Det
relativt fastlåste mønsteret i norsk og internasjonal politikk
synes å være i delvis oppløsning. IS herjer i Midt-Østen, dets
fettere - eller opphav – gjør hva som er mulig for å underlegge
seg land og sjeler også i Nord-Afrika, Det nære østen bortenfor og
helt til Asia. I bunn og grunn dreier det seg om en islamsk form for
fascisme med alle fascismens særtrekk. Det er nok å lese de siste
hundre sidene i Eugene Rogans standardverk «Araberne», for eksempel
sjekke hvilke land i Midt-Østen som samarbeidet med Hitler-Tyskland
under annen verdenskrig. Eller se på opplagstallene for
oversettelser av «Meing Kampf». I hvilke land har oversettelsene
vært en forlagssuksess? Noen av oss vet svaret.
Ikke noe nytt
Kaoset
og dagens «alles kamp mot alle» i den «arabiske verden» (da tar
jeg med også det persiske Iran) er slett ikke noe nytt fenomen. Vi
må bare konstatere at krigene, borgerkrigene, religionskrigene,
stammekonfliktene, dynastikampene og familiefeidene har ført til en
enorm flyktningekatastrofe, med millioner av internt fordrevne og et
stort antall flyktninger fordrevet til naboland. En del av disse har
ressurser til å gi seg på vei nordover og vestover mot de
forjettede land – det økonomisk velutviklede og politisk stabile
Europa, der velferdsstatene er bygget opp gjennom generasjoner, der
demokratiet står grunnfestet som idé og der menneskerettighetene
respekteres i større grad enn noe annet sted på kloden.
Ikke bare reelle
flyktninger
Vi
snakker om en blanding av ekte krigsflyktninger, men også
lykkejegere og økonomiske emigranter. Jeg kritiserer ingen av dem
for å forsøke å skaffe seg et bedre liv. Men folkevandringen har
hatt store dimensjoner – over en million mennesker. Og den fant
sted i løpet noen korte måneder. Frontstatene i Schengen hadde ikke
mulighet for å stanse flyktningetsunamien, og den solidariske
støtten fra resten av Europa var for svak, for sen og for
utilstrekkelig da det gjaldt som mest.
De
grufulle scenene fra Middelhavet og stredene mellom Tyrkia og Hellas
gjorde inntrykk på oss alle. «Wir schaffen es», sa Angela Merkel.
«Bare kom», sa svenskene. I Norge kappedes mellompartiene,
Arbeiderpartiet og SV om å markedsføre mottak av et størst mulig
antall flyktninger.
Alvoret viste seg
Så
dalte alvoret, problemene og de reelle utfordringene ned over oss.
Kontrollen ved grensene ble gjennomhullet, flyktninger og immigranter
syklet over russergrensen, svermet over svenskegrensa med buss og tog
og fosset i land fra ferger. Milliardene rullet ut i form av utgifter
på budsjettene, og med utsikt til 100.000 fler i år (nå noe
nedjustert) vil regningen bli astronomisk om man ser scenariet noen
år frem i tid.
Flyktningebølgen kommer rett forut for eldrebølgen og
setter velferdsstaten grunnmur på prøve. Fra før går antall i
produktivt arbeid ned i forhold til antall trygdede og pensjonister.
Bærekraften vil bli satt på prøve raskere enn vi liker å tro.
Folk er med rette engstelige, om ikke for seg selv så for barn og
barnebarn levekår. Jeg skal likevel legge til at import av
arbeidskraft og den humane kapitalen også immigranter representerer,
kan gjøre bildet mer nyansert. Forutsatt at flyktninger kommer raskt
ut i produktivt arbeid, lærer seg norsk og samfunnskunskap og
slipper kvinnene ut fra hjemmet og inn i arbeidslivet.
Mental og praktisk
retrett
Svenskene,
som tok imot seks ganger så mange flyktninger som Norge i 2015, har
gjort mental og praktisk retrett. «Vi har vært naive», sa landets
ansvarlige ledelse rett ut, innførte grensekontroll og
innstramninger og endevendte asylpolitikken.
Jeg
tenker: Vi har også vært for godtroende og ikke sett de praktiske
problemene det store antallet flyktninger representerer i en
kort periode. Og stadig flere tenker på denne måten: Hva om vi
hadde lyttet til flyktningearbeiderne i Midt-Østen og noen få
politiske partier som våget å si at det beste var å sende penger,
akutt humanitær hjelp og gjenreisningsmidler til regionen
flyktningene kommer fra? Som en innsender i Vårt Land sa: Det er
forskjell på å integrere 100.000 flyktninger og å integrere
50.000. Det er faktisk dobbelt så vanskelig.
«Godhetstyranniet»
Utsagnet
om «godhetstyranniet» fra Sylvi Listhaug har antagelig vært det
mest befriende utsagnet for Norges tause majoritet på mange, mange
år. Det ble faktisk politisk og menneskelig stuerent å reise tvil,
ha motforestillinger og peke på praktiske konsekvenser av et alt for
stort antall flyktninger på alt for kort tid. «Den tause
majoriteten» har nettopp vært det, pepret som den har vært med
styggord om manglende menneskelig varme og empati så fort den våget
å ha en annen mening enn den oppleste og vedtatte sannhet.
Både
i Norge og hele Europa ser opinionsforskerne det samme fenomenet:
Høyreorienterte partier og bevegelser får langt større oppslutning
ved valgurnene enn gallupmakerne klarer å registrere. Den ekte
folkeviljen blir stadig mer synlig. Det skremmer de etablerte,
spesielt de venstreorienterte kretsene, og deres partier strever nå
vettet av seg for å reversere sin egen tenkning og praktiske
politikk. Honnørordet nå er «forlik», det vil si å dele
ansvaret. Jeg bruker som eksempel Arbeiderpartiet her hjemme, som
selvsagt ikke ønsker å få hele flyktningeansvaret i fanget dersom
det skulle vinne valget i 2017. Da er det bedre å være med på en
«streng og rettferdig» flyktningepolitikk nå.
Et godt alternativ
UDI-sjefen
har – med god ryggdekning fra andre – lansert et alternativ:
Hente ut kvoter av flyktninger fra verdens uro-områder på en
kontrollert og rettferdig måte. Det betyr ikke nødvendigvis så
dramatisk mange færre, men bedre porsjonert og mer likelig fordelt
etter ressurser og folketall (det er de svakeste gruppene i
Midt-Østen som blir tvunget til å bli igjen, selv om de skulle
ønske å dra til tryggere omgivelser). Dette systemet krever
imidlertid en vesentlig sterkere FN-rolle og større solidaritet
innen EU og EU-allierte land. Og selvsagt at krigene i Midt-Østen
stanses, gjerne med hård hånd fra internasjonale koalisjoner –
som nå er på gang.
Ukraina kan ekspldere
Europa
står overfor andre alvorlige utfordringer ved inngangen til 2016.
Ukraina beveger seg vestover, landets frihandels- og visumavtale med
EU er trådt i kraft, og Putin kan komme til å gjøre nye framstøt
via sine stedfortredende krigere øst i landet for å forhindre et
enda nærmere samarbeid. Nå er krigen kald i Ukraina, bokstavelig
talt, men dersom Russland i det skjulte har sørget for god
vinterutrustning til «opprørerne» mot Kiev-regjeringen, skal en
ikke se bort fra at det kan komme nye angrep.
Bruddene
på våpenhvilen etter Minsk-avtalen har tiltatt i styrke og omfang i
desember. Det kan være et forvarsel om at Putin ønsker bevegelser
ved fronten. Tallet på drepte i Ukraina er nå kommet opp i 9.100,
langt flere enn det man anslo i juni i fjor. Det er avslørt at de
russisk-kontrollerte styrkene slett ikke har trukket tilbake sine
tyngre våpen, derfor har ukrainerne heller ikke vært villig til å
trekke vekk alle sine. 2,9 millioner mennesker befinner seg i
krigssonen. Situasjonen er «lett antennelig», sier
OSSE-observatørene. Vi må derfor vente at «noe» vil skje i det
betente området langs den 500 kilometer lange fronten.
Lav oljepris kan svekke
Putin
Det
gode er at lav oljepris reduserer Putins statsinntekter – langt mer
enn sanksjonene. Med «krig ved stedfortredere» i Ukraina, det store
engasjementet i Syria og sabelraslingen mot Afghanistan kan de
russiske militære ressursene nå en yttergrense, særlig når de
militære styrkene har et så høyt øvings- og aktivitetsnivå som
nå.
2016
blir et svært spennende år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar