Velkommen, informasjonsmedarbeidere

Det er ikke lett å komme med denne innrømmelsen etter 45 yrkesaktive år i presse og kringkasting, men her og nå er jeg kommet til denne konklusjonen: Det store flertall av dem som kaller seg journalister og redaktører i "main stream media" er hverken moralsk mer høyverdige, mer kunnskapsrike eller mer språkmektige enn den voksende yrkesgruppen kalt informasjonsmedarbeidere, kommunikasjonsrådgivere - pressekontakter, medierådgivere, interne og eksterne informasjonsfolk, alle som på en arbeidsgivers vegne forteller omverdenen hva virksomheten driver med, hvilken samfunnsnytte de gjør og hva kundene kan forvente seg av produkter og tjenester.
   Jeg har for lengst konkludert med at det vi i vid forstand kaller "pressen" på nett, papir eller skjerm, er inne i en dyp forfallsperiode. Derfor gjelder det for folk flest å velge seg alternativ informasjon, alternativ kunnskap og alternative vurderinger for å manøvrere i hverdagen, ta kloke valg og opptre rasjonelt. Gjerne i tillegg til, som supplement og korrektiv.

Fremragende
Et av de beste eksemplene på relevant folkeopplysning er annonsebilaget som for noen uker siden fulgte med Aftenpostens avisbud: "Norge satser på jernbanen". Det er utarbeidet av Jernbanedirektoratet og gir en innføring i hva jernbanen i Norge står for i dag, hvilke mål man arbeider mot, og hvor langt man er kommet. I en kort innledning gir jernbanedirektør Kirsti Slotsvik en presis og saklig situasjonsbeskrivelse: "Det skjer mye på jernbanen! Folk strømmer til toget som aldri før. Store byggeprosjekter pågår for å øke kapasiteten og få togene raskere fram, og nye tog leveres stadig til Norge. Det planlegges for en framtid der jernbanen vil spille en stadig viktigere rolle i lavutslippssamfunnet, og den digitale jernbanen er på full fart inn".
   Artiklene som følger, er opplysende og godt illustrert med bilder og andre grafiske virkemidler. Etter å ha lest dette bilaget vet jeg mer om den faktiske situasjonen for norsk jernbane akkurat nå, enn hundre oppslag i Aftenposten, Dagsavisen og andre aviser på papir og nett jeg er innom daglig.
   Sistnevnte har alle en "agenda", en bevisst vinkling med nøye utvalgte faktaopplysninger som skal passe inn i det bildet man ønsker å formidle til almenheten og leserne. Ofte skjer det i form av angrep, kritikk, beskyldninger og smålig sarkasme, ofte i en ideologisk eller partipolitisk hensikt.
   Av og til er det faktisk greiere med mesteparten av det som lages på vegne av en bedrift, en offentlig institusjon, en kulturarena, en reiselivsoperatør, en skole: Alle skjønner jo at disse jobber for å oppnå resultater på vegne av arbeidsgiver. Det er ærligere enn presse og medier som gir seg ut for å være noe annet enn det de er.

Den positive siden
Selvsagt vil det innledende tilfellet - Jernbanedirektoratets reklametekst - først og fremst vise fram den positive siden av jernbanens utvikling. Artiklene skal gi et bilde av det positive og byggende, gi de ansatte stolthet over den jobben de utfører, gjøre jernbaneyrkene attraktive for jobbsøkende. Jeg ser ikke noe galt i det. Vi har mer enn nok tilgang på stoff som dreier seg om pendlermisnøye, forsinkelser, påstått elendig informasjon når noe går galt, manglende fremdrift - fokus på alt som står igjen av utbygging, ikke det som er gjort og gjøres.
   De misfornøyde i det norske jernbanesamfunnet - fagforeninger styrt av det kommunistiske Rødt og andre venstrepartier, alle de som reagerer negativt mot forandringer, de som ønsker å være museumsvoktere og gå med ryggen inn i fremtiden - de har lett tilgang til main stream media, ja, en åpen dør så fort de kontakter noen av sine kompiser i radio- og TV-kanaler. Det hagler til tider med fagforeningsutspill med vikarierende argumenter. Arbeidsgiversiden blir knapt hørt eller tatt hensyn til i kommentarer, intervjuer eller nyhetsoppslag.

Kommer knapt til orde
Det er blitt slik i dagens mediehverdag at det negative har forrang fremfor det positive. Der er en klar ubalanse i dekningen av det meste av det som skjer. Banale og tabloide oppslag overdøver oss. Uttrykk som kamp, krig, krise og katastrofe dominerer, "rasende reaksjoner" er viktigere enn nøkterne forklaringer. Det gjelder å kvesse og overdrive motsetninger, mens samarbeid, omforente løsninger og kompromisser er kjedelig og gir ikke tilstrekkelige "klikk" i medienes kommersialiserte hverdagsrutiner.
   Jo, det hender at de som angripes, skulle ha svart raskere og tydeligere, fulgt en bedre kommunikasjonsstrategi. Men både private bedrifter og samfunnsinstitusjoner lærer for hver dag som går, og jeg ser at de er blitt flinkere til ikke bare å forsvare seg, men selv komme på offensiven.
   Det skjer blant annet gjennom å ansette flere informasjonsmedarbeidere, medierådgivere og søke kontakt med profesjonelle miljøer. De forbedrer sine egne hjemmesider, er mer aktiv i sosiale medier - og lager annonsebilag. For meg er ikke First House noe uhyre, det er en positiv kraft som hjelper oppdragsgivere til å formidle et budskap. Vi forstår bedre det som formidles.

Tvunget til forsvar
Mye av det som har skjedd de siste årene, er forsvarstiltak og forsvarsmekanismer. Bedrifter, konserner, de store næringsklyngene og offentlige instanser ansetter kommunikasjonsrådgivere fordi de er under angrep. De kan ikke regne med at deres svar på spørsmål, uttalelser og argumenter kommer med i en balansert sammenheng når en journalist ringer, fordi svarene blir "vridd på", tas ut av en sammenheng, blir forkortet og marginalisert til det ugjenkjennelige. Journalister som tror de er verdensmestere, har dannet seg et eget indre bilde av hvordan verden er, eller iallfall hvordan den burde være, og vinkler stoffet slik at lesere, lyttere og seere skal bli påvirket. 
   Det er ikke lenger snakk om å legge en sak frem med to eller flere sider. Det er kjedelig. Journalistene er langt fra nøytrale observatører, de er aktører i det store spillet om oppmerksomhet og påvirkning. Veldig mye er kommersielt betinget - mediebedriften skal overleve økonomisk, og man tar i bruk teknikker som for enhver pris skal fange interesse og sette agenda, slik at tiden som brukes på det og det stoffområdet kan måles etter "klikk" -  som deretter blir styrende for hva slags stoff som velges ut i neste omgang.
   Da er man ikke stort bedre enn private og offentlige selskaper som ansetter kommunikasjonsmedarbeidere.

Samfunnsoppdrag og portvokterrollen
Redaktører påberoper seg en overmåte viktig rolle når det gjelder det å kritisere styrende makter, overvåke maktglade politikere og kyniske produsenter for å oppdage og formidler tilfelle av misbruk og grov uforstand. Det er en livsviktig funksjon som er nedfelt i grunnlov og lovverk. Jeg kan ikke tenke meg et demokrati uten denne rollen.
   "Portvokterrollen" er en annen livsnerve i et temmmelig uoversiktlig mediebilde. Vi kan rett og slett ikke absorbere og sette oss inn de kaskader av nyheter og budskap som sendes i vår retning. Tiden strekker ikke til, og noen eller noe må ha som oppgave å grovsortere og til en viss grad velge for oss.
Hvordan fungerer pressens portvokterrolle i dagens situasjon? Jeg gikk for moro skyld gjennom tre-fire eksemplarer av hva "main stream media" pluss radio og TV lot slippe gjennom porten her en dag. Det dreide seg om riksmedier.
   Hva hadde jeg egentlig interesse av, hva var nyttig for meg og andre hverdagsmennesker, hvilke tanker ble formidlet som gjør meg til et bedre menneske?
   Resultatet var mer enn nedslående. Bare en brøkdel av det som nådde øye og øre var egentlig relevant. Mye var infotainment, andre budskap bare vulgært pjatt og kun egnet til gjesp. Veldig mye stoff dreide seg om bakenforliggende kommersielle motiver, forsøk på å gjøre seg lekker overfor annonsører. NRK burde - i prinsippet - stå i en spesiell situasjon her. Men også den institusjonen er påvirket av kampen om oppmerksomheten, krigen om seer- og lyttertall.

Uselvstendige mennesker
Gang på gang blir undertegnede - og der er jeg ikke alene - slått av hvor uselvstendig journalister og redaktører opptrer - hvordan de aller fleste jager i flokk, svømmer i stim, ikke tør skille seg ut. Selvsagt kan mange journalister være bundet av formålsparagrafer, en skreven eller uskreven redaksjonell linje, noe som ligger i veggene i mediehuset. Man påvirkes også av kollegakommentarer, reaksjoner i kantina, i medarbeidernes sosiale sammenhenger.
   Men altfor mye er bundet opp i medienes sporhunder, i organer og personer man liksom ser opp til og følger nærmest blindt. Det blir mye etteraping, sitater uten kilde - man vil jo fremstå som et selvstendig tenkende menneske, men er det i realiteten ikke. Noen man ser opp til, setter agenda. Og så følger man flokken i jaget. Noen der ute er dømt til å være skurker, andre hylles som helter. Enkelt og sort-hvitt.

Ansett flere
For min del kan de som er avhengig av kommunikasjon med omverdenen, gjerne ansette eller knytte til seg flere informasjonsmedarbeidere som kan norsk  språk, har formidlingsevne og som kjenner virkeligheten fra en annen vinkel. De som leser, lytter og ser vet godt hvor budskapet kommer fra og sørger for å legge til og trekke fra, agere kritisk og skeptisk.
   Ingen i dagens Norge får et fullgodt bilde av nasjonale begivenheter eller verdenssituasjonen ved bare å følge "main stream". Det er viktig å gå til kildene, lese hjemmesider og blogger og skaffe seg et nyansert bilde av den faktiske situasjonen. Før klarte man seg med lokalavisa og den ene riksavisen, litt radio og fjernsyn - til venstre eller høyre. I dag svikter dette systemet av portvoktere og veiledere.
   Sosiale medier er fortsatt et nødvendig korrektiv. Alt for mye oppmerksomhet er rettet mot bøllete uttalelser, manglende folkeskikk og hatefulle ytringer. Det skal man reagere mot. Men der ute på Facebook, Twitter og Instagram og flere andre kanaler foregår det faktisk også gode debatter, reflekterte meninger, gode innspill. Så ser man i tillegg hvordan andre har det, hvordan de oppfatter ting, hva som betyr noe i dagliglivet. Jeg har mange diskusjoner gående, og lærer noe hele tiden.