Norge bør nå oppheve begrensningene

Putin-Russlands uprovoserte angrepskrig mot Ukraina må få Norge til å våkne: Russerne oppfatter alle militære forbehold og selvpålagte restriksjoner som et svakhetstegn. De forstår bare ett språk: Faren for å tape en krig, miste territorium, eller møte en militær motpart sterkere enn dem selv - og risikere intern sosial uro og opprør. Oligark- og mafiastaten som undertrykker egen befolkning, tvangsmobiliserer deler av den til kanonføde, ødelegger vanlige folks økonomi og reduserer levestandarden på sikt er trengt opp i et hjørne og kan derfor ty til ekstreme mottiltak mot en innbilt fiende.

Når Sverige og Finland nå nærmer seg medlemskap i NATO, vil Russland være "innringet" på en måte regimet ikke hadde regnet med. En kjapp "militærteknisk operasjon" med formål å innsette et russiskvennlig styre i Kyiv slo feil og har bare ført til sterkere motstandsvilje og -evne blant ukrainerne. Med vestlig militær bistand rykker de ukrainske styrkene østover. Den barbariske bombingen av sivil infrastruktur som veier, broer, jernbaner og strømforsyning blottlegger desperasjonen i Kreml.

Må flytte militære ressurser

Om ikke så lenge vil russerne måtte forsterke "forsvaret" av den lange grensen mot Finland. De må flytte militære ressurser som de egentlig trenger i Ukraina og innføre almen mobilisering, noe som blir svært upopulært i befolkningen. De kan ikke risikere at nordflåten med atomubåtene på Kola blir mer utsatt. De nordiske nabolandenes samlede kampflyflåte blir en potensiell trussel, det samme vil taktiske mellomdistanseraketter være.

For svenskene og finnene har gjort et klokt valg: De vil i prinsippet ikke pålegge seg forsvarsmessige begrensninger av noen art, slik Norge gjorde i 1949. Det betyr at de i teorien kan invitere NATO eller enkeltland som USA til å opprette militære baser på eget territorium også i fredstid, om de føler seg truet.

Norge må signalisere

Det behøver ikke skje med store fanfarer akkurat nå - Norge kan ad diplomatisk vei gi Putin-Russland et tydelig signal om at det samme blir tilfellet i Nord-Norge dersom Russland ad hybridkrigersk vei for eksempel saboterer olje- og gassanlegg inklusive rørledninger. Forhåndslagre og infrastruktur for mottak av allierte forsterkninger finnes allerede. Jeg regner med at planverket er "pusset opp" de siste månedene. Helst bør allierte styrker bli bedt om å komme allerede nå.

Stortingets utvidede forsvars- og utenrikskomite bør snarest innkalles for å bli orientert om muligheten og behovet for et slikt proaktivt trekk. Russerne har allerede ødelagt vennskaps- og samarbeidsmønsteret som vi naive nordmenn møysommelig har bygget opp gjennom årtier. Vi bør videre se nøyere på russiske fiskefartøyers adgang til norske havner. Norges tilbakeholdenhet og "alenegang" bryter solidaritetsmønsteret resten av Vest-Europa har pålagt seg selv. Russland har truet med å forkaste den nylig inngått fiskeriavtalen mellom våre to land om nye restriksjoner blir innført fra norsk side. Trusselen er tom - russiske fiskere kan ikke drive overfiske på bankene når de ikke har noe sted å ilandføre fangstene.

En avgjørende vinter

Heldigvis har vind og mildvær redusert behovet for bruk av gass til industri og forbrukere på Kontinentet nær oss hittil i høst. Gasslagrene holder over vinteren. Sabotasje kan ikke utelukkes, men årvåkenheten er tilsvarende høy i EU.

Mye går ikke Putins vei i disse dager. Det er bare indre og ytre press og trusler - og faren for opprør eller palassrevolusjon - som holder generalene tilbake fra ytterligere eskalering, og som kan få Putin til forhandlingsbordet med bønn om våpenhvile. Det siste bør han ikke få - ikke før alt ukrainsk territorium er gjenerobret.

Naiviteten lenge leve

To nrk.no-journalister har i dag offentliggjort en artikkel der intervjuobjekter uttrykker "bekymring for økt splittelse mellom russere og nordmenn". Ordførerkandidaten til Arbeiderpartiet i Kirkenes, Guro Brandshaug, "vil ikke kutte vennskapsbånd med vanlige russere". Konkret dreier saken seg om hvorvidt kommunestyret bør si opp vennskapsavtalene med de to russiske byene Severomorsk (lukket by i Murmansk oblast, opprinnelig kalt Vajenga. I dag er byen det administrative hovedkvarteret for den russiske nordflåten) og det vesle tettstedet Petsjenga, eller rettere Petsamo (som russerne erobret fra Finland under annen verdenskrig).

Over hele landet har kommuner sagt opp sine såkalte vennskapsavtaler med Putin-Russland. Størst oppmerksomhet vakte det da Tromsø nylig sa opp sine avtaler med Murmansk, Arkhangelsk og Nadym. Vedtaket i kommunestyret der var enstemmig, og Ap-ordfører Gunnar Wilhelmsen sa han var glad for nettopp det. Avtalene gjelder "fra myndighet til myndighet", de har lite med "folk til folk" å gjøre. Vanlige russere er ikke involvert, selv om delegasjoner fra øst kan inneholde noe som skal minne om det.

Holdningskamp

Etter Putins uprovoserte angrepskrig mot det frie og demokratiske Ukraina 24. februar har holdningskampen blitt viktig. Problemet i Kirkenes og Øst-Finnmark er at det bor rundt 950 russere der, og så sent som i mars i år støttet flertallet av dem Putin og trodde faktisk på propaganda-narrativet formidlet gjennom Telegram og offisielle russiske statskanaler. De få russerne i Finnmark som demonstrerte mot Putins overfall på et naboland, ble hetset og mobbet av sine landsmenn, og også barna deres fikk unngjelde. Dette har NRK formidlet i tidligere artikler.

Det er jo mulig at noen Kirkenes-russere av yngre årgang har tatt til vettet de siste månedene etter hvert som den russiske krigføringen har tiltatt i brutalitet. Men fortsatt finnes alt for mange russere der oppe i nord som tviholder på Putins løgnaktige påstander om "militæroperasjonen for å avnazifisere Ukraina".

Valgår neste år

Vi skal selvfølgelig ta høyde for at Arbeiderpartiets ordførerkandidat ønsker å få stemmene fra flest mulig russere ved kommunevalget neste år. Som fastboende eller formelt norske statsborgere har de jo denne rettigheten ved lokalvalg. Men hennes standpunkt ser jeg på som uttrykk for himmelropende naivitet. Hun kan umulig ha fulgt med i forverringen av de ekte menneskelige relasjonene fra 1990-tallet under Jeltsin til Putins gradvise, men tydelige tilstramninger spesielt etter 2010. Foreninger, lag og klubber som er uavhengige av myndighetene (NGO`er) og som pleier forbindelser med vestlige land, blir kalt "utenlandske agenter" og konsekvent motarbeidet og undertrykt av myndighetene. 

Kontrasten er Høyres ordførerkandidat i Kirkenes, Magnus Mæland, som er helt klar på at kommunen bør kutte vennskapsavtalene med de russiske byene. Han mener det vil være full enighet i kommunestyret når saken skal behandles. "Det er Putins regime som skaper splittelse i verden, og det er Putin sitt regime som bryter folkeretten og menneskerettighetene. Det mener jeg vi må være tydeligere på", sier Mæland. Honnør til ham!

Hoster opp en fredsforsker

NRK-journalister ville ikke vært NRK-journalister om de ikke også hoster opp en fredsforsker fra PRIO, og en såkalt "vanlig kvinne i gata" i denne type artikler på nettet. Med Aps ordførerkandidat blir det da tre mot en i det prorussiske standpunktets favør. Argumentet de bruker er at det norske folk har ansvar for å "bevare vennskap med det russiske folk" og at vi ikke skal kutte vennskapsbånd med "vanlige russere". Vi må "unngå polarisering". Poenget er vel at vanlige russere selv har et ansvar for å ta stilling mot krigen, og det er deres forbannede plikt å kvitte seg med en brutal krigshisser og tyrann. Først da kan det oppstå normale forbindelser fra folk til folk. Nå er det holdningskampen som gjelder.

Og fredsforskeren? Han stiller seg tvilende til effekten på Putins regime at norske byer bryter sine vennskapsavtaler med russiske byer. "Disse avtalene er ofte folk-til-folk-samarbeid, og de bør man prøve å beholde". Det er nettopp det de ikke er. Etter Putins innstramninger er de fullstendig offisielle og  myndighetskontrollerte. At norskrussere har familie på den andre siden av grensen som de pleier forbindelse med, er en helt annen sak.

Tiden etter krigen

Et siste argument formidlet av NRK-journalistene er at vi må tenke på tiden "etter krigen", og at vi ikke kollektivt må fordømme russiske enkeltmennesker. Vel, Russland som nasjon har sterk støtte på hjemmebane. Det kommer av russernes imperialistiske herrefolk-holdninger, prentet inn gjennom mange hundre år. Russerne har aldri levd i et demokrati og har ikke gjennomgått noen renessanse eller opplysningstid. De er ganske enkelt ikke "som oss". Propagandaen i russiske lærebøker og medier oser av nasjonalisme og militarisme - under dekke av å forsvare fedrelandet. I Vesten er vi veldig opptatt av enkeltmennesker og noen miljøer som åpent sier seg uenig i Putins krig. De fleste holder kjeft, jatter med eller åpenlyst tror på løgnene og historieforfalskningene. Før russerne tar et oppgjør med sin tenkning og sine erobrer-tradisjoner - slik tyskerne gjorde etter 1945 - kan det ikke bli snakk om normale forbindelser.

Selv om det skulle være økonomisk fordelaktig for noen skipsverft og fiskemottak.

Dersom krigen skulle ende i våpenhvile og en form for fredsavtale, vil regimet i Russland slikke sine sår, ruste opp på nytt og komme fryktelig tilbake. Det må et dypt og langvarig nederlag til, og selvransakelse, før Vest-Europa kan puste sånn noenlunde lettet ut. Og da må regimet være styrtet, og Putin og hans oligark-mafiastat tilintetgjort én gang for alle. 

Det er krig nå, kamerat

Verden behøvde ikke vente lenge på Putins neste trekk etter angrepet på Krymbroen. Ny og forsterket terrorbombing av sivile mål i Kyiv og andre byer har igjen satt skrekk i befolkningen. Det er brudd på strømledningen mellom Sverige og Bornholm. Sabotasje? Russernes angrepskrig har fått et momentum som krever mye raskere og kontante svar fra NATO og europeiske statsledere - også norske myndigheter. Jeg antar at Forsvarssjefen allerede har lansert behovet for en forsterkning av beredskapen og/eller en delvis mobilisering ut over den mer symbolpregede utkallingen av HV-soldater. Soldatene er et synlig tegn på at regjeringen "gjør noe", men virker tiltakene på land og til sjøs avskrekkende på en fiende som har et stort arsenal av militære virkemidler og provokasjoner på tegnebrettet? 

Denne krigen har russerne forberedt lenge. De har kalkulert med sanksjoner, vestlig militærhjelp til Ukraina og stans i gassleveranser. De har "sovende agenter" og Spetsnaz-lignende celler klare for innsats i Vest-Europa. Sabotasjen mot det tyske jernbanenettet tyder på det. Vi må regne med at det allerede er plassert sprenglegemer over olje- og gassrørledninger i norsk økonomisk sone.

Behov for mobiliseringstiltak?

Mobilisering? Jeg var en gang med på en mobiliseringsøvelse i regjeringens beredskapssenter inne i "hullet i fjellet". En sammensatt gruppe fra sivilsamfunnet, og aktive yrkesoffiserer, dannet et regjeringskollegium. Et case av alvorlig karakter ble rullet opp - Norge sto foran et mulig militært angrep østfra. "Regjeringen" ble vekket fra dyp søvn og innkalt til krisemøte midt på natten. Tegnene på en planlagt russisk invasjon i nord var åpenbare. Hva gjør en regjering da? Flere detaljer gir jeg ikke, men én lærdom sto klinkende klar under debrief`en etterpå: De sivile var hele tiden "på hæla" i forhold til nødvendige beslutninger og tiltak, mens de yrkesmilitære forsto situasjonens alvor og foreslo en mobilisering av totalforsvaret langt tidligere.

Som sagt: Jeg tar for gitt at Forsvarssjefen har levert en opptrappingsplan for forsvarets beredskap og meldt behov for beslutninger for den aller nærmeste fremtid. Tiden er inne for å stress-teste viktige forsyningsbehov i en situasjon der landet skal settes på krigsfot.

Avskrekking

Angrepskrigen mot Ukraina angår hele Europa, hele NATO-alliansen. Putin og hans mafiastat er på defensiven og desperasjonen vokser. I en slik situasjon er ikke "beroligelse" et adekvat svar. Svaret er avskrekking. Her har Norge lite å stille opp med, om man ikke tilkaller forsterkninger. De bør helst være på plass om det skulle smelle for alvor.

Det er her norsk basepolitikk kommer inn. Tiden er inne for å ta en runde om den. Et varsel om endring av basepolitikken vil gjøre inntrykk på russerne, særlig fordi opprettelse av en alliert militærbase på norsk jord vil bli lokalisert ubehagelig nær Kola.

Baseerklæringen

Erklæringen ble som kjent avgitt 1. februar 1949, noen dager før Norge meldte seg inn i forsvarsalliansen NATO. "Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep."

Uthevingen er viktig. Dersom Russland gjør alvor av å sabotere infrastrukturen på havbunnen knyttet til norsk olje- og gassproduksjon, er tiden inne til å endre basepolitikken. Det er imidlertid om å gjøre at Norge gir dette kraftige signalet nå, ikke etter at sabotasje har funnet sted.

Å endre norsk basepolitikk vil være på linje med Finlands og Sveriges fundamentale skifte i sin nøytrale status. Det er ikke noe Norge ønsker å gjøre i utgangspunktet - på bakgrunn av Barentssamarbeidet og økonomiske interesser i Finnmark og Nord-Troms - men vil være et adekvat svar på provokasjoner og trusler.

Det er krig nå, kamerat.

Samhold og styrke vinner freden

Undertegnede har ikke kommentert Russlands angrepskrig mot Ukraina på en stund. Stort sett har krigen utviklet seg som forventet. Etter at ukrainske styrker klarte å avverge den innledende offensiven mot Kiev, og - med amerikanske langtrekkende missiler som hovedgrep - har gjenerobret territorium i den østlige delen av landet, er Putinregimet blitt påført alvorlige tap både militært og omdømmemessig, hjemme og ute. De latterlige, falske "folkeavstemningene i fire østlige ukrainske fylker er kun et fåfengt propagandashow, og mobiliseringen av 300.000 nye soldater til kanonføde viser bare hvor desperat toppsjiktet i Kreml er blitt.

Propagandamaskineriet til Putin er også begynt å slå sprekker. Menn i mobiliseringsalder flykter over grenseoverganger som er i ferd med å bli stengt både i øst og vest. De nyinnkalte soldatene vil neppe få den opplæringen eller den militære repetisjonen som kreves mot erfarne ukrainske krigere. Moralen til den russiske hæren må antas å være på et lavmål. Soldatene slåss hverken for familie, hus og hjem eller for høye idealer. Det korrupte og åpenbart ukristelige russiske presteskapet kneler for Putin og velsigner angrepskrigen mot nabolandet. Det er først og fremst rå, brutal makt som holder dette mafiasamfunnet sammen, men de fleste russere er så hjernevasket og så vant til å gi etter for makta at støtten til krigen fortsatt er sterk på overflaten.

Sabotasje mot rørledninger

Spesialenheten for undersjøiske operasjoner i Kaliningrad (Königsberg) har sprengt rørledningene Norstream 1 og 2 i Østersjøen. Også det er en desperat og dumdristig handling, for dermed har Putin gitt fra seg muligheten for eksport av gass til Vest-Europa med tilsvarende inntekter.

Russerne har selvsagt for lengst kartlagt alle havbunninstallasjoner knyttet til produksjon og eksport av olje og gass i norsk økonomisk sone. De er sårbare. Lite skal til for å sabotere også denne livsnerven til Vest-Europa. Det er bare ett språk Putin og hans militære ledelse forstår, og det er trusler om anslag mot egne kritiske installasjoner. Eller aksjoner mot beskyttelsessystemene rundt Kolabasen. Jeg vet ikke om norske marinejegere i dag har de kvalitetene de en gang hadde, men Norge bør nå aktivisere sitt potensial for hybridkrigføring langt mot nord. Et anslag mot hydrofoninstallasjoner på havbunnen nær Kola er så absolutt et aktuelt scenario. Mye tyder på at britene må gjøre denne jobben. Noe slikt ville sende et sterkt signal, for å si det på den måten.

Behov for mottiltak

Jeg har lenge vært forundret over at Norge og andre NATO-land ikke har satt inn egne ressurser for diverse former for cyberangrep: hacking, jamming og andre forstyrrelser i det russiske samfunnet. Om ikke våre egne trollfabrikker er operative, bør de så absolutt gis marsjordre nå. Også russerne er avhengig av at det digitaliserte samfunnet, internett og tilsvarende fungerer. Kraftproduksjon, kommunikasjon og transport, logistikk-knutepunkter og  vannforsyning er åpenbare objekter.

Selv om enkelte NATO- og EU-land sleper beina etter seg og ikke deltar i solidaritetstiltak og sanksjoner fullt ut, har det vestlige samholdet vist seg overraskende robust. Årsaken må ligge i de daglige krigs-reportasjene fra Ukraina. Bilder av sønderskutte hjem, drap på sivile og barbariet som avdekkes i gravene i gjenerobrede landsbyer og byer gjør inntrykk på opinionen, "folk flest". Dermed finner man seg i økonomisk tilstramning, høye kraftpriser og en negativ levestandarsutvikling. Vestlige, også norske, krigsreportere gjør en stor og risikofylt innsats. Også de som i mange år har gått på gummisåler overfor russiske myndigheter og maktapparat.

Vi ser nok tilløp til russisk-naive narrativer. Som når enkelte leserbrevforfattere og noen som opererer i sosiale medier, sutrer over at "vanlige russere" ikke får slippe inn i Norge som turister. Man prøver å konstruere et bilde av at Putin og hans maktapparat opererer fullstendig på egen hånd uten støtte fra "folket". Dessverre er det ikke slik. Enn så lenge.

Forsert opprustning

NATOs evne til å slå tilbake et fullskalaangrep fra Russland er til stede. Men hos oss selv i Norge er forsvar og beredskap alt for svakt i det aktuelle trusselbildet. Til tross for svimlende ekstrainntekter fra kraftsalg til Europa er den norske staten ikke villig til å satse på Forsvaret så det monner. Her bør både nåværende og tidligere regjeringer gå i seg selv.

Hva kan Norge og Norden gjøre for å avlaste det akutte presset på Ukraina? Det er å flytte militære ressurser nordover i retning av Kola og forsterke grenseforsvaret mellom Finland og Russland. Særlig er det viktig å ta i bruk de militære feltflyplassene i Finland og Sverige. Også norske kampfly burde i prinsippet forberede seg på å operere fra svensk og finsk territorium - som om våre nordiske naboland alt var NATO-medlemmer.

En "opprustning" i nord vil tvinge russerne til selv å forflytte militære kapasiteter nordover i stedet for å sette inn alt de har mot Ukraina. Det er også åpenbart at landet som er offer for en uprovosert angrepskrig, må få enda flere og topp moderne våpen som kan få virkning dypt inne på russernes banehalvdel i den pågående krigen.

Vil Putin bruke taktiske atomvåpen?

Mens russisk artilleri og missiler kverner byer, landsbyer og kornåkre i knas vestover i Donbass-fylkene og dreper titusener av ukrainere, er det skjedd store strategiske endringer i Nord-Europa. Finland og Sverige blir medlemmer av NATO. De er nå formelt kandidatland, og vil i praksis bli gitt en tilnærmet paragraf 5-status selv om medlemskapet langt fra er traktatmessig bekreftet eller ratifisert av nasjonalforsamlingene i dagens medlemsland. Tyrkias Erdogan har utnyttet situasjonen diplomatisk mesterlig - det skal han ha. Den islamske diktatorspiren får utlevert PKK-terrorister som har gjemt seg i Sverige, og tar jeg ikke mye feil, har USA underhånden gitt klarsignal for tyrkisk kjøp av avanserte våpen.

Terrororganisasjonen PKK

Vi skal være oppmerksom på at PKKs kommunistiske terrorhær pluss sivile støttepartier (med litt ulike navn i Tyrkias nabostater), i flere tiår har vært en dødelig fare for sivile tyrkere øst og sør i landet. PKKs hærstyrker ønsker løsrivelse fra Tyrkia og nabostater for å opprette sitt eget land - "Kurdistan". I utgangspunktet er denne visjonen et legitimt mål. Men "bevegelsen" skyr ingen midler i denne kampen. En hær som ser seg ut sivile mål og unngår konfrontasjon med tyrkiske regulære styrker, er pr. definisjon terrorister - uansett hellige mål og påstått gode hensikter. PKKs virksomhet startet lenge før Erdogan og konservative muslimer overtok makten i NATOs flankeland. De har også slåss fysisk mot de demokratiske regjeringene før Erdogan.

På høy tid

Det var derfor på høy tid at Sverige ga etter for press og utleverer krigerske kurdere som har utnyttet naive svenskers humanitære tradisjoner og fått opphold i landet. Selvsagt må de mest aktive PKK-sympatisørene i landet stå til ansvar for sine handlinger. Den eneste forutsetningen svenskene kan gjøre gjeldende er at de utleverte terroristene ikke blir dømt til døden. Det sitter dessuten langt inne å overføre svenske statsborgere. Det er en juridisk nøtt, også grunnlovsmessig. Men på en eller annen måte vil et antall kurdiske ekstremister bli sendt til Tyrkia for å få sin dom der. Det vil Erdogan fremstille som en "seier" og bruke i valgkampen neste år for alt hva det er verdt.

Det står så mye på spill i det store geopolitiske bildet at Sverige (og delvis Finland) er tvunget til å gi sitt bidrag til en minnelig avtale - for i det hele tatt å bli NATO-medlemmer.

Det er helt som forventet at det kommunistiske Rødt, det sosialistiske SV og det litt tåketunge, men venstreradikaliserte MDG å protestere mot utleveringsavtalen. Spesielt Rødt som - ideologisk sett - i bunn og grunn er et søsterparti til PKK.

Langsiktige konsekvenser

Det er få kommentatorer som har forklart oss de langsiktige konsekvensene av de to nordiske landenes medlemskap i NATO. Men alle og enhver ser at Putin-Russland fra nå av må ta hensyn til den totalt endrede situasjonen på nordflanken i sin militærstrategiske planlegging. Grensen mot det tidligere nøytrale Finland er lang og vil kreve at store militære ressurser blir flyttet på. Russerne vet at finnene vil slåss, slik de gjorde i Vinterkrigen 1939-40. De vil i en militær konflikt være en enda vanskeligere motpart enn ukrainerne - som klarer seg overraskende godt mot den store overmakten.

Det er i NATOs og Norges interesse at forsvaret i nord styrkes vesentlig ved at en koordinert kraftsamling finner sted nærmere Kola-basene - på taktisk, militært skuddhold. Det vil ytterligere tvinge Putin-Russlands generaler til å bygge opp en sterkere forsvarsring rundt disse basene med strategiske atomstyrker. All opprustning i hele det europeiske NATO-området - og behovet for det er på overtid - tjener medlemmenes trygghet mot angrep østfra. En opprustningsspiral vil - som på Ronald Reagans tid - om relativt få år knekke Russlands økonomi: Putin vil ikke klare å kombinere egen opprustning med materiell levestandardsutvikling for den jevne russer. Det vil føre til almen misnøye og lavere oppslutning om landets "myndigheter". Mafia-staten vil med stor sannsynlighet bryte sammen.

Avskrekking, ikke beroligelse

En slik vestlig strategi må vektlegge avskrekking, ikke "beroligelse". Motmakt og avskrekking er det eneste språket Putin forstår, alt annet vil bli oppfattet som svakhet. Med "rolige" grenseområder mot Sverige og Finland vil russerne kunne bruke desto mer press, trusler og våpenmakt mot nære naboer som Ukraina, Georgia, Transnistria, Moldova, Estland, Latvia og Litauen.

Kombinert med medlemskap i NATO bør hverken svensker eller finner annonsere at de ikke vil tillate NATO- eller USA-kontrollerte militære baser på eget territorium. Den norske ensidige baseerklæringen har et forbehold om at slike baser kan bli opprettet dersom det er krig eller krig truer. Vi er nettopp nå inne i en tid der krig truer. Vinner Putin frem i Ukraina, vil han garantert ikke stoppe, bare ta en taktisk hvilepause.

Innledende feilvurdering

NATO-land og USA gjorde en feilvurdering de første ukene etter 24. februar da Russland startet angrepskrigen mot Ukraina. De sendte bare litt puslete artillerivogner, panserbeskyttende og panserbrytende våpen med kort rekkevidde. Hadde amerikanerne straks gjort forberedelser til å sende luftvernskjold (iron domes), langtrekkende artilleri og målsøkende missiler (4-7 mils rekkevidde) som våpenhjelp til de ukrainske forsvarsstyrkene, ville russerne vært ute av Donetsk og Luhansk nå. I stedet prøvde USA seg på den gamle og ubrukelige strategien "Flexible response" - som viste seg å være feil fremgangsmåte først og fremst i Vietnam. Er man i krig, eller hjelper andre til å krige, gjelder det å gå "all in" for å vinne. En Fleischer-strategi fremfor en Ruge-strategi for å ta et norsk eksempel fra 1940.

En desperat Putin?

Det overhengende spørsmålet akkurat nå er om Putin er i ferd med å bli så desperat at han leter etter en vei ut av sin egen initierte krig mot en nabostat. Han har allerede raslet med bruk av taktiske atomvåpen ved å "sette dem i beredskap". Den pinglete psykopaten, løgneren og historieforfalskeren opptrer ikke med påtvunget ro og trygghet for tiden, men kan fort gå inn i rollen som en snerrende kjøter trengt opp i et hjørne. Går han inn for bruk av "utenkelige" våpen, vil forhåpentligvis den innerste sirkelen rundt ham ha fått nok. 

Sanksjonene har opplagt rammet oligarkene, mafiabossene, hardt - både økonomisk og når det gjelder mulighet til å reise og feriere i vestlige land, og for ikke å snakke om å sende barna til prestisjetunge kostskoler og universiteter i utlandet. Kulturelt er landet blitt isolert, det samme gjelder idretten. Det tærer på selvbildet og selvtilliten. Stansen i tilførsel av vestlig teknologi er allerede begynt å bli et problem, for eksempel knyttet til oljeinstallasjoner, olje- og gassledninger og den store flåten av vestlig produserte passasjerfly.

Samhold gir styrke

Hittil har NATO og EU vist overraskende stor grad av styrke, samhold og enighet rundt strenge sanksjoner. Det er viktig at denne enigheten bevares. Sanksjoner, militær beredskap og energipolitikk må samkjøres slik at Europa blir uavhengig, eller langt mindre avhengig, av russisk olje og gass. Da svekkes Russlands økonomi og evne til å fortsette krigen mot Ukraina. Oljeeksporten finansierer krigen. Det blir en utholdenhetsprøve. De svakeste leddende i kjeden er den franske presidenten Macron og den tyske kansleren Stoltz. Macrons uttalelse om ikke å la Putin tape ansikt men gi ham en sjanse til retrett med ære, forteller mye om Macron selv og om fransk politikk - høst sannsynlig med økonomiske motiver. Stoltz er ikke lett å bli klok på, men han tenker vel på tyske velgeres beste, energipriser - og neste valg.

Her ligger Vestens innebygde svakhet: Vestlige land med demokrati, valg hvert fjerde eller femte år og politiske ledere som gjerne vil beholde flertallet og makten, blir lett kortsynte og egosentriske, mens den russiske ledelsen ikke behøver å bry seg om slikt - Putin kan bli sittende med makten i tiår fremover om alt slår til.

En krig som trekker ut

Krigen i Ukraina vil vare mye lenger enn mange så for seg i februar. Stillings- og forsvarskrigen ukrainerne utkjemper, avtvinger respekt og beundring. Hundrevis av soldater dør hver eneste dag, og sivile tap øker etter hvert som de russiske barbarene og sivilisasjonsknuserne bevisst og planmessig skyter på boligblokker, sykehus, skoler og barnehaver ved siden av infrastruktur som vannverk, avløpssystemer, broer og veier. En ren terrorstrategi.

Faren er at vestlige medier og politikere går trett av krigen og nyhetsoppslagene om Ukraina, og at andre hendelser og tilstander av innenrikspolitisk karakter får mer oppmerksomhet. Vi kan se klare tegn på denne trettheten allerede. Det er nøyaktig hva Putin og hans propagandaapparat ønsker og håper. I så måte var vår egen statsministers besøk i Ukraina nylig av stor verdi. Å se med egne øyne er alltid en øyenåpner og påminnelse om alvoret i situasjonen.

Behov for norsk styrket beredskap

Å innse dette alvoret, og ta konsekvensene av det, vil forhåpentligvis vende oppmerksomheten mot styrking av det norske nasjonale forsvaret. Mens Solbergregjeringen hadde 2024 som mål for å oppnå NATO-kravet om 2 prosent av nasjonalproduktet til forsvar av landet, er denne prosenten i ferd med å gå tilbake - for øyeblikket er den beregnet til 1,55 prosent. Det reduserte tallet kommer på toppen av prokuratorknepet som ble utført for et par år siden da Forsvarets pensjonsutgifter ble lagt inn i regnestykket. Spørsmålet er om storting og regjering er tøffe og kloke nok til å prioritere forsvarsbudsjettet.

Inni er vi ikke like

Mange av oss er oppvokst med barnesanger av den typen som Jo Tenfjord og Johan Øian gjorde berømt og populær for over 60 år siden, "Noen barn er brune" ("men det er utenpå, inni er vi like"). Sangene var også faste innslag i Barnetimen på 1950-tallet: Det var sanger og dikt som hadde til formål å "spre toleranse og positiv nysgjerrighet for fremmede kulturer og folkeslag". Alle mennesker, og særlig barn, var likeverdige, alle var like gode. Alt det ytre var fasade og ferniss, noe som kun var utenpå. De indre kvalitetene var det som telte, og de var likt fordelt over hele menneskeheten. Vi mennesker er da innerst inne snille og velmenende, sosiale, siviliserte, empatiske og forståelsesfulle, ikke sant? Og agerer tilsvarende?

Dette bildet av toleranse og aksept var paret med en utviklingsoptimisme, en gjenreisningsglede etter verdenskrigen og en holdning som først og fremst vektla løftet om "aldri mer krig". FN skulle styre oss mot en fredelig verden (den første generalsekretæren var til og med norsk), og menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper skulle spre seg som ringer i vannet og nå ut til den fjerneste avkrok.

Et grunnfalsk dogme

I dag vet vi at barnesangenes innhold og budskap var overoptimistisk, naivt, ja, i ytterste konsekvens grunnfalsk. Ondskapen eksisterer i verden, også inne i menneskenes sjel. Egoismen, selvhevdelsen, intoleransen og maktbegjæret finnes over alt - i varierende grad og mer eller mindre skjult bak tåkelagte budskap, grandiose løfter og fristende politiske programmer.

Mens den uprovoserte, blodige og bestialske angrepskrigen raser i Ukraina og Russlands ledere lyver hvert minutt hele døgnet rundt, er det ikke mulig for opplyste mennesker å akseptere de falske ordene og vendingene. Det gjør dessverre den overveiende delen av av den russiske befolkningen - også de som bor i Øst-Finnmark og som har andre nyhetskilder som motvekt. En forkvaklet nasjonalpatriotisme, et ønske om å føle seg stor, mektig og fryktet som nasjon overdøver evnen til sannhetssøken og selvransakelse. "Right or Wrong - My Country" har fått ny aktualitet. Flokkdyrets instinkter og følelser feier til side alle motforestillinger og all tvil.

Tiden er ikke inne til å "forstå", unnskylde og bortforklare. Det er behov for nøktern realisme og samling av alle gode krefter for å stå i mot ondskapen som eksisterer i verden, en kraftsamling rundt forsvar av demokrati, liberale verdier og menneskerettigheter - enkeltmenneskets frihet. Skal vi vinne freden i Europa, må krigen i Ukraina vinnes, nær sagt koste hva det koste vil. Hittil har Norge vært en av de desidert mest pinglete når det gjelder sanksjoner, våpenhjelp og økonomisk bistand. Det må regjering og stortingsflertall stå til rette for i ettertid.

Strengere krav

Vi bør også, slik jeg ser det, stille strengere krav i bistandspolitikken overfor land under utvikling, som det heter. I mange tilfelle er tilstanden i utviklingslandene slik at den tenner medynk og sympati, noe som fører til et ønske om å hjelpe. En gang het det "hjelp til selvhjelp". Men hvordan er det gått? Det er  her det som er "inni oss" av menneskelige kvaliteter kommer inn. Hvordan påvirker tanker og forestillinger, tradisjoner og holdninger evnen til forbedringer og fremskritt? Skal enhver kultur, enhver tro, alle typer fordommer og tabuer få leve videre i en verden som skriker etter realisme, rasjonalitet og en naturvitenskapelig holdning? Hvor mye skyldes fattigdommen i verden menneskenes manglende evne og vilje til å ta et oppgjør med fortidens religiøse og tradisjonelle forestillinger? Hvor mye bunner i reformvegring?

La meg ta ett konkret eksempel: En av de aller viktigste årsakene til den høye norske materielle levestandarden, er høy produktivitet. I korthet betyr det at vi bruker færre tidsenheter pr. utført stykke arbeid. Vi produserer flere varer og tjenester for hver time enn nordmenn gjorde i det gamle bondesamfunnet. Mekanisering, industrialisering og dagens digitalisering gjør at vi kan la maskinene og robotene ta de tunge løftene. De arbeider dessuten raskere. Vi har også satset på skole og utdanning, forskning og vitenskap. Vi har vært nysgjerrige og vitebegjærlige og har ikke latt oss stanse av religiøse dogmer eller utdaterte doktriner.

Kvinnene i arbeidslivet

Én faktor er fremfor alt altfor underkommunisert: Vi har høy sysselsetting utenfor hjemmet ved at halvparten av befolkningen - kvinnene - ikke er såkalt hjemmearbeidende, men er ute i samfunnet i inntektsgivende arbeid. Det har gitt et solid løft i levestandard og ført til et mer likeverdig og meningsfylt liv. Kvinner i arbeid gir økt produktivitet, og dermed høyere inntekt i husholdningene.

I andre verdensdeler er situasjonen fortsatt den at kvinner er nødvendige som arbeidskraft innenfor familiens arbeidssfære, spesielt i landbruket. Alt for mange barn fører til et kappløp mellom behov for mer av det daglige brød og for mange munner å mette.

Hva er så situasjonen i mange av de landene Norge gir bistand til? Der finner vi religiøse regler og nedarvede holdninger som holder kvinner bundet til "hjemmet", holder dem borte fra skole og utdannelse, borte fra jobber i det inntektsgivende arbeidslivet. Dagens tragiske situasjon i Afghanistan er et ekstremt eksempel, men vi finner grader og nyanser av det samme i svært mange andre land, ikke minst i den muslimske verden. 

Det er klart at dette får følger for produktiviteten i samfunnet i stort. Situasjonen i muslimske, men også andre land varierer sterkt i så måte, men en fellesnevner er lavere produktivitet fordi religiøse bøker og myndigheter ikke tillater full og likeverdig bruk av kvinners arbeidslyst og skapertrang. De blir holdt nede, holdt tilbake. Mange yrker er stengt for dem. De får ikke brukt sine evner og anlegg. De finnes ikke i sysselsettingsstatistikken og bidrar dermed ikke til "nasjonalproduktet".

Respekt og toleranse er bra, men...

Vi er lært opp til å respektere andres livssyn og religion, vi blir fortalt at toleranse skal trumfe alt. Det er "stygt" å sette spørsmålstegn ved andre folkeslags kulturelle holdninger og praksis. Det er ikke hovedsaken her. Selvsagt skal vi respektere andres valg. Men: Når andre nasjoner på denne måten har gjort sine valg og ikke tar i bruk samfunnets samlede ressurser, dvs. den kvinnelige arbeidskraften: Skal de da uten videre få bistand som kompenserer for religiøse og kulturelle holdninger som opplagt er en hemsko, et hinder for bedre helse, bedre skole og bedre levestandard?

Dersom et muslimsk samfunn velger å ikke ta i bruk kvinners arbeidskraft utenfor hjemmet, da har de gjort et valg. De har på en måte ikke ønsket høyere produktivitet, som er en sentral årsak til økt levestandard - og frihet fra sult og underernæring.

Det logiske ville være å stille reformkrav i sammenheng med norsk bistandspolitikk: Gi kvinner full adgang til arbeidslivet utenfor hjemmet som motytelse til bistand.

Unntak for krig og hungersnød

Her finnes flere nyanser, og bildet må selvsagt justeres ut fra den faktiske tilstanden på stedet: Land som er rammet av krig eller borgerkrig, eller som er lammet av tørkekatastrofer og andre naturfenomener, har mer enn nok med å overleve. Der bør norsk bistand være generøs og humanitært motivert. Men ser vi oss om, finnes det minst 20 islamske stater, mange med sharialover og religionsstyrt undertrykkelse av kvinner. Den muslimske verden utgjør noe sånt som 1,6 milliarder mennesker. Så lenge myndigheter og enkeltmennesker ikke vil "forandre seg", men tviholder på irrasjonelle lover og regler ut fra religion, så er det deres valg. Da må de imidlertid også bære konsekvensene av valgene.

Norge kan ikke hjelpe hele verden. Noen, helst alle, må også gjøre sitt ytterste for å hjelpe seg selv.

Russland må bli svekket - varig

Det vakte en smule oppsikt da USAs president Biden nylig antydet at et mål for EU, NATO og den amerikanske supermakten - etter Russlands angrepskrig mot nabolandet Ukraina - burde være å sørge for at Russland under Putins bandittstyre blir varig svekket - økonomisk, politisk, militært og psykologisk. Russland er for farlig for verdens liberale demokratier, for folkeretten, menneskerettighetene og internasjonal fred og samarbeid til at man kan falle tilbake på samarbeidslinjen innen overskuelig fremtid. Russland er for uforutsigbar, for aggressiv og selvhevdende, for upålitelig til at resten av verden kan behandle imperie- og kolonistaten på samme måte som andre.

USAs mål om å svekke Russland på varig basis er på kort tid i ferd med å bli en realitet: NATO-medlemskap for Finland og Sverige (som jeg varslet 24. april) vil gi fundamentale geopolitiske konsekvenser og ringvirkninger. Først og fremst vil Kolabasen med sine atomubåter, moderne overflatefartøyer for krigsformål, militærfly, missilsystemer og relativt store hærstyrker bli langt mer utsatt.

Formidabel kampkraft

Det skyldes først og fremst en samlet nordisk flystyrke på flere hundre moderne fly, med en formidabel kampkraft. Om noen år vil bare Norge ha 52 F-35 kampfly klare for innsats, finnene vil ha et stort antall av samme flytype, de svenske jagerflyene (sammen med finske) vil representere en dødelig trussel mot den russiske Østersjøflåten, og danskene har kapasiteter som vil kunne nekte russiske sjøstridskrefter å passere Beltene og komme ut i Nordsjøen og Atlanterhavet.

Går hele eller det meste av Østersjøflåten ut i åpne hav, vet NATO at noe kan være på gang og heve beredskapen tilsvarende. Forlater ubåtene og overflatefartøyene Kola og søker ut i åpent hav, vil NATO sørge for at de ikke har noen base å vende tilbake til. Det er Vestens offensive kapasitet Russland frykter, ikke den defensive.

Gir Norge pusterom

For Norge er svensk og finsk NATO-medlemskap en stor lettelse. Norske regjeringer og stortingsflertall har gjennom tiår forsømt forsvaret. Nå får norsk landterritorium en viktig buffersone østover, selv om de nasjonale svakhetene fortsatt består mot Barents- og Norskehavet. Det er blant annet nesten ubegripelig at man ikke har sørget for skikkelig hangardekning for F-35-flyene pluss et moderne luftforsvar. Noe av det siste kan svenskene og finnene hjelpe til med - de har også et nettverk av godt forberedte feltflyplasser i form av motorveistrekninger, i tillegg til de store luftmilitære basene.

Hvor lenge varer Putin?

Så kan man bare spekulere i hvor lenge Putin og hans oligarkstyre kan overleve. Faren er at han kan piske opp nasjonalpatriotismen ytterligere og overtale fattige russere til å finne seg i markant nedgang i materiell levestandard for å "redde fedrelandet". Påstanden om Vestens og NATOs innringningsstrategi får selvfølgelig en viss troverdighet når Finland og Sverige fullfører sirkelen i Russlands utkant. Den vanlige russer får jo ikke vite at NATO-søknadene er en direkte konsekvens av regimets egen angrepskrig mot Ukraina. Den er bare "en militærteknisk operasjon".

En markant nedgang i salget av olje og gass vestover er en alvorlig trussel mot russiske statsinntekter og landets evne til å finansiere både krigen og opprettholde levestandarden. Når krybben er tom, bites hestene. Det blir en utholdenhetsprøve: Vil Putin klare, gjennom cyberkrig, desinformasjon, psykologisk krigføring via troskyldige vestlige medier, hacking ved hjelp av statlig finansierte trollfabrikker - å lure NATO- og EU-land til en normaliserings- og "forsonings"-linje? Vi ser allerede tegn til at noen naive kronikkskribenter er inne på forsoningslinjen - med håpløse historiske paralleller.

Uansett er jeg av den oppfatning at Russland som aggressor og løgnprodusent bør svekkes militært, økonomisk og politisk i tiden som kommer. I lang tid fremover.

Russlands tid er ute

Det vil ennå ta noen år før Putin-Russland er historie, men prosessen er begynt. Her er noen viktige milepæler vi kan forvente i tiden fremover:

Finland og Sverige vil bli medlemmer av den nordatlantiske forsvarsorganisasjonen NATO om kort tid, antagelig i sommer. Hadde de startet søknadsprosessen tidligere, kunne muligens angrepet på Ukraina vært utsatt eller stanset. "Nøytralitet" er ikke, som noen tror, en finere form for fredelig sameksistens, brobygging og humanisme, men en opportunistisk fristikkervirksomhet som i realiteten overlater forsvaret av Vestens verdier til andre.

Finsk og svensk NATO-medlemskap vil få dramatiske konsekvenser for den aggressive imperialiststaten i øst. Russland må tenke helt nytt geopolitisk og militært. Med tre nordiske land samlet i det kollektive forsvaret for demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter, vil den kolossale militære konsentrasjonen på Kola være mye mer utsatt for motangrep (eller forkjøpsangrep) i en krigssituasjon, og Russland må overføre betydelig større ressurser nordover. Det vil svekke "forsvaret" av andre grenseregioner, spre ressursene og gjøre hele den føderale statskonstruksjonen mer utsatt og sårbar.

Kan ikke ruste enda mer opp

Vil ikke det russiske oligarkstyret da bare sette mer fart i militærindustrien og bruke større samfunnsressurser på opprustning? Nei, det har ikke Russland råd til, og befolkningen vil ikke finne seg i en enda lengre periode med fattigdom og annenrangs liv, mangel på demokrati, rettsstat og ytringsfrihet.  Putin fikk kred for en viss levestandardsøkning opp til 2014. Men en katastrofal pandemihåndtering og nødvendige reformer som forhøyet pensjonsalder var svært upopulære. Det russiske samfunnet er rammet av alvorlige demografiske endringer med reduksjon av andelen etniske russere, lavere levealder og lavere fertilitet i en alkoholisert mannlig befolkning.

Putinregimet har ikke råd til både smør og kanoner, for å si det enkelt. Det vil ikke vise seg umiddelbart, for landet har samlet seg gullbeholdning, reserver og bufferlagre som gjør at regimet kan overleve på kort sikt. Men de sterke sanksjonene fra den vestlige verden vil før eller siden slå inn og føre til store problemer. Inntektene fra olje- og gasseksport, som nå finansierer krigen mot Ukraina, blir gradvis mindre. Den planlagte gassledningen til Tyskland og andre EU-land er stanset, forbudet mot import av russisk olje til store importland vil bli følbart.

Avhengig av vestlig teknologi

Enda mer alvorlig for Russlands petroleumsindustri er avhengigheten av vestlig teknologi både ved utvinning, produksjon og distribusjon. Mangelen på reservedeler vil om ganske kort tid bli følbar. At landet er kastet ut av det internasjonale banksystemet er et tilbakeslag av dimensjoner. Boikott, svartelisting, isolering vil gjøre seg gjeldende. Russerne vil føle seg som en pariakaste, noe som på kort sikt kan føre til økt oppslutning om Putinregimet. Men ikke i et lengre perspektiv. Hjernevasken gjennom statlige mediemonopoler har sine begrensninger. En oppvakt ny generasjon vokst opp med sosiale medier ser allerede nå alle løgnene, fortielsene og manipuleringen i nyhetsbildet.

Og allerede nå er kistene med døde soldater sendt hjem til tusenvis av russiske lokalsamfunn. Myndighetene gjør alt for å stille tapene i et patriotisk lys, men menneskene rundt de falne tenker nok sitt.

Det er kommet flere rapporter om lav moral og liten stridslyst hos de russiske soldatene. Derfor setter man inn leiesoldater, ikke minst barbariske tsjetsjenere - profesjonelle drapsmenn komplett blottet for humane holdninger. Det var slik Det romerske imperium gikk til grunne - og andre historiske imperier. Når romerne ikke selv ville forsvare "fedrelandet", deres kjerneområder, men brukte blant annet germanske stammer i stedet, var spillet tapt - selv om det gikk flere generasjoner før det hele raknet.

Fasthet og tålmodighet

Det blir i tiden fremover overordentlig viktig å opprettholde presset mot Russland i form av sanksjoner, boikott og utestengelse fra flest mulig internasjonale fora og samarbeidsordninger. Det vil ramme vanlige folk i mange land og sette den økonomiske utviklingen i revers, men med tålmodig opplysningsvirksomhet om årsaker og nødvendigheten av politikken, vil Vesten nok en gang ri stormen av.

Det liberale demokratiet er tilsynelatende ikke så effektivt på kort sikt, men det vil nok en gang vise seg mer robust enn pessimistene prediker. Når noe står på spill, samler vi oss. TV-bildene av Putins nådeløse bombing av sivilsamfunn vekker medynk og harme. Han og hans ynkelige, isolerte krets av yes-menn og etterplaprere har allerede gjort store og avgjørende feilgrep i krigen mot Ukraina.

De trodde Kiev og den ukrainske regjeringen og statskonstruksjonen var en lett match. De feilbedømte ukrainsk motstandsvilje og patriotisme. De tok feil av Vestens samhold, fasthet og styrke. De hadde nok ikke ventet at Tyskland ville gjøre helomvending i forhold til forsvarspolitikk og militæropprustning.

Vestlige land, inklusive Norge, har lært mye siden 24. februar. Det gjelder nå å styrke beredskapen i psykologisk krigføring, og gå over til angrep i cyberkrigen, ikke bare satse på defensive tiltak. La russerne smake deres egen medisin. Ressursene finnes. Hittil har USA vært forsiktig med å vise kortene og vise hva de er i stand til. Den tiden bør være forbi.

Jo, russerne må ta sin kollektive skyld

 Når to tredjedeler av den russiske befolkningen støtter Putins angrepskrig mot Ukraina, er det liten tvil om at russerne i ettertid  må dele en kollektiv skyld for den uprovoserte krigen mot nabolandet, for ugjerningene vi har sett utfolde seg, krigsforbrytelsene, bruddene på folkeretten, den systematiske bombingen av sivile mål, blodbadet. Noe annet ville være helt i strid med selve begrepet kollektiv skyld. Sivile russere kunne ha stanset Putin, "Herr Putler", om de ikke hadde latt seg rive med av nasjonalistisk og imperialistisk tankegods. Putin har ikke skapt dette forvirrede tankegodset, det har vært til stede i russernes sjel i generasjoner - fra tsartid gjennom sovjetsamfunnet til denne dag.

Tyskerne aksepterte den kollektive skylden for redslene under  annen verdenskrig, for tilintetgjørelsen av seks millioner  jøder, for minimum 45 millioner tapte liv i Europa (inklusive egne tap på 7 millioner). Den overveiende delen av befolkningen støttet Hitlers krig, men tok konsekvensene av nederlaget og aksepterte skylden. Det førte til en historisk selvransakelse, et oppgjør med ideene bak nasjonalsosialismen. Et rungende unnskyld! overfor en hel verden.

Et kunstig skille

I disse dager ser vi allerede en tendens blant norske opinionsdannere, Russlandsapologetene ikke minst, til at man lager et kunstig skille mellom Putin og "det russiske folk". Putin får all skyld, den vanlige russer blir unnskyldt med bortforklaringer. Russerne, stakkar, er blitt hjernevasket, de kan nærmest ikke noe for det. De er forsvarsløse. De er blitt hjernevasket og tror på løgnene.

Hva om de samme russere hadde forsøkt å oppsøke andre kilder slik vi her i Vest gjør som en selvfølge, stilt noen forsiktige spørsmål, sammenlignet den offisielle løgnen med det de faktisk opplever, det de ser med egne øyne og hører med egne ører? Vil de ganske enkelt lukke øyne og ører, se en annen vei, sitte forsakte foran de statlige offisielle TV-nyhetene og nikke og klappe? Hva er det med russere? Inntil nylig hadde de full anledning til å sette seg inn i andre versjoner i uredde, frie russiske medier og sosiale kanaler.

Varsku i Finnmark

I Øst-Finnmark bor det rundt 950 russere. Til tross for at en del av dem har kunnet følge norske frie medier gjennom en årrekke, ja, i generasjoner, er det kommet frem at en del av dem i disse dager støtter Putins løgner og tror på det de hører fra offisielt russisk hold. En alvorlig splittelse er oppstått i det russiske miljøet. Putin-klakørene  har til og med deltatt i motdemonstrasjoner. Med russiske flagg og tekster med "Donbass".

Mens NRK offentliggjør hva som skjer i hodene på enkelte russere, trer selvsagt noen personer frem og skal "forklare" de åndelige villfarelsene. Stakkar, de er visst "eldre" som ikke klarer å endre verdensbilde - til tross for at de har bodd i Norge i mange år. En russisk sosionom sier at "det er viktig å håndtere ulike syn på krigen i Ukraina". Det er tull. Man kan ikke akseptere at løgn får flyte fritt. Hun frykter at spenningen (internt i det russiske miljøet) vil eskalere. "Jeg regner med at i de fleste samfunn er det noen som er for og noen som er imot. Jeg tror det er viktig å sette av tid og lytte til hverandre." Hvilket er eksakt hva Putin ønsker. Da får Russlands-apologetene fritt spillerom i norske medier. Men hva er viktigst: Holde det russiske miljøet samlet, eller formidle sannheten om krigen mot Ukraina?

Støtter de fleste Putin?

Faktisk er det så ille at de fleste russere i Vadsø-området støtter Putins krig ifølge NRKs russiske intervjuobjekter. "De tenker at Putin gjør det riktige fordi han leder både russere og ukrainere", blir det sagt og forklart av noen som selv er imot krigen. De siste gjør en fortjenstfull og modig innsats for å få frem sannheten og drive løgnene ut av hodet på ignorantene blant landsmenn. Lykke til!

I Finnmark er man nå bekymret for at ukrainske flyktninger som visstnok skal plasseres i fylket, vil reagere når de hører at noen i lokalbefolkningen snakker russisk. Konklusjonen må da være: Ikke send én eneste ukrainsk flyktning til Finnmark.

For øvrig regner jeg med at norske sikkerhets- og etterretningstjenester gjør jobben sin i denne del av fylket.

Løgnens land i diktaturets ånd

NRK og andre massemedier må snart slutte med sine "balanserte", "nøytrale" og eufemistiske betegnelser på Russland og Putin-regimet. Knapt noen norske medier har de siste årene omtalt det russiske regimet med annet enn ord som "autoritært", hvilket er en sminket og falsk betegnelse. Det er ingen saklig grunn til å fortsette denne apologetiske praksisen lenger. Vi er i tillegg blitt pepret med "forståelsesfulle" forskerutsagn, der den russiske versjonen av virkeligheten har fått rikelig støtte og spredningseffekt.

Russlandsapologetene har ligget lavt en stund nå etter angrepskrigen og invasjonsforsøket mot Ukraina. Men de kommer nok igjen. De vil måtte forsøke å gjenreise sitt personlige omdømme og bevare mest mulig av tidligere status, klippekort på medieopptreden - til svært generøse honorarer.

En svekket diktator

Putin er ikke sterk og selvsikker om dagen, det bare virker slik. Redde diktatorer tyr til de samme metodene som tyranner og eneherskere i alle tidligere tider har benyttet: Sensur, undertrykkelse, skremsler, trusler - og løgn på løgn på løgn.

Den siste uken har Putin-regimet kastet seg over det russiske skolesystemet. som arena for sin løgnpropaganda: Alle undervisningsinstitusjoner har fått ordre om å stanse sin normale, planlagte pensumgjennomgang og faglige opplæring og i stedet blitt presentert for et obligatorisk pensum om krigen mot Ukraina. Her blir den sminkede fortellingen gjennomgått: "En militærteknisk spesialoperasjon" for å redde ukrainere øst i landet fra folkemord og nazistangrep. Ingen sivile er målet - til tross for at russiske flystyrker i flere uker har bombet boligblokker, skoler, sykehus og kulturbygg systematisk og brutalt.

Redd for eget folk

Putin er livredd for sitt eget folk. Han har nemlig ikke alle med seg. Der finnes faktisk deler av den urbane og opplyste befolkningen som vet at han lyver, som har protestert og demonstrert i gatene. På sosiale medier formidles fortsatt den usminkede versjonen av artilleri- og flyangrepene mot sivile mål i Ukraina. En diktator har da bare en mulighet, og det er å stenge ned alle frie medier, true dissentere med fengsel og bøter, og ta fra folk offentlige jobber som innebærer tap av inntekt og økonomisk ruin.

Etter den løgnaktige gjennomgangen av Ukraina-krigen i klasserommene, er det vanlig at skoleelever og studenter får stille spørsmål. Om noen våger å stille kritiske spørsmål, blir selvsagt foreldre stilt til ansvar. Elevene må jo ha hørt noe hjemme som ikke passer med Putins facit.

Russere har sin historie

Jeg har skrevet det mange ganger før: Russerne har i sin historie aldri opplevd ekte demokrati, ytringsfrihet, personlig valgfrihet og et uavhengig rettssystem. De har levd under tsarvelde, kommunistdiktaur, en kort kaotisk periode under Jeltsin før Putin og oligarkene igjen slo til med et autoritært styre som raskt utviklet seg til dagens diktatur.

Russere vil alltid - bortsett fra et lite mindretall som stort sett lar seg kontrollere av makthaverne - se seg over skulderen i de fleste relasjoner - og spørre: Hvem har makta nå? Hvem må jeg vokte meg for? Hvem må jeg smiske for, bøye meg for. knele for? Det er en ryggmarksrefleks etter tsarene og de kommunistiske kommissærene.

Andre erfaringer

Det store flertall av den russiske befolkningen har gjennom århundrene aldri opplevet noen renessanse, noen opplysningstid som satte spor i folkesjelen. I trengselstider har de trøstet seg med at landet deres er stort, respektert og fryktet. Den imperialistiske og nasjonalistiske holdningen stikker dypt. Mens de vesteuropeiske kolonimaktene la under seg land og kontinenter oversjøisk, bredte russerne sine erobrede landområder østover og vestover over store deler av det euroasiatiske landmassivet. Imperialisme er det uansett.

I tiden som kommer regner jeg med at forståsegpåere og "forskere", og de som har fordel av handel og samkvem østover,  vil sette spørsmålstegn ved og forsøke å svekke sanksjonene mot det russiske regimet. Forlange unntak og særordninger. Som i Barentssamarbeidet. Et av kronargumentene vil være at russerne nå vil måtte satse på selvforsyning og nasjonal "bærekraft". De vil forsøke gjøre seg uavhengig av utlandet. Så hva er vitsen med sanksjoner da? Vil sanksjonene ikke bare styrke regimet?

Isolasjon svekker økonomien

Nei, det er ikke slik. Markedsøkonomi,  en internasjonal arbeidsdeling, åpen handel og fornuftig varebytte styrker alle parter i et lovregulert system, i en respektert internasjonal rettsorden med smidige valutatransaksjoner og et velfungerende banksystem over grensene. Holder vestlige land fronten samlet over tid, vil store deler av russisk økonomi kollapse. Da vil også den vanlige russer ha fått nok og vende seg mot det undertrykkende regimet.

Det krever imidlertid fasthet og utholdenhet hos velgere og politikere. I mange land har vi sett fremveksten av populistiske og opportunistiske lettvektere - både i små og store land. Det er her faren ligger i månedene og årene fremover.

Tenk, Putin lyver!

 Oberstløytnant og forsker Tormod Heier ved Forsvarets Høyskole har lenge vært en av NRK`s gullgutter, og er blitt trukket frem som kommentator og deltager i utallige debattprogrammer i flere år. Han er venstresidens forsvars-alibi og har formidlet Russlands posisjoner i geopolitikken, inklusive "innringings"-fortellingen (at det aggressive NATO stadig rykker nærmere Russlands grenser og for lengst har invadert landets "interessesfære"). Heier regnes som en av Putin-apologetene sammen med Julie Wilhelmsen og flere andre. Heier har opptrådt i den russiske statskontrollerte nyhetskanalen Russia Today og sagt seg enig i flere av Russlands påstander i forholdet mellom Øst og Vest. Han trodde ikke Putin ville gå til krig.

Men siden Heier ikke trodde at Russland ville angripe Ukraina, har han fått problemer med eget "image", troverdighet og status både innen Forsvaret og overfor opinionen. NRK rykker ham til unnsetning i et intervju i helgen, lagt ut på nrk.no. Under henvisning til beleiringen av den ukrainske byen Mariupol og alle bruddene på krigens lover, sier oberstløytnanten nå at: "Uansett hva utviklingen blir, kan man aldri stole på Russland igjen." Tenk det!

Hørte fortiden til

Som kommentar til de siste ukenes uprovoserte angrepskrig og invasjon av Ukraina, sier forskeren ved Forsvarets Høyskole nå: "Dette har gjort et så sterkt inntrykk på Vest-Europa, som etter den kalde krigens slutt hadde sett for seg at bruk av militærmakt var noe som hørte fortiden til."

Den dype skuffelsen er til å ta og føle på. nrk.no siterer den latviske statsministeren Krisjanis Karins som sier at verden ikke har villet akseptere det åpenbare: Putin mister all tillit og støtte i den demokratiske verden. Russlands krigføring har gått sterkt inn på Vesten og vil prege generasjoner fremover. 

"Dette vil være helt ødeleggende i generasjoner fremover i forholdet til Russland. Vi er vant til en mye mer sivilisert måte å føre krig på, med presisjonsstyrte missiler og flere humanitære hensyn i måten vi turer frem på, selv om det også har hatt åpenbare ulemper, det Vesten har gjort også", sier Heier.

Som i Tsjetsjenia

Det er vel nok å henvise til den blodige og brutale krigen i Tsjetsjenia der Putin og russerne ikke tok noen som helst hensyn til "humanitær krigføring" for å forstå at Heier ikke har lært noe som helst. Nå mener han at de fleste land vil forsøke å understøtte den ukrainske krigføringen så lenge som mulig. Noe som jo er blitt ganske åpenbart.

Tormod Heier har nå snudd på flisa og uttaler: "Mange tror at dette på sikt vil kunne undergrave maktgrunnlaget til Putin i Kreml. Eller at det vil fremprovosere elitesplittelse, at maktgrunnlaget6 til Putin gradvis begynner å forvitre, eller at man rett og slett blir kvitt denne mannen", sier Heier nå. Først nå.

Men bedre sent enn aldri. Etter krigsutbruddet har Heier stadig vært på banen med militærfaglige kommentarer til krigens gang. Det viktigste mantraet hans nå er at russerne i sin brutale fremferd går frem "helt etter boka". Det ser vi andre også. Og det er ingen feelgood kosebok.

De "røde" forskerne

Aftenposten har i dag et interessant oppslag om hva slags ideologisk og politisk ståsted samfunnsforskere generelt har. Konklusjonen bekrefter det andre har skrevet og kommentert ved flere tidligere anledninger: "Halvparten av samfunnsforskerne stemmer Rødt, SV eller MDG, ifølge en ny studie", er overskriften. Surprise?

Studien blir kommentert slik av Kjersti Thorbjørnsrud ved Institutt for samfunnsforskning: - Mangel på meningsmangfold kan skape blindsoner og gruppetenkning, sier den uredde forskeren.

Det alvorlige spørsmålet er: "Er ytringsfriheten i akademia truet"? Det er fortjenstfullt av instituttet at spørsmålet stilles, og at Aftenposten gjengir studien som er utført. Den kartlegger norske forskeres politiske standpunkter, sånn privat.

Mer venstreorienterte

De viktigste funnene i denne studien er at forskere er mer venstreorienterte enn resten av befolkningen. Forskere er mer opptatt av miljøvern og likestilling og er mindre innvandringskritiske enn befolkningen generelt. 46 prosent av samfunnsviterne mener vi bør gjøre det lettere for innvandrere å få adgang til Norge. 22 prosent av befolkningen svarte det samme.

Det er kanskje ikke så merkelig at 42 prosent av den norske befolkningen tror forskere lar seg påvirke av sine politiske standpunkter når de trekker konklusjoner. Faren er at en venstreorientering bidrar til ideologiske fagmiljøer som "forstummer" visse perspektiver.

Thorbjørnsrud mener samfunnsforskere bør reflektere over spørsmålet om hvor verdifrie de egentlig er i sin forskning.

Ikke veldig nytt

Studien er egentlig en bekreftelse av tidligere undersøkelser, eller det mange har hatt en velbegrunnet mistanke om i mange tiår. For en som frekventerte Universitetet på Blindern på 1960-tallet, er ikke studien noen stor aha-opplevelse: Samfunnsvitenskapelige fakultet gikk under navnet SF- eller SV-instituttet, der skjeggveksten blant de mannlige og lilla skjerf og fotformsko ellers lå godt over gjennomsnittet. Institutter der allmannamøter og veggaviser styrte den daglige driften, hvor takhøyden var som på et kryploft, og parolen var "den som ikke er med oss, er mot oss".

Man var kritisk til alle forelesere som ikke fulgte det kvasireligiøse budskapet til SUF og marxist-leninistene, og boikott av visse forelesere var vanlig.

Bortsett fra når Lars Roar Langsleth foreleste om "den unge Marx". Langsleth kunne temaet så inngående at han beviste med slående historiskmaterialistisk argumentasjon at Marx tok feil - med Marx` egne sentenser og konklusjoner.

Husker dere forresten det nylig innførte prokuratorknepet utarbeidet av Statistisk Sentralbyrå for å anslå formuen til selskaper og aksjeeiere, det med definisjonen av "formue"? En gavepakke for venstrepolitikere på Stortinget som ville øke skattene på arbeidende kapital. For deretter å kunne gi mer til "vanlige folk". Det siste har svært få sett noe til siden.

Sannheten i øst og vest

Krig er ingen lek, men en eksistensiell krise for dem som blir rammet av den. Meningsmangfold under en krig dreier seg ikke om fine prinsipper, høyverdige mål og vakre honnørord. Samhold, solidaritet og enighet om mål og retning er viktigere. For ukrainerne står det om å overleve som nasjon. Som da Norge ble angrepet 9. april 1940 og vi mistet ytringsfriheten i fem år. 

EU har stengt ned de russiske mediehusene Russia Today og Sputnik. Norge nøler - igjen. Den norske PEN-klubben protesterer, helt som forventet. Å bidra til å holde alle informasjonskanaler til folket åpne uansett avsender og innhold er PEN-klubbens oppgave. Aftenposten problematiserer og er i beste fall i tvil - også det helt som jeg har ventet av mediehuset. For en som har jobbet i norsk presse og kringkasting i over 45 år, sitter det langt inne å begrense meningsutvekslingen og den frie journalistikken - i "normale tider". Likevel er jeg først og sist samfunnsborger og forsvarsvenn når en nasjonal krise inntreffer.

Ikke normale tider

For: Lever Europa i mars 2022 i "normale tider"? Nei. Med angrepet på Ukraina er også Europa i krig, ihvertfall i en krass informasjonskrig der holdninger påvirkes og noen har som mål å skape usikkerhet og forvirring om hva som faktisk skjer. 

EU-landene har tatt konsekvensen av dette. Russia Today og Sputnik er myndighetskontrollerte og rene propagandakanaler for Putin. De søker ikke sannhet, tillater ikke flere stemmer eller motstridende oppfatninger i sine sendinger. Journalistene er ikke journalister i egentlig forstand, men propagandamakere og eksperter på psykologisk krigføring. De pøser ut det russiske narrativet og Putins løgnaktige begrunnelse for å invadere nabolandet. De sprer usikkerhet om de frie nasjonenes holdning til krigen og snur virkeligheten på hodet.

Skulle Hitler ha sluppet til?

Man kan spørre seg om det ville vært riktig å tillate Hitlers naziavis "Völkischer Beobachter" i millionopplag innenfor Storbritannias grenser mellom 1939 og 1945. Eller la tyske radiosendinger pågå uforstyrret ut til Europas befolkning med et innhold kreert av Goebbels. Det ville vært ytringsfrihet, det!

Ukrainas befolkning blør hvert minutt i denne krigen, denne invasjonen. Et land der sivilbefolkningen er utsatt for bomberegn og artillerigranater mot boligblokker, sykehus og barnehaver. Russiske TV-sendinger og utspill i myndighetskontrollerte sosiale medier både hjemme og ute i kneler for Putins løgner, det såkalte "narrativet" om den fredsbevarende styrken som utfører en "militærteknisk spesialoperasjon".

En fiktiv idealverden

Skal vi finne oss i det? Den norske regjeringen synes å leve i en fiktiv, ikke-eksisterende idealverden. Den vegrer seg mot å slutte seg til EUs faste linje i informasjonskrigen. Typisk Støre. Først ville han bare sende hjelmer, skuddsikre vester og liggeunderlag til Ukraina. Først etter press besluttet Ap/Sp-regjeringen å sende det som betyr noe: forsvarsvåpen mot russiske stridsvogner og rakettbatterier.

Vi har egentlig ikke noe apparat for å møte informasjonsløgnene fra Russia Today og Sputnik. Intet myndighetsorgan står klar til å avsløre de falske påstandene fra Putins propagandakvern. Fakta.no har hverken kapasitet eller mulighet for prioritering når det gjelder det som skjer utenfor landets grenser. Man overlater til dagens kritiske journalister og forskere å avsløre løgnene. Flere av de siste vet vi nå ikke holder mål. Snarere har vi sett oppblomstringen av en hær av Putin-apologeter og Russlands-etterplaprere som har foret norsk opinion med eksakt det budskapet Kreml og FSB har fabrikkert.

Dårlig klang

Ordet "propaganda" fikk en dårlig klang etter annen verdenskrig, forståelig nok, og venstresiden med NKP og Arbeiderpartiet var påpasselig med å holde enhver ytring om slike saker fra Forsvaret på en armlengdes avstand. Selv ikke når russerne kom med grunnløse og åpenbart gale påstander mot totalberedskapen vår. Intet organ i etterkrigstiden fikk ressurser og effektiv ryggstøtte i psykologisk forsvar.

Svenskene hadde lært, både av egne feiltrinn under krigen og det de så av løgnaktige narrativer fra USSR etter 1945. De opprettet en egen psykologisk forsvarsnevnd med egne medarbeidere som hadde til oppgave å identifisere og slå tilbake mot det vi i dag kaller fake news. Vi som gikk på Forsvarets Høgskole ble satt inn i det svenske systemet, men hadde ikke noe tilsvarende organ å lene oss mot.

Det er helt på sin plass å stanse sendingene fra Russia Today og Sputnik også i Norge. De har ingen ting med ytringsfrihet å gjøre. Vi har nok av Russlandsvenner i egen midte som fyller deres rolle.

Palassrevolusjon?

 Nå er det bare indre uro og motstand i Russland, mange hjemsendte soldatkister og økonomisk kollaps som kan redde Ukraina fra permanent russisk okkupasjon. Et økonomisk sammenbrudd med følbare konsekvenser for  den vanlige russer vil ta tid. Putin har planlagt krigen lenge og har samlet tilstrekkelige reserver. Men før eller siden vil de ta slutt.

Spørsmålet er hvilke personer, institusjoner og interne sirkler som har noen som helst innflytelse over den tidligere KGB-offiseren som nå fremtrer som fanatisk enehersker. Hvem våger å si ham imot? De siste årene er den nærmeste kretsen blitt innskrenket til mennesker han selv har valgt ut som nikkedukker og etterplaprere. De forteller tsar Putin det han ønsker å høre. Putin lever i sitt eget ekkokammer, inne i en boble av sykt nasjonalistisk tankegods og historiske myter. Og en oppfatning av verden som ikke stemmer med virkeligheten.

Attentat eller revolusjon

Det ville være en stor lettelse om noen som har tilgang til Putin personlig, tok ansvar og utførte et attentat eller en palassrevolusjon. Foreløpig ser sjansene små ut. Diktatoren er ekstremt opptatt av sin egen sikkerhet, har plassert seg selv i en bunker mesteparten av døgnet, og skifter sikkert oppholdssted jevnlig.

På den annen side har oligarkene som kontrollerer helt sentrale sektorer i økonomi og næringsliv sikkert fått de første anstrøk av tvisyn. De er rike nok til å tåle at børsverdier reduseres uten at det går ut over personlig levestandard sånn til daglig. Men de får ikke tilgang til eiendommene sine i utlandet, lystyachtene, og de luksuriøse ferieoppholdene er satt på vent. De kan ikke lenger sende sine barn til prestisjetunge skoler og universiteter i USA og Vest-Europa. De får problemer med valutatransaksjoner og overføring av midler fra kontinent til kontinent. De føler nok pariastemplet i kontakt med utenlandske forbindelser.

Når folk flest rammes

Det er først når "folk flest" blir rammet at den indre tvilen kan vokse. Og vanlige folk vil få føle konsekvensene av den uprovoserte angrepskrigen mot Ukraina om ikke så svært lenge. Putin bruker nå svære ressurser på krigen, og mye materiell er alt ødelagt, selv om tapene og ruinhaugene er mer alvorlige på ukrainsk side.

Problemet russerne selv har skaffet seg ved å støtte Putin, er selvfølgelig at de ikke har ytringsfrihet, trykkefrihet, rettssikkerhet eller menneskerettigheter etter internasjonale normer og regler. Myndighetene har innført sensur, meningsmangfoldet er borte - og faktagrunnlaget for å mene noe er fjernet. Hva i all verden skal de da tro?

Et fattig land

Russland er et fattig land,. Bortsett fra noen hundre oligarker er russerne svært fattige utenom Moskva og noen andre større byer der velstanden er samlet og konsentrert. Dessuten har russere aldri levd under demokratisk, folkevalgt styre. Det sørget tsarene, kommunistlederne og nå Putin for. Russere er hele tiden opptatt av hvem som har "makta" og hvordan de skal forholde seg til den. De er et slavefolk med slavementalitet.

Som kompensasjon har herskerne alltid gitt dem en psykologisk trøstepremie i form av en slags stolthet over å tilhøre et stort land, en mektig stat, et imperium andre folk respekterer og frykter.  Myndighetene har vært påpasselige med å fremelske denne falske stoltheten. Gjennom 30 år har de fått høre om utenlandske makters skumle hensikter, innringing av fiender som vil kaste seg over Moder Russland så fort anledningen byr seg. Putin har gjennom store donasjoner til Kirken fått de russiskortodokse med på laget. Hører vi en eneste prest eller biskop som advarer mot krigen og katastrofen?

Et menneske uten sjel

De som har møtt Putin, karakteriserer ham som "et menneske uten sjel", som ikke viser følelser, som ikke ler hjertelig eller gråter. En iskald psykopat med enorm makt over omgivelsene.

Likevel er en palassrevolusjon mulig. Men da må ukrainerne holde ut litt til. Det må vi hjelpe dem med.

Apologetenes tilbaketog

Apologeter er personer som forsvarer en lære, en ideologi eller en politikk ved hjelp av tilsynelatende intellektuelle eller vitenskapelige argumenter. I dagens samfunn har de ofte et forskeryrke og bruker det prestisjetunge begrepet for å fremme egen status og relevans i den offentlige debatten. De er som regel knyttet til kjente institutter eller universitetsmiljøer der de konkurrerer om stillinger, adgang til mediehusene og CV-tillegg som fremmer karrieren. 

I hele den vestlige verden, ikke minst i Norge, har "apologeter" de siste årene vært Russlands og Putins viktigste støttespillere i opinionsdannelsen ved at de har forsvart og formidlet Russlands syn på verden. I tilspisset, folkelig form kalles de "Russlandsvenner" eller "Russlandsforståere". De driver en helt legitim virksomhet, nyter ytringsfriheten i fulle drag, og er respekterte. Noen tror de også er kloke.

Seniorforskeren

Allerede for mange år siden la jeg merke til seniorforsker Julie Wilhelmsen ved Norsk utenrikspolitisk institutt, som alltid var påpasselig med å fortelle det russiske narrativet - fortellingen om hvordan verden så ut fra gluggeutsikten i Kreml. Det gjaldt ikke bare i forholdet mellom Vesten, NATO, EU og USA på den ene siden, og Russland på den andre. I det ene utenrikspolitiske scenariet etter det andre hadde og har hun alltid en alternativ, kontrær forståelse av saken - som regel i USAs og NATOs disfavør.

Kanskje nettopp fordi hun representerer et annet syn enn det gjengse, provestlige eller til og med NATO-vennlige, har hun lenge vært NRKs og Aftenpostens yndling med klippekort til studioer og spalteplass. Og selvsagt hører hennes synspunkter med i det store bildet av informasjonsutveksling.

Oberstløytnanten

Jeg skal dvele litt ved oberstløytnant Tormod Heier ved Forsvarets Høgskole. Oberstløytnanten er til og med professor - en perfekt kombinasjon for venstresiden siden han både er knyttet til Forsvaret og samtidig jobber som forsker. Selvsagt har han vært invitert til NRK-studio utallige ganger - som ekspertkommentator. Alltid i uniform. Han har også opptrådt, riktignok i sivil, i den russiske propagandakanalen Russia Today. Han mente at Russland ikke ville invadere Ukraina. Det sa han sist i Dagsnytt 18 den 16. februar. Uttalelsene hans ble begjærlig grepet og brukt av russiske myndigheter i deres propagandakrig før overfallet skjedde. Det er heller ingen hemmelighet at Heier er skeptisk til NATO og kritisk til amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Spesielt er han kritisk til USAs interesse for nordområdene. Klart han er populær i NRK!

Det kan være forvirrende når en høyere offiser i uniform fremfører synspunkter offentlig som er i strid med norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, bestemt av Stortinget. Han kan helt klart kritiseres for å misbruke uniformen. Synspunktene må han gjerne stå for - som forsker i sivil. Men han er ingen faktaformidler. Han "synser", spår og konkluderer om verdens fremtid. Som at Russland sannsynligvis ikke ville gå til krig mot Ukraina.

Har påvirket opinionen

Jeg kunne ramse opp en drøy håndfull til av disse Russlandsapologetene. De hører med i opinionsdannelsen. Greit nok. Men kan hende vi kan unnvære dem innimellom? De har opplagt bidratt til å påvirke norske lesere, lyttere og seere slik at sjokket over angrepskrigen ble desto sterkere.

Selv om alvoret i Russland-Ukraina-krigen har sjokkert oss alle, også NRK-medarbeiderne, ber de fortsatt Tormod Heier komme til studio - nå som stor militærstrateg. Han kan blant annet fortelle at det russiske angrepet foregår "helt etter boka".

Russlands-forståerne har den siste uken fått panikk etter at Putin-regimet faktisk overfalt den mye svakere naboen.  Julie Wilhelmsens motangrep mot kritikerne er nesten patetisk. Nå står hun frem i Aftenposten med følgende anklage: "Det er forstemmende når noen uttaler seg som om de har visst at krig var Putins plan A". Faktum er at de hadde rett, ikke seniorforskeren.

Angriper dem som fikk rett

I en lang kronikk passer hun på å fremheve seg selv som Russlandsekspert med særlig vekt på Tsjestjenia-krigen. Og nå er det ikke måte på hvor forferdelig Putin og hans diktatoriske regime har utviklet seg. Nå er alt Putin har sagt konspirasjoner, det har foregått "militarisering" av det russiske samfunnet, og hun er påpasselig med å nevne etappene på veien mot diktaturet, som fremmedagent-lovgivningen, forgiftningen av Navalnyj og den senere fengslingen av ham. Hun skriver (unnskylder?) at to år i isolasjon under pandemien har gjort Putin til en diktator uten evne til å veie risiko opp mot egen mulig maktgevinst.

Som avslutning holder hun halsstarrig på på eget credo: Russland må ikke utelukkende fordømmes for angrepskrigen mot nabolandet: "Blind insistering på at Vesten aldri kunne eller kan gjøre noe annerledes, er problematisk når vi nå skal lenger inn i den nye kalde krigen. Mer enn noensinne gjelder det å forstå (!) hvilken fiende vi står overfor, synliggjøre dilemmaene og vurdere om det er mulig, fra vår side, å gjøre noe for å begrense katastrofen."

Med andre ord: Litt mer kompromissvilje, litt mer ettergivenhet, litt mer vilje til å se verden med russiske briller er fortsatt aktuelt.

Selverkjennelse etterlyses

Selv mener jeg at forskere av og til har en tendens til å overvurdere sitt eget kunnskapsforråd og uovertrufne vurderingsevne. Faktisk kan det være andre faktorer som avgjør om et menneske har evne til å "forutse" utfallet av en krise eller konflikt. Det kan være menneskekunnskap, livserfaring, kjennskapet til aktører, historiekunnskap og -bevissthet, innsikt i hvordan forberedelser til moderne krigføring foregår og settes i gang (inklusive cyber- og hybridkrigføring) - eller rett og slett intuisjon. Sistnevnte er som kjent "intelligens i hundre".

Det er ikke alltid man trenger "visshet" får å kunne ane hvilken plan en krigshisser følger, A, B eller C. Det er nok å lande på graden av sannsynlighet for at noe vil skje.

Demokrati mot diktatur og militærmakt

I skrivende stund, søndag morgen 20. februar,  har ikke Putin-Russland formelt og reelt startet den grunnløse "militærtekniske" angrepskrigen mot nabolandet Ukraina, men den kommer nok - i større eller mindre målestokk. Krigen har imidlertid for lengst vært åpnet som hybridkrig, stedfortreder-krig, hacker-krig, informasjonskrig og propagandakrig. Og gjennom brysk og truende opptreden på bakgrunn av, ikke plausibel argumentasjon, men rå demonstrasjon av våpenmakt.

Det virker som om Putin ennå ikke har trykket på den røde knappen. Årsaken er ikke viljen eller evnen, men det faktum at USA og NATO så langt har vunnet informasjonskrigen ved hele tiden å ligge ett skritt foran de mer plumpe og lett gjenkjennelige russiske lure-triksene. USAs etterretningstjeneste basert på satelittovervåkning og rapporter på bakken har nemlig offentliggjort de sannsynlige neste russiske trekkene. Dermed har overraskelsesmomentet forduftet.

Ved å offentliggjøre hva "Putin kan finne på" de neste timene og dagene, har den russiske presidenten ikke kunnet sette i verk det amerikanerne allerede har spådd vil skje. Det ville gitt motstanderne for lettvinte seire i opinionen, både hjemme og ute.

Han får likevel til noe: Når NRK Dagsrevyen uten særlige motforestillinger videreformidler propagandautspillet om evakuering i Øst-Ukraina under påstand om frykt for for ukrainsk angrep mot sivilbefolkningen, blir norsk opinion påvirket til å tro at "det er noe i det". For man ser jo vitterlig fra bildene at folk setter seg i busser for å "flykte fra krigen" mens kontrollører går igjennom ID-opplysninger på gammeldagse skjema-ark. Slike innslag er uimotståelig for enhver vaktsjef. Man skal jo opptre "nøytralt og balansert", ikke sant? Da hører innslag fra "den annen part" naturlig hjemme - i dette tilfellet uten kontroll og verifisering av innholdet.

Å evakuere 700.000 mennesker og holde tilbake alle menn i alder 15-55 for militær mobilisering mot "fienden Ukraina" krever et så stort apparat og så grundige forberedelser over lang tid at hele operasjonen er noe av det mest usannsynlige på lenge. Men i NRK tar man alt for god fisk. Ikke spesielt imponerende. Kan hende er de faste vaktsjefene på vinterferie og vikarer satt inn.

Nå går russiske påstander (fake news) ut på at den russiske befolkningen i Luhansk og Donetsk skal samles i konsentrasjonsleire og gasses ihjel. Starten på folkemord, heter det i russiske nyhetssendinger.

Så viser det seg at alt er "fake". Bare noen titalls busser er kjørt fram foran nesen på de russiske "journalistene".

På et annet punkt har Putin lenge fått god hjelp fra vestlige medier, , også de norske, ved at de inviterer Russlands-apologeter i rekke og rad inn i studio slik at Russlands interesser og standpunkter blir godt dekket. Det er unødvendig å nevne navn - NRKs yndlinger er godt kjent i offentligheten.

For Putin dreier hele spillet seg om en en kombinasjon av rå maktdemonstrasjon og psykologisk krigføring, der Russlands moderniserte og høyteknologiske militærmakt vises frem - på bakken, på havet og i luften. De interkontinentale ballistiske raskettsystemene blir testet, marinestyrker går ut fra Østersjøen og Vladivostok, sjøstridskrefter løper inn i Svartehavet via Bosporus, ubåter og overflåtefartøyer viser seg i Barentshavet. Alt for å spre frykt - og for å fremtvinge en viss form for respekt.

Putin og hans oligarker er i virkeligheten en nokså pinglete flokk på defensiven. Russland er et fattig land med et nasjonalprodukt på høyde med Spanias. Levestandarden er mye lavere enn i EU, Skandinavia og andre vestlige land. Noe av forklaringen ligger i de oppsvulmede forsvarsbudsjettene, som er svært kostbare og gir mindre goder til vanlige russere. Befolkningen viser tegn til tretthet over alle kravene til rett oppførsel, lojalitet mot myndigheter, mangel på frie medier og ytringsfrihet - og all krigsretorikken og oppfordringene til å "forsvare moderlandet".

Dessuten er Putin-regimet livredd for en annen "innringing" enn det presidenten kaller militære trusler fra vest: Demokratiene i det tidligere sovjetdominerte Europa er den egentlige faren for oligarkene, de superrike, alle som har fått høye stillinger og maktposisjoner. Demokrati og personlig valgfrihet er noe smittsomt, noe som kan påvirke folket i Russland. Tenk om vanlige russere skulle finne på å kreve noe lignende! 

Enhver som undersøker styrkeoppbyggingen i land som Estland, Latvia, Litauen, Polen og Romania, for bare å nevne noen, ser at deres militære styrker - selv forsterket av amerikanske symbolske kontingenter - er fjernt fra å være en trussel med tanke på angrep.

Vi forstår det - russere i maktposisjon vil ikke erkjenne det.

Jo, det går mot en form for krig. Kanskje nøyer Putin seg med - i denne omgang - å annektere de østukrainske "folkereprublikkene" i Donbass, slik den russiske nasjonalforsamlingen har fått en henvendelse om. Det er alt sammen utenfor folkerett og internasjonale avtaler, FN-charter og en sivilisert opptreden. Men det ville ikke påvirke pinglingen Putin og reddharene rundt ham.

Når kommer Gleiwitz-episodene?

Denne bloggen ble opprinnelig publisert 16. januar i år. Dessverre har den fått stadig sterkere aktualitet. Informasjons- og propagandakrigen mellom NATO/de vestlige demokratiene (minus Tyrkia), EU på den ene siden og Russland på den annen er blitt mye mer intens - og farlig for freden i Europa.

NATO og USA har vunnet denne informasjonskrigen så langt. Den amerikanske administrasjonen har med sine store etterretningsressurser hele tiden ligget et hestehode foran Putin. Satelitt- og annen overvåkning har avslørt den historiske militære opptrappingen. Andre kilder på bakken bekrefter overevåkningen fra verdensrommet. Putin ønsker krig. Med sin bisarre KGB-bakgrunn lever han i sin egen boble og sitt eget ekkokammer. Det er tvilsomt om han får annen informasjon utenfra enn den han ønsker, eller den som nære omgivelser tillater at han får kjennskap til.

Det siste døgnets begivenheter i Øst-Ukraina, der utbryterrepublikkene samarbeider intimt med Russland og Putin, er et eksempel på hva NATO og USA  har sagt i flere dager: Russland leter febrilsk etter et påskudd, en "Gleiwitz-episode" som skal danne det "moralske" grunnlaget for å gå over grensen med militære styrker. Selvsagt er angrepet på en barnehave helt etter oppskriften. Slike mål er egnet til å vekke følelser og sympati. Det kunne ha vært et sykehus, en eldreinstitusjon, et barnehjem. Det er fastslått av nøytrale kilder at angrepet kom fra de russiske separatistene.

En rekke scenarier blir nå vurdert av de russiske aggressorene: "Finne" en massegrav for å kunne beskylde Ukraina for etnisk rensing og folkemord, er ett eksempel. Et annet er å iverksette evakuering av sivilbefolkning på grunn av påståtte ukrainske angrep. Ladninger av russiske "journalister" blir sendt til området for å beskrive det som tilsynelatende skjer. Alt skjer i den hensikt å etablere et "moralsk" grunnlag for intervensjon.

Her er teksten til det jeg skrev i januar måned:

"Det går høyst sannsynlig mot krig i Ukraina, og alle de klassiske knepene i militærhistorien blir benyttet av Putins russiske oligarkstyre.

Sett fra de russiske makthaverne i Moskva, er stemningen i Vest- og Sentral-Europa perfekt tilpasset et militært  angrep: I flere måneder har russiske reservelagre av alt som trengs i en militær offensiv og under et langvarig utvidet sanksjonsregime blitt fylt opp, blant annet olje og gass. Samtidig er etterspurte russiske gassleveranser vestover mot Tyskland og nabostater holdt tilbake. Knapphet på gass i EU er en hovedfaktor bak den historisk høye prisstigningen som vi vet har rammet strømproduksjonen slik at både elektrisitets- og gasspriser for den alminnelige forbruker har skutt i været. Dette har, som vi vet, igjen ført til utstrakt misnøye. Folk er "i opprør" mot myndighetene. Det europeiske kraftsamarbeidet knaker i sammenføyningene.

Pandemi og Fake News

Også Corona-pandemien har bragt med seg misnøye, demonstrasjoner og opprørske holdninger. Det russiske propagandaapparatet kjører på høygir, med vekt på spredning av Fake News med mål å stille ansvarlige, demokratisk valgte nasjonalforsamlinger og regjeringer i et dårlig lys. Den russiske løgnen om aggressive nabostater som er medlem av NATO og som bare venter på en anledning til å angripe moderlandet, blir gjentatt og gjentatt overfor egen befolkning. Også forskere og akademikere i vest har kjøpt den russiske argumentasjonen og videreformidler Russlands oppfatninger i en ånd som minner om "de intellektuelles forræderi" i mellomkrigstiden og etter 1945, noe ikke minst Arthur Koestler påpekte. Det samme gjorde forresten Wilhelm Røpke med sin bok "Veien til trelldom" (oversatt av Kåre Willoch).

 "Vi må forstå Russland" er blitt det nye mantraet. Russlands-apologetene fyller opp debattspaltene og påvirker opinionen. Vesten og NATO må ha dialog, komme russerne i møte, inngå kompromisser, gi litt etter. Da blir de nok fornøyde og demobiliserer, tror og håper man. Det vil si: Ettergivenhet, feighet og "Peace in our Time".

Trenger et påskudd

Går russerne til angrep på Ukraina og okkuperer de russiskstøttede opprørske folkerepublikkene øst i landet (Donbass), trenger de imidlertid flere unnskyldninger - casus belli. Putin må skape et bilde av at det er "de andre" som provoserer og som gjør at Russland må forsvare seg og sine russiske blodsbrødre, svare på provokasjoner fra "fienden". Der har han gode forbilder i opptakten til annen verdenskrig - Gleiwitz-hendelsene i slutten av august 1939.

Som kjent gikk Hitler-Tyskland til angrep på Polen 1. september. Men i dagene før angrepet satte Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich, henholdsvis SS og SD, i verk en "falskt flagg"-operasjon i grensetraktene. På den tiden var grensebyen Gleiwitz tysk territorium (nå Gliwice). Her fantes en radiostasjon som de hemmelige tyske Einsatz-kommandoene fingerte et angrep mot og etterlot en på forhånd drept tysk statsborger med polsk opphav - iført polsk uniform. En kort radiomelding på polsk gikk ut fra radiostasjonen. Den var laget av tyske Abwehr. Meldingen gikk ut på at den tyske radiostasjonen var "på polske hender".

"Nyheten" ble videresendt i tysk statskontrollert kringkasting, og ble gjengitt i en rekke vesteuropeiske og amerikanske medier, blant andre BBC, The New York Times og Reuters.

Hochlinden og Pitschen

Noe lignende skjedde omtrent samtidig ved en tysk tollstasjon ved grensen, Hochlinden (i dag del av Rybnik-Stodoly), og ved en skogservicestasjon i Pitschen (nå Byczyna). I Hochlinden stormet tyske soldater i polske uniformer tollstasjonen og skremte opp lokalbefolkningen med skudd og brannstiftelser. De etterlot seg også her tilsynelatende drepte tyskere. I virkeligheten var disse fanger hentet ut fra en tysk konsentrasjonsleir i nærheten. Først ble de dopet ned med søvndyssende midler, deretter skutt i hodet på en slik måte at det var vanskelig å identifisere ansiktene. Sammen med uniformene "fant" man forfalskede polske identitetspapirer, blant annet lønningsbøker.

I alt 21 lignende falskt flagg-hendelser ble gjennomført langs den tysk-polske grensen i disse siste augustdagene 1939. Avsløringene av hva som faktisk hadde skjedd kom frem under rettssakene mot Nazi-Tysklands ansvarlige etter krigen. En av lederne for Heydrichs Einsatz-kommandos, Alfred Naujocks, skrev selv en skrytebok om hendelsene etter krigen. Han ledet selv operasjonen i Gleiwitz, men overga seg til de amerikanske styrkene i 1944.

Hva med Ukraina?

Så kan man spørre: Hva slags "Gleiwitz-episoder" pønsker Putin-regimet på forut for en militær offensiv mot Ukraina? Hva slags fake news og falskt flagg-operasjoner vil bli utført for å rettferdiggjøre et angrep?

De kan variere i innhold og form. Under de kaotiske forholdene som råder i Øst-Ukraina er det ikke vanskelig å finne mindre og større ulmende konflikter mellom lojale ukrainere og de russisktalende innbyggerne. Man kan også tenke seg at russisk etterretning vil bruke ultranasjonalistiske ukrainske grupper i sitt spill. De finnes, og er et problem for den demokratisk valgte president Volodymyr Zelenskyj.

Hybride angrep i flere former

Mens spenningen stiger, er den hybride krigføringen for lengst i gang. Vi kan vente flere russiske soldater i umerkede uniformer inne i Donbass. Ukrainske statlige institusjoner er under dataangrep, falske nyheter florerer på nettet. Dataangrepene kommer høyst sannsynlig fra russiske trollfabrikker som enten har fått klarsignal, eller som Putin ikke vil stoppe.

I Østersjøen har Russland sendt ut marinefartøyer i et mønster som minner om øvelsesangrep. Svenskene har klokelig forsterket forsvaret av Gotland.

Vi bør forberede oss på det verste i dagene og ukene fremover."

I Adolf Hitlers fotspor

 Vladimir Putins retorikk og propaganda i konflikten med Ukraina minner mer og mer om talemåter og argumentasjon naziføreren Adolf Hitler benyttet i 1930-årenes Tyskland. Et viktig argument for å ekspandere territorielt og gå til krig mot naboland var nettopp hensynet til de undertrykte "Volksdeutsche" i Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen) i Frankrike, Eupen-Malmedy i Belgia, tyske minoriteter i Posen og Vest-Preussen i Polen, og tyskere i Østerrike-Ungarns etterfølgerstater, særlig i Jugoslavia, Ungarn, Romania, Syd-Tirol i Italia og ikke minst sudet-tyskerne i Tsjekkoslovakia.

Før den russiske invasjonen på Krim-halvøya og den etterfølgende hybridkrigen i Øst-Ukraina i 2014 (da titusenvis av ordinære russiske styrker i umerkede uniformer ga ryggdekning til de russisk-språklige Donbass-opprørerne), ble den ukrainsk-russiske minoriteten i denne landsdelen hisset opp med nasjonalistisk propaganda. Kanskje følte de også selv ubehag og misnøye med utviklingen etter Majdan-demonstrasjonene og oppgjøret med de russisk-vennlige oligarkene. Oppgjøret med de korrupte oligarkene har siden ført til en tilnærming vestover, til lukrative EU-avtaler, vestlige investeringer, relativt frie valg og større personlig frihet og materiell velstand for så vel ukrainerne som den russiske minoriteten.

Trusler på falsk grunnlag

I disse dager forbereder Putin seg for samtaler med USA og NATO. Han har få vektige argumenter, og må ty til trusler om militær maktbruk. Hans argumentasjon er grunnfalsk: "Innringingen av NATO-land langs Russlands yttergrenser og innflytelsessfære truer Moderlandet". Dette er tøv, og Putin vet det. Det er ikke NATO som har ekspandert som sådan, men hvert enkelt av de tidligere sovjetrussisk okkuperte landene i Baltikum og Sentral-Europa har på selvstendig, fritt og demokratisk grunnlag bedt om å få bli medlem. Alle disse landene - Polen, Litauen, Latvia, Estland, Ungarn, Romania, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, Bulgaria, Montenegro, Kroatia og Albania - var alle under sovjetisk okkupasjon, russiske marionettregimer eller var del av Titos kommunistiske Jugoslavia.

Ingen av disse landene har militær styrke, eller hensikt, om å ekspandere videre østover. NATOs nærvær er av symbolsk art og dreier seg nærmest om overvåkning av grensene. Dersom NATO og USA hadde hatt ekspansive intensjoner, ville de sett sitt snitt til å gjøre fremstøt på 1990-tallet da Sovjet-staten ideologisk råtnet på rot, kollapset og gikk i oppløsning. Militært (bortsett fra noen gammeldagse atomvåpen) lå Sovjet-Russlands forsvar med brukket rygg. USA og NATO lot russerne ordne opp selv - og ga solid hjelp i form av blant korn og matvarer for å forhindre en humanitær katastrofe.

Koloss på leirføtter

Putin-regimet er en koloss på svake hjul. Befolkningen har ikke vestlige lands demokratiske rettigheter, ikke ytringsfrihet og fri presse, og folk flest er fattige. Sivilsamfunnet er styrt av staten, mediene er under myndighetenes kontroll. Men den jevne russer er opplært og påvirket til å tro på farer utenfra. Da slutter man stort sett rekkene bak et regime. Putin appellerer til såret stolthet, minner om den tiden da Russland var stort og mektig og fryktet. I dag er landet i realiteten en annenrangs stormakt med svak økonomisk utvikling.

Russere flest har nok en følelse av at de er på vikende front, at folkene i det tidligere Sentral- og Øst-Europa lever friere liv, har høyere levestandard og velferd og bedre fremtidsutsikter. Ikke minst EU-medlemskapet til disse landene har vært en mektig utviklingskraft. Gigantiske summer til moderne infrastruktur, investeringer og finansielle støtteordninger fra EU-fellesskapet har løftet mange titalls millioner mennesker ut av fattigdom.

Reiseinntrykk

Tidlig på 1990-tallet besøkte jeg Estland, Latvia, Litauen, Polen, det tidligere DDR, Tsjekkoslovakia og Ungarn og kunne observere tilstanden etter 60 års kommunisme (hadde også hatt opphold i de samme landene i COMECON-tiden på 70-tallet). Så har jeg besøkt de samme landene etter årtusenskiftet. Sist Makedonia, Albania, Montenegro, Kosovo og Kroatia. Det er ingen tvil om at Russland - til tross for en viss levestandardsøkning under Putin i en periode - er et land der stillstand, fattigdom, trangboddhet og svak fremtidsoptimisme råder. Samtidig som de velstående med de Putinvennlige oligarkene i spissen blir rikere og rikere. Rikdommen samles i Moskva og noen få andre større byer. Vi snakker om forskjeller mellom fattig og rik i vestlige land og USA - Russland er om mulig enda verre.

Dersom Putin ikke leverer det han har lovet russere flest, blir det folkelig opprør, før eller siden. Det vet han utmerket godt. Da gjelder det å avlede oppmerksomheten og få folk til å tro at farene lurer ved grensene. I januar 2022 vil vi få svaret på spørsmålet om hvilke militære offensiver han planlegger. I 2014 var planene lagt mens Putin satt på tribunen under Vinter-OL i Sotsji og innkasserte russiske dopingseire.