torsdag 30. januar 2020

Velkommen, informasjonsmedarbeidere

Det er ikke lett å komme med denne innrømmelsen etter 45 yrkesaktive år i presse og kringkasting, men her og nå er jeg kommet til denne konklusjonen: Det store flertall av dem som kaller seg journalister og redaktører i "main stream media" er hverken moralsk mer høyverdige, mer kunnskapsrike eller mer språkmektige enn den voksende yrkesgruppen kalt informasjonsmedarbeidere, kommunikasjonsrådgivere - pressekontakter, medierådgivere, interne og eksterne informasjonsfolk, alle som på en arbeidsgivers vegne forteller omverdenen hva virksomheten driver med, hvilken samfunnsnytte de gjør og hva kundene kan forvente seg av produkter og tjenester.
   Jeg har for lengst konkludert med at det vi i vid forstand kaller "pressen" på nett, papir eller skjerm, er inne i en dyp forfallsperiode. Derfor gjelder det for folk flest å velge seg alternativ informasjon, alternativ kunnskap og alternative vurderinger for å manøvrere i hverdagen, ta kloke valg og opptre rasjonelt. Gjerne i tillegg til, som supplement og korrektiv.

Fremragende
Et av de beste eksemplene på relevant folkeopplysning er annonsebilaget som for noen uker siden fulgte med Aftenpostens avisbud: "Norge satser på jernbanen". Det er utarbeidet av Jernbanedirektoratet og gir en innføring i hva jernbanen i Norge står for i dag, hvilke mål man arbeider mot, og hvor langt man er kommet. I en kort innledning gir jernbanedirektør Kirsti Slotsvik en presis og saklig situasjonsbeskrivelse: "Det skjer mye på jernbanen! Folk strømmer til toget som aldri før. Store byggeprosjekter pågår for å øke kapasiteten og få togene raskere fram, og nye tog leveres stadig til Norge. Det planlegges for en framtid der jernbanen vil spille en stadig viktigere rolle i lavutslippssamfunnet, og den digitale jernbanen er på full fart inn".
   Artiklene som følger, er opplysende og godt illustrert med bilder og andre grafiske virkemidler. Etter å ha lest dette bilaget vet jeg mer om den faktiske situasjonen for norsk jernbane akkurat nå, enn hundre oppslag i Aftenposten, Dagsavisen og andre aviser på papir og nett jeg er innom daglig.
   Sistnevnte har alle en "agenda", en bevisst vinkling med nøye utvalgte faktaopplysninger som skal passe inn i det bildet man ønsker å formidle til almenheten og leserne. Ofte skjer det i form av angrep, kritikk, beskyldninger og smålig sarkasme, ofte i en ideologisk eller partipolitisk hensikt.
   Av og til er det faktisk greiere med mesteparten av det som lages på vegne av en bedrift, en offentlig institusjon, en kulturarena, en reiselivsoperatør, en skole: Alle skjønner jo at disse jobber for å oppnå resultater på vegne av arbeidsgiver. Det er ærligere enn presse og medier som gir seg ut for å være noe annet enn det de er.

Den positive siden
Selvsagt vil det innledende tilfellet - Jernbanedirektoratets reklametekst - først og fremst vise fram den positive siden av jernbanens utvikling. Artiklene skal gi et bilde av det positive og byggende, gi de ansatte stolthet over den jobben de utfører, gjøre jernbaneyrkene attraktive for jobbsøkende. Jeg ser ikke noe galt i det. Vi har mer enn nok tilgang på stoff som dreier seg om pendlermisnøye, forsinkelser, påstått elendig informasjon når noe går galt, manglende fremdrift - fokus på alt som står igjen av utbygging, ikke det som er gjort og gjøres.
   De misfornøyde i det norske jernbanesamfunnet - fagforeninger styrt av det kommunistiske Rødt og andre venstrepartier, alle de som reagerer negativt mot forandringer, de som ønsker å være museumsvoktere og gå med ryggen inn i fremtiden - de har lett tilgang til main stream media, ja, en åpen dør så fort de kontakter noen av sine kompiser i radio- og TV-kanaler. Det hagler til tider med fagforeningsutspill med vikarierende argumenter. Arbeidsgiversiden blir knapt hørt eller tatt hensyn til i kommentarer, intervjuer eller nyhetsoppslag.

Kommer knapt til orde
Det er blitt slik i dagens mediehverdag at det negative har forrang fremfor det positive. Der er en klar ubalanse i dekningen av det meste av det som skjer. Banale og tabloide oppslag overdøver oss. Uttrykk som kamp, krig, krise og katastrofe dominerer, "rasende reaksjoner" er viktigere enn nøkterne forklaringer. Det gjelder å kvesse og overdrive motsetninger, mens samarbeid, omforente løsninger og kompromisser er kjedelig og gir ikke tilstrekkelige "klikk" i medienes kommersialiserte hverdagsrutiner.
   Jo, det hender at de som angripes, skulle ha svart raskere og tydeligere, fulgt en bedre kommunikasjonsstrategi. Men både private bedrifter og samfunnsinstitusjoner lærer for hver dag som går, og jeg ser at de er blitt flinkere til ikke bare å forsvare seg, men selv komme på offensiven.
   Det skjer blant annet gjennom å ansette flere informasjonsmedarbeidere, medierådgivere og søke kontakt med profesjonelle miljøer. De forbedrer sine egne hjemmesider, er mer aktiv i sosiale medier - og lager annonsebilag. For meg er ikke First House noe uhyre, det er en positiv kraft som hjelper oppdragsgivere til å formidle et budskap. Vi forstår bedre det som formidles.

Tvunget til forsvar
Mye av det som har skjedd de siste årene, er forsvarstiltak og forsvarsmekanismer. Bedrifter, konserner, de store næringsklyngene og offentlige instanser ansetter kommunikasjonsrådgivere fordi de er under angrep. De kan ikke regne med at deres svar på spørsmål, uttalelser og argumenter kommer med i en balansert sammenheng når en journalist ringer, fordi svarene blir "vridd på", tas ut av en sammenheng, blir forkortet og marginalisert til det ugjenkjennelige. Journalister som tror de er verdensmestere, har dannet seg et eget indre bilde av hvordan verden er, eller iallfall hvordan den burde være, og vinkler stoffet slik at lesere, lyttere og seere skal bli påvirket. 
   Det er ikke lenger snakk om å legge en sak frem med to eller flere sider. Det er kjedelig. Journalistene er langt fra nøytrale observatører, de er aktører i det store spillet om oppmerksomhet og påvirkning. Veldig mye er kommersielt betinget - mediebedriften skal overleve økonomisk, og man tar i bruk teknikker som for enhver pris skal fange interesse og sette agenda, slik at tiden som brukes på det og det stoffområdet kan måles etter "klikk" -  som deretter blir styrende for hva slags stoff som velges ut i neste omgang.
   Da er man ikke stort bedre enn private og offentlige selskaper som ansetter kommunikasjonsmedarbeidere.

Samfunnsoppdrag og portvokterrollen
Redaktører påberoper seg en overmåte viktig rolle når det gjelder det å kritisere styrende makter, overvåke maktglade politikere og kyniske produsenter for å oppdage og formidler tilfelle av misbruk og grov uforstand. Det er en livsviktig funksjon som er nedfelt i grunnlov og lovverk. Jeg kan ikke tenke meg et demokrati uten denne rollen.
   "Portvokterrollen" er en annen livsnerve i et temmmelig uoversiktlig mediebilde. Vi kan rett og slett ikke absorbere og sette oss inn de kaskader av nyheter og budskap som sendes i vår retning. Tiden strekker ikke til, og noen eller noe må ha som oppgave å grovsortere og til en viss grad velge for oss.
Hvordan fungerer pressens portvokterrolle i dagens situasjon? Jeg gikk for moro skyld gjennom tre-fire eksemplarer av hva "main stream media" pluss radio og TV lot slippe gjennom porten her en dag. Det dreide seg om riksmedier.
   Hva hadde jeg egentlig interesse av, hva var nyttig for meg og andre hverdagsmennesker, hvilke tanker ble formidlet som gjør meg til et bedre menneske?
   Resultatet var mer enn nedslående. Bare en brøkdel av det som nådde øye og øre var egentlig relevant. Mye var infotainment, andre budskap bare vulgært pjatt og kun egnet til gjesp. Veldig mye stoff dreide seg om bakenforliggende kommersielle motiver, forsøk på å gjøre seg lekker overfor annonsører. NRK burde - i prinsippet - stå i en spesiell situasjon her. Men også den institusjonen er påvirket av kampen om oppmerksomheten, krigen om seer- og lyttertall.

Uselvstendige mennesker
Gang på gang blir undertegnede - og der er jeg ikke alene - slått av hvor uselvstendig journalister og redaktører opptrer - hvordan de aller fleste jager i flokk, svømmer i stim, ikke tør skille seg ut. Selvsagt kan mange journalister være bundet av formålsparagrafer, en skreven eller uskreven redaksjonell linje, noe som ligger i veggene i mediehuset. Man påvirkes også av kollegakommentarer, reaksjoner i kantina, i medarbeidernes sosiale sammenhenger.
   Men altfor mye er bundet opp i medienes sporhunder, i organer og personer man liksom ser opp til og følger nærmest blindt. Det blir mye etteraping, sitater uten kilde - man vil jo fremstå som et selvstendig tenkende menneske, men er det i realiteten ikke. Noen man ser opp til, setter agenda. Og så følger man flokken i jaget. Noen der ute er dømt til å være skurker, andre hylles som helter. Enkelt og sort-hvitt.

Ansett flere
For min del kan de som er avhengig av kommunikasjon med omverdenen, gjerne ansette eller knytte til seg flere informasjonsmedarbeidere som kan norsk  språk, har formidlingsevne og som kjenner virkeligheten fra en annen vinkel. De som leser, lytter og ser vet godt hvor budskapet kommer fra og sørger for å legge til og trekke fra, agere kritisk og skeptisk.
   Ingen i dagens Norge får et fullgodt bilde av nasjonale begivenheter eller verdenssituasjonen ved bare å følge "main stream". Det er viktig å gå til kildene, lese hjemmesider og blogger og skaffe seg et nyansert bilde av den faktiske situasjonen. Før klarte man seg med lokalavisa og den ene riksavisen, litt radio og fjernsyn - til venstre eller høyre. I dag svikter dette systemet av portvoktere og veiledere.
   Sosiale medier er fortsatt et nødvendig korrektiv. Alt for mye oppmerksomhet er rettet mot bøllete uttalelser, manglende folkeskikk og hatefulle ytringer. Det skal man reagere mot. Men der ute på Facebook, Twitter og Instagram og flere andre kanaler foregår det faktisk også gode debatter, reflekterte meninger, gode innspill. Så ser man i tillegg hvordan andre har det, hvordan de oppfatter ting, hva som betyr noe i dagliglivet. Jeg har mange diskusjoner gående, og lærer noe hele tiden.

tirsdag 21. januar 2020

En dårlig dag for Jonas Gahr Støre

Mandag 20. januar 2020 ble en begivenhetsrik dato i norsk politisk historie. Noen virkelig stor dramatikk er det likevel ikke tale om: At et politisk parti forlater en samarbeidsregjering, men samtidig ikke truer med å felle den, gir ikke de store rystelser. Erna Solberg fortsetter som statsminister, gjør ommøbleringer og utnevner nye statsråder, noe som øker den politiske interessen blant folk flest. Hun styrer videre på en felles plattform som ble forhandlet frem på Granavolden og som fire partier skrev under på. Vi får en stabil, forutsigbar regjering frem til stortingsvalget i 2021.
   Den politiske plattformen inneholder ikke en detaljert liste over mange konkrete saker, men hovedretningen er klar. En borgerlig regjering skal føre en borgerlig politikk, muligens noe utvannet og grå, men likevel med avtrykk fra samtlige fire partier.
   Hva skjer nå? Det skulle ikke forundre meg om Venstre og KrF får økt tilslutning slik at de kommer velberget over sperregrensen på 4 prosent. Nå har de ikke lenger noe forklaringsproblem overfor sine velgere. En del av dem kan komme ned fra gjerdet. De to partiene sitter nå i regjering med Høyre, ikke Fremskrittspartiet, hvilket var et primært ønske i 2017. Det kan bli enda større gjennomslag for Venstres og Kristelig Folkepartis hjertesaker. Statsministeren kan forhandle med andre partier i Stortinget om flertall basert på kompromisser i enkeltsaker der Frp vender ryggen til.
   Mandag 20. januar 2020 ble en dårlig dag for Jonas Gahr Støre. Plutselig er det kommet mer dynamikk inn i de politiske prosessene. Støre hadde nok sett for seg en parademarsj mot statsministerboligen. Nå er utfallet av neste års valg slett ikke så sikkert lenger. Fremskrittspartiet vil helt sikkert stige på meningsmålingene. Dersom både Venstre og KrF kryper over sperregrensen, utløser det langt flere stortingsmandater. En ny borgerlig valgseier er innen rekkevidde.
   Selvsagt finnes det snublesteiner videre fremover. Fremskrittspartiet vil selge seg dyrt i alle enkeltsaker som er avhengig av partiets støtte. Man vil fortsatt forlange å få sette sitt stempel på regjeringens politikk. På den annen side kommer partiet ikke bort fra at partileder Siv Jensen har satt sin signatur under avtalen på Granavolden.
   Arbeiderpartiets leder kunne puste lettet ut i går fordi han ikke ble tvunget til å overta regjeringsansvaret men styre mot et borgerlig flertall. Han kan heller ikke regne med at Senterpartiet vil være en selvsagt regjeringspartner på rødgrønn side  etter valget i 2021. Tvert imot er det en mulighet for at vi får regjeringer som minner om 60- og 70-årenes borgerlige samarbeid.
   Vi går en spennende tid i møte.

torsdag 9. januar 2020

En fredsforstyrrer "tatt ut"

For alle som er opptatt av våpenhvile, fred og økonomisk utvikling i Midt-Østen, var nyheten om generalmajor Quasem Soleimanis død en gladmelding. Få enkeltpersoner i denne del av verden har vært ansvarlig for så mange terrorangrep og leverandør av krigsmateriell og ideologisk støtte til bevegelser som stifter uro og driver undergravende virksomhet i Irak, Libanon og Gaza. Soleimani drev fordekt krig gjennom militante grupper som Hamas i Gaza, Hizbollah i Libanon, og på Irans vegne støttet han det brutale Assad-regimet i Syria - alt i forståelse med preste-diktaturet i Iran.
   Hans milits sto åpenbart bak angrepet på den amerikanske ambassaden i Teheran. I tillegg er amerikanske styrker angrepet 11 ganger i løpet av noen få måneder. Spesielt agrepet mot den amerikanske ambassaden var alvorlig, for en ambassade er å betrakte som terrirotoriet til det landet ambassaden representerer. Dersom det samme skjedde med en norsk ambassade, ville det være ensbetydende med et angrep mot Norge.

Et tap for Iran
President Trump og hans regjering og sikkerhetsrådgivere hadde fått nok, og sørget for å rydde den forhatte generalen av veien. Han kan selvsagt erstattes, men ikke med en person som har de samme egenskapene og ressursene og med de samme gode forbindelsene til Irans autoritære religiøse og verdslige toppsjikt.
   Vi ser nå ganske klart at det ikke er Israel som er problemet i det kaotiske Midtøsten. Det er Iran som står bak det meste av uroen - pluss tyrannen Assad i Syria, som nådeløst har drept hundretusener av sine landsmenn siden 2014 og drevet millioner på flukt. Heller ikke han har kunnet drive sin brutale innbyrdeskrig og undertrykking av ethvert demokratisk initiativ uten støtte fra Iran.

Putin-propaganda i Norge
I forrige blogg pekte jeg på den ideologiske dreiningen som for tiden finner sted i Aftenposten under den nyansatte Trine Eilertsen som sjefredaktør. Hun åpnet for et Putin-propaganda-innlegg under Debatt og Meninger 4. januar - et innlegg proppfullt av løgn og fordreininger forfattet av bl.a. den spiondømte landsforræderen Arne Treholt.
   Selv Aftenposten kunne ikke la den famøse kronikken bli stående uimotsagt. Men avisen har tilsynelatende for tiden ingen egne ansatte som er i stand til å svare opp løgnpropagandaen fra Russlands lakeier og apologeter. Eller man har ingen kommentatorer som ønsket å forsvare Norge, NATO og Vesten i dette spørsmålet. Så tyr man til den utmerkede Kjell Dragnes - avisens tidligere Moskva-korrespondent og utenriksredaktør. Han gjorde en glimrende jobb i tilsvaret tirsdag 7. januar. Treholt og en som kaller seg professor ved Moskva-institusjonen "Higher School of Economics" blir satt ettertrykkelig på plass.

Intet nytt fra østfronten
Påstandene fra Treholt og Diesen er slett ikke nye. Tidligere Sovjetuninen og nå Russland har igjen og igjen forsøkt å få oss til å tro at Moder Russland er innringet av fiender som når som helst kan tenke seg å invadere og ødelegge fedrelandet ("Moder Russland"). USA er hovedfienden. Norge er med i fiendebildet. Faktum er imidlertid: Norge har, til tross for NATO-medlemskapet, lagt egendefinerte sikkerhetsmessige restriksjoner på seg selv ved å erklære seg atomvåpenfritt og ikke tillate andre lands baser på norsk jord i fredstid. Det må være mer enn nok som beroligelse. Både i 1949 og i 2020.
   Dessuten: Dersom Vesten og NATO-landene virkelig hadde fiendtlige hensikter mot Russland - hvorfor gjorde man ikke fremstøt på 1990-tallet da Sovjet/Russland lå med brukket rygg etter økonomisk og miltær kollaps, da Russland var svakt og ubeskyttet, velstanden sank og fattigdommen bredte om seg? I stedet rustet så godt som alle NATO-land ned.

På den andre siden
Hva har skjedd og hva skjer på den andre siden av grensen? Mens NATO-land, spesielt Norge, altså rustet ned til nærmest et symbolforsvar på 1990-tallet og frem til Solbergregjeringen tok over i 2013, har utviklingen gått i stikk motsatt retning på russisk side i nord. Putin startet en storstilt opprustning og modernisering av landets krigsmaskin fra 2010, og har brukt 4.000 milliarder kroner for dette formålet. Imperiemakten Russland har skaffet seg flere ubåter, overflatefartøyer og fly, større og mer effektive landstridskrefter tett opptil norskegrensen. Det er særlig foruroligende at det er bygget opp en stor kapasitet for kombinerte angrepsoperasjoner på land - og ikke minst landgangsoperasjoner fra sjøsiden. Man skal ikke kaste mange blikk på kartet før en forstår at disse styrkene bare har ett mulig innsatsområde: Norskekysten.

Angrep på sivilsamfunnet
Også listige angrep mot det norske sivilsamfunnet er på gang: Med jevne mellomrom, og alltid når det øves i nord - langt fra russergrensen - setter russerne inn jammeoperasjoner som skaper ikke bare problemer, men alvorlige kriser for norsk sykehus- og ambulanseberedskap som får sine GPS-signaler forstyrret. Dette er en bevisst fiendtlig handling.
   Som Dragnes ganske riktig skriver: Treholts og Diesens synspunkter er ren desinformasjon og helt i tråd med de russiske myndighetenes ensrettede nyhetsformidling og trollfabrikkenes lyssky virksomhet.

søndag 5. januar 2020

Aftenpostens vei mot venstre

Det har vært redaktørskifte i Aftenposten, Norges største abonnementsavis. Mediehuset Schibsted under Tinius-stiftelsen har fortsatt betydelig innflytelse i norsk politikk og samfunnsliv, selv om troverdigheten nok er svekket i forhold til avisens status i det vi kan kalle etterkrigstiden. Før årtusenskiftet og frem til røde Hilde Haugsgjerds redaktørperiode mellom 2009 og 2013 var det stort sett opplest og vedtatt at det som var trykket i Aftenposten sto til troende. Berømt var slagordet "solid grunnlag for egne meninger". Journalistikken var saklig og viste vilje til objektivitet. Skillet mellom nyheter, reportasjer og andre journalistiske uttrykksformer på den ene siden, og kommentarer på den andre, var tydelig. Utvalget av stoffområder, utenom hendelsesnyheter, var variert og relevant. Portvokterrollen ble ivaretatt. Kommentarene egnet til å nikke anerkjennende til - for det meste.

Synkende kvalitet
Språklig var avisen forbilledlig, og korrekturfeil, direkte gale faktaopplysninger og misforståelser en sjeldenhet. De siste tiårene har vi imidlertid kunnet observere en tendens til synkende kvalitet. I perioder er det ikke gått en eneste avisdag uten korreksjoner og "presiseringer". Det har delvist sammenheng med at korrekturleserne forsvant sammen med røde regnskapstall, og journalistene selv, noen ganske unge og uerfarne og ikke spesielt språkmektige, har fått et personlig ansvar for kvalitetssikring av alle sider ved en artikkel - juridisk, etisk, språklig. Det er dessuten blitt færre utegående journalister og korrespondenter, og desto flere kommentatorer - synsere som aldeles ikke er til stede der tingene faktisk skjer. De er billigere i drift enn reportere som drar ut for å hente inn nyhetene. Vi trenger egentlig ikke så mange til å mene noe for oss.

Grønne tall gir redaksjonell frihet
Forfallet  har naturligvis en økonomisk bakgrunn - annonsører har valgt andre kanaler til forbrukerne enn papiravisene. Sosiale nye medier, der forbrukerne faktisk befinner seg, har overtatt inntektene via sine teknologiske plattformer. Ikke rart at Aftenposten har vært "i krig" med kjemper som Facebook, Twitter og Google. Glem for et øyeblikk alle påstander om hvor farlig de teknologiske plattformene er for ytringsfrihet, samfunnsdebatt og etikk - dette dreier seg i like stor grad om kommersielle egeninteresser. Men man gjemmer sine motiver bak prinsipper og vikarierende argumentasjon.
   Den avgående sjefredaktør Espen Egil Hansen har gjort en stor og suksessrik innsats siden 2013 for å rette opp økonomien gjennom moderne digitaliseringsverktøy og -metoder. Aftenposten går nå med overskudd så det holder. Som redaktør har han imidlertid vært lite synlig. Det virker som om hver enkelt avdeling har fått styre og utvikle seg selv. Det gjelder også ansettelser.

Har noe i ermet
Den nye sjefredaktøren Trine Eilertsen har etter eget utsagn ingen planer om å gjøre de store, fundamentale endringene. I hvert fall ikke til å begynne med. Hun kom til Oslo og Akersgaten som et friskt pust fra Vestlandet (Bergens Tidende) for fem år siden, og hadde muligheten til å "se ting utenfra". Der var faktisk noen anslag til mild kritikk av Oslo-eliten og dens lukkede nettverk, særlig på det kulturelle feltet, men også stammefellesskapet blant de politiske journalistene. Hun fant miljøet en smule trangt. Alle kjente alle, eliten omgikkes hverandre både faglig og vennskapelig - og da er veien kort til følelsesmessig inhabilitet. Det ble med det. Man får en følelse av at hun har tilpasset seg.

Bort fra det liberalkonservative
Det er på det politiske og ideologiske område Aftenposten imidlertid har endret seg mest under marsjen de siste 25 årene. Lenge levde avisen opp til formålsparagrafen om at journalistikken skulle ha forankring "i et liberalkonservativt samfunnssyn". Den forankringen følger avisens journalister, kommentatorer og redaktører bare i begrenset utstrekning nå, så forsåvidt ville det være redelig om dette punktet ble fjernet helt. Eilertsen sier da også i et tiltredelsesintervju at hun ikke synes formålsparagrafen er "veldig velformulert". Hun vil se på om det er naturlig å endre den.
   I hvilken retning, kan man spørre? Svaret er helt sikkert: Bort fra det liberalkonservative, en enda mer markant  glidning i retning  det ulne sosialdemokratiske og trendy "grønne". I så fall endres kartet etter terrenget - den faktiske journalistikken som utøves til daglig.

MDG`s hofforgan
Men i enda større grad vil nok sjefredaktøren måtte knele for hærskaren av MDG-journalister som har hatt nakketaket på redaktørene i ganske mange år allerede. De har fått boltre seg fritt. Vi som ser tingene utenfra, ser også hvor effektivt debattredaktøren har holdt andres meninger på en armlengdes avstand hva gjelder miljø- og klimaspørsmål, en streng og rettferdig flyktningpolitikk og en fortsatt sterk olje- og gassektor. Avisen har vært en mester i å kringkaste og fyre opp under alt det skambelagte som har ridd denne nasjonen det siste året. Dessuten må man være professor emeritus, generalsekretær i organisasjoner med mange medlemmer, aktive rikspolitikere eller lobbyister for naturvern og klimainstitusjoner for å få adgangskort til spaltene. Med noen få, usynlige unntak - for liksom å flagge ytringsfrihet.

Fra individet til kollektivet?
Siste del av Aftenpostens formålsparagraf dreier seg om å "støtte det sosiale og kulturelle fellesansvaret". Jeg regner med større vektlegging av dette punktet under Trine Eilertsen, med den konsekvens at "fellesskapsløsninger" og ikke de private løsningene skal ha forrang i nyheter, reportasjer og kommentarer. Oppsummert: Trine Eilertsens inntog som toppredaktør vil, slik jeg ser det, føre til enda mer venstredreining i Norges største abonnementsavis og i et mediehus som satser tungt på digitale plattformer - med NRK som suksessrikt forbilde. Jeg aner hva vi har i vente.
   For mange av Aftenpostens journalister vil endringer i formålsparagrafen helt sikkert fremstå som en stor frigjøring. De vil kunne boltre seg friere med sitt sosialdemokratiske vassaue. Det kollektive vil trumfe individet og forsvaret for den personlige friheten. Andre medarbeidere, som tross alt har vokst opp med de liberalkonservative refleksene i ryggmargen, vil med sorg måtte erkjenne at deres tid er ute - noen av deres kolleger ble skjøvet ut allerede i Haugsgjerd-tiden. Tilsynelatende av regnskapsmessige årsaker. De eldste, og noen av de aller dyktigste, måtte gå først.

Opposisjonsorgan?
I så fall betyr det at det norske samfunnet har mistet siste rest av en "borgerlig", ikkesosialistisk avis, som på noen områder har hatt synspunkter på lederplass og ellers i journalistisk praksis som forsiktigvis  har støttet de store linjene i Solbergregjeringenes program og politikk. Da finnes ikke lenger en eneste større dagsavis i vårt land på den liberalkonservative siden. Hvilke konsekvenser det får både på kort og lang sikt, er det verdt å reflektere over. Høyre har all grunn til å være bekymret over det som skjer. Amedia - Arbeiderpressen - har effektivt skaffet seg eierskap og kontroll over et 80-talls lokal- og regionaviser, og både redaktøransettelser, ansettelser av journalister og formålsparagrafer har dreid mot venstre. Der finnes knapt noen "borgerlige" aviser i Norge lenger.
   Så ser de av oss som både har hatt sin arbeidsplass i norske medier gjennom hele yrkeslivet, og lest mange aviser i det daglige, at kvaliteten på innholdet har endret seg i takt med de sosiale medienes inntogsmarsj. Aftenposten, og andre,  benytter seg stadig mer av effektive virkemidler hentet fra Facebook, Twitter, Instagram og YouTube: Vekt på følelser, ikke fornuft, korte, kraftige meningsytringer, sterke menneskelige opplevelser som fremstilles som representative for samfunnsutviklingen, ordbruk hentet fra krigsretorikk og propaganda: Fremstillinger som skjerper motsetningene i samfunnet og øker polariseringen. Nyansene som er forsvunnet, språket som er blitt fattigere - vi nærmer oss et vokabular som kan betegnes som Cockney-norsk i pressen. Kombinert med det veldig enkle og tabloide, de store bildene fremfor tekst med med presis mening og relevant innhold.

Forsvarskritisk
Noen av oss har observert at Aftenposten lenge har vært blant landets mest forsvarskritiske aviser. Ikke forsvarsfiendtlig, men -kritisk. Ingen store avgjørelser eller langsiktige vedtak er funnet gode nok for avisens journalister og redaktører. Det er alltid noe som ikke fungerer, som mangler. Vi bør ikke ha tro på forsvaret av Norge. Beredskapen er visstnok elendig, forsvarsevnen er ikke verdt pengene. Med mange små drypp gjennom år bidrar det til å svekke nordmenns forsvars-vilje. Avisen er gått foran i kritikk av kampflyinnkjøp, av basekonsentrasjoner, av NATO-soldater på trening og øvelser. Ikke alltid med rene ord på lederplass, men ved å slippe til en hærskare av kritikere som enten ønsker å svekke landets forsvarskraft eller som har andre motiver for kritikken (les: distriktspolitikk, styrking av egen foresvarsgren på bekostning av de andre). Personlige karrierehensyn.

Treholt inn i varmen
Lørdag 4. januar kommer et stort oppslått debattinnlegg av den spiondømte landsforræderen Arne Treholt og en norsk  professor i Moskva. De mener Norge må orientere seg bort fra dagens forsvars- og sikkerhetspolitiske linje og lytte mer til hva Putin-Russland mener om verdenssituasjonen og Norge som nabo og "flankeland". Oppslagets karakter er neppe tilfeldig, og det kommer noen få dager etter redaktørskiftet i avisen. Eilertsen må ha godkjent dette. Jeg tolker det som et forsøk på å rehabilitere Treholt, og en invitasjon til debatt om Norges alliansetilknytning og andre store geopolitiske spørsmål der oppbrudd og nyorientering er satt på dagsorden. Det er lurt og lettvint å gjøre dette mens vi har  en upopulær president i Washington.

Bort og vekk med Soleimani
Det vellykkede amerikanske forkjøpsangrepet mot den iranske sjefsterroristen og fredsforstyrreren Quasem Soleimani burde i en normal Aftenposten-sammenheng ha utløst en helt annen reaksjon enn de nærmest heltedyrkende oppslagene i avisen. Generalmajoren i den brutale og undertrykkende revolusjonsgarden og sjefen for Quadsmilitsen står bak fordekt krig og terrorisme både i Irak og andre land, ikke minst rettet mot Libanon og Israel. Aftenposten har visst ikke fått med seg at den iranske generalen befant seg i Irak den for ham skjebnesvangre dagen. Hva har en iransk general i Irak å gjøre - på fremmed territorium? Senere er det lagt vekt på hans militsgruppers demonstrasjoner mot den amerikanske ambassaden, mens man behendig har unngått alle de tusener gledesytringer blant irakere som jublet over den forhatte generalens død.

Oppsummert uke
På en og samme uke har Aftenposten ikke bare sluppet en Treholt inn i avisens varmestue og gitt ryggstøtte til en grunnleggende anti-NATO og anti-USA-debatt på Putins premisser, avisens nye redaktør vektlegger åpenbart også helt andre sider av Midtøsten-politikken enn hva man kunne forvente av et "liberalkonservativt" organ. Den russiske ambassaden i Oslo har hatt en god uke etter nyttår.
   Etter 60 års daglig lesning av Aftenposten er jeg i tenkeboksen. Trenger jeg egentlig å lese avisen for å være orientert? Der finnes så absolutt alternativer, og ikke nødvendigvis i main stream media. Nettaviser og nettsteder knyttet til LO, NHO, regjeringen og departementene, de politiske partiene, olje- og gassektoren, Forsvaret, bankene, eiendomsmeglerne, kulturinstitusjonene, samferdselsaktørene og en hærskare andre er så absolutt et fullverdig alternativ.
   Så vet jeg at jeg vil savne noe og noen .- blant andre Frank Rossavik. Jeg leste ham med interesse og respekt i hans tid i Morgenbladet. Da han flyttet over til Aftenposten, sa jeg opp Morgenbladet. Aftenpostens faste kommentatorer kan jeg fint klare meg uten.