torsdag 7. januar 2016

Mye er i bevegelse nå

Det relativt fastlåste mønsteret i norsk og internasjonal politikk synes å være i delvis oppløsning. IS herjer i Midt-Østen, dets fettere - eller opphav – gjør hva som er mulig for å underlegge seg land og sjeler også i Nord-Afrika, Det nære østen bortenfor og helt til Asia. I bunn og grunn dreier det seg om en islamsk form for fascisme med alle fascismens særtrekk. Det er nok å lese de siste hundre sidene i Eugene Rogans standardverk «Araberne», for eksempel sjekke hvilke land i Midt-Østen som samarbeidet med Hitler-Tyskland under annen verdenskrig. Eller se på opplagstallene for oversettelser av «Meing Kampf». I hvilke land har oversettelsene vært en forlagssuksess? Noen av oss vet svaret.

Ikke noe nytt
Kaoset og dagens «alles kamp mot alle» i den «arabiske verden» (da tar jeg med også det persiske Iran) er slett ikke noe nytt fenomen. Vi må bare konstatere at krigene, borgerkrigene, religionskrigene, stammekonfliktene, dynastikampene og familiefeidene har ført til en enorm flyktningekatastrofe, med millioner av internt fordrevne og et stort antall flyktninger fordrevet til naboland. En del av disse har ressurser til å gi seg på vei nordover og vestover mot de forjettede land – det økonomisk velutviklede og politisk stabile Europa, der velferdsstatene er bygget opp gjennom generasjoner, der demokratiet står grunnfestet som idé og der menneskerettighetene respekteres i større grad enn noe annet sted på kloden.

Ikke bare reelle flyktninger
Vi snakker om en blanding av ekte krigsflyktninger, men også lykkejegere og økonomiske emigranter. Jeg kritiserer ingen av dem for å forsøke å skaffe seg et bedre liv. Men folkevandringen har hatt store dimensjoner – over en million mennesker. Og den fant sted i løpet noen korte måneder. Frontstatene i Schengen hadde ikke mulighet for å stanse flyktningetsunamien, og den solidariske støtten fra resten av Europa var for svak, for sen og for utilstrekkelig da det gjaldt som mest.
De grufulle scenene fra Middelhavet og stredene mellom Tyrkia og Hellas gjorde inntrykk på oss alle. «Wir schaffen es», sa Angela Merkel. «Bare kom», sa svenskene. I Norge kappedes mellompartiene, Arbeiderpartiet og SV om å markedsføre mottak av et størst mulig antall flyktninger.

Alvoret viste seg
Så dalte alvoret, problemene og de reelle utfordringene ned over oss. Kontrollen ved grensene ble gjennomhullet, flyktninger og immigranter syklet over russergrensen, svermet over svenskegrensa med buss og tog og fosset i land fra ferger. Milliardene rullet ut i form av utgifter på budsjettene, og med utsikt til 100.000 fler i år (nå noe nedjustert) vil regningen bli astronomisk om man ser scenariet noen år frem i tid.
Flyktningebølgen kommer rett forut for eldrebølgen og setter velferdsstaten grunnmur på prøve. Fra før går antall i produktivt arbeid ned i forhold til antall trygdede og pensjonister. Bærekraften vil bli satt på prøve raskere enn vi liker å tro. Folk er med rette engstelige, om ikke for seg selv så for barn og barnebarn levekår. Jeg skal likevel legge til at import av arbeidskraft og den humane kapitalen også immigranter representerer, kan gjøre bildet mer nyansert. Forutsatt at flyktninger kommer raskt ut i produktivt arbeid, lærer seg norsk og samfunnskunskap og slipper kvinnene ut fra hjemmet og inn i arbeidslivet.

Mental og praktisk retrett
Svenskene, som tok imot seks ganger så mange flyktninger som Norge i 2015, har gjort mental og praktisk retrett. «Vi har vært naive», sa landets ansvarlige ledelse rett ut, innførte grensekontroll og innstramninger og endevendte asylpolitikken.
Jeg tenker: Vi har også vært for godtroende og ikke sett de praktiske problemene det store antallet flyktninger representerer i en kort periode. Og stadig flere tenker på denne måten: Hva om vi hadde lyttet til flyktningearbeiderne i Midt-Østen og noen få politiske partier som våget å si at det beste var å sende penger, akutt humanitær hjelp og gjenreisningsmidler til regionen flyktningene kommer fra? Som en innsender i Vårt Land sa: Det er forskjell på å integrere 100.000 flyktninger og å integrere 50.000. Det er faktisk dobbelt så vanskelig.

«Godhetstyranniet»
Utsagnet om «godhetstyranniet» fra Sylvi Listhaug har antagelig vært det mest befriende utsagnet for Norges tause majoritet på mange, mange år. Det ble faktisk politisk og menneskelig stuerent å reise tvil, ha motforestillinger og peke på praktiske konsekvenser av et alt for stort antall flyktninger på alt for kort tid. «Den tause majoriteten» har nettopp vært det, pepret som den har vært med styggord om manglende menneskelig varme og empati så fort den våget å ha en annen mening enn den oppleste og vedtatte sannhet.
Både i Norge og hele Europa ser opinionsforskerne det samme fenomenet: Høyreorienterte partier og bevegelser får langt større oppslutning ved valgurnene enn gallupmakerne klarer å registrere. Den ekte folkeviljen blir stadig mer synlig. Det skremmer de etablerte, spesielt de venstreorienterte kretsene, og deres partier strever nå vettet av seg for å reversere sin egen tenkning og praktiske politikk. Honnørordet nå er «forlik», det vil si å dele ansvaret. Jeg bruker som eksempel Arbeiderpartiet her hjemme, som selvsagt ikke ønsker å få hele flyktningeansvaret i fanget dersom det skulle vinne valget i 2017. Da er det bedre å være med på en «streng og rettferdig» flyktningepolitikk nå.

Et godt alternativ
UDI-sjefen har – med god ryggdekning fra andre – lansert et alternativ: Hente ut kvoter av flyktninger fra verdens uro-områder på en kontrollert og rettferdig måte. Det betyr ikke nødvendigvis så dramatisk mange færre, men bedre porsjonert og mer likelig fordelt etter ressurser og folketall (det er de svakeste gruppene i Midt-Østen som blir tvunget til å bli igjen, selv om de skulle ønske å dra til tryggere omgivelser). Dette systemet krever imidlertid en vesentlig sterkere FN-rolle og større solidaritet innen EU og EU-allierte land. Og selvsagt at krigene i Midt-Østen stanses, gjerne med hård hånd fra internasjonale koalisjoner – som nå er på gang.

Ukraina kan ekspldere
Europa står overfor andre alvorlige utfordringer ved inngangen til 2016. Ukraina beveger seg vestover, landets frihandels- og visumavtale med EU er trådt i kraft, og Putin kan komme til å gjøre nye framstøt via sine stedfortredende krigere øst i landet for å forhindre et enda nærmere samarbeid. Nå er krigen kald i Ukraina, bokstavelig talt, men dersom Russland i det skjulte har sørget for god vinterutrustning til «opprørerne» mot Kiev-regjeringen, skal en ikke se bort fra at det kan komme nye angrep.
Bruddene på våpenhvilen etter Minsk-avtalen har tiltatt i styrke og omfang i desember. Det kan være et forvarsel om at Putin ønsker bevegelser ved fronten. Tallet på drepte i Ukraina er nå kommet opp i 9.100, langt flere enn det man anslo i juni i fjor. Det er avslørt at de russisk-kontrollerte styrkene slett ikke har trukket tilbake sine tyngre våpen, derfor har ukrainerne heller ikke vært villig til å trekke vekk alle sine. 2,9 millioner mennesker befinner seg i krigssonen. Situasjonen er «lett antennelig», sier OSSE-observatørene. Vi må derfor vente at «noe» vil skje i det betente området langs den 500 kilometer lange fronten.

Lav oljepris kan svekke Putin
Det gode er at lav oljepris reduserer Putins statsinntekter – langt mer enn sanksjonene. Med «krig ved stedfortredere» i Ukraina, det store engasjementet i Syria og sabelraslingen mot Afghanistan kan de russiske militære ressursene nå en yttergrense, særlig når de militære styrkene har et så høyt øvings- og aktivitetsnivå som nå.

2016 blir et svært spennende år.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar