mandag 23. mai 2022

Inni er vi ikke like

Mange av oss er oppvokst med barnesanger av den typen som Jo Tenfjord og Johan Øian gjorde berømt og populær for over 60 år siden, "Noen barn er brune" ("men det er utenpå, inni er vi like"). Sangene var også faste innslag i Barnetimen på 1950-tallet: Det var sanger og dikt som hadde til formål å "spre toleranse og positiv nysgjerrighet for fremmede kulturer og folkeslag". Alle mennesker, og særlig barn, var likeverdige, alle var like gode. Alt det ytre var fasade og ferniss, noe som kun var utenpå. De indre kvalitetene var det som telte, og de var likt fordelt over hele menneskeheten. Vi mennesker er da innerst inne snille og velmenende, sosiale, siviliserte, empatiske og forståelsesfulle, ikke sant? Og agerer tilsvarende?

Dette bildet av toleranse og aksept var paret med en utviklingsoptimisme, en gjenreisningsglede etter verdenskrigen og en holdning som først og fremst vektla løftet om "aldri mer krig". FN skulle styre oss mot en fredelig verden (den første generalsekretæren var til og med norsk), og menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper skulle spre seg som ringer i vannet og nå ut til den fjerneste avkrok.

Et grunnfalsk dogme

I dag vet vi at barnesangenes innhold og budskap var overoptimistisk, naivt, ja, i ytterste konsekvens grunnfalsk. Ondskapen eksisterer i verden, også inne i menneskenes sjel. Egoismen, selvhevdelsen, intoleransen og maktbegjæret finnes over alt - i varierende grad og mer eller mindre skjult bak tåkelagte budskap, grandiose løfter og fristende politiske programmer.

Mens den uprovoserte, blodige og bestialske angrepskrigen raser i Ukraina og Russlands ledere lyver hvert minutt hele døgnet rundt, er det ikke mulig for opplyste mennesker å akseptere de falske ordene og vendingene. Det gjør dessverre den overveiende delen av av den russiske befolkningen - også de som bor i Øst-Finnmark og som har andre nyhetskilder som motvekt. En forkvaklet nasjonalpatriotisme, et ønske om å føle seg stor, mektig og fryktet som nasjon overdøver evnen til sannhetssøken og selvransakelse. "Right or Wrong - My Country" har fått ny aktualitet. Flokkdyrets instinkter og følelser feier til side alle motforestillinger og all tvil.

Tiden er ikke inne til å "forstå", unnskylde og bortforklare. Det er behov for nøktern realisme og samling av alle gode krefter for å stå i mot ondskapen som eksisterer i verden, en kraftsamling rundt forsvar av demokrati, liberale verdier og menneskerettigheter - enkeltmenneskets frihet. Skal vi vinne freden i Europa, må krigen i Ukraina vinnes, nær sagt koste hva det koste vil. Hittil har Norge vært en av de desidert mest pinglete når det gjelder sanksjoner, våpenhjelp og økonomisk bistand. Det må regjering og stortingsflertall stå til rette for i ettertid.

Strengere krav

Vi bør også, slik jeg ser det, stille strengere krav i bistandspolitikken overfor land under utvikling, som det heter. I mange tilfelle er tilstanden i utviklingslandene slik at den tenner medynk og sympati, noe som fører til et ønske om å hjelpe. En gang het det "hjelp til selvhjelp". Men hvordan er det gått? Det er  her det som er "inni oss" av menneskelige kvaliteter kommer inn. Hvordan påvirker tanker og forestillinger, tradisjoner og holdninger evnen til forbedringer og fremskritt? Skal enhver kultur, enhver tro, alle typer fordommer og tabuer få leve videre i en verden som skriker etter realisme, rasjonalitet og en naturvitenskapelig holdning? Hvor mye skyldes fattigdommen i verden menneskenes manglende evne og vilje til å ta et oppgjør med fortidens religiøse og tradisjonelle forestillinger? Hvor mye bunner i reformvegring?

La meg ta ett konkret eksempel: En av de aller viktigste årsakene til den høye norske materielle levestandarden, er høy produktivitet. I korthet betyr det at vi bruker færre tidsenheter pr. utført stykke arbeid. Vi produserer flere varer og tjenester for hver time enn nordmenn gjorde i det gamle bondesamfunnet. Mekanisering, industrialisering og dagens digitalisering gjør at vi kan la maskinene og robotene ta de tunge løftene. De arbeider dessuten raskere. Vi har også satset på skole og utdanning, forskning og vitenskap. Vi har vært nysgjerrige og vitebegjærlige og har ikke latt oss stanse av religiøse dogmer eller utdaterte doktriner.

Kvinnene i arbeidslivet

Én faktor er fremfor alt altfor underkommunisert: Vi har høy sysselsetting utenfor hjemmet ved at halvparten av befolkningen - kvinnene - ikke er såkalt hjemmearbeidende, men er ute i samfunnet i inntektsgivende arbeid. Det har gitt et solid løft i levestandard og ført til et mer likeverdig og meningsfylt liv. Kvinner i arbeid gir økt produktivitet, og dermed høyere inntekt i husholdningene.

I andre verdensdeler er situasjonen fortsatt den at kvinner er nødvendige som arbeidskraft innenfor familiens arbeidssfære, spesielt i landbruket. Alt for mange barn fører til et kappløp mellom behov for mer av det daglige brød og for mange munner å mette.

Hva er så situasjonen i mange av de landene Norge gir bistand til? Der finner vi religiøse regler og nedarvede holdninger som holder kvinner bundet til "hjemmet", holder dem borte fra skole og utdannelse, borte fra jobber i det inntektsgivende arbeidslivet. Dagens tragiske situasjon i Afghanistan er et ekstremt eksempel, men vi finner grader og nyanser av det samme i svært mange andre land, ikke minst i den muslimske verden. 

Det er klart at dette får følger for produktiviteten i samfunnet i stort. Situasjonen i muslimske, men også andre land varierer sterkt i så måte, men en fellesnevner er lavere produktivitet fordi religiøse bøker og myndigheter ikke tillater full og likeverdig bruk av kvinners arbeidslyst og skapertrang. De blir holdt nede, holdt tilbake. Mange yrker er stengt for dem. De får ikke brukt sine evner og anlegg. De finnes ikke i sysselsettingsstatistikken og bidrar dermed ikke til "nasjonalproduktet".

Respekt og toleranse er bra, men...

Vi er lært opp til å respektere andres livssyn og religion, vi blir fortalt at toleranse skal trumfe alt. Det er "stygt" å sette spørsmålstegn ved andre folkeslags kulturelle holdninger og praksis. Det er ikke hovedsaken her. Selvsagt skal vi respektere andres valg. Men: Når andre nasjoner på denne måten har gjort sine valg og ikke tar i bruk samfunnets samlede ressurser, dvs. den kvinnelige arbeidskraften: Skal de da uten videre få bistand som kompenserer for religiøse og kulturelle holdninger som opplagt er en hemsko, et hinder for bedre helse, bedre skole og bedre levestandard?

Dersom et muslimsk samfunn velger å ikke ta i bruk kvinners arbeidskraft utenfor hjemmet, da har de gjort et valg. De har på en måte ikke ønsket høyere produktivitet, som er en sentral årsak til økt levestandard - og frihet fra sult og underernæring.

Det logiske ville være å stille reformkrav i sammenheng med norsk bistandspolitikk: Gi kvinner full adgang til arbeidslivet utenfor hjemmet som motytelse til bistand.

Unntak for krig og hungersnød

Her finnes flere nyanser, og bildet må selvsagt justeres ut fra den faktiske tilstanden på stedet: Land som er rammet av krig eller borgerkrig, eller som er lammet av tørkekatastrofer og andre naturfenomener, har mer enn nok med å overleve. Der bør norsk bistand være generøs og humanitært motivert. Men ser vi oss om, finnes det minst 20 islamske stater, mange med sharialover og religionsstyrt undertrykkelse av kvinner. Den muslimske verden utgjør noe sånt som 1,6 milliarder mennesker. Så lenge myndigheter og enkeltmennesker ikke vil "forandre seg", men tviholder på irrasjonelle lover og regler ut fra religion, så er det deres valg. Da må de imidlertid også bære konsekvensene av valgene.

Norge kan ikke hjelpe hele verden. Noen, helst alle, må også gjøre sitt ytterste for å hjelpe seg selv.


søndag 15. mai 2022

Russland må bli svekket - varig

Det vakte en smule oppsikt da USAs president Biden nylig antydet at et mål for EU, NATO og den amerikanske supermakten - etter Russlands angrepskrig mot nabolandet Ukraina - burde være å sørge for at Russland under Putins bandittstyre blir varig svekket - økonomisk, politisk, militært og psykologisk. Russland er for farlig for verdens liberale demokratier, for folkeretten, menneskerettighetene og internasjonal fred og samarbeid til at man kan falle tilbake på samarbeidslinjen innen overskuelig fremtid. Russland er for uforutsigbar, for aggressiv og selvhevdende, for upålitelig til at resten av verden kan behandle imperie- og kolonistaten på samme måte som andre.

USAs mål om å svekke Russland på varig basis er på kort tid i ferd med å bli en realitet: NATO-medlemskap for Finland og Sverige (som jeg varslet 24. april) vil gi fundamentale geopolitiske konsekvenser og ringvirkninger. Først og fremst vil Kolabasen med sine atomubåter, moderne overflatefartøyer for krigsformål, militærfly, missilsystemer og relativt store hærstyrker bli langt mer utsatt.

Formidabel kampkraft

Det skyldes først og fremst en samlet nordisk flystyrke på flere hundre moderne fly, med en formidabel kampkraft. Om noen år vil bare Norge ha 52 F-35 kampfly klare for innsats, finnene vil ha et stort antall av samme flytype, de svenske jagerflyene (sammen med finske) vil representere en dødelig trussel mot den russiske Østersjøflåten, og danskene har kapasiteter som vil kunne nekte russiske sjøstridskrefter å passere Beltene og komme ut i Nordsjøen og Atlanterhavet.

Går hele eller det meste av Østersjøflåten ut i åpne hav, vet NATO at noe kan være på gang og heve beredskapen tilsvarende. Forlater ubåtene og overflatefartøyene Kola og søker ut i åpent hav, vil NATO sørge for at de ikke har noen base å vende tilbake til. Det er Vestens offensive kapasitet Russland frykter, ikke den defensive.

Gir Norge pusterom

For Norge er svensk og finsk NATO-medlemskap en stor lettelse. Norske regjeringer og stortingsflertall har gjennom tiår forsømt forsvaret. Nå får norsk landterritorium en viktig buffersone østover, selv om de nasjonale svakhetene fortsatt består mot Barents- og Norskehavet. Det er blant annet nesten ubegripelig at man ikke har sørget for skikkelig hangardekning for F-35-flyene pluss et moderne luftforsvar. Noe av det siste kan svenskene og finnene hjelpe til med - de har også et nettverk av godt forberedte feltflyplasser i form av motorveistrekninger, i tillegg til de store luftmilitære basene.

Hvor lenge varer Putin?

Så kan man bare spekulere i hvor lenge Putin og hans oligarkstyre kan overleve. Faren er at han kan piske opp nasjonalpatriotismen ytterligere og overtale fattige russere til å finne seg i markant nedgang i materiell levestandard for å "redde fedrelandet". Påstanden om Vestens og NATOs innringningsstrategi får selvfølgelig en viss troverdighet når Finland og Sverige fullfører sirkelen i Russlands utkant. Den vanlige russer får jo ikke vite at NATO-søknadene er en direkte konsekvens av regimets egen angrepskrig mot Ukraina. Den er bare "en militærteknisk operasjon".

En markant nedgang i salget av olje og gass vestover er en alvorlig trussel mot russiske statsinntekter og landets evne til å finansiere både krigen og opprettholde levestandarden. Når krybben er tom, bites hestene. Det blir en utholdenhetsprøve: Vil Putin klare, gjennom cyberkrig, desinformasjon, psykologisk krigføring via troskyldige vestlige medier, hacking ved hjelp av statlig finansierte trollfabrikker - å lure NATO- og EU-land til en normaliserings- og "forsonings"-linje? Vi ser allerede tegn til at noen naive kronikkskribenter er inne på forsoningslinjen - med håpløse historiske paralleller.

Uansett er jeg av den oppfatning at Russland som aggressor og løgnprodusent bør svekkes militært, økonomisk og politisk i tiden som kommer. I lang tid fremover.

søndag 24. april 2022

Russlands tid er ute

Det vil ennå ta noen år før Putin-Russland er historie, men prosessen er begynt. Her er noen viktige milepæler vi kan forvente i tiden fremover:

Finland og Sverige vil bli medlemmer av den nordatlantiske forsvarsorganisasjonen NATO om kort tid, antagelig i sommer. Hadde de startet søknadsprosessen tidligere, kunne muligens angrepet på Ukraina vært utsatt eller stanset. "Nøytralitet" er ikke, som noen tror, en finere form for fredelig sameksistens, brobygging og humanisme, men en opportunistisk fristikkervirksomhet som i realiteten overlater forsvaret av Vestens verdier til andre.

Finsk og svensk NATO-medlemskap vil få dramatiske konsekvenser for den aggressive imperialiststaten i øst. Russland må tenke helt nytt geopolitisk og militært. Med tre nordiske land samlet i det kollektive forsvaret for demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter, vil den kolossale militære konsentrasjonen på Kola være mye mer utsatt for motangrep (eller forkjøpsangrep) i en krigssituasjon, og Russland må overføre betydelig større ressurser nordover. Det vil svekke "forsvaret" av andre grenseregioner, spre ressursene og gjøre hele den føderale statskonstruksjonen mer utsatt og sårbar.

Kan ikke ruste enda mer opp

Vil ikke det russiske oligarkstyret da bare sette mer fart i militærindustrien og bruke større samfunnsressurser på opprustning? Nei, det har ikke Russland råd til, og befolkningen vil ikke finne seg i en enda lengre periode med fattigdom og annenrangs liv, mangel på demokrati, rettsstat og ytringsfrihet.  Putin fikk kred for en viss levestandardsøkning opp til 2014. Men en katastrofal pandemihåndtering og nødvendige reformer som forhøyet pensjonsalder var svært upopulære. Det russiske samfunnet er rammet av alvorlige demografiske endringer med reduksjon av andelen etniske russere, lavere levealder og lavere fertilitet i en alkoholisert mannlig befolkning.

Putinregimet har ikke råd til både smør og kanoner, for å si det enkelt. Det vil ikke vise seg umiddelbart, for landet har samlet seg gullbeholdning, reserver og bufferlagre som gjør at regimet kan overleve på kort sikt. Men de sterke sanksjonene fra den vestlige verden vil før eller siden slå inn og føre til store problemer. Inntektene fra olje- og gasseksport, som nå finansierer krigen mot Ukraina, blir gradvis mindre. Den planlagte gassledningen til Tyskland og andre EU-land er stanset, forbudet mot import av russisk olje til store importland vil bli følbart.

Avhengig av vestlig teknologi

Enda mer alvorlig for Russlands petroleumsindustri er avhengigheten av vestlig teknologi både ved utvinning, produksjon og distribusjon. Mangelen på reservedeler vil om ganske kort tid bli følbar. At landet er kastet ut av det internasjonale banksystemet er et tilbakeslag av dimensjoner. Boikott, svartelisting, isolering vil gjøre seg gjeldende. Russerne vil føle seg som en pariakaste, noe som på kort sikt kan føre til økt oppslutning om Putinregimet. Men ikke i et lengre perspektiv. Hjernevasken gjennom statlige mediemonopoler har sine begrensninger. En oppvakt ny generasjon vokst opp med sosiale medier ser allerede nå alle løgnene, fortielsene og manipuleringen i nyhetsbildet.

Og allerede nå er kistene med døde soldater sendt hjem til tusenvis av russiske lokalsamfunn. Myndighetene gjør alt for å stille tapene i et patriotisk lys, men menneskene rundt de falne tenker nok sitt.

Det er kommet flere rapporter om lav moral og liten stridslyst hos de russiske soldatene. Derfor setter man inn leiesoldater, ikke minst barbariske tsjetsjenere - profesjonelle drapsmenn komplett blottet for humane holdninger. Det var slik Det romerske imperium gikk til grunne - og andre historiske imperier. Når romerne ikke selv ville forsvare "fedrelandet", deres kjerneområder, men brukte blant annet germanske stammer i stedet, var spillet tapt - selv om det gikk flere generasjoner før det hele raknet.

Fasthet og tålmodighet

Det blir i tiden fremover overordentlig viktig å opprettholde presset mot Russland i form av sanksjoner, boikott og utestengelse fra flest mulig internasjonale fora og samarbeidsordninger. Det vil ramme vanlige folk i mange land og sette den økonomiske utviklingen i revers, men med tålmodig opplysningsvirksomhet om årsaker og nødvendigheten av politikken, vil Vesten nok en gang ri stormen av.

Det liberale demokratiet er tilsynelatende ikke så effektivt på kort sikt, men det vil nok en gang vise seg mer robust enn pessimistene prediker. Når noe står på spill, samler vi oss. TV-bildene av Putins nådeløse bombing av sivilsamfunn vekker medynk og harme. Han og hans ynkelige, isolerte krets av yes-menn og etterplaprere har allerede gjort store og avgjørende feilgrep i krigen mot Ukraina.

De trodde Kiev og den ukrainske regjeringen og statskonstruksjonen var en lett match. De feilbedømte ukrainsk motstandsvilje og patriotisme. De tok feil av Vestens samhold, fasthet og styrke. De hadde nok ikke ventet at Tyskland ville gjøre helomvending i forhold til forsvarspolitikk og militæropprustning.

Vestlige land, inklusive Norge, har lært mye siden 24. februar. Det gjelder nå å styrke beredskapen i psykologisk krigføring, og gå over til angrep i cyberkrigen, ikke bare satse på defensive tiltak. La russerne smake deres egen medisin. Ressursene finnes. Hittil har USA vært forsiktig med å vise kortene og vise hva de er i stand til. Den tiden bør være forbi.

lørdag 26. mars 2022

Jo, russerne må ta sin kollektive skyld

 Når to tredjedeler av den russiske befolkningen støtter Putins angrepskrig mot Ukraina, er det liten tvil om at russerne i ettertid  må dele en kollektiv skyld for den uprovoserte krigen mot nabolandet, for ugjerningene vi har sett utfolde seg, krigsforbrytelsene, bruddene på folkeretten, den systematiske bombingen av sivile mål, blodbadet. Noe annet ville være helt i strid med selve begrepet kollektiv skyld. Sivile russere kunne ha stanset Putin, "Herr Putler", om de ikke hadde latt seg rive med av nasjonalistisk og imperialistisk tankegods. Putin har ikke skapt dette forvirrede tankegodset, det har vært til stede i russernes sjel i generasjoner - fra tsartid gjennom sovjetsamfunnet til denne dag.

Tyskerne aksepterte den kollektive skylden for redslene under  annen verdenskrig, for tilintetgjørelsen av seks millioner  jøder, for minimum 45 millioner tapte liv i Europa (inklusive egne tap på 7 millioner). Den overveiende delen av befolkningen støttet Hitlers krig, men tok konsekvensene av nederlaget og aksepterte skylden. Det førte til en historisk selvransakelse, et oppgjør med ideene bak nasjonalsosialismen. Et rungende unnskyld! overfor en hel verden.

Et kunstig skille

I disse dager ser vi allerede en tendens blant norske opinionsdannere, Russlandsapologetene ikke minst, til at man lager et kunstig skille mellom Putin og "det russiske folk". Putin får all skyld, den vanlige russer blir unnskyldt med bortforklaringer. Russerne, stakkar, er blitt hjernevasket, de kan nærmest ikke noe for det. De er forsvarsløse. De er blitt hjernevasket og tror på løgnene.

Hva om de samme russere hadde forsøkt å oppsøke andre kilder slik vi her i Vest gjør som en selvfølge, stilt noen forsiktige spørsmål, sammenlignet den offisielle løgnen med det de faktisk opplever, det de ser med egne øyne og hører med egne ører? Vil de ganske enkelt lukke øyne og ører, se en annen vei, sitte forsakte foran de statlige offisielle TV-nyhetene og nikke og klappe? Hva er det med russere? Inntil nylig hadde de full anledning til å sette seg inn i andre versjoner i uredde, frie russiske medier og sosiale kanaler.

Varsku i Finnmark

I Øst-Finnmark bor det rundt 950 russere. Til tross for at en del av dem har kunnet følge norske frie medier gjennom en årrekke, ja, i generasjoner, er det kommet frem at en del av dem i disse dager støtter Putins løgner og tror på det de hører fra offisielt russisk hold. En alvorlig splittelse er oppstått i det russiske miljøet. Putin-klakørene  har til og med deltatt i motdemonstrasjoner. Med russiske flagg og tekster med "Donbass".

Mens NRK offentliggjør hva som skjer i hodene på enkelte russere, trer selvsagt noen personer frem og skal "forklare" de åndelige villfarelsene. Stakkar, de er visst "eldre" som ikke klarer å endre verdensbilde - til tross for at de har bodd i Norge i mange år. En russisk sosionom sier at "det er viktig å håndtere ulike syn på krigen i Ukraina". Det er tull. Man kan ikke akseptere at løgn får flyte fritt. Hun frykter at spenningen (internt i det russiske miljøet) vil eskalere. "Jeg regner med at i de fleste samfunn er det noen som er for og noen som er imot. Jeg tror det er viktig å sette av tid og lytte til hverandre." Hvilket er eksakt hva Putin ønsker. Da får Russlands-apologetene fritt spillerom i norske medier. Men hva er viktigst: Holde det russiske miljøet samlet, eller formidle sannheten om krigen mot Ukraina?

Støtter de fleste Putin?

Faktisk er det så ille at de fleste russere i Vadsø-området støtter Putins krig ifølge NRKs russiske intervjuobjekter. "De tenker at Putin gjør det riktige fordi han leder både russere og ukrainere", blir det sagt og forklart av noen som selv er imot krigen. De siste gjør en fortjenstfull og modig innsats for å få frem sannheten og drive løgnene ut av hodet på ignorantene blant landsmenn. Lykke til!

I Finnmark er man nå bekymret for at ukrainske flyktninger som visstnok skal plasseres i fylket, vil reagere når de hører at noen i lokalbefolkningen snakker russisk. Konklusjonen må da være: Ikke send én eneste ukrainsk flyktning til Finnmark.

For øvrig regner jeg med at norske sikkerhets- og etterretningstjenester gjør jobben sin i denne del av fylket.

søndag 20. mars 2022

Løgnens land i diktaturets ånd

NRK og andre massemedier må snart slutte med sine "balanserte", "nøytrale" og eufemistiske betegnelser på Russland og Putin-regimet. Knapt noen norske medier har de siste årene omtalt det russiske regimet med annet enn ord som "autoritært", hvilket er en sminket og falsk betegnelse. Det er ingen saklig grunn til å fortsette denne apologetiske praksisen lenger. Vi er i tillegg blitt pepret med "forståelsesfulle" forskerutsagn, der den russiske versjonen av virkeligheten har fått rikelig støtte og spredningseffekt.

Russlandsapologetene har ligget lavt en stund nå etter angrepskrigen og invasjonsforsøket mot Ukraina. Men de kommer nok igjen. De vil måtte forsøke å gjenreise sitt personlige omdømme og bevare mest mulig av tidligere status, klippekort på medieopptreden - til svært generøse honorarer.

En svekket diktator

Putin er ikke sterk og selvsikker om dagen, det bare virker slik. Redde diktatorer tyr til de samme metodene som tyranner og eneherskere i alle tidligere tider har benyttet: Sensur, undertrykkelse, skremsler, trusler - og løgn på løgn på løgn.

Den siste uken har Putin-regimet kastet seg over det russiske skolesystemet. som arena for sin løgnpropaganda: Alle undervisningsinstitusjoner har fått ordre om å stanse sin normale, planlagte pensumgjennomgang og faglige opplæring og i stedet blitt presentert for et obligatorisk pensum om krigen mot Ukraina. Her blir den sminkede fortellingen gjennomgått: "En militærteknisk spesialoperasjon" for å redde ukrainere øst i landet fra folkemord og nazistangrep. Ingen sivile er målet - til tross for at russiske flystyrker i flere uker har bombet boligblokker, skoler, sykehus og kulturbygg systematisk og brutalt.

Redd for eget folk

Putin er livredd for sitt eget folk. Han har nemlig ikke alle med seg. Der finnes faktisk deler av den urbane og opplyste befolkningen som vet at han lyver, som har protestert og demonstrert i gatene. På sosiale medier formidles fortsatt den usminkede versjonen av artilleri- og flyangrepene mot sivile mål i Ukraina. En diktator har da bare en mulighet, og det er å stenge ned alle frie medier, true dissentere med fengsel og bøter, og ta fra folk offentlige jobber som innebærer tap av inntekt og økonomisk ruin.

Etter den løgnaktige gjennomgangen av Ukraina-krigen i klasserommene, er det vanlig at skoleelever og studenter får stille spørsmål. Om noen våger å stille kritiske spørsmål, blir selvsagt foreldre stilt til ansvar. Elevene må jo ha hørt noe hjemme som ikke passer med Putins facit.

Russere har sin historie

Jeg har skrevet det mange ganger før: Russerne har i sin historie aldri opplevd ekte demokrati, ytringsfrihet, personlig valgfrihet og et uavhengig rettssystem. De har levd under tsarvelde, kommunistdiktaur, en kort kaotisk periode under Jeltsin før Putin og oligarkene igjen slo til med et autoritært styre som raskt utviklet seg til dagens diktatur.

Russere vil alltid - bortsett fra et lite mindretall som stort sett lar seg kontrollere av makthaverne - se seg over skulderen i de fleste relasjoner - og spørre: Hvem har makta nå? Hvem må jeg vokte meg for? Hvem må jeg smiske for, bøye meg for. knele for? Det er en ryggmarksrefleks etter tsarene og de kommunistiske kommissærene.

Andre erfaringer

Det store flertall av den russiske befolkningen har gjennom århundrene aldri opplevet noen renessanse, noen opplysningstid som satte spor i folkesjelen. I trengselstider har de trøstet seg med at landet deres er stort, respektert og fryktet. Den imperialistiske og nasjonalistiske holdningen stikker dypt. Mens de vesteuropeiske kolonimaktene la under seg land og kontinenter oversjøisk, bredte russerne sine erobrede landområder østover og vestover over store deler av det euroasiatiske landmassivet. Imperialisme er det uansett.

I tiden som kommer regner jeg med at forståsegpåere og "forskere", og de som har fordel av handel og samkvem østover,  vil sette spørsmålstegn ved og forsøke å svekke sanksjonene mot det russiske regimet. Forlange unntak og særordninger. Som i Barentssamarbeidet. Et av kronargumentene vil være at russerne nå vil måtte satse på selvforsyning og nasjonal "bærekraft". De vil forsøke gjøre seg uavhengig av utlandet. Så hva er vitsen med sanksjoner da? Vil sanksjonene ikke bare styrke regimet?

Isolasjon svekker økonomien

Nei, det er ikke slik. Markedsøkonomi,  en internasjonal arbeidsdeling, åpen handel og fornuftig varebytte styrker alle parter i et lovregulert system, i en respektert internasjonal rettsorden med smidige valutatransaksjoner og et velfungerende banksystem over grensene. Holder vestlige land fronten samlet over tid, vil store deler av russisk økonomi kollapse. Da vil også den vanlige russer ha fått nok og vende seg mot det undertrykkende regimet.

Det krever imidlertid fasthet og utholdenhet hos velgere og politikere. I mange land har vi sett fremveksten av populistiske og opportunistiske lettvektere - både i små og store land. Det er her faren ligger i månedene og årene fremover.

mandag 14. mars 2022

Tenk, Putin lyver!

 Oberstløytnant og forsker Tormod Heier ved Forsvarets Høyskole har lenge vært en av NRK`s gullgutter, og er blitt trukket frem som kommentator og deltager i utallige debattprogrammer i flere år. Han er venstresidens forsvars-alibi og har formidlet Russlands posisjoner i geopolitikken, inklusive "innringings"-fortellingen (at det aggressive NATO stadig rykker nærmere Russlands grenser og for lengst har invadert landets "interessesfære"). Heier regnes som en av Putin-apologetene sammen med Julie Wilhelmsen og flere andre. Heier har opptrådt i den russiske statskontrollerte nyhetskanalen Russia Today og sagt seg enig i flere av Russlands påstander i forholdet mellom Øst og Vest. Han trodde ikke Putin ville gå til krig.

Men siden Heier ikke trodde at Russland ville angripe Ukraina, har han fått problemer med eget "image", troverdighet og status både innen Forsvaret og overfor opinionen. NRK rykker ham til unnsetning i et intervju i helgen, lagt ut på nrk.no. Under henvisning til beleiringen av den ukrainske byen Mariupol og alle bruddene på krigens lover, sier oberstløytnanten nå at: "Uansett hva utviklingen blir, kan man aldri stole på Russland igjen." Tenk det!

Hørte fortiden til

Som kommentar til de siste ukenes uprovoserte angrepskrig og invasjon av Ukraina, sier forskeren ved Forsvarets Høyskole nå: "Dette har gjort et så sterkt inntrykk på Vest-Europa, som etter den kalde krigens slutt hadde sett for seg at bruk av militærmakt var noe som hørte fortiden til."

Den dype skuffelsen er til å ta og føle på. nrk.no siterer den latviske statsministeren Krisjanis Karins som sier at verden ikke har villet akseptere det åpenbare: Putin mister all tillit og støtte i den demokratiske verden. Russlands krigføring har gått sterkt inn på Vesten og vil prege generasjoner fremover. 

"Dette vil være helt ødeleggende i generasjoner fremover i forholdet til Russland. Vi er vant til en mye mer sivilisert måte å føre krig på, med presisjonsstyrte missiler og flere humanitære hensyn i måten vi turer frem på, selv om det også har hatt åpenbare ulemper, det Vesten har gjort også", sier Heier.

Som i Tsjetsjenia

Det er vel nok å henvise til den blodige og brutale krigen i Tsjetsjenia der Putin og russerne ikke tok noen som helst hensyn til "humanitær krigføring" for å forstå at Heier ikke har lært noe som helst. Nå mener han at de fleste land vil forsøke å understøtte den ukrainske krigføringen så lenge som mulig. Noe som jo er blitt ganske åpenbart.

Tormod Heier har nå snudd på flisa og uttaler: "Mange tror at dette på sikt vil kunne undergrave maktgrunnlaget til Putin i Kreml. Eller at det vil fremprovosere elitesplittelse, at maktgrunnlaget6 til Putin gradvis begynner å forvitre, eller at man rett og slett blir kvitt denne mannen", sier Heier nå. Først nå.

Men bedre sent enn aldri. Etter krigsutbruddet har Heier stadig vært på banen med militærfaglige kommentarer til krigens gang. Det viktigste mantraet hans nå er at russerne i sin brutale fremferd går frem "helt etter boka". Det ser vi andre også. Og det er ingen feelgood kosebok.

De "røde" forskerne

Aftenposten har i dag et interessant oppslag om hva slags ideologisk og politisk ståsted samfunnsforskere generelt har. Konklusjonen bekrefter det andre har skrevet og kommentert ved flere tidligere anledninger: "Halvparten av samfunnsforskerne stemmer Rødt, SV eller MDG, ifølge en ny studie", er overskriften. Surprise?

Studien blir kommentert slik av Kjersti Thorbjørnsrud ved Institutt for samfunnsforskning: - Mangel på meningsmangfold kan skape blindsoner og gruppetenkning, sier den uredde forskeren.

Det alvorlige spørsmålet er: "Er ytringsfriheten i akademia truet"? Det er fortjenstfullt av instituttet at spørsmålet stilles, og at Aftenposten gjengir studien som er utført. Den kartlegger norske forskeres politiske standpunkter, sånn privat.

Mer venstreorienterte

De viktigste funnene i denne studien er at forskere er mer venstreorienterte enn resten av befolkningen. Forskere er mer opptatt av miljøvern og likestilling og er mindre innvandringskritiske enn befolkningen generelt. 46 prosent av samfunnsviterne mener vi bør gjøre det lettere for innvandrere å få adgang til Norge. 22 prosent av befolkningen svarte det samme.

Det er kanskje ikke så merkelig at 42 prosent av den norske befolkningen tror forskere lar seg påvirke av sine politiske standpunkter når de trekker konklusjoner. Faren er at en venstreorientering bidrar til ideologiske fagmiljøer som "forstummer" visse perspektiver.

Thorbjørnsrud mener samfunnsforskere bør reflektere over spørsmålet om hvor verdifrie de egentlig er i sin forskning.

Ikke veldig nytt

Studien er egentlig en bekreftelse av tidligere undersøkelser, eller det mange har hatt en velbegrunnet mistanke om i mange tiår. For en som frekventerte Universitetet på Blindern på 1960-tallet, er ikke studien noen stor aha-opplevelse: Samfunnsvitenskapelige fakultet gikk under navnet SF- eller SV-instituttet, der skjeggveksten blant de mannlige og lilla skjerf og fotformsko ellers lå godt over gjennomsnittet. Institutter der allmannamøter og veggaviser styrte den daglige driften, hvor takhøyden var som på et kryploft, og parolen var "den som ikke er med oss, er mot oss".

Man var kritisk til alle forelesere som ikke fulgte det kvasireligiøse budskapet til SUF og marxist-leninistene, og boikott av visse forelesere var vanlig.

Bortsett fra når Lars Roar Langsleth foreleste om "den unge Marx". Langsleth kunne temaet så inngående at han beviste med slående historiskmaterialistisk argumentasjon at Marx tok feil - med Marx` egne sentenser og konklusjoner.

Husker dere forresten det nylig innførte prokuratorknepet utarbeidet av Statistisk Sentralbyrå for å anslå formuen til selskaper og aksjeeiere, det med definisjonen av "formue"? En gavepakke for venstrepolitikere på Stortinget som ville øke skattene på arbeidende kapital. For deretter å kunne gi mer til "vanlige folk". Det siste har svært få sett noe til siden.

søndag 13. mars 2022

Sannheten i øst og vest

Krig er ingen lek, men en eksistensiell krise for dem som blir rammet av den. Meningsmangfold under en krig dreier seg ikke om fine prinsipper, høyverdige mål og vakre honnørord. Samhold, solidaritet og enighet om mål og retning er viktigere. For ukrainerne står det om å overleve som nasjon. Som da Norge ble angrepet 9. april 1940 og vi mistet ytringsfriheten i fem år. 

EU har stengt ned de russiske mediehusene Russia Today og Sputnik. Norge nøler - igjen. Den norske PEN-klubben protesterer, helt som forventet. Å bidra til å holde alle informasjonskanaler til folket åpne uansett avsender og innhold er PEN-klubbens oppgave. Aftenposten problematiserer og er i beste fall i tvil - også det helt som jeg har ventet av mediehuset. For en som har jobbet i norsk presse og kringkasting i over 45 år, sitter det langt inne å begrense meningsutvekslingen og den frie journalistikken - i "normale tider". Likevel er jeg først og sist samfunnsborger og forsvarsvenn når en nasjonal krise inntreffer.

Ikke normale tider

For: Lever Europa i mars 2022 i "normale tider"? Nei. Med angrepet på Ukraina er også Europa i krig, ihvertfall i en krass informasjonskrig der holdninger påvirkes og noen har som mål å skape usikkerhet og forvirring om hva som faktisk skjer. 

EU-landene har tatt konsekvensen av dette. Russia Today og Sputnik er myndighetskontrollerte og rene propagandakanaler for Putin. De søker ikke sannhet, tillater ikke flere stemmer eller motstridende oppfatninger i sine sendinger. Journalistene er ikke journalister i egentlig forstand, men propagandamakere og eksperter på psykologisk krigføring. De pøser ut det russiske narrativet og Putins løgnaktige begrunnelse for å invadere nabolandet. De sprer usikkerhet om de frie nasjonenes holdning til krigen og snur virkeligheten på hodet.

Skulle Hitler ha sluppet til?

Man kan spørre seg om det ville vært riktig å tillate Hitlers naziavis "Völkischer Beobachter" i millionopplag innenfor Storbritannias grenser mellom 1939 og 1945. Eller la tyske radiosendinger pågå uforstyrret ut til Europas befolkning med et innhold kreert av Goebbels. Det ville vært ytringsfrihet, det!

Ukrainas befolkning blør hvert minutt i denne krigen, denne invasjonen. Et land der sivilbefolkningen er utsatt for bomberegn og artillerigranater mot boligblokker, sykehus og barnehaver. Russiske TV-sendinger og utspill i myndighetskontrollerte sosiale medier både hjemme og ute i kneler for Putins løgner, det såkalte "narrativet" om den fredsbevarende styrken som utfører en "militærteknisk spesialoperasjon".

En fiktiv idealverden

Skal vi finne oss i det? Den norske regjeringen synes å leve i en fiktiv, ikke-eksisterende idealverden. Den vegrer seg mot å slutte seg til EUs faste linje i informasjonskrigen. Typisk Støre. Først ville han bare sende hjelmer, skuddsikre vester og liggeunderlag til Ukraina. Først etter press besluttet Ap/Sp-regjeringen å sende det som betyr noe: forsvarsvåpen mot russiske stridsvogner og rakettbatterier.

Vi har egentlig ikke noe apparat for å møte informasjonsløgnene fra Russia Today og Sputnik. Intet myndighetsorgan står klar til å avsløre de falske påstandene fra Putins propagandakvern. Fakta.no har hverken kapasitet eller mulighet for prioritering når det gjelder det som skjer utenfor landets grenser. Man overlater til dagens kritiske journalister og forskere å avsløre løgnene. Flere av de siste vet vi nå ikke holder mål. Snarere har vi sett oppblomstringen av en hær av Putin-apologeter og Russlands-etterplaprere som har foret norsk opinion med eksakt det budskapet Kreml og FSB har fabrikkert.

Dårlig klang

Ordet "propaganda" fikk en dårlig klang etter annen verdenskrig, forståelig nok, og venstresiden med NKP og Arbeiderpartiet var påpasselig med å holde enhver ytring om slike saker fra Forsvaret på en armlengdes avstand. Selv ikke når russerne kom med grunnløse og åpenbart gale påstander mot totalberedskapen vår. Intet organ i etterkrigstiden fikk ressurser og effektiv ryggstøtte i psykologisk forsvar.

Svenskene hadde lært, både av egne feiltrinn under krigen og det de så av løgnaktige narrativer fra USSR etter 1945. De opprettet en egen psykologisk forsvarsnevnd med egne medarbeidere som hadde til oppgave å identifisere og slå tilbake mot det vi i dag kaller fake news. Vi som gikk på Forsvarets Høgskole ble satt inn i det svenske systemet, men hadde ikke noe tilsvarende organ å lene oss mot.

Det er helt på sin plass å stanse sendingene fra Russia Today og Sputnik også i Norge. De har ingen ting med ytringsfrihet å gjøre. Vi har nok av Russlandsvenner i egen midte som fyller deres rolle.

lørdag 5. mars 2022

Palassrevolusjon?

 Nå er det bare indre uro og motstand i Russland, mange hjemsendte soldatkister og økonomisk kollaps som kan redde Ukraina fra permanent russisk okkupasjon. Et økonomisk sammenbrudd med følbare konsekvenser for  den vanlige russer vil ta tid. Putin har planlagt krigen lenge og har samlet tilstrekkelige reserver. Men før eller siden vil de ta slutt.

Spørsmålet er hvilke personer, institusjoner og interne sirkler som har noen som helst innflytelse over den tidligere KGB-offiseren som nå fremtrer som fanatisk enehersker. Hvem våger å si ham imot? De siste årene er den nærmeste kretsen blitt innskrenket til mennesker han selv har valgt ut som nikkedukker og etterplaprere. De forteller tsar Putin det han ønsker å høre. Putin lever i sitt eget ekkokammer, inne i en boble av sykt nasjonalistisk tankegods og historiske myter. Og en oppfatning av verden som ikke stemmer med virkeligheten.

Attentat eller revolusjon

Det ville være en stor lettelse om noen som har tilgang til Putin personlig, tok ansvar og utførte et attentat eller en palassrevolusjon. Foreløpig ser sjansene små ut. Diktatoren er ekstremt opptatt av sin egen sikkerhet, har plassert seg selv i en bunker mesteparten av døgnet, og skifter sikkert oppholdssted jevnlig.

På den annen side har oligarkene som kontrollerer helt sentrale sektorer i økonomi og næringsliv sikkert fått de første anstrøk av tvisyn. De er rike nok til å tåle at børsverdier reduseres uten at det går ut over personlig levestandard sånn til daglig. Men de får ikke tilgang til eiendommene sine i utlandet, lystyachtene, og de luksuriøse ferieoppholdene er satt på vent. De kan ikke lenger sende sine barn til prestisjetunge skoler og universiteter i USA og Vest-Europa. De får problemer med valutatransaksjoner og overføring av midler fra kontinent til kontinent. De føler nok pariastemplet i kontakt med utenlandske forbindelser.

Når folk flest rammes

Det er først når "folk flest" blir rammet at den indre tvilen kan vokse. Og vanlige folk vil få føle konsekvensene av den uprovoserte angrepskrigen mot Ukraina om ikke så svært lenge. Putin bruker nå svære ressurser på krigen, og mye materiell er alt ødelagt, selv om tapene og ruinhaugene er mer alvorlige på ukrainsk side.

Problemet russerne selv har skaffet seg ved å støtte Putin, er selvfølgelig at de ikke har ytringsfrihet, trykkefrihet, rettssikkerhet eller menneskerettigheter etter internasjonale normer og regler. Myndighetene har innført sensur, meningsmangfoldet er borte - og faktagrunnlaget for å mene noe er fjernet. Hva i all verden skal de da tro?

Et fattig land

Russland er et fattig land,. Bortsett fra noen hundre oligarker er russerne svært fattige utenom Moskva og noen andre større byer der velstanden er samlet og konsentrert. Dessuten har russere aldri levd under demokratisk, folkevalgt styre. Det sørget tsarene, kommunistlederne og nå Putin for. Russere er hele tiden opptatt av hvem som har "makta" og hvordan de skal forholde seg til den. De er et slavefolk med slavementalitet.

Som kompensasjon har herskerne alltid gitt dem en psykologisk trøstepremie i form av en slags stolthet over å tilhøre et stort land, en mektig stat, et imperium andre folk respekterer og frykter.  Myndighetene har vært påpasselige med å fremelske denne falske stoltheten. Gjennom 30 år har de fått høre om utenlandske makters skumle hensikter, innringing av fiender som vil kaste seg over Moder Russland så fort anledningen byr seg. Putin har gjennom store donasjoner til Kirken fått de russiskortodokse med på laget. Hører vi en eneste prest eller biskop som advarer mot krigen og katastrofen?

Et menneske uten sjel

De som har møtt Putin, karakteriserer ham som "et menneske uten sjel", som ikke viser følelser, som ikke ler hjertelig eller gråter. En iskald psykopat med enorm makt over omgivelsene.

Likevel er en palassrevolusjon mulig. Men da må ukrainerne holde ut litt til. Det må vi hjelpe dem med.

onsdag 2. mars 2022

Apologetenes tilbaketog

Apologeter er personer som forsvarer en lære, en ideologi eller en politikk ved hjelp av tilsynelatende intellektuelle eller vitenskapelige argumenter. I dagens samfunn har de ofte et forskeryrke og bruker det prestisjetunge begrepet for å fremme egen status og relevans i den offentlige debatten. De er som regel knyttet til kjente institutter eller universitetsmiljøer der de konkurrerer om stillinger, adgang til mediehusene og CV-tillegg som fremmer karrieren. 

I hele den vestlige verden, ikke minst i Norge, har "apologeter" de siste årene vært Russlands og Putins viktigste støttespillere i opinionsdannelsen ved at de har forsvart og formidlet Russlands syn på verden. I tilspisset, folkelig form kalles de "Russlandsvenner" eller "Russlandsforståere". De driver en helt legitim virksomhet, nyter ytringsfriheten i fulle drag, og er respekterte. Noen tror de også er kloke.

Seniorforskeren

Allerede for mange år siden la jeg merke til seniorforsker Julie Wilhelmsen ved Norsk utenrikspolitisk institutt, som alltid var påpasselig med å fortelle det russiske narrativet - fortellingen om hvordan verden så ut fra gluggeutsikten i Kreml. Det gjaldt ikke bare i forholdet mellom Vesten, NATO, EU og USA på den ene siden, og Russland på den andre. I det ene utenrikspolitiske scenariet etter det andre hadde og har hun alltid en alternativ, kontrær forståelse av saken - som regel i USAs og NATOs disfavør.

Kanskje nettopp fordi hun representerer et annet syn enn det gjengse, provestlige eller til og med NATO-vennlige, har hun lenge vært NRKs og Aftenpostens yndling med klippekort til studioer og spalteplass. Og selvsagt hører hennes synspunkter med i det store bildet av informasjonsutveksling.

Oberstløytnanten

Jeg skal dvele litt ved oberstløytnant Tormod Heier ved Forsvarets Høgskole. Oberstløytnanten er til og med professor - en perfekt kombinasjon for venstresiden siden han både er knyttet til Forsvaret og samtidig jobber som forsker. Selvsagt har han vært invitert til NRK-studio utallige ganger - som ekspertkommentator. Alltid i uniform. Han har også opptrådt, riktignok i sivil, i den russiske propagandakanalen Russia Today. Han mente at Russland ikke ville invadere Ukraina. Det sa han sist i Dagsnytt 18 den 16. februar. Uttalelsene hans ble begjærlig grepet og brukt av russiske myndigheter i deres propagandakrig før overfallet skjedde. Det er heller ingen hemmelighet at Heier er skeptisk til NATO og kritisk til amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Spesielt er han kritisk til USAs interesse for nordområdene. Klart han er populær i NRK!

Det kan være forvirrende når en høyere offiser i uniform fremfører synspunkter offentlig som er i strid med norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, bestemt av Stortinget. Han kan helt klart kritiseres for å misbruke uniformen. Synspunktene må han gjerne stå for - som forsker i sivil. Men han er ingen faktaformidler. Han "synser", spår og konkluderer om verdens fremtid. Som at Russland sannsynligvis ikke ville gå til krig mot Ukraina.

Har påvirket opinionen

Jeg kunne ramse opp en drøy håndfull til av disse Russlandsapologetene. De hører med i opinionsdannelsen. Greit nok. Men kan hende vi kan unnvære dem innimellom? De har opplagt bidratt til å påvirke norske lesere, lyttere og seere slik at sjokket over angrepskrigen ble desto sterkere.

Selv om alvoret i Russland-Ukraina-krigen har sjokkert oss alle, også NRK-medarbeiderne, ber de fortsatt Tormod Heier komme til studio - nå som stor militærstrateg. Han kan blant annet fortelle at det russiske angrepet foregår "helt etter boka".

Russlands-forståerne har den siste uken fått panikk etter at Putin-regimet faktisk overfalt den mye svakere naboen.  Julie Wilhelmsens motangrep mot kritikerne er nesten patetisk. Nå står hun frem i Aftenposten med følgende anklage: "Det er forstemmende når noen uttaler seg som om de har visst at krig var Putins plan A". Faktum er at de hadde rett, ikke seniorforskeren.

Angriper dem som fikk rett

I en lang kronikk passer hun på å fremheve seg selv som Russlandsekspert med særlig vekt på Tsjestjenia-krigen. Og nå er det ikke måte på hvor forferdelig Putin og hans diktatoriske regime har utviklet seg. Nå er alt Putin har sagt konspirasjoner, det har foregått "militarisering" av det russiske samfunnet, og hun er påpasselig med å nevne etappene på veien mot diktaturet, som fremmedagent-lovgivningen, forgiftningen av Navalnyj og den senere fengslingen av ham. Hun skriver (unnskylder?) at to år i isolasjon under pandemien har gjort Putin til en diktator uten evne til å veie risiko opp mot egen mulig maktgevinst.

Som avslutning holder hun halsstarrig på på eget credo: Russland må ikke utelukkende fordømmes for angrepskrigen mot nabolandet: "Blind insistering på at Vesten aldri kunne eller kan gjøre noe annerledes, er problematisk når vi nå skal lenger inn i den nye kalde krigen. Mer enn noensinne gjelder det å forstå (!) hvilken fiende vi står overfor, synliggjøre dilemmaene og vurdere om det er mulig, fra vår side, å gjøre noe for å begrense katastrofen."

Med andre ord: Litt mer kompromissvilje, litt mer ettergivenhet, litt mer vilje til å se verden med russiske briller er fortsatt aktuelt.

Selverkjennelse etterlyses

Selv mener jeg at forskere av og til har en tendens til å overvurdere sitt eget kunnskapsforråd og uovertrufne vurderingsevne. Faktisk kan det være andre faktorer som avgjør om et menneske har evne til å "forutse" utfallet av en krise eller konflikt. Det kan være menneskekunnskap, livserfaring, kjennskapet til aktører, historiekunnskap og -bevissthet, innsikt i hvordan forberedelser til moderne krigføring foregår og settes i gang (inklusive cyber- og hybridkrigføring) - eller rett og slett intuisjon. Sistnevnte er som kjent "intelligens i hundre".

Det er ikke alltid man trenger "visshet" får å kunne ane hvilken plan en krigshisser følger, A, B eller C. Det er nok å lande på graden av sannsynlighet for at noe vil skje.

søndag 20. februar 2022

Demokrati mot diktatur og militærmakt

I skrivende stund, søndag morgen 20. februar,  har ikke Putin-Russland formelt og reelt startet den grunnløse "militærtekniske" angrepskrigen mot nabolandet Ukraina, men den kommer nok - i større eller mindre målestokk. Krigen har imidlertid for lengst vært åpnet som hybridkrig, stedfortreder-krig, hacker-krig, informasjonskrig og propagandakrig. Og gjennom brysk og truende opptreden på bakgrunn av, ikke plausibel argumentasjon, men rå demonstrasjon av våpenmakt.

Det virker som om Putin ennå ikke har trykket på den røde knappen. Årsaken er ikke viljen eller evnen, men det faktum at USA og NATO så langt har vunnet informasjonskrigen ved hele tiden å ligge ett skritt foran de mer plumpe og lett gjenkjennelige russiske lure-triksene. USAs etterretningstjeneste basert på satelittovervåkning og rapporter på bakken har nemlig offentliggjort de sannsynlige neste russiske trekkene. Dermed har overraskelsesmomentet forduftet.

Ved å offentliggjøre hva "Putin kan finne på" de neste timene og dagene, har den russiske presidenten ikke kunnet sette i verk det amerikanerne allerede har spådd vil skje. Det ville gitt motstanderne for lettvinte seire i opinionen, både hjemme og ute.

Han får likevel til noe: Når NRK Dagsrevyen uten særlige motforestillinger videreformidler propagandautspillet om evakuering i Øst-Ukraina under påstand om frykt for for ukrainsk angrep mot sivilbefolkningen, blir norsk opinion påvirket til å tro at "det er noe i det". For man ser jo vitterlig fra bildene at folk setter seg i busser for å "flykte fra krigen" mens kontrollører går igjennom ID-opplysninger på gammeldagse skjema-ark. Slike innslag er uimotståelig for enhver vaktsjef. Man skal jo opptre "nøytralt og balansert", ikke sant? Da hører innslag fra "den annen part" naturlig hjemme - i dette tilfellet uten kontroll og verifisering av innholdet.

Å evakuere 700.000 mennesker og holde tilbake alle menn i alder 15-55 for militær mobilisering mot "fienden Ukraina" krever et så stort apparat og så grundige forberedelser over lang tid at hele operasjonen er noe av det mest usannsynlige på lenge. Men i NRK tar man alt for god fisk. Ikke spesielt imponerende. Kan hende er de faste vaktsjefene på vinterferie og vikarer satt inn.

Nå går russiske påstander (fake news) ut på at den russiske befolkningen i Luhansk og Donetsk skal samles i konsentrasjonsleire og gasses ihjel. Starten på folkemord, heter det i russiske nyhetssendinger.

Så viser det seg at alt er "fake". Bare noen titalls busser er kjørt fram foran nesen på de russiske "journalistene".

På et annet punkt har Putin lenge fått god hjelp fra vestlige medier, , også de norske, ved at de inviterer Russlands-apologeter i rekke og rad inn i studio slik at Russlands interesser og standpunkter blir godt dekket. Det er unødvendig å nevne navn - NRKs yndlinger er godt kjent i offentligheten.

For Putin dreier hele spillet seg om en en kombinasjon av rå maktdemonstrasjon og psykologisk krigføring, der Russlands moderniserte og høyteknologiske militærmakt vises frem - på bakken, på havet og i luften. De interkontinentale ballistiske raskettsystemene blir testet, marinestyrker går ut fra Østersjøen og Vladivostok, sjøstridskrefter løper inn i Svartehavet via Bosporus, ubåter og overflåtefartøyer viser seg i Barentshavet. Alt for å spre frykt - og for å fremtvinge en viss form for respekt.

Putin og hans oligarker er i virkeligheten en nokså pinglete flokk på defensiven. Russland er et fattig land med et nasjonalprodukt på høyde med Spanias. Levestandarden er mye lavere enn i EU, Skandinavia og andre vestlige land. Noe av forklaringen ligger i de oppsvulmede forsvarsbudsjettene, som er svært kostbare og gir mindre goder til vanlige russere. Befolkningen viser tegn til tretthet over alle kravene til rett oppførsel, lojalitet mot myndigheter, mangel på frie medier og ytringsfrihet - og all krigsretorikken og oppfordringene til å "forsvare moderlandet".

Dessuten er Putin-regimet livredd for en annen "innringing" enn det presidenten kaller militære trusler fra vest: Demokratiene i det tidligere sovjetdominerte Europa er den egentlige faren for oligarkene, de superrike, alle som har fått høye stillinger og maktposisjoner. Demokrati og personlig valgfrihet er noe smittsomt, noe som kan påvirke folket i Russland. Tenk om vanlige russere skulle finne på å kreve noe lignende! 

Enhver som undersøker styrkeoppbyggingen i land som Estland, Latvia, Litauen, Polen og Romania, for bare å nevne noen, ser at deres militære styrker - selv forsterket av amerikanske symbolske kontingenter - er fjernt fra å være en trussel med tanke på angrep.

Vi forstår det - russere i maktposisjon vil ikke erkjenne det.

Jo, det går mot en form for krig. Kanskje nøyer Putin seg med - i denne omgang - å annektere de østukrainske "folkereprublikkene" i Donbass, slik den russiske nasjonalforsamlingen har fått en henvendelse om. Det er alt sammen utenfor folkerett og internasjonale avtaler, FN-charter og en sivilisert opptreden. Men det ville ikke påvirke pinglingen Putin og reddharene rundt ham.

søndag 16. januar 2022

Når kommer Gleiwitz-episodene?

Denne bloggen ble opprinnelig publisert 16. januar i år. Dessverre har den fått stadig sterkere aktualitet. Informasjons- og propagandakrigen mellom NATO/de vestlige demokratiene (minus Tyrkia), EU på den ene siden og Russland på den annen er blitt mye mer intens - og farlig for freden i Europa.

NATO og USA har vunnet denne informasjonskrigen så langt. Den amerikanske administrasjonen har med sine store etterretningsressurser hele tiden ligget et hestehode foran Putin. Satelitt- og annen overvåkning har avslørt den historiske militære opptrappingen. Andre kilder på bakken bekrefter overevåkningen fra verdensrommet. Putin ønsker krig. Med sin bisarre KGB-bakgrunn lever han i sin egen boble og sitt eget ekkokammer. Det er tvilsomt om han får annen informasjon utenfra enn den han ønsker, eller den som nære omgivelser tillater at han får kjennskap til.

Det siste døgnets begivenheter i Øst-Ukraina, der utbryterrepublikkene samarbeider intimt med Russland og Putin, er et eksempel på hva NATO og USA  har sagt i flere dager: Russland leter febrilsk etter et påskudd, en "Gleiwitz-episode" som skal danne det "moralske" grunnlaget for å gå over grensen med militære styrker. Selvsagt er angrepet på en barnehave helt etter oppskriften. Slike mål er egnet til å vekke følelser og sympati. Det kunne ha vært et sykehus, en eldreinstitusjon, et barnehjem. Det er fastslått av nøytrale kilder at angrepet kom fra de russiske separatistene.

En rekke scenarier blir nå vurdert av de russiske aggressorene: "Finne" en massegrav for å kunne beskylde Ukraina for etnisk rensing og folkemord, er ett eksempel. Et annet er å iverksette evakuering av sivilbefolkning på grunn av påståtte ukrainske angrep. Ladninger av russiske "journalister" blir sendt til området for å beskrive det som tilsynelatende skjer. Alt skjer i den hensikt å etablere et "moralsk" grunnlag for intervensjon.

Her er teksten til det jeg skrev i januar måned:

"Det går høyst sannsynlig mot krig i Ukraina, og alle de klassiske knepene i militærhistorien blir benyttet av Putins russiske oligarkstyre.

Sett fra de russiske makthaverne i Moskva, er stemningen i Vest- og Sentral-Europa perfekt tilpasset et militært  angrep: I flere måneder har russiske reservelagre av alt som trengs i en militær offensiv og under et langvarig utvidet sanksjonsregime blitt fylt opp, blant annet olje og gass. Samtidig er etterspurte russiske gassleveranser vestover mot Tyskland og nabostater holdt tilbake. Knapphet på gass i EU er en hovedfaktor bak den historisk høye prisstigningen som vi vet har rammet strømproduksjonen slik at både elektrisitets- og gasspriser for den alminnelige forbruker har skutt i været. Dette har, som vi vet, igjen ført til utstrakt misnøye. Folk er "i opprør" mot myndighetene. Det europeiske kraftsamarbeidet knaker i sammenføyningene.

Pandemi og Fake News

Også Corona-pandemien har bragt med seg misnøye, demonstrasjoner og opprørske holdninger. Det russiske propagandaapparatet kjører på høygir, med vekt på spredning av Fake News med mål å stille ansvarlige, demokratisk valgte nasjonalforsamlinger og regjeringer i et dårlig lys. Den russiske løgnen om aggressive nabostater som er medlem av NATO og som bare venter på en anledning til å angripe moderlandet, blir gjentatt og gjentatt overfor egen befolkning. Også forskere og akademikere i vest har kjøpt den russiske argumentasjonen og videreformidler Russlands oppfatninger i en ånd som minner om "de intellektuelles forræderi" i mellomkrigstiden og etter 1945, noe ikke minst Arthur Koestler påpekte. Det samme gjorde forresten Wilhelm Røpke med sin bok "Veien til trelldom" (oversatt av Kåre Willoch).

 "Vi må forstå Russland" er blitt det nye mantraet. Russlands-apologetene fyller opp debattspaltene og påvirker opinionen. Vesten og NATO må ha dialog, komme russerne i møte, inngå kompromisser, gi litt etter. Da blir de nok fornøyde og demobiliserer, tror og håper man. Det vil si: Ettergivenhet, feighet og "Peace in our Time".

Trenger et påskudd

Går russerne til angrep på Ukraina og okkuperer de russiskstøttede opprørske folkerepublikkene øst i landet (Donbass), trenger de imidlertid flere unnskyldninger - casus belli. Putin må skape et bilde av at det er "de andre" som provoserer og som gjør at Russland må forsvare seg og sine russiske blodsbrødre, svare på provokasjoner fra "fienden". Der har han gode forbilder i opptakten til annen verdenskrig - Gleiwitz-hendelsene i slutten av august 1939.

Som kjent gikk Hitler-Tyskland til angrep på Polen 1. september. Men i dagene før angrepet satte Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich, henholdsvis SS og SD, i verk en "falskt flagg"-operasjon i grensetraktene. På den tiden var grensebyen Gleiwitz tysk territorium (nå Gliwice). Her fantes en radiostasjon som de hemmelige tyske Einsatz-kommandoene fingerte et angrep mot og etterlot en på forhånd drept tysk statsborger med polsk opphav - iført polsk uniform. En kort radiomelding på polsk gikk ut fra radiostasjonen. Den var laget av tyske Abwehr. Meldingen gikk ut på at den tyske radiostasjonen var "på polske hender".

"Nyheten" ble videresendt i tysk statskontrollert kringkasting, og ble gjengitt i en rekke vesteuropeiske og amerikanske medier, blant andre BBC, The New York Times og Reuters.

Hochlinden og Pitschen

Noe lignende skjedde omtrent samtidig ved en tysk tollstasjon ved grensen, Hochlinden (i dag del av Rybnik-Stodoly), og ved en skogservicestasjon i Pitschen (nå Byczyna). I Hochlinden stormet tyske soldater i polske uniformer tollstasjonen og skremte opp lokalbefolkningen med skudd og brannstiftelser. De etterlot seg også her tilsynelatende drepte tyskere. I virkeligheten var disse fanger hentet ut fra en tysk konsentrasjonsleir i nærheten. Først ble de dopet ned med søvndyssende midler, deretter skutt i hodet på en slik måte at det var vanskelig å identifisere ansiktene. Sammen med uniformene "fant" man forfalskede polske identitetspapirer, blant annet lønningsbøker.

I alt 21 lignende falskt flagg-hendelser ble gjennomført langs den tysk-polske grensen i disse siste augustdagene 1939. Avsløringene av hva som faktisk hadde skjedd kom frem under rettssakene mot Nazi-Tysklands ansvarlige etter krigen. En av lederne for Heydrichs Einsatz-kommandos, Alfred Naujocks, skrev selv en skrytebok om hendelsene etter krigen. Han ledet selv operasjonen i Gleiwitz, men overga seg til de amerikanske styrkene i 1944.

Hva med Ukraina?

Så kan man spørre: Hva slags "Gleiwitz-episoder" pønsker Putin-regimet på forut for en militær offensiv mot Ukraina? Hva slags fake news og falskt flagg-operasjoner vil bli utført for å rettferdiggjøre et angrep?

De kan variere i innhold og form. Under de kaotiske forholdene som råder i Øst-Ukraina er det ikke vanskelig å finne mindre og større ulmende konflikter mellom lojale ukrainere og de russisktalende innbyggerne. Man kan også tenke seg at russisk etterretning vil bruke ultranasjonalistiske ukrainske grupper i sitt spill. De finnes, og er et problem for den demokratisk valgte president Volodymyr Zelenskyj.

Hybride angrep i flere former

Mens spenningen stiger, er den hybride krigføringen for lengst i gang. Vi kan vente flere russiske soldater i umerkede uniformer inne i Donbass. Ukrainske statlige institusjoner er under dataangrep, falske nyheter florerer på nettet. Dataangrepene kommer høyst sannsynlig fra russiske trollfabrikker som enten har fått klarsignal, eller som Putin ikke vil stoppe.

I Østersjøen har Russland sendt ut marinefartøyer i et mønster som minner om øvelsesangrep. Svenskene har klokelig forsterket forsvaret av Gotland.

Vi bør forberede oss på det verste i dagene og ukene fremover."

fredag 7. januar 2022

I Adolf Hitlers fotspor

 Vladimir Putins retorikk og propaganda i konflikten med Ukraina minner mer og mer om talemåter og argumentasjon naziføreren Adolf Hitler benyttet i 1930-årenes Tyskland. Et viktig argument for å ekspandere territorielt og gå til krig mot naboland var nettopp hensynet til de undertrykte "Volksdeutsche" i Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen) i Frankrike, Eupen-Malmedy i Belgia, tyske minoriteter i Posen og Vest-Preussen i Polen, og tyskere i Østerrike-Ungarns etterfølgerstater, særlig i Jugoslavia, Ungarn, Romania, Syd-Tirol i Italia og ikke minst sudet-tyskerne i Tsjekkoslovakia.

Før den russiske invasjonen på Krim-halvøya og den etterfølgende hybridkrigen i Øst-Ukraina i 2014 (da titusenvis av ordinære russiske styrker i umerkede uniformer ga ryggdekning til de russisk-språklige Donbass-opprørerne), ble den ukrainsk-russiske minoriteten i denne landsdelen hisset opp med nasjonalistisk propaganda. Kanskje følte de også selv ubehag og misnøye med utviklingen etter Majdan-demonstrasjonene og oppgjøret med de russisk-vennlige oligarkene. Oppgjøret med de korrupte oligarkene har siden ført til en tilnærming vestover, til lukrative EU-avtaler, vestlige investeringer, relativt frie valg og større personlig frihet og materiell velstand for så vel ukrainerne som den russiske minoriteten.

Trusler på falsk grunnlag

I disse dager forbereder Putin seg for samtaler med USA og NATO. Han har få vektige argumenter, og må ty til trusler om militær maktbruk. Hans argumentasjon er grunnfalsk: "Innringingen av NATO-land langs Russlands yttergrenser og innflytelsessfære truer Moderlandet". Dette er tøv, og Putin vet det. Det er ikke NATO som har ekspandert som sådan, men hvert enkelt av de tidligere sovjetrussisk okkuperte landene i Baltikum og Sentral-Europa har på selvstendig, fritt og demokratisk grunnlag bedt om å få bli medlem. Alle disse landene - Polen, Litauen, Latvia, Estland, Ungarn, Romania, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, Bulgaria, Montenegro, Kroatia og Albania - var alle under sovjetisk okkupasjon, russiske marionettregimer eller var del av Titos kommunistiske Jugoslavia.

Ingen av disse landene har militær styrke, eller hensikt, om å ekspandere videre østover. NATOs nærvær er av symbolsk art og dreier seg nærmest om overvåkning av grensene. Dersom NATO og USA hadde hatt ekspansive intensjoner, ville de sett sitt snitt til å gjøre fremstøt på 1990-tallet da Sovjet-staten ideologisk råtnet på rot, kollapset og gikk i oppløsning. Militært (bortsett fra noen gammeldagse atomvåpen) lå Sovjet-Russlands forsvar med brukket rygg. USA og NATO lot russerne ordne opp selv - og ga solid hjelp i form av blant korn og matvarer for å forhindre en humanitær katastrofe.

Koloss på leirføtter

Putin-regimet er en koloss på svake hjul. Befolkningen har ikke vestlige lands demokratiske rettigheter, ikke ytringsfrihet og fri presse, og folk flest er fattige. Sivilsamfunnet er styrt av staten, mediene er under myndighetenes kontroll. Men den jevne russer er opplært og påvirket til å tro på farer utenfra. Da slutter man stort sett rekkene bak et regime. Putin appellerer til såret stolthet, minner om den tiden da Russland var stort og mektig og fryktet. I dag er landet i realiteten en annenrangs stormakt med svak økonomisk utvikling.

Russere flest har nok en følelse av at de er på vikende front, at folkene i det tidligere Sentral- og Øst-Europa lever friere liv, har høyere levestandard og velferd og bedre fremtidsutsikter. Ikke minst EU-medlemskapet til disse landene har vært en mektig utviklingskraft. Gigantiske summer til moderne infrastruktur, investeringer og finansielle støtteordninger fra EU-fellesskapet har løftet mange titalls millioner mennesker ut av fattigdom.

Reiseinntrykk

Tidlig på 1990-tallet besøkte jeg Estland, Latvia, Litauen, Polen, det tidligere DDR, Tsjekkoslovakia og Ungarn og kunne observere tilstanden etter 60 års kommunisme (hadde også hatt opphold i de samme landene i COMECON-tiden på 70-tallet). Så har jeg besøkt de samme landene etter årtusenskiftet. Sist Makedonia, Albania, Montenegro, Kosovo og Kroatia. Det er ingen tvil om at Russland - til tross for en viss levestandardsøkning under Putin i en periode - er et land der stillstand, fattigdom, trangboddhet og svak fremtidsoptimisme råder. Samtidig som de velstående med de Putinvennlige oligarkene i spissen blir rikere og rikere. Rikdommen samles i Moskva og noen få andre større byer. Vi snakker om forskjeller mellom fattig og rik i vestlige land og USA - Russland er om mulig enda verre.

Dersom Putin ikke leverer det han har lovet russere flest, blir det folkelig opprør, før eller siden. Det vet han utmerket godt. Da gjelder det å avlede oppmerksomheten og få folk til å tro at farene lurer ved grensene. I januar 2022 vil vi få svaret på spørsmålet om hvilke militære offensiver han planlegger. I 2014 var planene lagt mens Putin satt på tribunen under Vinter-OL i Sotsji og innkasserte russiske dopingseire.