Putin forbereder seg på krig

Åtte russiske bombefly fløy for ikke mange dagene siden fra sine baser i nordøst, strøk langs norskekysten før de dreide av direkte mot Bodø og den militære flyplassen der. Flyene bøyde ikke av før de var kloss opptil den norske territorialgrensen. Bombeflyene med tankfly som støtte fløy så mye lenger sørover langs kysten enn på mange år. Øvelsen ble gjentatt i forrige uke med samme antall bombefly.

   Seks russiske bombefly fløy nylig i formasjon ut i Østersjøen i retning Stockholm og andre svenske byer og strategiske bombemål.

Slike episoder skjer nå oftere og oftere. Norske F-16-fly må ut på avskjæringsoppdrag hyppigere enn før. Samtidig er russiske marinestyrker svært aktive både i Barentshavet, Norskehavet og Østersjøen, likeledes i Svartehavet. Også NATO-land har sine marineøvelser, men de er varslet lang tid på forhånd etter det internasjonale avtaleverket og er av mindre omfang. Russland varsler ikke sine øvelser lenger.

Søker trygghet i NATO?

At det har vært russiske undervannsfarkoster helt inne i den svenske skjærgården rett utenfor landets hovedstad, er det liten grunn til å tvile på. De troverdige vitneutsagnene er ikke til å misforstå. Uroen øker i vårt naboland, hvor det nå er et flertall for å melde landet inn i NATO.

   Svenskene har god grunn til å føle uro, for når fremmede miniubåter er der de ikke skal være, og når andre typer undervannsvåpen tester ut svensk beredskap, varslingstid og søksprosedyrer, betyr det forberedelser til angrep.

Russiske hæravdelinger er aktive langs hele grensen mot vest. De simulerer angrep og stanser bare noen meter fra nabolandenes grenser.

Offensive forberedelser

Fellesnevneren for all denne aktiviteten er at det dreier seg om offensive øvelser rettet mot nabolandene, spesielt de som er medlemmer av NATO. De russiske militære styrkene øver ikke på forsvarskrig, de trener sine væpnede styrker på angrep, på overfall. Dersom trusselbildet hadde vært oppfattet annerledes, dersom Putin virkelig fryktet at ”Vestens innringingsstrategi” truet moder Russland, ville øvelser og beredskap hatt en helt annen innretning. Da hadde det russiske forsvaret simulert forsvar. Men det øver tvert imot på angrep – langt fra russisk territorium.

   Den kalde krigen er gjenoppstått, ikke helt ulik den tilstanden mange av oss opplevde mellom 1945 og tidlig 90-tall. Ikke helt identisk, men med likhetstrekk som skremmer. Den russiske propagandaen rettet mot utlandet og egen befolkning er massiv.

   Nasjonalismen er gjennom lengre tid blitt pisket opp for å overbevise befolkningen om at den sterke mann Putin har gjort landet sterkt, respektert og mektig igjen. Anneksjonen av Krim og den delvise invasjonen i Donetsk er nye eksempler på aggressiv, fredstruende adferd.

Skal virke truende

Klarsignal for krig er ennå ikke gitt, det dreier seg om øvelser og forberedelser. All den militære aktiviteten skal virke truende på omverdenen. Russlands oligark-ledelse håper på billige psykologiske seire ved at nabolandene, EU og NATO skal komme Russland i møte i politiske og økonomiske krav, lette på sanksjonene og se en annen vei mens russiske styrker forbereder full anneksjon av Øst-Ukraina.

   Det er tankevekkende at de truende russiske flybevegelsene skjer på et tidspunkt da Norge markerer 70 år siden sovjetrussiske styrker var med på frigjøringen av Finnmark. Passende bakgrunn for fredsmarkeringer?

Ingen trussel mot Russland

Vi som bor i vestlige land med ytringsfrihet og fri adgang til alle typer informasjon, vet at ingen av de nye NATO-landene i Russlands nærhet vil eller har militær kapasitet til å true Russlands sikkerhet: Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria, Kroatia, Slovenia og Albania. Både de og resten av Europa har etter årtusenskiftet – og spesielt etter finanskrisen i 2008 – tvert imot rustet ned, så mye at USA har kritisert dem for å bidra for lite i det felles spleiselaget for sikkerhet.

   Nøyaktig i samme periode har Putins Russland rustet opp. Under Jeltsins regime og i de første Putin/Medvedev-årene, da Russland var svakt og mistet sin status som supermakt, fortsatte nedrustningen i vest, i trygg forvissning om at den kalde krigen var over og en ny, fredelig global verdensorden var like om hjørnet. Man benyttet ikke anledningen til å true russiske interesser, men inviterte tvert imot stormakten til å la seg integrere i verdens handels- og økonominettverk.

   Putin har en annen agenda.