Putin forbereder seg på krig 3

Vi nærmer oss 2015. Da er det tre år til Putins presidentperiode er over. Det valget frykter den tidligere KGB-generalen og FSB-sjefen, og hans eventuelle arvtagere, til tross for den høye populariteten han nyter på meningsmålinger. For om tre år vil sanksjonene ha satt den russiske økonomien markant tilbake, den siste rest av demokratisk opposisjon vil forsøke å demonstrere i gatene, og de beskjedne frie mediene vil gjøre en siste anstrengelse for å fortelle russerne sannheten om regimet.

   Hva gjør Putin da? Han vil se seg tjent med å provosere frem en utenrikspolitisk krise, fortelle befolkningen at den står i fare for å bli angrepet av nazister og fascister vestfra, deretter mane til samhold russerne imellom. Folkets flertall vil se til Putin som redningsmann og sterke leder (parallellen til Hitler er åpenbar), den russiske dumaen vil erklære unntakstilstand, kneble alle frie ytringer mot myndighetene og gjøre hasteendringer i grunnloven som forlenger Putins presidentperiode (slik det illegalt ble gjort i 2012). Et fantasifoster og dårlig begrunnet scenario? Selv er jeg sikker på at faren for at dette vil skje, er overhengende.

Opprustning

Russland har helt siden Vladimir Putins første presidentperiode fra 2000 til 2004 brukt enorme ressurser på å ruste opp sin militære slagkraft. Det er gått på bekostning av levestandardsøkning for store folkegrupper, på bekostning av investeringer, modernisering og nødvendige reformer i produksjons- og arbeidslivet, og samtidig har vi som kjent vært vitne til en forverring av det demokratiske handlingsrommet for opposisjonen. ”Rettsstaten” for opposisjonelle eksisterer knapt lenger.

   Russland regnes nå blant de landene der menneskerettighetssituasjonen er blitt sterkest forverret etter årtusenskiftet (Human Watch). Myndighetene kontrollerer som kjent alle de viktigste mediene og nyhetskanalene, og rettsvesen, overvåkningspoliti og etterretningstjeneste sørger for at frie ytringer og politisk opposisjon er sterkt begrenset.

Høy oljepris

Opprustningen har funnet sted i en periode med høy oljepris og høy eksportverdi på landets råvarer for øvrig, slik at den jevne russer ikke har merket altfor negative konsekvenser i det daglige – inntil i dag. Enkelte sektorer fikk tidligere på 2000-tallet et løft, blant annet i helsevesenet og skolen, og boligsituasjonen for de fattigste er noe bedre enn før. Men samtidig er det skapt forventninger som Putin ikke vil være i stand til å oppfylle i en periode med dalende økonomi, reduserte valutareserver og lavere råvarepriser. Den militære opprustningen har topp prioritet.

   Statsøkonomien hadde en tid positiv vekst, Landet har vært i stand til å subsidiere en god del samfunnsgoder (slik det var i det kommunistiske Sovjet), og en buffer av gull- og valutareserver har til nå ligget på et høyt nivå. For en begrenset periode kan landet tære på disse oppsparte verdiene, men ikke svært lenge.

   Rubelens verdi har falt kraftig i 2014, kapitalflukten bort fra Russland øker og børsindeksen peker nedover. Det er ikke lenger attraktivt å investere i russiske selskaper, og rike russere forsøker å overføre midler til land som ikke fryser bankkontoene som del av sanksjonene.

Produksjonen høy, prisen lav

Hva bør skje for å bli kvitt Putin-diktaturet? Vestorienterte oljeprodusenter bør holde oljeproduksjonen godt oppe for å presse prisene ytterligere nedover. Det svekker et Russland som er helt avhengig av høye råvarepriser. Det bør gjøres en kraftanstrengelse for å gjøre de baltiske statene, Tyskland og andre land mindre avhengig av russisk gass og olje i årene fremover. Norge har her et særlig ansvar. Det ansvaret tok Norge på 80-tallet, og resultatet ble Sovjet-Unionens fall og frigjøring av Sentral- og Øst-Eurpa.

   Fotball-VM i Moskva i 2018 bør boikottes og arrangementet overlates til Brasil, det landet har jo bygget opp den nødvendige infrastrukturen i forbindelse med dette årets VM. Eller til land som allerede har de nødvendige anleggene og deltagerlandsbyene.

   I den usikre og foruroligende tiden alle nå opplever, vil vi se forsøk på symbol- og brobyggerpolitikk fra de naive og pasifistisk orienterte, krav om mest mulig ”normalisering” og blidgjøring i forholdet til Russland. Mange vil være villig til å bøye av, være fleksible, gi etter. For da vil vel den store russiske bjørnen la oss i fred? ”Peace in our Time!”