KrF bryter samarbeidsavtalen

I samarbeidsavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, undertegnet i Stortinget 30. september 2013, står det uttrykkelig på side 3, bokstav h - som en utvetydig forpliktelse:
   "Det skal lønne seg å jobbe. Minstefradraget på lønnsinntekt heves. Privat eierskap og sparing styrkes gjennom redusert formuesskatt og arveavgift, og bedre fradragsordninger for boligsparing, pensjonssparing og medeierskap".
   Dersom Kristelig Folkeparti i de kommende forhandlingene om statsbudsjettet "vil slåss mot Regjeringens skattekutt" og forlanger at de foreslåtte skattelettelsene skal nulles ut (slik det fremgår av partiets alternative budsjettforslag), da er det et soleklart brudd med teksten i samarbeidsavtalen. KrF vil for all verden framstå som en upålitelig samarbeidspartner hvis underskrifter ikke er verdt blekket og papiret de ble skrevet på. Et parti med ledere som ikke holder ord.
   Tilbaketoget fra avtalen overrasker ikke dem som mener at KrF ikke er noe borgerlig parti overhodet, ikke engang et sentrumsparti, men et parti trygt plasset på venstresiden sammen med Arbeiderpartiet, SV og Rødt.
   Det er grenser for hva et 4-prosentparti skal kunne oppnå i vippeposisjon. Det samme gjelder forsåvidt Venstre. De representerer begge et demokratisk underskudd i norsk politikk. De får altfor stor makt gjennom regelrett utpressing. De har ikke velgerne i ryggen til å opptre som særlig KrF gjør i disse dager. Velgerne ga i første rekke Høyre og Frp mandat til å styre landet.
   Arbeiderpartiet gjør store anstrengelser for å lokke KrF over til seg. Det er ingen stor bragd, for KrF er som Ap et parti for høye skatter og avgifter, for mer byråkrati og mindre mangfold. Det er all mulig grunn til å regne med at KrF lar seg bestikke av venstresiden i løpet av forholdsvis kort tid. Partiet er til salgs for høystbydende.
   Slik tolker jeg partiets alternative budsjett: Ingen skattelettelser, men tvert imot skatteskjerpelser. KrF krever en milliard kroner i skatte- og avgiftsøkninger. KrF utraderer forslag om lavere bilavgifter (som vil bidra til å fornye bilparken og dermed lavere totalt utslipp av klimagasser), nuller ut lettelsene i toppskatten og går imot lettelser i formueskatten (som partiet har lovet å redusere).
   Og så kommer alle økningene i budsjettet: Dobling av tallet på kvoteflyktninger, økte bensin- og dieselavgifter (et slag mot bygde-Norge og distriktene), hele en milliard kroner mer til u-hjelp - og nesten verst av alt: Et fullt tilbaketog overfor sin egen støtte til gjennomføring av uførereformen i 2011.
   Aps finanspolitiske talsperson Marianne Henriksen har helt rett i sin uttalelse om at KrF ville hatt en lettere jobb foran seg om de hadde valgt å samarbeide med Arbeiderpartiet i stedet for Høyre og Frp.
   Ville det ikke vært mer ærlig og redelig av KrF å si opp samarbeidsavtalen fremfor dette taktikkeriet, utpressingen og lureriet?