En dårlig dag for Jonas Gahr Støre

Mandag 20. januar 2020 ble en begivenhetsrik dato i norsk politisk historie. Noen virkelig stor dramatikk er det likevel ikke tale om: At et politisk parti forlater en samarbeidsregjering, men samtidig ikke truer med å felle den, gir ikke de store rystelser. Erna Solberg fortsetter som statsminister, gjør ommøbleringer og utnevner nye statsråder, noe som øker den politiske interessen blant folk flest. Hun styrer videre på en felles plattform som ble forhandlet frem på Granavolden og som fire partier skrev under på. Vi får en stabil, forutsigbar regjering frem til stortingsvalget i 2021.
   Den politiske plattformen inneholder ikke en detaljert liste over mange konkrete saker, men hovedretningen er klar. En borgerlig regjering skal føre en borgerlig politikk, muligens noe utvannet og grå, men likevel med avtrykk fra samtlige fire partier.
   Hva skjer nå? Det skulle ikke forundre meg om Venstre og KrF får økt tilslutning slik at de kommer velberget over sperregrensen på 4 prosent. Nå har de ikke lenger noe forklaringsproblem overfor sine velgere. En del av dem kan komme ned fra gjerdet. De to partiene sitter nå i regjering med Høyre, ikke Fremskrittspartiet, hvilket var et primært ønske i 2017. Det kan bli enda større gjennomslag for Venstres og Kristelig Folkepartis hjertesaker. Statsministeren kan forhandle med andre partier i Stortinget om flertall basert på kompromisser i enkeltsaker der Frp vender ryggen til.
   Mandag 20. januar 2020 ble en dårlig dag for Jonas Gahr Støre. Plutselig er det kommet mer dynamikk inn i de politiske prosessene. Støre hadde nok sett for seg en parademarsj mot statsministerboligen. Nå er utfallet av neste års valg slett ikke så sikkert lenger. Fremskrittspartiet vil helt sikkert stige på meningsmålingene. Dersom både Venstre og KrF kryper over sperregrensen, utløser det langt flere stortingsmandater. En ny borgerlig valgseier er innen rekkevidde.
   Selvsagt finnes det snublesteiner videre fremover. Fremskrittspartiet vil selge seg dyrt i alle enkeltsaker som er avhengig av partiets støtte. Man vil fortsatt forlange å få sette sitt stempel på regjeringens politikk. På den annen side kommer partiet ikke bort fra at partileder Siv Jensen har satt sin signatur under avtalen på Granavolden.
   Arbeiderpartiets leder kunne puste lettet ut i går fordi han ikke ble tvunget til å overta regjeringsansvaret men styre mot et borgerlig flertall. Han kan heller ikke regne med at Senterpartiet vil være en selvsagt regjeringspartner på rødgrønn side  etter valget i 2021. Tvert imot er det en mulighet for at vi får regjeringer som minner om 60- og 70-årenes borgerlige samarbeid.
   Vi går en spennende tid i møte.