Våre kulturelle brønnpissere

Det er sjelden jeg bruker uttrykk som det i tittelen, ihvertfall offentlig, men ser av samfunnsdebatten at det er ganske mye benyttet for tiden. Begrepet har selvsagt noe med lojalitet å gjøre. En slags aksept for at de aller, aller fleste av oss som bor i Norge er vokst opp med en kultur preget av kristendom, humanisme, opplysningstid og troskap mot universelle menneskerettigheter. Respekt for individuell eiendomsrett, også til åndsverk. Alt dette er noe av limet som gjør Norge til et fellesskap, en nasjon, noe som knytter oss sammen og gjør oss stolte.

Akkurat denne tradisjonen vil vi gjerne føre videre. Ikke fordi tradisjonen er gammel, men fordi den er robust og har vist evne til å ta opp i seg nye samfunnsordener, ny innsikt, nye oppdagelser. Vi aksepterer dissidenter og respekterer dem som bryter ut av fellesskapet, tar egne standpunkter, ja, gjør opprør mot det bestående. Åndskamp er en rød tråd gjennom historien fra 1814 til i dag. Den er aktiv også nå. Spørsmålet er i hvilke forbindelser vi skal drive åndskampen, og om for eksempel skolen skal være en ideologisk stridsarena.

Et annet uttrykk er å «skite i eget reir». Jeg vet ikke hva som er verst. Men jeg vet iallfall at skal noe forandres, må erstatningen beviselig være bedre enn det eksisterende. Tradisjon er noe som forener, gir trygghet og samhold. Vi ser det under høytidene. Vi ser det når gangen rundt juletreet utføres av flere generasjoner samtidig: Besteforeldre, foreldre og barn hånd i hånd. En forsamling som fulltonende synger «Deilig er jorden», «Ja, vi elsker», ja, «Julekveldsvise» også for den saks skyld.

Så må det være helt spesielle grunner til at gamle tekster skal «moderniseres». Jeg ler fortsatt overbærende når noen minner meg om omdiktningene i bøkene om Pippi Langstrømpe. Skal vi i en flerkulturell tid også «modernisere» salmevers og adventsdikt bare fordi samfunnet vårt tilsynelatende er blitt mer «pluralistisk»? Selvfølgelig ikke (i mitt hode). Må vi ta inn over oss at mennesker med annen tro og kultur banker på og at vi derfor skal «tilpasse oss»? Også det svarer jeg for min del nei til. Hvis vi hele tiden «tilpasser oss», forsvinner jo det farverike fellesskapet, det som gjør samfunnet variert, spennende og utfordrende. Til syvende og sist mister vi det som gjør oss norske - inntil nå solid plassert i en kristen-humanistisk tradisjon.

Jeg får stadig spørsmål fra muslimske venner: «Hvorfor står ikke dere nordmenn mer opp for hva dere tror på? Tror dere vi vil endre på surer eller annet hellig innhold i Koranen bare fordi det kommer mange ikke-troende til våre land?

Dette var en lang innledning til dagens aktuelle tema: En lærer på Fjell skole i Drammen har tillatt seg å omdikte Eyvind Skeies fjerde adventvers til en tekst som skulle være bedre tilpasset «verdenssituasjonen». Originalversjonen er som kjent denne:

Tenn lys! Nå stråler alle de fire lys for ham

som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.

Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.

Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.»

Men læreren mente dette ville være for sterk kost for muslimske elever, og at verset heller burde lyde slik:

«Tenn lys! Nå stråler alle, de fire lys for oss

som tar hverandres hender og det er jo på tross

av ulik kjønn og bakgrunn, men vi kan bygge bro

på tvers av det som skiller på tvers av ulik tro»

Legg merke til det mer prosaiske og banale ordvalget i omdiktningen. Et uttrykk for demokratisk (for ikke å si sosialdemokratisk) likhetsideologi. Passe utflytende, vassent og nær intetsigende.

Ikke rart at forfatteren, presten Eyvind Skeie, selv synes omdiktningen er fusk. - Dette hører ikke hjemme i den offentlige skolen. Der skal jo barna få møte den virkelige tradisjonen og den riktige teksten. Samtidig har han forståelse for at enkelte elever vil finne det vanskelig å synge en bekjennende tekst. Da kan man heller gjøre som det er blitt gjort tidligere på Fjell: De barna som har en annen religiøs bakgrunn kan velge om de vil synge eller stå i ro uten å synge. Fellesskapet gjennom sangen er der likevel.

Omdiktningen har en annen og mer alvorlig side: Den er et brudd på åndsverklov, opphavsrett og respekt for ham som har forfattet de fire folkekjære adventversene. Dette bør iallfall ikke en lærer i norsk offentlig skole gjøre. Vi forventer mer fra dem som skal være forbilder og oppdragere for våre barn.

Saken minner meg på at det ikke er «snikislamisering» som er den største faren for norsk kultur og kristen tradisjon, men ettergivenheten og feigheten blant våre egne. Humanetikerne, som har en tendens til å opptre aggressivt og provoserende og nærmest forfølger troende kristne, utgjør kanskje en prosent eller to av befolkningen og er i bunn og grunn uinteressante, men de har utrolig gode kontakter og kompiser i mediene som slipper dem til i tide og utide. Mest for å skape emosjonell spenning, polarisering, kontroverser, motsetninger og overforenklinger – tabloidjournalistikkens bibelvers.

Det er de mange gode, men passive tilskuerne i åndskampen som bør bli mer aktive, sette foten ned og si at nå er det nok.