Inni er vi ikke like

Mange av oss er oppvokst med barnesanger av den typen som Jo Tenfjord og Johan Øian gjorde berømt og populær for over 60 år siden, "Noen barn er brune" ("men det er utenpå, inni er vi like"). Sangene var også faste innslag i Barnetimen på 1950-tallet: Det var sanger og dikt som hadde til formål å "spre toleranse og positiv nysgjerrighet for fremmede kulturer og folkeslag". Alle mennesker, og særlig barn, var likeverdige, alle var like gode. Alt det ytre var fasade og ferniss, noe som kun var utenpå. De indre kvalitetene var det som telte, og de var likt fordelt over hele menneskeheten. Vi mennesker er da innerst inne snille og velmenende, sosiale, siviliserte, empatiske og forståelsesfulle, ikke sant? Og agerer tilsvarende?

Dette bildet av toleranse og aksept var paret med en utviklingsoptimisme, en gjenreisningsglede etter verdenskrigen og en holdning som først og fremst vektla løftet om "aldri mer krig". FN skulle styre oss mot en fredelig verden (den første generalsekretæren var til og med norsk), og menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper skulle spre seg som ringer i vannet og nå ut til den fjerneste avkrok.

Et grunnfalsk dogme

I dag vet vi at barnesangenes innhold og budskap var overoptimistisk, naivt, ja, i ytterste konsekvens grunnfalsk. Ondskapen eksisterer i verden, også inne i menneskenes sjel. Egoismen, selvhevdelsen, intoleransen og maktbegjæret finnes over alt - i varierende grad og mer eller mindre skjult bak tåkelagte budskap, grandiose løfter og fristende politiske programmer.

Mens den uprovoserte, blodige og bestialske angrepskrigen raser i Ukraina og Russlands ledere lyver hvert minutt hele døgnet rundt, er det ikke mulig for opplyste mennesker å akseptere de falske ordene og vendingene. Det gjør dessverre den overveiende delen av av den russiske befolkningen - også de som bor i Øst-Finnmark og som har andre nyhetskilder som motvekt. En forkvaklet nasjonalpatriotisme, et ønske om å føle seg stor, mektig og fryktet som nasjon overdøver evnen til sannhetssøken og selvransakelse. "Right or Wrong - My Country" har fått ny aktualitet. Flokkdyrets instinkter og følelser feier til side alle motforestillinger og all tvil.

Tiden er ikke inne til å "forstå", unnskylde og bortforklare. Det er behov for nøktern realisme og samling av alle gode krefter for å stå i mot ondskapen som eksisterer i verden, en kraftsamling rundt forsvar av demokrati, liberale verdier og menneskerettigheter - enkeltmenneskets frihet. Skal vi vinne freden i Europa, må krigen i Ukraina vinnes, nær sagt koste hva det koste vil. Hittil har Norge vært en av de desidert mest pinglete når det gjelder sanksjoner, våpenhjelp og økonomisk bistand. Det må regjering og stortingsflertall stå til rette for i ettertid.

Strengere krav

Vi bør også, slik jeg ser det, stille strengere krav i bistandspolitikken overfor land under utvikling, som det heter. I mange tilfelle er tilstanden i utviklingslandene slik at den tenner medynk og sympati, noe som fører til et ønske om å hjelpe. En gang het det "hjelp til selvhjelp". Men hvordan er det gått? Det er  her det som er "inni oss" av menneskelige kvaliteter kommer inn. Hvordan påvirker tanker og forestillinger, tradisjoner og holdninger evnen til forbedringer og fremskritt? Skal enhver kultur, enhver tro, alle typer fordommer og tabuer få leve videre i en verden som skriker etter realisme, rasjonalitet og en naturvitenskapelig holdning? Hvor mye skyldes fattigdommen i verden menneskenes manglende evne og vilje til å ta et oppgjør med fortidens religiøse og tradisjonelle forestillinger? Hvor mye bunner i reformvegring?

La meg ta ett konkret eksempel: En av de aller viktigste årsakene til den høye norske materielle levestandarden, er høy produktivitet. I korthet betyr det at vi bruker færre tidsenheter pr. utført stykke arbeid. Vi produserer flere varer og tjenester for hver time enn nordmenn gjorde i det gamle bondesamfunnet. Mekanisering, industrialisering og dagens digitalisering gjør at vi kan la maskinene og robotene ta de tunge løftene. De arbeider dessuten raskere. Vi har også satset på skole og utdanning, forskning og vitenskap. Vi har vært nysgjerrige og vitebegjærlige og har ikke latt oss stanse av religiøse dogmer eller utdaterte doktriner.

Kvinnene i arbeidslivet

Én faktor er fremfor alt altfor underkommunisert: Vi har høy sysselsetting utenfor hjemmet ved at halvparten av befolkningen - kvinnene - ikke er såkalt hjemmearbeidende, men er ute i samfunnet i inntektsgivende arbeid. Det har gitt et solid løft i levestandard og ført til et mer likeverdig og meningsfylt liv. Kvinner i arbeid gir økt produktivitet, og dermed høyere inntekt i husholdningene.

I andre verdensdeler er situasjonen fortsatt den at kvinner er nødvendige som arbeidskraft innenfor familiens arbeidssfære, spesielt i landbruket. Alt for mange barn fører til et kappløp mellom behov for mer av det daglige brød og for mange munner å mette.

Hva er så situasjonen i mange av de landene Norge gir bistand til? Der finner vi religiøse regler og nedarvede holdninger som holder kvinner bundet til "hjemmet", holder dem borte fra skole og utdannelse, borte fra jobber i det inntektsgivende arbeidslivet. Dagens tragiske situasjon i Afghanistan er et ekstremt eksempel, men vi finner grader og nyanser av det samme i svært mange andre land, ikke minst i den muslimske verden. 

Det er klart at dette får følger for produktiviteten i samfunnet i stort. Situasjonen i muslimske, men også andre land varierer sterkt i så måte, men en fellesnevner er lavere produktivitet fordi religiøse bøker og myndigheter ikke tillater full og likeverdig bruk av kvinners arbeidslyst og skapertrang. De blir holdt nede, holdt tilbake. Mange yrker er stengt for dem. De får ikke brukt sine evner og anlegg. De finnes ikke i sysselsettingsstatistikken og bidrar dermed ikke til "nasjonalproduktet".

Respekt og toleranse er bra, men...

Vi er lært opp til å respektere andres livssyn og religion, vi blir fortalt at toleranse skal trumfe alt. Det er "stygt" å sette spørsmålstegn ved andre folkeslags kulturelle holdninger og praksis. Det er ikke hovedsaken her. Selvsagt skal vi respektere andres valg. Men: Når andre nasjoner på denne måten har gjort sine valg og ikke tar i bruk samfunnets samlede ressurser, dvs. den kvinnelige arbeidskraften: Skal de da uten videre få bistand som kompenserer for religiøse og kulturelle holdninger som opplagt er en hemsko, et hinder for bedre helse, bedre skole og bedre levestandard?

Dersom et muslimsk samfunn velger å ikke ta i bruk kvinners arbeidskraft utenfor hjemmet, da har de gjort et valg. De har på en måte ikke ønsket høyere produktivitet, som er en sentral årsak til økt levestandard - og frihet fra sult og underernæring.

Det logiske ville være å stille reformkrav i sammenheng med norsk bistandspolitikk: Gi kvinner full adgang til arbeidslivet utenfor hjemmet som motytelse til bistand.

Unntak for krig og hungersnød

Her finnes flere nyanser, og bildet må selvsagt justeres ut fra den faktiske tilstanden på stedet: Land som er rammet av krig eller borgerkrig, eller som er lammet av tørkekatastrofer og andre naturfenomener, har mer enn nok med å overleve. Der bør norsk bistand være generøs og humanitært motivert. Men ser vi oss om, finnes det minst 20 islamske stater, mange med sharialover og religionsstyrt undertrykkelse av kvinner. Den muslimske verden utgjør noe sånt som 1,6 milliarder mennesker. Så lenge myndigheter og enkeltmennesker ikke vil "forandre seg", men tviholder på irrasjonelle lover og regler ut fra religion, så er det deres valg. Da må de imidlertid også bære konsekvensene av valgene.

Norge kan ikke hjelpe hele verden. Noen, helst alle, må også gjøre sitt ytterste for å hjelpe seg selv.