Folkeskikk og oppdragelse

Det er dukket opp en artig debatt i mediene de siste dagene. Er det ålreit å irettesette andres barn når de åpenbart og åpenlyst gjør gale ting, kommer med høylydte ukvemsord og nedlatende bemerkninger om personer som ikke er til stede, ikke bryr seg om anerkjente omgangsregler i de små fellesskapene, kanskje mobber åpenlyst fysisk eller psykisk? Kan man eller når kan man som voksen gripe inn og si tydelig ifra at de og de uttrykkene eller de og de handlingene ikke er akseptable?
   Det hevdes at oppdragelsen i det store og hele er blitt så privatisert at ingen andre enn de aller nærmeste har lov til å "bry seg". Så enkelt er det selvsagt ikke. Lever man i samfunn med andre, vil den enkeltes oppførsel påvirke andre menneskers trivsel og velvære. Da har omgivelsene rett til å gripe inn.
   Jeg innbiller meg at forholdene var enklere for et par generasjoner siden. Alle som vokste opp på 40-, 50- og 60-tallet fikk, om de ikke lærte folkeskikk hjemme, så lærte de det av andre familiemedlemmer, på skolen, av nabokjerringene (det var de som var hjemme). Ofte måtte man lære trafikkreglene på den harde måten: Ved en overhaling, grundig kjeft eller en susende ørefik. Trekk i lommepenger, husarrest. Det var surt, men man lærte av det, og vokste som menneske. Voktet seg for å gjøre dumheten en gang til. Forsto begrepet bot og bedring.
   Det skjedde et skifte gjennom 68-ernes opprør mot alle autoriteter, deres krav om fullstendig og utøylet personlig frihet. Alle grenser skulle tøyes eller raderes ut, regeltvang og regelstyring hos myndigheter, universiteter og skoler, arbeidsgivere og alle med makt og autoritet skulle utfordres. Hippiebevegelse og flower power. Lærerne skulle ikke komme her og opptre som bedrevitere. Nå skulle elevene "ta ansvar for egen læring". Læreren skulle ikke være sjefen i klasserommet.
   Vi kan le av disse fenomenene i dag, men faktisk er 68-generasjonens ideologi den som kanskje har ødelagt mest for det norske samfunnet på lange tider. 68-ernes avkom i andre og tredje ledd sliter nå med konsekvensene av den "frie" oppdragelsen, som i mange tilfelle ikke var noen oppdragelse i det hele tatt.
   Jeg skjønner godt at foreldre er blitt forvirret i oppdragelsesspørsmål. For å fylle tomrommet etter 68-ernes nihilisme og autoritetsvegring har vi fått en hær av "eksperter" som er innbyrdes uenige om oppdragelse, grensesetting og trafikkregler for sosial omgang. Det er laget "undersøkelser" og dype studier med resultater som passer forskernes arbeidsteorier i utgangspunktet. Det man legger inn i undersøkelser, scenarier og modeller, kommer gjerne ut igjen tilsvarende i den andre enden.
   Mitt råd er: Hør ikke på dagens eksperter og forskere som ikke er i stand til å godtgjøre resultater av egne teorier. Følg ikke de høylydte ropene om at skolen må inn og løse problemene og gjøre all verdens problemer om til fag i skolen. Det er ansvarsfraskrivelse. Barn blir slik de blir oppdratt.
   Om det kniper, spør bestemor og bestefar.