsettingsgrad enn det systemet er avhengig av.
Om
ikke de ordinære mediene (og SSB) vil fortelle om hva som faktisk
skjer, vil de sosiale mediene overta formidler- og
opinionspåvirkerrollen.
Kristelig
Folkeparti har ikke sjangs til å overleve, enn si vokse, ut fra
dagens strategi og ønsketenkning. Igjen vil man markere seg som et
parti «ute av tia».