Lav oljepris er bra

OPEC-møtet i dag vedtok ikke kutt i oljeproduksjonen, og godt er det. Oljeprisen på verdensmarkedet vil forbli lav, kanskje enda lavere. Det er godt nytt for Norge og norsk økonomi på sikt, det er bra for Europa som sliter med ettervirkningene av finanskrise, uansvarlig stor statsgjeld og oppblåste, ikke bærekraftige velferdsbudsjetter og pensjonsordninger. Og det er bra for utviklingsland som strever seg ut av fattigdom. For dem er høye energipriser en barriere mot økonomisk vekst og velstand. For de store og tunge industrinasjonene, som China og Japan, kan lave oljepriser føre til fart i eksport og import og i det hele tatt gi de vekstimpulser som verden sårt trenger.
   Jeg har alltid ment -ALLTID - ar det er bedre for Norge at det går bra med våre handelspartnere enn  kortsiktige gevinster i form av et velfylt oljefond og en altfor dominerende oljesektor. Vi må selge utenlands halvparten av alt vi produserer av varer og tjenester, så åpen er økonomien. Det går godt med Norge når land som Tyskland, Frankrike, Italia eller Spania etterspør norske varer. Storbritannia og USA klarer seg godt allerede, veksten er godt i gang, arbeidsløsheten synker og man kan med det første erklære finanskrisen som historie. De og andre land har lært sin lekse: sett tæring etter næring, la velferd være avhengig av produktivitetsvekst, la pensjonene være bærekraftige, ikke gi etter for pressgruppers og populistiske politikeres uansvarlige løfter.
   Vi ser at land som tok de nødvendige innstramningene raskt og effektivt, de kom seg raskest etter krisen, land som Polen, de baltiske landene og Romania. Tyskland var aller først ute, under den sosialdemokratiske forbundskansler Schrøder. Han satte bremsene på. Det har Angela Merkel høstet gevinstene av. De land og "eksperter" som vil blåse opp økonomien, trykke penger og gi støtet til en inflatorisk utvikling for å få hjulene i gang på kunstig vis, vil fortsatt ha problemer og trolig være de siste som kommer over i en økonomisk normaltilstand.
   Det er andre ting å glede seg over. OPEC-kartellet er svekket som følge av økt skiferoljeproduksjon i USA. Endelig er den vestlige verden nær ved å bli kvitt dominansen av den arabiske  sammensvergelsen mot Israel og de land som vil la Israel leve. Det er rimelig at land som Irak, Libya, Nigeria og andre ikke vil, eller kan, svekke egne statsinntekter i en tid der de mest av alt trenger ressurser for økonomisk vekst, nasjonsbygging og fattigdomsbekjempelse.
   Russland har ikke råd til å la være å produsere olje, uansett pris. Rustningskappløpet Putin har satt i gang, krever enorme statsinntekter. Før eller siden vil han ikke ha råd til både smør og kanoner, og vil risikere et folkelig opprør. Russland strever allerede i dag med å holde på balansen i statsbudsjettet.
   Selvsagt vil miljø- og klimabevegelsen sutre over den lave oljeprisen. For dem er olje noe som opplagt fører til verdens undergang. Vi kan leve med det.
   For en stakket stund rammer lav oljepris de norske prosjektene offshore som krever store investeringer og positive ringvirkninger for leverandørindustrien. Oljeselskapene har imidlertid satt bremsene på lenge før og uavhengig av de siste månedenes prisnedgang. De har tatt en vel planlagt time-out, men kommer tilbake om to-tre år.
   Lav oljepris gir svakere krone. Det er bra for den landbaserte eksportindustrien. Det gir også en anledning til høyere investeringer i andre næringer enn de oljeavhengige. Det er den vi skal leve av en gang i fremtiden
 I mellomtiden bør politiske myndigheter steppe opp oljeleting og gassutvinning, gjerne i nord. Før eller siden vil man åpne for konsekvensanalyser rundt Lofoten, Vesterålen og Senja. De store partiene er slått sjakkmatt av småpartier på vippen, men dette er en midlertidig situasjon. Blant annet kan Arbeiderpartiet nå operere uavhengig av SV og Sp i slike spørsmål. Det bør på sikt også skje på borgerlig side.

Folkeskikk og oppdragelse

Det er dukket opp en artig debatt i mediene de siste dagene. Er det ålreit å irettesette andres barn når de åpenbart og åpenlyst gjør gale ting, kommer med høylydte ukvemsord og nedlatende bemerkninger om personer som ikke er til stede, ikke bryr seg om anerkjente omgangsregler i de små fellesskapene, kanskje mobber åpenlyst fysisk eller psykisk? Kan man eller når kan man som voksen gripe inn og si tydelig ifra at de og de uttrykkene eller de og de handlingene ikke er akseptable?
   Det hevdes at oppdragelsen i det store og hele er blitt så privatisert at ingen andre enn de aller nærmeste har lov til å "bry seg". Så enkelt er det selvsagt ikke. Lever man i samfunn med andre, vil den enkeltes oppførsel påvirke andre menneskers trivsel og velvære. Da har omgivelsene rett til å gripe inn.
   Jeg innbiller meg at forholdene var enklere for et par generasjoner siden. Alle som vokste opp på 40-, 50- og 60-tallet fikk, om de ikke lærte folkeskikk hjemme, så lærte de det av andre familiemedlemmer, på skolen, av nabokjerringene (det var de som var hjemme). Ofte måtte man lære trafikkreglene på den harde måten: Ved en overhaling, grundig kjeft eller en susende ørefik. Trekk i lommepenger, husarrest. Det var surt, men man lærte av det, og vokste som menneske. Voktet seg for å gjøre dumheten en gang til. Forsto begrepet bot og bedring.
   Det skjedde et skifte gjennom 68-ernes opprør mot alle autoriteter, deres krav om fullstendig og utøylet personlig frihet. Alle grenser skulle tøyes eller raderes ut, regeltvang og regelstyring hos myndigheter, universiteter og skoler, arbeidsgivere og alle med makt og autoritet skulle utfordres. Hippiebevegelse og flower power. Lærerne skulle ikke komme her og opptre som bedrevitere. Nå skulle elevene "ta ansvar for egen læring". Læreren skulle ikke være sjefen i klasserommet.
   Vi kan le av disse fenomenene i dag, men faktisk er 68-generasjonens ideologi den som kanskje har ødelagt mest for det norske samfunnet på lange tider. 68-ernes avkom i andre og tredje ledd sliter nå med konsekvensene av den "frie" oppdragelsen, som i mange tilfelle ikke var noen oppdragelse i det hele tatt.
   Jeg skjønner godt at foreldre er blitt forvirret i oppdragelsesspørsmål. For å fylle tomrommet etter 68-ernes nihilisme og autoritetsvegring har vi fått en hær av "eksperter" som er innbyrdes uenige om oppdragelse, grensesetting og trafikkregler for sosial omgang. Det er laget "undersøkelser" og dype studier med resultater som passer forskernes arbeidsteorier i utgangspunktet. Det man legger inn i undersøkelser, scenarier og modeller, kommer gjerne ut igjen tilsvarende i den andre enden.
   Mitt råd er: Hør ikke på dagens eksperter og forskere som ikke er i stand til å godtgjøre resultater av egne teorier. Følg ikke de høylydte ropene om at skolen må inn og løse problemene og gjøre all verdens problemer om til fag i skolen. Det er ansvarsfraskrivelse. Barn blir slik de blir oppdratt.
   Om det kniper, spør bestemor og bestefar.

Omtrent som innenfor

Statsbudsjettet for 2015 er i havn, og resultatet var svært forutsigbart. Rammer, prioriteringer og profilerte poster er blitt omtrent som resultatet ville vært om Venstre og KrF hadde vært fullverdige medlemmer av Solberg-regjeringen. At de skriker seg til fordeler for hjertesaker og kjepphester fra utsiden i stedet for i ro og mak å diskutere hva de ønsker å oppnå innenfor en regjering, er deres valg.

   Arbeiderpartiet har gjort maksimalt for å lure de to partiene over til seg i prosessen, delvis ved å la kopimaskinen gå varm fra partiprogrammene og de alternative budsjettene deres. Enn har det ikke lykkes, men utsiktene er bedre i et litt lengre tidsperspektiv.

Problemet for alle i opposisjonen (inklusive sentrum) er at når formuesskatten på det nærmeste er borte om et par-tre år, vil det bli mindre rom for hjertesaker og budsjettøkninger å «veksle inn». Få tror Venstre og KrF tør utfordre norske bedrifter og skattebetalere ved å øke skattene igjen fra 2017 dersom formuesskatten er kommet ned i null eller tilnærmet null. Arbeiderpartiet har alt gitt opp kampen mot arveavgiften, som partiet med begeistring forsvarte i åtte år. Da må også KrF og Venstre faktisk begynne å si nei til noe for å kunne si ja til noe annet. De må kreve mindre byråkrati og en mer effektiv offentlig forvaltning. De må være med på fullt trykk i kunnskapsløft, forskning, innovasjon og modernisering – på bekostning av noe annet. De må dytte flere ut i arbeid fra uføretrygd og følge arbeidslinjen (som de motarbeider alt de kan nå).

Sentrum styrkes?

For en stakket stund vil økt popularitet for KrF og Venstre på meningsmålingene kunne svekke Høyre og Frp noe slik at styrkeforholdet mellom de fire partiene endres i «sentrumspartienes» favør. Det kan gi ihvertfall Venstre bedre argumenter for å gå inn i regjeringen etter lokalvalgene neste år, dersom valgresultatet er bedre enn for to og fire år siden. KrF og Hareide vil neppe gjøre det. Knut Arild Hardeide har et kobbel av syvende fedre i huset sitt som sitter på nakken hans og har innflytelse over ham og stortingsgruppen. Jeg har mine tvil om han er sterk nok til å stå imot advarslene mot Høyre fra tidligere statsministre, partiledere og parlamentariske ledere. De dagdrømmer fortsatt om regjeringsmakt med KrF-statsminister.

Økte offentlige utgifter

Enkelte kommentatorer geberder seg over at de offentlige utgiftene øker med noen milliarder etter at de to samarbeidspartiene på utsiden har satt sitt fotavtrykk på budsjettet. Det er det liten grunn til. Finansministeren og regjeringen kunne ha brukt enda flere oljemilliarder uten at handlingsregel, kronekurs eller inflasjonsmål var nevneverdig negativt påvirket. Spørsmålet gjelder ikke antall oljemilliarder, men hva milliardene brukes til. For å styrke landbaserte næringer på sikt kan man med god margin i enda større grad styrke vei- og jernbaneutbygging, redusere etterslep på vedlikehold, gi klarsignal for større broprosjekter (først og fremst den nye forbindelsen Horten-Moss) og tunnelavlastninger i Oslo samt gode kollektivløsninger a la Fornebubanen (statens andel bør økes).

Det er når oljemilliarder går til å heve den jevne levestandarden til et enda høyere nivå (uten tilsvarende produktivitetsvekst) , med enda høyere velferd, fristende permisjonsordninger, generøse IA-avtaler, økte satser for uføretrygd og sosialhjelp at alarmklokkene bør ringe.

Mer forsvarsmateriell

I den urolige og farlige tiden Norge og andre NATO-land er inne i stilt overfor russisk aggresjon, ville det være klokt å heve beredskap og forsvarsnivå. Innkjøp av materiell for hær, luft- og sjøforsvar gjøres stort sett i utlandet uten negative virkninger for norsk økonomi. De virkelig store og tunge samferdselsutbyggingene vil høyst sannsynlig bli utført av utenlandske entreprenører i EU. Arbeidskraften hentes allerede i dag for en stor del fra Nord-Europa og Baltikum.

"Samfunnsingeniørene" er over oss

To tilsynelatende uavhengige hendelser fant sted denne uken. Først foreslo en profilert «foreldrerepresentant» å avskaffe lekser i skolen. Oppegående, kanhende høyt skolerte og muligens velstående foreldre følger nemlig opp og hjelper sine barn med leksene slik at de blir enda flinkere. Andre foreldre gjør det ikke, slik at barna tilsynelatende blir dummere. Sånt skaper forskjeller i det sosialdemokratiske vassaue-samfunnet. Leksene må vekk!

   Den andre mediebegivenheten var at to forskere fra SSB og og Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning (FaFo) genialt har funnet ut at der er klare tendenser til segregering i Oslos barnehager ved at foreldre tar ulike valg for sine barn: Etnisk norske foreldre med høy utdanning søker sine barn inn på private barnehager i større grad enn hva minoritetsforeldre gjør. De siste lar barna sine gå på kommunale barnehager. Det skal visstnok være kvalitetsforskjeller mellom de to barnehagetypene, i form av flere eller færre barn pr. ansatt eller høyere utdanning blant de ansatte. Bildet er nok ikke så klart som dette.

Loddtrekning

Forskernes råd er: Foreldre bør ikke få velge barnehage for sine barn. Loddtrekning kan utjevne forskjellene. For segregering vil vi ikke ha! Alle skal være mest mulig like i det sosialdemokratiske Norge. Tidligere har slike samfunnsingeniører foreslått bussing av barnehagebarn på kryss og tvers i hovedstaden for å få «riktig» etnisk blanding og slik at alle får samme mulighet til å lære seg godt norsk (eller dårligere norsk, det viktigste er at barna blir like).

   Slike grandiose designforslag for samfunn og fellesskap ville hatt god grobunn under en rødgrønn regjering med en Stoltenberg eller en Støre som fanebærer. Men heldigvis for barna våre er det en Høyre-statsråd som bestyrer Kunnskapsdepartementet for tiden, og hans tale er høy og klar: Skolen, inklusive lekser, er en av de mest sosialt utjevnende arenaene i samfunnet vårt.

Kunnskapen skal sitte

Lekser er ikke fordummende pugg av allerede lært eller gjennomgått stoff, det er en viktig repetisjonsøvelse for at kunnskapen skal sitte bedre. Først en alminnelig lang skoledag, så hvile for hjernen, deretter repetisjon om ettermiddagen eller kvelden. De gode erfaringene med dette systemet er tuftet på flere tusen års praktisk pedagogikk.

   For hva skjer hvis leksene tas bort? Da vil ressurssterke foreldre med ansvarlige holdninger fortsatt følge opp, «overvåke» og hjelpe sine barn med det barna skal lære, mens andre ikke gjør det – fordi de ikke er i stand til det, eller ikke gidder. Tidsknipa, vet du. Det er så mye annet. Barna skal jo kjøres til fotball- og håndballtrening, dans og ballett, kulturskole eller Speidern. Lekser sprenger tidsskjemaet. Forskjellene vil uansett bestå.

Jevne ut forskjellene

Svaret fra kunnskapsministeren hva barnehagevalg angår, er det eneste riktige: Han vil jevne ut kvalitetsforskjellene mellom barnehagene, sørge for at de barnehagene som har for mange ansatte pr. barn eller for mange ufaglærte blir tilført ressurser. Det skjedde blant annet gjennom statsbudsjettet for 2015, der det blir satt inn flere hundre millioner kroner i etterutdanning for barnehageansatte.

   At foreldre velger barnehage for sine barn er opplagt en driver for høyere kvalitet. Og enda bedre blir det når Regjeringen innfører en foreldreportal på nettet der de kan finne ut mer om barnehagenes bemanning og faglige opplegg.

Kunnskapssamfunnet lar seg ikke endre eller avskaffe gjennom grep fra samfunnsingeniørene på venstresiden. Kunnskapssamfunnet er der for å bli, og det blir enda viktigere i fremtiden. Derfor satser Høyre, Frp og vel også samarbeidspartiene, på kunnskapsskolen, ikke den sosialdemokratiske kose- og trivselsskolen med frukt og grønt og utjevnet prestasjonsnivå.

Gullalderen på 60-tallet

60-tallet var samfunnsingeniørenes gullalder, den tiden da de vestlige industrinasjonene hadde tilsynelatende uendelige ressurser til å skape – fra oven - «The Great Society». Forsøkene ble særlig gjort i USA under demokratene. De mislyktes totalt. De store antifattigdomsprosjektene gikk bankerott, og Ronald Reagan fikk en stri jobb med å gjenskape de amerikanske verdiene.

   Du vil alltid finne sosialdemokrater i en eller annen fasong som vil endre samfunnet med de store grepene, de nøye uttenkte planene, de utopiske visjonene. Heldigvis er deres innflytelse på retur. De utslagene vi ser nå om dagen, er de siste krampetrekninger av en 68er-filosofi som alt har spilt fallitt. 

Putin forbereder seg på krig 3

Vi nærmer oss 2015. Da er det tre år til Putins presidentperiode er over. Det valget frykter den tidligere KGB-generalen og FSB-sjefen, og hans eventuelle arvtagere, til tross for den høye populariteten han nyter på meningsmålinger. For om tre år vil sanksjonene ha satt den russiske økonomien markant tilbake, den siste rest av demokratisk opposisjon vil forsøke å demonstrere i gatene, og de beskjedne frie mediene vil gjøre en siste anstrengelse for å fortelle russerne sannheten om regimet.

   Hva gjør Putin da? Han vil se seg tjent med å provosere frem en utenrikspolitisk krise, fortelle befolkningen at den står i fare for å bli angrepet av nazister og fascister vestfra, deretter mane til samhold russerne imellom. Folkets flertall vil se til Putin som redningsmann og sterke leder (parallellen til Hitler er åpenbar), den russiske dumaen vil erklære unntakstilstand, kneble alle frie ytringer mot myndighetene og gjøre hasteendringer i grunnloven som forlenger Putins presidentperiode (slik det illegalt ble gjort i 2012). Et fantasifoster og dårlig begrunnet scenario? Selv er jeg sikker på at faren for at dette vil skje, er overhengende.

Opprustning

Russland har helt siden Vladimir Putins første presidentperiode fra 2000 til 2004 brukt enorme ressurser på å ruste opp sin militære slagkraft. Det er gått på bekostning av levestandardsøkning for store folkegrupper, på bekostning av investeringer, modernisering og nødvendige reformer i produksjons- og arbeidslivet, og samtidig har vi som kjent vært vitne til en forverring av det demokratiske handlingsrommet for opposisjonen. ”Rettsstaten” for opposisjonelle eksisterer knapt lenger.

   Russland regnes nå blant de landene der menneskerettighetssituasjonen er blitt sterkest forverret etter årtusenskiftet (Human Watch). Myndighetene kontrollerer som kjent alle de viktigste mediene og nyhetskanalene, og rettsvesen, overvåkningspoliti og etterretningstjeneste sørger for at frie ytringer og politisk opposisjon er sterkt begrenset.

Høy oljepris

Opprustningen har funnet sted i en periode med høy oljepris og høy eksportverdi på landets råvarer for øvrig, slik at den jevne russer ikke har merket altfor negative konsekvenser i det daglige – inntil i dag. Enkelte sektorer fikk tidligere på 2000-tallet et løft, blant annet i helsevesenet og skolen, og boligsituasjonen for de fattigste er noe bedre enn før. Men samtidig er det skapt forventninger som Putin ikke vil være i stand til å oppfylle i en periode med dalende økonomi, reduserte valutareserver og lavere råvarepriser. Den militære opprustningen har topp prioritet.

   Statsøkonomien hadde en tid positiv vekst, Landet har vært i stand til å subsidiere en god del samfunnsgoder (slik det var i det kommunistiske Sovjet), og en buffer av gull- og valutareserver har til nå ligget på et høyt nivå. For en begrenset periode kan landet tære på disse oppsparte verdiene, men ikke svært lenge.

   Rubelens verdi har falt kraftig i 2014, kapitalflukten bort fra Russland øker og børsindeksen peker nedover. Det er ikke lenger attraktivt å investere i russiske selskaper, og rike russere forsøker å overføre midler til land som ikke fryser bankkontoene som del av sanksjonene.

Produksjonen høy, prisen lav

Hva bør skje for å bli kvitt Putin-diktaturet? Vestorienterte oljeprodusenter bør holde oljeproduksjonen godt oppe for å presse prisene ytterligere nedover. Det svekker et Russland som er helt avhengig av høye råvarepriser. Det bør gjøres en kraftanstrengelse for å gjøre de baltiske statene, Tyskland og andre land mindre avhengig av russisk gass og olje i årene fremover. Norge har her et særlig ansvar. Det ansvaret tok Norge på 80-tallet, og resultatet ble Sovjet-Unionens fall og frigjøring av Sentral- og Øst-Eurpa.

   Fotball-VM i Moskva i 2018 bør boikottes og arrangementet overlates til Brasil, det landet har jo bygget opp den nødvendige infrastrukturen i forbindelse med dette årets VM. Eller til land som allerede har de nødvendige anleggene og deltagerlandsbyene.

   I den usikre og foruroligende tiden alle nå opplever, vil vi se forsøk på symbol- og brobyggerpolitikk fra de naive og pasifistisk orienterte, krav om mest mulig ”normalisering” og blidgjøring i forholdet til Russland. Mange vil være villig til å bøye av, være fleksible, gi etter. For da vil vel den store russiske bjørnen la oss i fred? ”Peace in our Time!”

Budsjett med feil adresse

Når Venstre legger frem sitt forslag til statsbudsjett, skjer det tilsynelatende med brodd mot Fremskrittspartiets innflytelse i Solberg-regjeringen: De viktigste angrepsmålene dreier seg om å forhindre skattelettelser både for bedrifter og enkeltpersoner (de rike, altså), og å øke transportutgiftene kraftig for folk flest gjennom høyere bensin- og dieselavgifter, i første omgang en krone høyere pris pr. liter drivstoff. Partiet legger seg langflat for klimapanelvarslene om verdens kommende undergang i form av global oppvarming med CO2-utslipp, og er skjønt enig med miljøbevegelsen i at norsk olje- og gassproduksjon (med tilhørende inntekter) er et fenomen noen hakk verre enn svartedauen.

   Men i realiteten slåss ikke Venstre mot Fremskrittspartiet og regjeringen, men mot konkurrenter i Miljøets ground zero - som alle har satt miljøpolitikk og drastiske  klimatiltak øverst på dagsordenen: Miljøpartiet De Grønne, SV, litt Senterpartiet (som støtter en næring som mest av alle har skylden for forurensning av vassdrag og innsjøer).

Det begynner å bli trangt i miljøsentrum, for Arbeiderpartiet under Støre prøver også å fremstå som klimaets aller beste venn (med kraftige motreaksjoner fra LOs industriforbund som resultat). KrF vil gjerne fremstå i politisk korrekt miljøpositur, det også. Alle slåss mot alle i striden om dette begrensede velgerpotensialet.

Trangt rundt tumultene

For i miljøtummelen er det begynt å bli trangt, veldig trangt. Derfor må Venstre virkelig bruke albuene for å vriste til seg en prosent her og en prosent der i kampen mot sperregrensen. Det gjelder å være synlig og tydelig, og da må budskapet spisses for å få medieoppmerksomhet. Man slåss mot andre miljøpartier, ikke mot Høyre og Frp. Kampanjejournalistene følger opp.

   I virkelighetens verden sier velgerne nei til alle de mest ekstreme miljøtiltakene, i valg etter valg. Dersom en kraftig omlegging av det norske samfunnet hadde fenget i velgerflokken, hadde Venstre, SV og MDG hatt godt over 50 prosent oppslutning, alle sammen og hver for seg. Ingen skal komme å si at ikke velgerne er opplyst, for ikke å si hjernevasket.

Hisser på seg velgere

Men nå hisser Venstre på seg folk i grisgrendte strøk som er avhengig av lange kjøreavstander med bil. Produktive næringer i distrikts-Norge som i sentrale strøk frykter en forverret transportøkonomi som fører til kroken på døra, folk er urolig for arbeidsplassene sine og ønsker heller olje-, gass- og baseutbygging velkommen for å få et abeid å gå til, enn en langsom kvelning av offshore-Norge.

   Statoil har lagt frem oppmuntrende planer om produksjon på Johan Sverdrup-feltet. Den produksjonen trenger Norge og norsk økonomi. Ikke bare det: I den grad norsk olje og gass erstatter brunkull-strøm på Kontinentet, er vår produksjon og våre oljeledninger god miljøpolitikk. Globalt.

Skitten energi må importeres

Oljeselskapene skal tvinges til å føre frem elektrisitet til plattformene fra land. Det dreier seg om så store mengder kraft, at Norge i den andre enden må importere mer skitten kraft fra Europa for at landbaserte bedrifter og vanlige forbrukere i Norge skal få nok elektrisitet i det daglige. Bare en brøkdel av dette kan erstattes av vindkraft, solcellepaneler og andre mer eksotiske energibærere. Det vet alle aktørene innerst inne.   Men her er det mye symbol- og positurpolitikk ute og går.

   Solberg-regjeringen har valgt en klok, riktig og balansert klimapolitikk ved å satse solid på internasjonale tiltak som virkelig hjelper oss i retning av en renere atmosfære. Norge kan med sine økonomiske ressurser gjøre mer til gavn for klimaet utenfor enn innenfor landets grenser. Det norske bidraget til luftforurensning og såkalte klimagasser utgjør 0,1 prosent på global basis.

Mer FoU

Verden trenger mer forskning og utvikling på nye energiformer. Vi må få flere elbiler, flere hybridbiler, etter hvert overgang til hydrogendrift. Alt dette er like om hjørnet. Vi trenger en ny giv i utbygging av sjøtransport, jernbane og kollektivnett, det er regjeringen godt i gang med. Vi trenger en mer effektiv energiproduksjon, oppgradering av gamle kraftverk, men først og fremst en storstilt bistand til fattige land som må skaffe seg mer energi for å komme ut av fattigdommen. I de fleste av de landene det her er tale om, er solen virkelig et alternativ – ikke i det vinterkalde og lysfattige Nord-Europa.

   Det er et tankekors at Frankrike og Finnland er de «reneste» landene i Europa når det gjelder forurenset luft og atmosfære. Årsak: Kjernekraftverk. Men det vil miljøbevegelsen heller ikke ha.

Putin forbereder seg på krig 2

Norge, EU og NATO bør i de nærmeste månedene holde et våkent øye med utviklingen i Moldova og utbryterrepublikken Transnistria. Utviklingen der er omtrent identisk med den vi har sett utfolde seg på Krim og i Øst-Ukraina:

   Da Sovjet-Unionen var i ferd med å bryte sammen etter Murens fall, forsto sovjetrusserne i den russiskspråklige delen av Moldova at de risikerte å bli en del av det frie, markedsorienterte og demokratiske Vest-Europa dersom de fortsatt skulle være en del av Moldova. For å bevare den kommunistiske samfunnsordenen, gjorde kommunistene statskupp og opprettet republikken Transnistria (”På den andre siden av Dnestr”). Det skjedde formelt 2. september 1990. Landet har fortsatt det sovjetiske hammer-og-sigd-symbolet i sitt flagg og riksvåpen. En ”stat” lydig mot Russland og Putin.

   Etter løsrivelsen fikk vi Transnistria-krigen, der sovjetrussiske styrker (USSR var ennå ikke oppløst) fra den sovjetiske 14. armè kastet seg inn i striden – på opprørernes side. Kampene endte med en våpenhvile som ble underskrevet av daværende president Boris Jeltsin og Moldovas daværende president Mircea Snegur i Moskva 21.juli 1992. ”Fredsbevarende styrker” har siden oppholdt seg i Transnistria, 5 bataljoner fra Russland, 3 bataljoner fra Moldova og 2 bataljoner fra Transnistria. Her ser vi klart den russiske overmakten.

"Folkeavstemning"

Kommunister og Putin-russere er flinke til å avholde ”folkeavstemninger”. En slik avstemning ble avholdt i 2006, utført av Transnistrias myndigheter, de som allerede hadde tatt parti for tilhørighet til Russland. ”Folkeavstemningen” uten overvåkning av internasjonale observatører, ga som resultat at 97,2 prosent av befolkningen ønsket å være en del av Russland. Resultatet minner om ”valgene” i Øst-Europa i etterkrigstiden.

Etter at Ukraina vendte seg vestover i inneværende år, så opprørsregimet i Transnistria sitt snitt til å sende en appell til Russlands statsduma om å bli en del av Russland. Altså Krim-metoden.

   ”Landet” er altså en republikk som ikke er anerkjent hverken av FN eller noen andre land bortsett fra de heller ikke anerkjente statene Abkhasia og Sør-Ossetia.

Transnistria-affæren har mange paralleller til Krim og Øst-Ukraina, ja, kan sees på som en modell russerne har fulgt i 2014. Ser man på kartet, er avstanden liten til Øst-Ukraina med Odessa - og Krim. På den andre siden av Dnestr – i vest – ligger altså det svært utsatte landet Moldova, som er satt under kraftig press fra Moskva de siste månedene.

Represalier

Da Moldova undertegnet den samme typen avtale med EU som Ukraina gjorde, satte Putin øyeblikkelig inn represalier: Russerne har satt inn militære styrker som for tiden ”øver” langs grensen til Moldova/Transnistria. Russland har truet med å kutte gassforsyningen som sørger for befolkningen ikke fryser om vinteren, og har stanset all import av moldovisk vin, en svært viktig eksportvare. Mange moldovere som nå jobber i Russland, blir trakassert, oppsagt og utvist. Til nå har ikke moldoviske statsborgere behøvd visum for å arbeide i Russland. Utvisningene rammer det moldoviske samfunnet hardt, for penger som sendes hjem fra Russland gir en kjærkommen inntekt til familiene i Europas desidert fattigste land. På grensen blir moldovere svært uvennlig behandlet. Mange har fått passene revet i stykker og opplevd andre ubehageligheter.

   På den annen side har moldovere fått visumfrihet i EU-land (2004), det er et lite lyspunkt. Måtte de klare å skaffe seg arbeid i Vest-Europa!

Parlamentsvalg

30. november skal det avholdes parlamentsvalg i Moldova. Men valget må overvåkes nøye, for det finnes krefter (oligarker) i landet som ønsker å orientere seg østover og som kan tenkes å benytte valgfusk. OSCE har valgt Norges ambassadør i Wien, tidligere utenriksminister Jan Petersen, som sjef for 11 valgeksperter og 22 valgobservatører. Disse 22 skal oppholde seg i Moldova i hele november og reise rundt i landet for å følge valgprosessen.

   Valget kan ende som i Ukraina, der folk sluttet opp om vestorienterte og reformvillige partier. Det er stor engstelse i landet for hva som kan skje dersom russerne bestemmer seg for å gå over grensen og sende russiske ”opprørere” inn i Moldova.

   Det er ikke mye vi nordmenn kan gjøre for å hjelpe det utsatte landet med den utfattige befolkningen. Men èn ting kan gjøres: Etterspør moldovisk vin på vinmonopolene landet rundt! Det er en håndsrekning til moldovisk økonomi og levestandard. Et tegn på at de ikke er glemt.

Mange vil få skattelettelser

Noen har gjort et poeng av, som Aftenposten (sosialdemokrati light) at de aller fleste skatteytere ikke får noen glede av reduksjonen i formuesskatten. De ser helt bort fra at formuesskatten er en diskriminerende skatt som bare rammer norske bedrifter, ikke deres utenlandske konkurrenter.

   Alle som er opptatt av robuste norske arbeidsplasser, burde i stedet gi regjeringen ros for å ta fatt i problemet. De rødgrønne ikke bare lot være å gjøre noe med det i åtte år, de skjerpet skatten vesentlig og økte utfordringene for bedriftene.

Reduksjonen i, og på sikt full avskaffelse av, den særnorske skatten på norske bedrifters arbeidskapital, gir også følgende resultat: Rundt 313.000 personer får i gjennomsnitt 8.700 kroner i skattelette. I tillegg får 275.000 alderspensjonister med formue nedsatt skatt med ca 5.300 kroner hver.

Gjeld, formue og skatt

De som ikke har formue, får selvsagt ikke redusert skatt. I dag. Men husk: Grunnen til at mange ikke betaler formuesskatt, er at de har lav eller ingen formue – de har lånegjeld. Og de aller, aller fleste nordmenn med formue, har det i form av boligen sin. Et surt opptjent formuesgode som eierne har betalt renter og avdrag på gjennom flere tiår. Så fort de er gjeldfrie, er statens klo ute etter dem i form av formuesskatten.

   Vi har i dette landet hundretusener av boligeiere med vanlige gjennomsnittslønninger som spinker og sparer og avstår fra forbruk for å betale banken det den har krav på. Med den borgerlige regjeringens kutt i formuesskatt, og til slutt (forhåpentlig) full avskaffelse, trenger de ikke frykte skatteskjerpelser i fremtiden, når husgjelda er betalt. I virkeligheten er det ikke bare snakk om skattelettelser for bedrifter og nær 600.000 skattebetalere – vi må legge til de hundretusener som i fremtiden slipper å bli beskattet.

Vil møte skattesmell

Dersom Arbeiderpartiet, SV og særlig Kristelig Folkeparti klarer å stoppe skattelettelsene, vil svært mange skattebetalere – som regel når de nærmer seg pensjonsalderen – dunke hodet i skatteveggen. Jo mer av boliggjelden som er nedbetalt, desto større er risikoen for en skattesmell. Rettferdig?

   Arbeiderpartiet, SV og KrF – alle høyskatte- og utgiftspartier – har et annet motiv for å stanse skattelettelsene: Ved å «nulle ut» den nedsatte formuesskatten kan disse partiene lettere «veksle inn» det de måtte forhindre av skattereduksjoner, med større bevilgninger til egne hjertesaker og særformål – som å pøse på med mer uhjelp, slippe flere flyktninger og asylsøkere inn i landet, motarbeide arbeidslinjen og i stedet gi flere anledning til å NAVe (gi så store trygdebeløp og sosialhjelpssatser at det ikke lønner seg å jobbe).

Blir tvunget til å kutte

For når formuesskatten er borte eller sterkt redusert, må de samme partiene begynne å kutte i deler av statsbudsjettet for å få plass til egne prioriteringer (gitt at de mener det de sier om ikke å bruke flere oljepenger). Det er en smertelig prosess, for uansett hvor de blir tvunget til å kutte, vil de møte protester fra alle dem som har skaffet seg et sugerør i statskassa (eufemisk kalt «fellesskapets midler»). Klart de er imot reduksjon i formuesskatten.

Putin forbereder seg på krig

Åtte russiske bombefly fløy for ikke mange dagene siden fra sine baser i nordøst, strøk langs norskekysten før de dreide av direkte mot Bodø og den militære flyplassen der. Flyene bøyde ikke av før de var kloss opptil den norske territorialgrensen. Bombeflyene med tankfly som støtte fløy så mye lenger sørover langs kysten enn på mange år. Øvelsen ble gjentatt i forrige uke med samme antall bombefly.

   Seks russiske bombefly fløy nylig i formasjon ut i Østersjøen i retning Stockholm og andre svenske byer og strategiske bombemål.

Slike episoder skjer nå oftere og oftere. Norske F-16-fly må ut på avskjæringsoppdrag hyppigere enn før. Samtidig er russiske marinestyrker svært aktive både i Barentshavet, Norskehavet og Østersjøen, likeledes i Svartehavet. Også NATO-land har sine marineøvelser, men de er varslet lang tid på forhånd etter det internasjonale avtaleverket og er av mindre omfang. Russland varsler ikke sine øvelser lenger.

Søker trygghet i NATO?

At det har vært russiske undervannsfarkoster helt inne i den svenske skjærgården rett utenfor landets hovedstad, er det liten grunn til å tvile på. De troverdige vitneutsagnene er ikke til å misforstå. Uroen øker i vårt naboland, hvor det nå er et flertall for å melde landet inn i NATO.

   Svenskene har god grunn til å føle uro, for når fremmede miniubåter er der de ikke skal være, og når andre typer undervannsvåpen tester ut svensk beredskap, varslingstid og søksprosedyrer, betyr det forberedelser til angrep.

Russiske hæravdelinger er aktive langs hele grensen mot vest. De simulerer angrep og stanser bare noen meter fra nabolandenes grenser.

Offensive forberedelser

Fellesnevneren for all denne aktiviteten er at det dreier seg om offensive øvelser rettet mot nabolandene, spesielt de som er medlemmer av NATO. De russiske militære styrkene øver ikke på forsvarskrig, de trener sine væpnede styrker på angrep, på overfall. Dersom trusselbildet hadde vært oppfattet annerledes, dersom Putin virkelig fryktet at ”Vestens innringingsstrategi” truet moder Russland, ville øvelser og beredskap hatt en helt annen innretning. Da hadde det russiske forsvaret simulert forsvar. Men det øver tvert imot på angrep – langt fra russisk territorium.

   Den kalde krigen er gjenoppstått, ikke helt ulik den tilstanden mange av oss opplevde mellom 1945 og tidlig 90-tall. Ikke helt identisk, men med likhetstrekk som skremmer. Den russiske propagandaen rettet mot utlandet og egen befolkning er massiv.

   Nasjonalismen er gjennom lengre tid blitt pisket opp for å overbevise befolkningen om at den sterke mann Putin har gjort landet sterkt, respektert og mektig igjen. Anneksjonen av Krim og den delvise invasjonen i Donetsk er nye eksempler på aggressiv, fredstruende adferd.

Skal virke truende

Klarsignal for krig er ennå ikke gitt, det dreier seg om øvelser og forberedelser. All den militære aktiviteten skal virke truende på omverdenen. Russlands oligark-ledelse håper på billige psykologiske seire ved at nabolandene, EU og NATO skal komme Russland i møte i politiske og økonomiske krav, lette på sanksjonene og se en annen vei mens russiske styrker forbereder full anneksjon av Øst-Ukraina.

   Det er tankevekkende at de truende russiske flybevegelsene skjer på et tidspunkt da Norge markerer 70 år siden sovjetrussiske styrker var med på frigjøringen av Finnmark. Passende bakgrunn for fredsmarkeringer?

Ingen trussel mot Russland

Vi som bor i vestlige land med ytringsfrihet og fri adgang til alle typer informasjon, vet at ingen av de nye NATO-landene i Russlands nærhet vil eller har militær kapasitet til å true Russlands sikkerhet: Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria, Kroatia, Slovenia og Albania. Både de og resten av Europa har etter årtusenskiftet – og spesielt etter finanskrisen i 2008 – tvert imot rustet ned, så mye at USA har kritisert dem for å bidra for lite i det felles spleiselaget for sikkerhet.

   Nøyaktig i samme periode har Putins Russland rustet opp. Under Jeltsins regime og i de første Putin/Medvedev-årene, da Russland var svakt og mistet sin status som supermakt, fortsatte nedrustningen i vest, i trygg forvissning om at den kalde krigen var over og en ny, fredelig global verdensorden var like om hjørnet. Man benyttet ikke anledningen til å true russiske interesser, men inviterte tvert imot stormakten til å la seg integrere i verdens handels- og økonominettverk.

   Putin har en annen agenda.

KrF bryter samarbeidsavtalen

I samarbeidsavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, undertegnet i Stortinget 30. september 2013, står det uttrykkelig på side 3, bokstav h - som en utvetydig forpliktelse:
   "Det skal lønne seg å jobbe. Minstefradraget på lønnsinntekt heves. Privat eierskap og sparing styrkes gjennom redusert formuesskatt og arveavgift, og bedre fradragsordninger for boligsparing, pensjonssparing og medeierskap".
   Dersom Kristelig Folkeparti i de kommende forhandlingene om statsbudsjettet "vil slåss mot Regjeringens skattekutt" og forlanger at de foreslåtte skattelettelsene skal nulles ut (slik det fremgår av partiets alternative budsjettforslag), da er det et soleklart brudd med teksten i samarbeidsavtalen. KrF vil for all verden framstå som en upålitelig samarbeidspartner hvis underskrifter ikke er verdt blekket og papiret de ble skrevet på. Et parti med ledere som ikke holder ord.
   Tilbaketoget fra avtalen overrasker ikke dem som mener at KrF ikke er noe borgerlig parti overhodet, ikke engang et sentrumsparti, men et parti trygt plasset på venstresiden sammen med Arbeiderpartiet, SV og Rødt.
   Det er grenser for hva et 4-prosentparti skal kunne oppnå i vippeposisjon. Det samme gjelder forsåvidt Venstre. De representerer begge et demokratisk underskudd i norsk politikk. De får altfor stor makt gjennom regelrett utpressing. De har ikke velgerne i ryggen til å opptre som særlig KrF gjør i disse dager. Velgerne ga i første rekke Høyre og Frp mandat til å styre landet.
   Arbeiderpartiet gjør store anstrengelser for å lokke KrF over til seg. Det er ingen stor bragd, for KrF er som Ap et parti for høye skatter og avgifter, for mer byråkrati og mindre mangfold. Det er all mulig grunn til å regne med at KrF lar seg bestikke av venstresiden i løpet av forholdsvis kort tid. Partiet er til salgs for høystbydende.
   Slik tolker jeg partiets alternative budsjett: Ingen skattelettelser, men tvert imot skatteskjerpelser. KrF krever en milliard kroner i skatte- og avgiftsøkninger. KrF utraderer forslag om lavere bilavgifter (som vil bidra til å fornye bilparken og dermed lavere totalt utslipp av klimagasser), nuller ut lettelsene i toppskatten og går imot lettelser i formueskatten (som partiet har lovet å redusere).
   Og så kommer alle økningene i budsjettet: Dobling av tallet på kvoteflyktninger, økte bensin- og dieselavgifter (et slag mot bygde-Norge og distriktene), hele en milliard kroner mer til u-hjelp - og nesten verst av alt: Et fullt tilbaketog overfor sin egen støtte til gjennomføring av uførereformen i 2011.
   Aps finanspolitiske talsperson Marianne Henriksen har helt rett i sin uttalelse om at KrF ville hatt en lettere jobb foran seg om de hadde valgt å samarbeide med Arbeiderpartiet i stedet for Høyre og Frp.
   Ville det ikke vært mer ærlig og redelig av KrF å si opp samarbeidsavtalen fremfor dette taktikkeriet, utpressingen og lureriet?