lørdag 30. april 2016

Skjer det noe i klimadebatten?

De siste dagene har flere riksaviser tatt inn en NTB-artikkel om havstrømfenomenet El Niñjos herjinger. Det er FN som slår alarm. Bakgrunnen er at 60 millioner mennesker i 13 land er rammet av tørkeskader: I Afrika, Asia, Mellom- og Sør-Amerika og Stillehavsregionen. Utslagene av El Niñjo er kraftig nedbør i noen regioner, tørke i andre. I tørkeområdene fører manglende nedbør til sterk økning i underernæring og spredning av sykdommer.
El Niñjo er som kjent et fenomen som inntreffer med noen års mellomrom. Det innebærer at overflatevannet i det østlige Stillehavet blir varmere enn «normalt» (et underlig uttrykk, for El Niñjo er et høyst normalt fenomen beskrevet allerede på 1920-tallet). Denne gang har oppvarmingen vært svært kraftig, i andre perioder kan utslagene være mindre.

Pendelen slår tilbake
Både oversvømmelser og tørke har i år rammet særlig Afrika – denne gangen også. Mange mennesker sulter. Rundt 32 millioner mennesker i den sørlige delen av kontinentet er nå helt eller delvis avhengig av hjelp utenfra, ifølge sjefen for FNs humanitære arbeid.
FN er også bekymret over at de samme landene som ramme av El Niñjo, senere i år er sterkt utsatt når pendelen svinger tilbake, men da under navnet La Niñja – som innebærer «uvanlig» kjølig overflatevann i det midtre og sørlige Stillehavet.
Tørkekatastrofen er ille i seg selv, og FN ber verdenssamfunnet om mer hjelp, flere og høyere bevilgninger til humanitær bistand.

Naturlige fenomener
Det interessante i nyhetsoppslaget er at man fra FNs side konsekvent omtaler årsaken som nettopp naturlige fenomener, ikke generelt «global oppvarming» under henvisning til FNs klimapanels dystre spådommer – der alt som skjer er forårsaket av menneskeskapt CO2, olje og gass, fossilt brensel og først og fremst vår alt for høye levestandard.
Det kan skyldes at UNDP og andre FN-organisasjoner er mer opptatt av direkte, erfarte og åpenbare årsaker til hungerskatastrofer. Man har registrert havstrømmenes betydning før og forholder seg til virkelighetens verden.

Andre årsaker enn CO2
Naturlige fenomener som El Niñjo, La Niñja, vanndampens dominans i drivhuseffekten, solens fundamentale betydning for klimaet på jorden, jordaksens svingninger... alt dette er som kjent undertrykket, skjøvet til side, avvist av dagens kvasireligiøse aktivister som tror på hvert ord FNs klimapanel hevder ut fra sine svært kompliserte modeller og scenarier. At alle negative tegn på klimautviklingen skyldes oss selv og vår livsstil. Vi er hjernevasket til å tro på mye uvitenskapelig propaganda de siste 30 årene. Jeg registrerer at under marsjen har vitenskapsmenn og -kvinner forlatt FN-panelet i protest mot misbruket av deres forskning, og at policy-dokumentene ofte ikke har hold i de forskningsresultatene man henviser til. Jeg ser anerkjente og uavhengige forskere protestere, men som møter en massiv mur av nedlatenhet, skepsis og hets.

Hva er årsaken?
Mye av årsaken til all desinformasjonen er kanskje at intelligente journalister har gjort karriere som miljøets fremste forkjempere. For dem er det vondt å innrømme at de har tatt feil. De har alle FNs klimapanel som ståsted og kunnskapsbase og er ikke interessert i å studere og fremme alternative forklaringer og syn. Redaktørene er ikke en gang interessert i å tillate alternative syn på trykk. Det skjer, men da etterfulgt av en flom av motinnlegg som skal drepe slike kjetterske ytringer. Man har én gang for alle konkludert med at CO2 er årsaken til alle verdens fundamentale problemer. Punktum og ferdig snakka.
Det er blitt så ille at organisasjonen Klimarealistene i Norge har måttet søke midler fra stiftelsen Fritt Ord for å komme til orde i den offentlige debatten – siden deres innlegg i pressen blir avvist av debattredaktørene som irrelevante.

De «grønne» partiene
I tillegg til klimajournalistene har vi maktglade ensaks-politikere og -partier av den «grønne» typen som baserer hele sin eksistens på innflytelsen fra FNs klimapanels budskap. De vil aldri bli populære definert som massbevegelser av noen betydning, men de satser på å komme «på vippen» i koalisjoner i den demokratiske delen av verden og på den måten presse sine samarbeidspartnere til å skaffe bevilgninger og posisjoner for seg selv og sine litt sære standpunkter. Legg merke til deres opptreden i TV- og radiodiskusjoner: De messer som prester, lytter ikke til meningsmotstanderes argumenter, bare durer i vei etter et på forhånd vedtatt evangelium. Ramser opp hva «FNs klimapanel har sagt». Tyr til argumentet om at så og så mange forskere «mener det samme som jeg», eller at sannsynligheten for at klimapanelet har rett, er mange-og-nitti prosent. Som om vitenskapelige gjennombrudd er avhengig av antall som mener det samme, eller at slike konklusjoner kan prosent- og brøkregnes.

Skal bevise at panelet ar rett
Og de understøttes av «forskningsinstitusjoner» som ble opprettet i Gro Harlem Brundtlands tid – for å bevise at Klimapanelets konklusjoner bør ligge til grunn for all praktisk politikk – og videre forskning. Panelets konklusjoner er vedtatt som på et kirkemøte. Et ugjendrivelig aksiom som det ikke skal stilles spørsmålstegn ved. Alle institusjonene er mer eller mindre statsfinansierte og ikke reelt uavhengige. For hva vil skje med interessante jobber, godt omdømme (i form av hyldest fra kompiser i samme miljø og klima-journalister) og interessante forskningsprosjekter og tjenestereiser dersom politikerne kommer i tvil og begynner å kutte i budsjettene?

Verdens endetid utsatt
Legg videre merke til at de verste dommedagsprofetiene er i ferd med å bli skjøvet ut i tid. På 1980- og 1990-tallet skulle klima- og miljøkatastrofen ramme verden omtrent i våre dager eller maksimalt 10-20 år frem i tid. Nå skyver klima-propagandistene verdens endetid stadig lenger fremover. For det meste handler det nå om «i slutten av dette århundre». Er noen kommet i tvil, mon tro?
Gang på gang blir påstandene om havnivåstigning som konsekvens av pol-issmeltning og som igjen skyldes CO2, avvist fra kompetent vitenskapelig hold. Påstandene om at «Antarktis smelter» blir resirkulert uten hold i målinger på bakken. Man baserer seg på at den globale temperaturen måles nær urbane strøk (som blir varmere på grunn av menneskelig aktivitet som husoppvarming og asfaltering) og ikke i de stabile atmosfærelagene via satelitt. De siste 18-20 årene har stigning i global temperatur i realiteten stanset opp – i en periode da CO2-utslippene har økt sterkt. Havnivået er usedvanlig stabilt. Man undertrykker opplysninger om tidligere historiske perioder da verden – uten menneskeskapt CO2 – var mye varmere enn i dag, da nordmenn hadde husdyr og dyrket korn på Grønland. Perioder da polisen i nord var mindre i utstrekning, som nå, og Nordvest- og Nordøst-passasjen i prinsippet var åpne for skipsfart. Da breene i Norge trakk seg tilbake, for siden å vokse igjen.

Et interessant skifte?

Derfor er det interessant å se El Niñjo og La Niñja bli omtalt som årsaken til truende tørke og hungerskatastrofer, og ikke «den globale oppvarmingen på grunn av CO2». Denne CO2-oppvarmingen som skal gjøre verdensklimaet «villere og våtere». Men som kanhende skyldes naturlige, sykliske fenomener som havstrømmer.

onsdag 27. april 2016

Løper de vekk fra forliket?

Diskusjonen rundt flyktninger, asylsøkere og migranter er tilsynelatende blitt et taktisk politisk spill som er egnet til å påkalle politikerforakt. Hvorfor? Fordi tre, kanskje fire av de seks partiene som inngikk i flyktningforliket i fjor høst synes å bevege seg bort fra forliket og står ikke lenger rakrygget for hva de undertegnet og hva de sa i november og desember 2015. De sniker seg ut bakveien og lar regjeringspartiene ta støyten og ansvaret.
De løper bort som vettskremte harer når det kommer til nødvendige tiltak.
   Hvordan gjør de det? De hevder å stå bak forliket om en strammere flyktningpolitikk i prinsippet, men nekter regjeringen så godt som alle virkemidler for å få det til.

Vil de holde seg til forliket?
Dette vil lett bli oppfattet som taktisk og feigt, og det er bare en prinsippfast og sterk innvandrings- og integreringsminister, med ryggstøtte i egen regjering, som synes å holde fast ved helheten i forliket og som er villig til å gjennomføre det i praksis – om de andre partnerne holder det de lovte. Men spørsmålet er om Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, muligens også Senterpartiet, gjennom sin motstand mot alle tiltak som virker, tør å støtte forliket mot godhetstyranner, foreningslobbyister, interessegrupper og aktivistmiljøer når det kommer til stykket. Og mot en pressgruppe til: De mest sentrale mediene, både trykte og på internett, som i stor grad støtter en annen linje enn den forliket la opp til. Her er det noen ganske få unntak, som gjør anstendige forsøk på en balansert dekning og objektiv tilnærming. De toneangivende, meningsbærende mediene synes å svikte sitt oppdrag som saklige premissleverandører i samfunnsdebatten.

Kampanjejournalistikk
Det meste av hva jeg ser, er uprofesjonell kampanjejournalistikk. Bare på ett område ser undertegnede en gryende oppvåkning i forhold til problemene vi står overfor: Reportasjene fra svenske parallellsamfunn der kriminelle og jihadister regjerer og skaper små stater i staten. Bydeler der storsamfunnet har gitt opp kampen mot en uformell, men reell minoritetsjustis på gatenivå, for det meste i regi av ekstreme islamister og kriminelle bander av ikke-svensk opphav. Samtidig blir det understreket at «slik har vi det ikke i Oslo». Neivel, men vil vi komme dit dersom Norge tar imot 30.000 flyktninger årlig i en årrekke fremover? Det er et spørsmål om antall og konsentrasjoner, mottak fra hvilke land, om vellykket eller mislykket integrering og om norske verdier kontra reaksjonært tankegods fra mange slektledd bakover i Midt-Østen og Nord-Afrika.

To forlik
Tilbake til forlikene: Det var to av dem i fjor høst, etter at regjeringen la frem sin tiltaksliste 9. november. Den siste inneholdt 15 forslag i alt, og som ventet krevde regjeringens støttepartier at Arbeiderpartiet og Senterpartiet skulle involveres slik at ansvaret skulle fordeles (og kanskje pulveriseres) maksimalt. Da flyktning- eller asylsøkerforliket kom i stand 19. november, sa KrF`s Knut Arild Hareide at «det er en ekstraordinær situasjon, og det preger også Norge. Jeg er glad for at vi står samlet her. 161 av 169 stortingsrepresentanter vil stille seg bak denne avtalen». Sa KrF-lederen. Siden har han og partiet gjort maksimalt for å distansere seg fra gjennomføringen av den.
   Det er interessant å studere den ørlille forskjellen mellom regjeringens forslag til 15 tiltakene den 9. november og det de seks partiene stilte seg bak 10 dager senere (18 tiltak): De var med et par unntak langt på vei identiske, bare nyanser skilte dem. Faktisk ble det sagt at «dette kunne regjeringen i teorien langt på vei ha gjennomført på egen hånd, siden det ligger innenfor gjeldende regler og regjeringens instruksjonsrett» (Aftenposten).
   Ved samme anledning, den 19. november, sa Fremskrittspartiets talspersoner at innstramningene, når de innføres, vil sørge for at Norge får «Europas strengeste asylpolitikk». - Langt ifra, sa Venstres Trine Skei Grande. - Det har de (Frp) ikke grunnlag for å si. Men det hender at noen skrur opp volumet når de har problemer med å forklare innholdet. Hun var med andre ord fornøyd, men kunne ikke gi Frp noen «seier» i saken.

Omfavnet forliket
Hun omfavnet med andre ord forliket og de 18 tiltakene i den. En knapp måned senere avviste hun samtlige 40 forslag fra regjeringen da den la frem en oppfølging og konkretisering av tiltakene vedtatt i november (men da ble forliket kalt «integrering».) Større faneflukt har noen harepusmor neppe gjennomført i Norgeshistorien.
   Hva gikk de 18 innstramningstiltakene i november ut på? Det viktigste var å prioritere rask retur av personer som har fått avslag på sin asylsøknad. De fire partiene utenfor regjeringen var så ivrige her at de ba Erna Solberg og hennes mannskap om å skaffe seg tilstrekkelige ressurser for å kunne sende ut straffedømte utlendninger og asylsøkere med endelig avslag, snarest. Det ble foreslått konkret at den aktuelle utgiftsposten skulle omgjøres til «overslagsbevilgning» i statsbudsjettet.
   Hva har skjedd senere? En strøm av bekymringsmeldinger om at det ikke var «trygt» å sende de og de asylsøkerkategoriene tilbake til hjemlandet eller nærområdene.

Ba om endringer
Alle seks partiene (formelt kalt «stortinget») ba om en endring i utlendingsloven for å redusere anketiden fra tre uker for søkere som åpenbart ikke har beskyttelsesbehov. 48-timersregelen skulle utvides til å omfatte flere land. Regjeringen fikk klarsignal for å samarbeide tettere med IOM (International Organization for Migration) for å sikre økonomiske incentiver til raskere retur av grunnløse asylsøkere. Når nettopp dette skjer i disse dager, hører vi syrlige kommentarer fra de fire forlikspartiene utenfor regjering.
Et viktig tiltak i forliket ble omtalt slikt: «Regjeringen bes fortløpende vurdere forslag til lovendringer, forskriftsendringer og justere aktuelle instrukser med sikte på å oppnå innstramninger». Les det en gang til: Med sikte på å oppnå nnstramninger. Undertegnet av Arbeiderpartiet, Venstre, KrF og Senterpartiet. Har de holdt ord når de nå kommenterer regjeringens konkrete forslag i denne retning? Nei, da er man svært bekymret for konvensjoner, menneskerettigheter og asylinstituttet. Det gjelder å ikke følge forliket, men legge ut snubletråder av partitaktiske grunner, kan det virke som.
   Ett viktig punkt gjelder «Opprette en hurtigfil for asylsøkere som blir tatt for kriminelle handlinger (som for eksempel besittelse og salg av narkotika), der søknaden behandles raskt og søkeren returneres til opprinnelseslandet ved avslag. Kanskje det eneste punktet der forlikspartiene utenom regjeringen fortsatt har noenlunde samme oppfatning.

Rask retur viktig
Hva med retur ellers av personer med grunnløse asylsøknader? Stortinget (de seks partiene) ba om høyeste prioritet for rask retur, «samt sikre tilfredsstillende faciliteter ved Storskog og i Kirkenes». En av de ivrigste tilhengerne av rask retur over Storskog, var Helga Pedersen (A). Hun foreslo en direkte flyrute mellom Kirkenes og Kabul. Man behøvde jo ikke bry seg så mye om tilfredsstillende faciliteter bare man fikk lempet dem om bord i et fly.
   Senere fikk hun antagelig munnkurv for slike drastiske løsninger, og hun og andre i Ap begynte i stedet å bekymre seg for dem som ble returnert over Storskog. De kunne jo risikere å bli sendt til andre land i den andre enden. Man baserte seg på rykter om at syrere og afghanere ble sendt til sine hjemland, hvilket var oppspinn. Siden den gang har det vært gjort hardnakkede forsøk fra Aps side på å motarbeide og mistenkeliggjøre retur til flere land, blant annet Tyrkia.

Styrke og avlaste UDI
Ved siden av å styrke og avlaste UDI «for å sikre en mest mulig effektiv og hensiktsmessig saksbehandling» (av asylsøknader), ble de seks partiene enig om å suspendere utlendingsforskriften § 8-2 inntil videre (15-månedersregelen). Deretter fulgte et punkt om å ta særlig hensyn til barnas behov på mottak, legge til rette for språkopplæring, egenaktivisering og muligheten for å gjøre arbeidsoppgaver i tilknytning til asylmottaket. Nøyaktig det som er gjort siden.
   Så kommer et svært viktig punkt (5): Midlertidig opphold. «Dersom grunnlaget for midlertidig beskyttelse kan ha falt bort som følge av politiske, sosiale eller humanitære forbedringer i hjemlandet, kan utlendingsmyndigheten uten ugrunnet opphold starte med tilbakekalling av oppholdstillatelsen til dem som fikk opphold på slikt grunnlag». Alle som siden har observert debatten om oppholdfstillatelse i tre, fire eller fem år (også for mindreårige frem mot 18-årsdagen) er nå klar over at fire av de seks partiene i praksis har frafalt dette punktet. Man skriker over seg i protest mot det de underskrev 19. november. Nå er det om å gjøre at flest mulig flyktninger får bli på permanent basis, det vil si gi repatriering (skaffe migranter og flyktninger et nytt fedreland til evig tid). Venstre og KrF er verre enn de andre her.

Mot misbruk av sosiale ordninger
Punkt 6 i forliket: «Sørge for at nivået på ytelsene til asylsøkere skal være av en slik art at Norge ikke fremstår som økonomisk attraktiv i forhold til sammenlignbare europeiske land. Disse vurderingene må skje fortløpende. Det bør iverksettes nødvendige tiltak for å hindre misbruk av ordningen.»
   Er det noen som gjenkjenner denne marsjordren til regjeringen og Sylvi Listhaug når de samme blir hudflettet for nettopp å gjøre det? Da er plutselig innstramningene inhumane, i strid med konvensjoner og menneskerettigheter. En større ansvarsfraskrivelse har jeg knapt sett i norsk politikk. Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide er verst.
Punkt 7 er helt i tråd med Sylvi Listhaugs utsagn om at asylsøkere må være forberedt på å yte, ikke bare nyte: «Regjeringen bes arbeide med ordninger som forsterker koblingen mellom ytelser og krav, og fremme nødvendige lovendringer som bidrar til dette... Det vurderes innført plikt til å delta i norskopplæring samt incentiver for den enkelte asylsøker til å aktivisere seg i mottakssituasjonen...» Dette punktet er altså undertegnet av alle seks partier.

Press via bistand
I punkt 8 får UD (inklusive bistandsdepartementet) og politimyndigheter beskjed om å ta initiativ til et sterkere internasjonalt politisamarbeid for å jobbe mot menneskesmugling og for å sikre gode returordninger for asylsøkere uten krav på beskyttelse: «De land som mottar norsk bistand forventes å respektere forpliktelsen til å ta imot egne lands borgere». Det betyr kort og godt at regjeringen har fullmakt til å presse enkelte land på dette punktet, mot trusseel om å holde tilbake bistandsmidler. Undertegnet av Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande.
   Forliket godkjenner bruk av direktefly for å sikre rask retur av asylsøkere uten reelt beskyttelsesbehov, omtaler forskjellige hjelpetiltak for enslige asylsøkere i mottak – og hjelp til mottaksapparatene i Sør-Europa. Deler av EØS-midlene kan øremerkes til saksbehandlingskapasitet i middelshavsland – slik at flere asylsøkere kan få sine sknader behandlet der fremfor å måtte ta den farlige ruten nordover i Europa mot Skandinavia.

Overvåkning av farvann
Regjeringen fikk dessuten gjennom forliket (punkt 12) fullmakt til å overvåke utviklingen i fluktrutene over Middelhavet. «Økt norsk tilstedeværelse skal også vurderes» (punkt 12).
Det er særlig punkt 13 i avtalen mellom de seks partiene som senere er blitt brutt gang på gang i den offentliuge debatten, etter hvert som Arbeiderpartiet, Senterpartiet (til dels), Venstre og KrF av taktiske hensyn har fjernet seg fra forliket: «Stortinget ber regjeringen fremme et lovforslag om nye midlertidige beskyttelsesformer, der oppholdstid ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Beskyttelsesbehov skal ligge til grunn for innvilgelse av permanent opphold....Saken skal legges frem slik at tiltakene kan iverksettes i løpet av første halvår 2016».
   Hallo! Er det noen som gjenkjenner dette i stormen mot Sylvi Listhaug, etter det nye forliket 15. desember 2015?

Strengere for familiegjenforening
Punkt 14 i forliket av 19. november innfører strengere regler for familiegjenforening: «Stortinget ber regjeringen fremme et lovforslag om å stramme inn retten til familieinnvandring for asylsøkere og flyktninger». Nøyaktig som regjeringen ved innvandrings- og integreringsministeren har gjort. Har hun siden fått støtte fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og KrF på dette punktet? Nei, de sniker seg unna sine egne underskrifter.
   Punkt 15, som de seks partiene har underskrevet: «Stortinget ber regjeringen arbeide for opprettelse av omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere i opprinnelsesland for å forebygge at enslige mindreårige sendes ut på farefulle reiser og for å legge til rette for trygg retur. Slike sentre må drives forsvarlig og i tråd med grunnleggende menneskerettigheter.»
   Hva tror dere skjer hvis regjeringen gjør nettopp dette? Et ramaskrik fra snørr-og-tåre-hold som vil ha flest mulig flyktninger til Norge. Alle andre steder i verden er så langt unna norsk standard at de må selvsagt alle få komme til oss. Det sterkt innvandringsliberale Venstre vil helt sikkert stille seg i spissen for protestene, uansett signatur på et forliksdokument.

Botidskrav
Punkt 16: «Stortinget ber regjeringen i løpet av våren 2016 igangsette et arbeid med sikte på innføring av botidskrav for mottak av kontantstøtte og ytelser som ikke støtter opp om arbeid og aktivitet.» Her vil helt sikkert flere av partiene likevel snu og ikke overholde et forliksløfte. Av taktiske grunner med tanke på stortingsvalget neste år?
   I punkt 17 ber Stortinget regjeringen gjennomgå særordninger for flyktninger og asylsøkere i folketrygden og sørge for at det stilles aktivitets- og opptjeningskrav til disse der det er naturlig, med sikte på at dette fremmes for Stortinget så raskt som mulig». Så raskt som mulig.
   I debatten har det vært reist en beskyttelsesmur rundt dagens eksisterende internasjonale konvensjoner. Men se, i det siste punktet (18) har de seks partiene sluttet opp om følgende: «Internasjonale konvensjoner er mindre tilpasset dagens situasjon enn den tid da de ble skrevet. For at både det internasjonale samfunnet og Norge skal være best mulig rustet til å håndtere store migrasjonsbølger, ber Stortinget regjeringen om å ta et internasjonalt initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner, for at disse i bedre grad kan tilpasses vår tids flyktningsituasjon».
   Igjen undertegnet av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre, KrF, Høyre og Fremskrittspartiet. Flere av disse partiene har siden stilt seg i «bekymringsposisjon» i forhold til det de faktisk gikk inn for. Europarådets generalsekretær, Amnesty, Redd Barna, Røde Kors, Kirken, visse advokatkretser og «rettslærde», medier og rikssynsere av alle slag har siden motarbeidet og tatt avstand fra denne delen av avtalen.

Distanserer seg
Fire av avtalepartnerne rundt asylforliket har siden 19. november gjort maksimalt for å ta avstand fra sine egne underskrifter. Av smålige partitaktiske hensyn, ser det ut til, ikke på grunnlag av hva som er best for Norge på kort og lang sikt, distanserer de seg og motarbeider Erna Solbergs regjering når den gjør så godt den kan for å oppfylle forliket.
Det er ikke særlig imponerende. Jeg oppfordrer alle seriøse samfunnsdebattanter med gangsyn til å studere teksten i de 18 avtalepunktene hver gang Ap, Sp, Venstre og KrF ser ut til å løpe fra standpunktene sine, arrestere dem og stille kritiske spørsmål. Hver gang de sier nei til et forslag fra Sylvi Listhaug, bør de utfordres til å stille med alternativer – alternative tiltak som har samme effekt – for innstramning.

   Deretter kan vi gå over til den neste og viktigste fasen: Integrering og inkludering.

torsdag 21. april 2016

Mot krise for regjeringen


Det bygger seg opp en dyp krise for Solberg-regjeringen dersom ikke folk flest oppfatter dens langtidsplan for forsvaret som relevant og betryggende. Arbeiderpartiet har behandlet spørsmålet på en del fylkesårsmøter, og signalene om styrking av forsvaret er en gjenganger. Det er litt paradoksalt, for ingen regjeringer siden 1990-tallet har bygget vår forsvarsevne mer ned enn Ap-regjeringen. Det startet med Johan Jørgen Holst som forsvarsminister og fortsatte under hans etterfølgere i Glacisgata 1. Jeg var redaktør av bladet Norges Forsvar på den tiden og hadde anledning til å følge utviklingen både nasjonalt og internasjonalt under besøk i NATO-hovedkvarteret.
Under Fremskrittspartiets landsmøte kommende helg vil forsvarsopposisjonen der reise opprørsfanen mot finansminister, statsminister og forsvarsminister og forlange en snarlig måloppnåelse på to prosent av BNP til styrket forsvarsevne.
At SVs talspersoner hevder at de vil beholde flere militære installasjoner i nord enn regjeringen, er bare letterlig. Partiet er en politisk uteligger i forsvars- og sikkerhetsspørsmål- Partiet vil melde Norge ut av forsvarsalliansen NATO, skrape flykjøp og bygge vår forsvarsevne enda mer ned enn andre partier. Useriøse distrikspolitiske utspill i NRK uten kritiske spørsmål fra kompiser i statskanalen hører med.
Det har vært drevet intens lobbyvirksomhet for styrking av forsvaret vårt gjennom lengre tid. Noe er seriøst, andre påstander fra lobbyen er skremselspropaganda. Men summa summarum er Norge helt nødt til å styrke et balansert forsvar med alle forsvarsgrener intakt og med vekt på et minimum av dybdeforsvar, stående styrker, utholdenhet og høy beredskap.
Forsvarsministeren vil ikke kommentere lekkasjer i DN og andre medier om innholdet i langtidsplanen, men lover bastant en markant økning i budsjettene. Jeg er ikke sikker på at det vil bli godt mottatt fordi nedleggelser av baser vil skape adskillig uro. Dessuten: Én ting er faktum, en ganske annen ting er hva folk oppfatter, tror og mener er de faktiske forhold.
Dersom ikke Solbergregjeringen, og først og fremst Høyre, ikke gir et adekvat svar på folks uro, spår jeg at partiet vil dale på meningsmålingene til rundt 20 prosent, kanskje enda lavere i løpet denne våren og sommeren. Etter en stigende kurve og stabilt høyt popularitetsnivå gjennom mange måneder, er det duket for et radikalt skifte.

Synd, for etter asylsøkerrekorder og sterkt fokus på flyktning- og immigrasjonsspørsmål har folk fått større tillit til den blå-blå regjeringens politikk og styringsevne. Dessuten begynner resultatene av regjeringens politikk å bli synlige på svært mange områder. Mye har inntil nå sett lysere ut for et gjenvalg i 2017. Jeg er ikke så sikker lenger.

En fullstendig fastlåst situasjon

Buss-bomben i Jerusalem for noen dager siden, og reportasjer fra den pågående tunnelbyggingen til Hamas under grensen mot Israel er illevarslende tegn som bare peker i én retning: Den palestinske terrororganisasjonen forbereder seg på en ny angrepskrig mot Israel. Det har skjedd med jevne mellomrom de siste tiårene: De jødehatende terroristene sender hundreder og tusener av raketter mot israelske områder, kryper i sine tunneler inn i Israel for å komme overraskende på sivile samfunn. For å drepe. Og nå i tillegg: En bølge av knivdrap mot hvilken som helst jøde angriperne kommer over.
En israelsk anerkjent historiker i NRKs Urix forteller om den dypere bakgrunnen: En systematisk opplæring i jødehat gjennom palestinske skolebøker som brukes både i Gaza og i de palestinske områdene på Vestbredden. I skolebøkene er ikke Israel med på kartene overhodet. Man gjengir en tilstand fra 1947-48, før staten Israel ble opprettet av FN. En oppdragelse til hat og revansjisme i hjemmene, oppfordringer til martyrdød med etterfølgende helteglorie av selvstyremyndigheter, ville jubelscener når knivdrap eller bussbomber blir kjent.

Refser martyrmødrene
Vi har sett palestinske kvinner refse sine medsøstre som sørger over et barn som har deltatt i selvmordsaksjoner. Mødrene burde være stolte over at barna deres har ofret seg for den heltemodige og edle krigen mot jødene!
Særlig i sosiale medier – det er de som nå forteller sannheten om hva som foregår – ser vi festreportasjer med palestinere som deler ut søtsaker og applauderer når en jøde er drept eller en bombe har gått av. Noen av oss husker gledesdemonstrasjonene da terroren rammet New York 11. september 2001. Vestlige medier har vært forsiktige med å formidle gledesutbruddene etter terroren i Paris, Brussel og København. Det er visstnok ansvarlig opptreden å ikke fortelle om slike reaksjoner.

Land for fred?
Kan ikke bare Israel gi Vestbredden tilbake til den arabiske gjenværende befolkningen? Land for fred? Vil ikke freden senke seg over Midt-Østen dersom bare de jødiske bosetningene ble jevnet med jorden og jødene trakk seg tilbake til de israelske kjerneområdene fra statsdannelsen mot slutten av 40-tallet?
Vel, det var hva Israel gjorde i Gaza. Man overlot styringen til befolkningen der, ødela de jødiske bosetningene og tvang egne landsmenn over grensen, til tross for at mange av jødene hadde levd i Gaza i uminnelige tider. Tilbaketrekningen, også militært, ble gjort etter tungt internasjonalt press. Hva fikk israelerne i retur? Fred for land? Nei, de fikk tusener av raketter i hodet. Det har skjedd minst tre ganger etter at Gaza ble overlatt til Hamas.

Oppheve blokaden?
Hva med den israelske blokaden, da? Kan man ikke bare oppheve den, så vil freden senke seg over området? Vi har fått en forsmak på nettopp det når Israel gradvis har lempet på blokaden etter en militær konflikt og latt livsnødvendigheter, medisiner og bygningsmaterialer bli sendt inn i Gaza på nytt. Naive vesteuropeere tror sementen og armeringsjernet utelukkende går til boligbygging og gjenoppbygging av sivil infrastruktur. Men det er ikke bare det som skjer: Hamas skaffer seg full kontroll over forsendelsene, og bruker store deler av dem til å bygge underjordiske tunneler, sikre rom for våpen, raketter, sprengstoff og kommandosentraler. Gjerne under skoler og sykehus slik at israelerne skal få skylden for alle sivile tap under neste krig. Som en forberedelse til neste angrep.
Det virker som en evigvarende ond spiral: Hamas starter en ny konflikt, Israel går tungt inn og bomber eller invaderer. Israel får skylden for alle sivile tap (selv om sivilbefolkningen av Hamas blir nektet å flykte til sikre områder når israelerne varsler angrep på forhånd). Verdensopinionen retter seg mot Israel. FN fordømmer. Palestinakomiteen fordømmer, Leger uten grenser gir Israel all skyld, mediene er fulle av hatreportasjer mot den militære motreaksjonen (som ofte er vel hard og brutal).

Noen vei ut?
Ser man noen vei ut? Ikke så lenge Hamas og Al Fatah ikke vil anerkjenne jødenes rett til den FN-opprettede staten Israel. Den skal utslettes, og fem millioner flyktninger/etterkommere skal vende hjem. Israel skal innledningsvis bort fra Vestbredden, slik at den vesle geografiske hvepsetaljen «på midten» skal innskrenkes til 2,5 mil – da blir det lett å dele landet i to gjennom et koordinert angrep fra omkringliggende araberland.
Ingen snakker om at Jordan hadde full kontroll over hele Vestbredden fra 1948 til 1967. Hadde dette muslimske araberlandet ønsket og ville det, kunne «staten Palestina» vært opprettet for lengst. De såkalte palestinerne (arabere bosatt i det tidligere mandatområdet Palestina) ville fått et hjemland, tostatsløsningen ville vært en realitet. Det skjedde ikke.

Nektet integrering
Gjenom hele etterkrigstiden har vi sett hvordan araberlandene og deres liga har nektet å ta imot og integrere palestinske flyktninger fra 1948 og senere kriger. I nabolandene er palestinerne uglesett, blitt annenrangs borgere, får ikke eie jord eller ha stillinger i staten. Ikke lenge etter 1967-krigen ble PLO kastet ut av Jordan, det samme skjedde i andre land. Dette var på et tidspunkt da flyktningeantallet var lite og håndterlig. Kanskje er sannheten at de omkringliggende araberlandene, alle diktaturer, ønsket å bevare flyktningene som et gissel, en kreftsvulst som skulle øke hatet mot Israel og jødene?
Samtidig, i Europa, ble millioner på millioner tyskere tidligere bosatt i Polen, Tsjekkoslovakia og Sovjet tatt imot i Tyskland, gitt husvære og jobb og statsborgerskap. Det er blitt en vellykket integrering. I andre områder gikk flyktningstrømmen i andre retninger. En gigantisk repatriering fant sted. De voksne av oss husker Oder-Neisse-linjen og andre rokeringer, Øst-Preussen med Köningsberg, Danzig og Stettin som ble tømt for tyskere og overlatt til nye nasjoner.

Samme etniske og religiøse gruppe
Til tross for samme språk, religion og kultur har ikke noe lignende skjedd i Israels nærområder. Her er man så besatt av revansjisme-tanken at alt som skjer skal bygge opp mot nye kriger mot Israel.
Hva er vitsen med giverlandsbidragene til Vestbredden og Gaza når myndighetene i disse områdene bare er opptatt av én ting, og det er å knuse jødestaten? Når ressursene blir brukt til å bygge opp ny militær kapasitet i kampen mot Israel, det eneste demokratiet i Midt-Østen, som viser respekt for menneskerettigheter, ytringsfrihet og Rule of Law? Med arabiske representanter i Knesset, med rettsinstanser som har refset og gjennomført dommer mot myndigheter og ulovlige bosettere. Med mange politiske partier og medier som skriver og mener som de vil.

Vi må hjelpe
Jeg vil ikke med dette avskrive bevilgninger og hjelp til den undertrykte befolkningen i Gaza og på Vestbredden. Men giverlandene, og ikke minst Norge, må innse det håpløse i den krigerske adferden til terrororganisasjonene og forlange mer stedlig kontroll av hva hjelpen går til. Hvis ikke, vil vi snart oppleve en ny Midt-Østen-krig med Iran lurende i bakgrunnen, en nasjon som prøver å utstyre palestinerne med stadig mer avanserte raketter. En ny krig som vil ødelegge de sivile palestinske samfunnene i Gaza nok en gang.
I et langsiktig perspektiv må hatet opphøre. Det systematiske hatet som blir innpodet i palestinske barn fra skolealder av, må motarbeides. En gjennomgang av innholdet i skolebøkene og annet undervisningsmateriale for å renske ut historiske feilkilder, myter og oppspinn må foretas. Gjerne tilsvarende på isreelsk side. Det må kunne gå an å finne fram til historiefaglige fakta som alle kan være enige om. Et sted å begynne.

Akkurat nå ser det ikke lyst ut.

søndag 17. april 2016

Angripes fra alle kanter

Venstredelegater som etter denne helgen vender hjem til hverdagen fra landsmøtet, har sikkert opplevd inspirasjonsrike dager, opplevd de visjonære talenes massesuggesjon (en psykologisk prosess som fører til ukritisk adferd i form av uttalelser eller handlinger) og er stimulert til velgerjakt så lenge landsmøterusen varer.
Den rusen kan bli kortvarig. Partiet har alvorlige problemer med å holde på stabile velgere. Ikke noe annet parti har så lav lojalitet blant sine tilhengere. Svært få av resolusjonene og vedtakene har vunnet gehør til venstre eller til høyre. Kommentarene har stort sett vært negative, til dels drepende. Partisjef Trine Skei Grande har brukt storslegga i alle retninger. Hun avviser helt et formelt samarbeid med Arbeiderpartiet, provoserer LO enormt med forslaget om å la innvandrere jobbe for lavere lønn enn andre arbeidstagergrupper og fortsetter demoniseringen av Fremskrittspartiets verdier og politikk. Høyre blir kritisert for skolepolitikken, i likestillingsspørsmål og i klima- og miljøpolitikken.

Flere uvenner
Faktisk har Venstre under dette landsmøtet ikke klart å skaffe seg nye venner, men har skaffet seg flere uvenner. Med Grandes saftige kritikk av Solbergregjeringen har hun skapt dårlig kjemi og en svak forhandlingsposisjon om budsjett og andre viktige temaer. I klimapolitikken kom hun med utilslørte trusler. Det vesle fireprosentpartiet hennes tillater seg å sette frem et ultimatum: Enten følger Høyre og Frp Venstres krav til kraftige avgiftsøkninger på blant annet bensin og diesel, eller så kan regjeringen vinke farvel til regjeringsmakten.
For ikke så lenge siden skrøt Trine Skei Grande av samme regjerings imøtekommenhet i klimapolitikken: «Vi har fått til mer i samarbeid med denne regjeringen enn SV klarte i åtte år som del av den rødgrønne».
Slike skiftende holdninger vitner ikke om hverken klokskap eller forhandlingsvilje, smidighet eller mavemål. Hennes fire-prosent-parti skal tvinge 40 prosent av norske velgere i kne under press og trusler.

Dyrere avgifter
Noe av det verste ved Venstre er dets ensidige vekt på få saker der man blindt følger ideologiske eller svermeriske mål. Hva skjer hvis nye bensin- og dieselavgifter får literprisen opp i nær 20 kroner? Hva skjer med transportnæringen, næringslivets transportøkonomi? Hvilke virkninger vil distrikts-Norge oppleve? Det hjelper ikke at skattenivået skal finjusteres i den andre enden. En markant og særnorsk høyere pris på drivstoff vil forplante seg i priser og lønninger generelt og føre til at utenlandske transportselskaper med sjåfører på sosial dumpinglønn får enda større del av det innenlandske transportmarkedet. Alle på Harrytur i Sverige vil fylle tankene der mens man likevel sparer penger på dagligvarehandelen. Kanskje får vi et svartebørsmarked på drivstoff?
Venstreledelsen har skapt kraftige motreaksjoner allerede på partiets grasrotnivå med den berømmelige flyseteavgiften – som ikke reduserer klimagasser, men bare er en ny inntektskilde til staten, en fiskalavgift. Symbolpolitikk basert på markeringsiver.

I krig med fagbevegelsen
Venstre har fra før et anstrengt forhold til arbeidslivets organisasjoner, for å si det mildt. Og dermed også Arbeiderpartiet som får sin valgkampstøtte fra LO og enkeltforbund. Landsmøtet provoserte den faglige arbeiderbevegelsen i enda større grad enn før: Man ville lage et «lavterskeltilbud» til flyktninger og asylsøkere og gi denne gruppen lavere lønn enn andre. Et sterkere brudd med den nordiske modellen kan knapt tenkes. Forslaget står i rak motsetning til arbeidslinjen; Sosialhjelp og trygdeytelser skal være trygge alternativer for dem som står utenfor arbeidslivet i kortere eller lengre perioder. Men de skal ikke være så gode at man kan tjene mer på inaktivitet enn på aktivitet. Arbeid må være så godt betalt at det kaster mer av seg enn å motta trygd.

Elendig løsning
En slags «innslusingslønn» vil undergrave dette systemet. For en innvandrer som kan velge mellom trygd og en lav innslusingslønn, vil det økonomiske motivet for å jobbe falle bort, skriver Dagsavisens kommentator Hege Ulstein. Hun har helt rett. Faktisk har både LO og NHO tatt avstand fra Venstre-tanken: Det er en dårlig løsning både for fordeling og produktivitet. Forslaget deler opp arbeidslivet i et a-, b- og c-lag. Standpunktet vil gi økt fattigdom, og den vil bli permanent.
Venstre anses allerede som det mest arbeidslivsfiendtlige partiet av fagbevegelsen. Samtidig er partiet et av de mest innvandringsliberale. Men hva vil skje med integreringen og evnen og viljen til å stå på egne ben dersom en lavere lønn enn normalt skal være den første kontakten med arbeidslivet? Når avstanden til trygd og sosialhjelp blir mindre?

Går løs på Høyre
Venstres leder har på dette landsmøtet sørget for å provosere også Høyre og blant annet Høyres skolepolitikk. Trine Skei Grande er utdannet lærer, men det må være lenge siden hun praktiserte yrket. Hun har åpenbart ikke fått med seg de økende problemene med frafall, skulk og underyting. Det er for eksempel opplagt at utsikten til å komme opp i flere fag til eksamen enn dagens, vil skjerpe innsatsen og dermed kunnskapstilegnelsen. Hvilke andre deler av regjeringens stortingsmelding basert på Ludvigsenutvalgets forslag vil Venstre avvise?


Venstre vil nok vingle videre, men har en så splittet og usammenhengende ideologisk og prinsipiell plattform at de som har greie på ismenes historie og innhold klør seg i hodet: Er man liberalister, sosialliberale, liberale eller noe annet? I en periode kalte man seg sosialradikale. Sannheten er nok at partiet ikke vet helt. Det minner om Columbus` oppdagelsesferd: Da sjøfareren reiste ut, visste han ikke hvor han skulle, da han kom hjem visste han ikke hvor han hadde vært.

fredag 15. april 2016

Venstre shopper vilt

Venstre har landsmøte i dag. Normalt ville et 4-5-prosentparti i den norske partifloraen bare påkalle den store gjespen. Men fordi Venstre har inngått en samarbeidsavtale med Høyre og Fremskrittspartiet i perioden 2013-2017, har det som foregår i partiet en viss interesse. Solberg-regjeringen er avhengig av Venstres støtte i viktige saker, og samarbeidsavtalen fra Nydalen binder til en viss grad de fire partiene til masta. KrF er med i det samme «fellesskapet». Noen kjernesaker og viktige programløfter har alle de fire forpliktet seg på. Men det dukker alltid opp nye temaer og problemstillinger i en stortingsperiode som partene må ta stilling til der og da. Da kan det oppstå gnisninger, sterk uenighet eller til og med kriser. En slik sak er flyktning- og migrantsituasjonen som oppsto ifjor høst. Men det finnes flere.

Får godt betalt
Som vippeparti får Venstre langt bedre betalt enn partiets oppslutning skulle tilsi. Jeg har ment det før: Både Venstre og KrF står for et betydelig demokratisk underskudd i det politiske Norge. De relativt få velgerne som står bak «samarbeidspartiene» får langt større uttelling enn de mange velgerne bak Høyre og Frp. Slik skal det ikke være, og de to presse- og true-partiene bør vise mavemål og ikke strekke strikken for langt. Det er ganske mye uro og irritasjon i Høyres og Fremskrittspartiets rekker akkurat nå, selv om partilederne snakker lite om det og holder fasaden.
Venstre er og blir et vingleparti som man aldri kan forutse retningen på. For noen tiår siden lød følgende definisjon på en Venstre-tilhenger omtrent slik: «En venstremann/kvinne er en person som står med begge beina fast planta i løse lufta». Partiet har beveget seg frem og tilbake over midtstreken i politikken i en synlig opportunistisk runddans, litt borgerlig og litt sosialdemokratisk. Etter som det passet der og da. Nå betraktes partiet som «borgerlig», men ingen vet hvor haren hopper når det kommer til hælinga.

Lovet borgerlig styre
Uansett lovet man før 2013-valget å sørge for en borgerlig regjering dersom valgresultatet tilsa det. Men partiledelsen holdt seg utenfor en regjeringsdannelse. Da står man friere til å presse og true i egne «hjertesaker» men uten å ta ansvar for en helhetlig politikk i regjering. Noe forpliktende samarbeid vil man ikke ha noe av. Det politiske spillet, dragkampene og hestehandlingen på Stortinget er for interessant.
Selvsagt er det Frp som er «problemet» for Venstre. Lars Sponheim opptrådte nærmest som en Frp-hater – og sørget for at Venstre kom under sperregrensen ved valget i 2009. Venstre mistet all makt, og noen skjønte at feilgrepet ikke måtte gjentas i 2013. Siden er det ikke tvil om at Venstre har fått oppfylt mange av sine primærsaker og fått betalt for regjeringsstøtten så det holder.
Det er jo litt merkelig at man nå sutrer litt fordi den borgerlige regjeringen lager borgerlig politikk. Er det egentlig så merkelig? Hva slags politikk skulle man ellers utføre?

Shopper i flere retninger
Men nå er man begynt å «shoppe» i alle retninger. Aftenpostens oppslag 14. april var talende. Partileder Trine Skei Grande siteres på: «Nå får Ap vise om vi får til noe bedre med dem». Saken gjaldt flyktningpolitikken. På spørsmål om KrF og Venstre vil gå til Ap, er svaret: «Ja, hvis vi får til mer med Ap her, så ja. Vi har ingen forpliktelser overfor det som er lagt frem» (av innstramningstiltak). Her vil man altså shoppe i vei, få litt herfra og noe derfra.
Det man ikke sier er at seks partier faktisk er blitt enig om en innstramning i flyktningpolitikken (så mange som 31.000 flyktninger skal ikke komme til Norge i 2016), men nå vil ikke Venstre gi regjeringen de virkemidlene, støtte de tiltakene som er nødvendig for å oppfylle forliket. Det er ikke særlig sympatisk. På de siste meningsmålingene har Venstre vært på sperregrensen, eller faktisk litt under. Det er derfor et landsmøte med nerver i høyspenn som foregår i disse dager. Venstrelederen har gjort seg grundig upopulær gjennom Trine-poser og flyseteavgiften, som hun har forsvart med nebb og klør, uansett om klimagevinsten er lik null og selv om tusener av arbeidsplasser står i fare.

Vokser av flere grunner
Fremskrittspartiet vokser mye på grunn av flyktningspørsmålet, mens Venstre taper. Men Fremskrittspartiet (og ikke minst Høyre) vokser også av andre grunner: Velgerne begynner nå å se resultatene av Solberg-regjeringens politikk, på det ene området etter det andre. Samferdselsutbygging er bare ett eksempel: Bøndene har fått styrket sine inntekter vesentlig de siste to årene. Kommunene har fått bedre økonomi. Det behandles flere pasienter enn noen gang, mens helsekøene er gått ned. Arbeidet mot rus og psykiske lidelser har fått et vesentlig løft. Skolehelsetjenesten er styrket. Nå er en ny skolepolitisk linje lansert, og den har fått bred støtte fra faglig og pedagogisk hold. På område etter område viser regjeringen at den leverer, og den har gjort mange dystre spådommer til skamme. Sosialpolitiske virkemidler målrettes mye bedre i kampen mot fattigdom.

Tiltak mot ledighet
Og ledigheten? Den kom som konsekvens av et internasjonalt oljeprisfall og rammer mange familier hardt i deler av landet. Det ville skjedd uansett regjering, det vet velgerne svært godt. Man strides om virkemidlene, men Høyre/Frp-regjeringen har satt inn tiltak i milliardklassen samtidig som permitteringstiden er utvidet til 52 uker. Bevilgningene til forskning, utvikling, innovasjon og digitalisering har skutt i været. Omstilling er på gang, det grønne skiftet også. Solberg-regjeringen styrer støtt og fornuftig og får betalt for det. Mens Venstre sliter og sliter med å finne seg selv og sin plass.
Nå kan partiet angre på at man ikke gikk inn i regjeringen på linje med Høyre og Frp. Venstre tok ikke ansvar. Det er heller ingen som helst tvil om at man ved regjeringsdeltagelse ville ha redusert Fremskrtittspartiets innflytelse vesentlig. Dette er så opplagt og elementært at det er nesten flaut å si det. Men like viktig er det at Venstre gjennom statsrådsposisjoner i regjering ville kunne ta mange flere seire til seg og klistre navnet til mange gode saker direkte.

Vil ikke si noe
Venstre vil holde borgerlige velgere på pinebenken frem mot valget i 2017, ikke love noe, ikke forplikte seg. Man vil gi inntrykk av at, vel, dersom Arbeiderpartiet «byr» mer, så hopper vi over til dere. Akkurat som KrF har i tankene. God politisk og menneskelig moral? Vel, vi får se. Det demokratiske underskuddet er der uansett. Partier på vippen gjør som de vil.

Men kanskje har de gjort opp regningen uten å spørre velgerne?

tirsdag 5. april 2016

Den gamle måten å tenke på

Dagsavisen har enkelte kommentatorer man skal gi akt på, for de representerer brede strøminger i det sosialdemokratiske tenkesettet. Teoretisk vil de ha innflytelse på Arbeiderpartiets polititiske linjevalg. En av dem er Erik Sagflat, som nok må finne seg i å bli rubrisert som litt tilhørende venstrefløyen kombinert med en overvintret NATO-skepsis. Hans mantra er gjerne at «det skal to til for å oppnå en krise». Begge parter er like gode, eller helst like dårlige.
De av oss som har levd en stund, og som har lest seg opp på norsk etterkrigshistorie, vet at norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i de første årene etter 1945 baserte seg på det som eufemistisk ble kalt «brobyggerrollen». Til tross for den harde lærdommen fra 9. april 1940 og det etterfølgende bruddet med nøytraliteten, var det dem i Norge som etter slutten på krig og okkupasjon trodde de kunne vende tilbake til nøytralitet og alliansefrihet. Selvsagt satt den positive holdningen til våre krigsallierte lenge igjen. Spesielt forholdet til Storbritannia var nært, vennskapelig og allianseorientert.

Tilbakefall
Men etter hvert som årene gikk, falt mange tilbake til troen på at Norge kunne spille en viktig og mer uavhengig rolle som megler mellom Øst og Vest. Små nasjoner burde holde sammen og ikke blande seg opp i stormaktspolitikken. Vi skulle ikke binde oss opp til noen «blokk». Vi skulle satse på FN med norsk generalsekretær. En internasjonal rettsorden skulle gi oss en fredeligere verden.
Det sier seg selv at NKP og radikale krefter i Arbeiderpartiet sluttet helhjertet opp om en slik linje. Selv da Stalin og Sovjet-Unionen begynte å røre på seg og gradvis fikk økt makt og innflytelse i sine okkupasjonssoner i Sentral- og Øst-Europa, var det mange som tviholdt på brobyggerrollen og ikke ønsket å inngå sikkerhetsavtaler med vestlige stormakter. Da Stalins hensikter ble stadig mer åpenbare og det ene landet etter det andre ble tvunget inn under pro-sovjetiske regimer, ble det gjort forsøk på å stable på beina et skandinavisk forsvarssamarbeid. Det holdt selvfølgelig ikke. Heller ikke en Vestunion ville ha ressurser og militær kapasitet nok til å stanse en eventuell sovjetisk angrepskrig vestover.

Kuppet i Praha
Så kom kuppet i Tsjekkoslovakia 25. februar 1948 og Gerhardsens Kråkerøy-tale fire dager senere. Tåkesløret rundt den velmente brobyggerrollen kunne ikke lenger tilsløre hva som kunne skje med nordiske og andre lands frihet og nasjonale uavhengighet. Finland ble «finlandisert» for mange tiår fremover, de nordlige områdene var åpenbart av stor interesse for sovjetrusserne. I 1949 ble NATO etablert der Norge gikk inn fra dag en som et lojalt medlem.
Samholdet i NATO motsto presset uten- og innenfra og ble en fredsbyggende, sterk forsvarsallianse som holdt den kalde krigen fra å bli varm. De sovjetiske angrepsplanene som ble funnet i arkivene i Jeltsin-perioden talte sitt tydelige språk. Likevel har det hele tiden i Norge vært en understrøm av misnøye med og mistillit mot det norske medlemskapet og det tette forholdet til USA. NKP var nå én ting, på 60-tallet dukket SV opp som en konsekvent motstander av norsk medlemskap. Også der lever myten om at vi kan klare oss best utenfor, være nøytrale og alliansefrie og drive brobyggerpolitikk. Det er selvfølgelig denne mentaliteten som ligger bak de nokså mislykkede forsøkene på å gjøre «fredsbygging» til et nasjonalt prefiks og ståsted. Kfr. fredsarbeidet i Latin-og Sør-Amerika, Afrika og Det fjerne Østen. Og i tillegg skulle vi være verdens største humanitære stormakt. Noen vil også si: Europas mest generøse sosialkontor.
Vel, en del av dette hadde og har noe for seg. Der Norge virkelig kan spille en meglerrolle og utgjøre en forskjell i dialog mellom krigførende parter, er det vel et forsøk verdt. Men det har lite med vår egen nasjonale sikkerhet å gjøre.

Vil bort fra NATO
Våre NATO-motstandere eller -kritikere har helt siden den kalde krigens slutt forsøkt å snappe opp problemstillinger og roller som skal bevege Norge bort fra NATO. Beryktet i manges hode er Norges dobbeltvedtak og rolle som fotnoteland da store ting sto på spill på 80-tallet. Da Putin-Russland okkuperte Krim og oppmuntret russiske opprørere til å gripe makten i Øst-Ukraina i 2014, sa SV og andre klart ifra at «NATO var en del av problemet». Russlands brutale og folkerettsstridige opptreden ble forklart med at «NATO hadde rykket nærmere Russland» ved å oppta de baltiske og østeuropeiske statene i forsvarsalliansen. Det er klart at Russland må se seg truet vestfra!
Ute i de sosiale mediene (og åpne også) florerer nå FSB-nettrollene og Putin-pudlene med påstander om at da Russland «tillot» Øst- og Vest-Tyskland å slå seg sammen, ble det inngått en avtale om at NATO ikke skulle skaffe seg innflytelse i de tidligere randstatene. Påstanden er et falsum, men lever sitt eget liv. Når jeg etterspør bevis i form av skrevne eller muntlige avtaler og forsikringer hvor og når, blir man svar skyldig.

Ønsket sikkerhet
Det sier seg selv at NATO ikke ønsker, og heller ikke er i posisjon til, å bestemme hvordan selvstendige nasjoner løser sitt nasjonale sikkerhetsbehov. Etter 60 års okkupasjon av sovjetrusserne er det ikke så merkelig at for eksempel Estland, Latvia og Litauen hadde et sterkt ønske om å finne trygghet bak NATO`s og EU`s skjold. De har siden styrket sitt eget forsvar, men ikke noe i nærheten av å utgjøre noen trussel mot den mektige naboen i øst. Det dreier seg mest om grensepatruljering, overvåkning av luft- og sjøterritoriet – og gjøre forsvarsinstallasjoner klare til å motta alliert hjelp om angrepet skulle komme. Nøyaktig som i Norge. Det er regnet ut at alle de tre landenes hovedsteder vil være på russiske hender på noen timer eller døgn dersom Putin gir marsjordre. Jeg besøkte selv de tre baltiske statene i 2012 på stipend fra Folk og Forsvar og fikk et godt innblikk i deres sikkerhetspolitikk og kapasiteter.
Så forsøker man å hevde at NATO`s militære ressurser er så uhyre mye sterkere enn Russlands, og at forsvarsbudsjettene er så mye større (i absolutte tall) i de vestlige super- og stormaktene. Da glemmer man at opprustning i form av stående styrker og den teknologiske fordyrelsen er så utrolig mye mer kostbar i vest sammenlignet med Russland. Og: Det er kapasitet kombinert med vilje til å bruke den som er den største faren. Det å stille NATO overfor et fait accompli fjernt fra London og Washington kan tvinge fram kompromisser som er et livsfarlig spill overfor en dreven, brutal og kynisk motstander som Putins Russland. Da spiller asymmetriske forsvarsressurser mindre rolle. Verdenskrig for å redde Ukraina, Moldova eller den østlige delen av Latvia?

Skal ivareta andre trusler
Et viktig moment er at de største militære kapasitetene som det viktigste NATO-landet USA disponerer, ligger langt fra det europeiske kontinentet og er rettet mot helt andre scenarier – som Chinas stadig mer truende opptreden i Asia. Det vil kreve lang tid å kraftsamle NATO-styrker mot Russland, om man først skulle bestemme seg for det.
Det skulle bare mangle at USA og Vest-Europa ikke skulle reagere sterkt og besluttsomt da Putin okkuperte og innlemmet en del av et naboland. Det har ikke skjedd etter annen verdenskrig. Sanksjonene var svake og valne i starten, men er heldigvis blitt utvidet etter hvert som okkupasjonen av Krim vedvarte og russiske marionetter gjorde «opprør» i den østlige delen av Ukraina. Nylig kom det fram at Russlands rolle er mye mer sentral og avgjørende enn først antatt. Ikke minst er det lekket ut at FSB, etterfølgeren til KGB, via fem russiske departementer står bak seks grupper som styrer grunnleggende administrative funksjoner i opprørskontrollerte områder i Øst-Ukraina. Det gjelder helt avgjørende funksjoner som skatteinnkrevning, infrastruktur og elforsyning. De rapporterer til Russlands visestatsminister Dimitrij Kozak. Donbass er i realiteten blitt en russisk satelittstat.

Hvorfor kritisere NATO?
Kritikken mot at Russland ikke inviteres til det felles NATO-Russlands-rådet for å få den kjølige atmosfæren til å bli mer temperert og gjenopprette tilliten, er i beste fall et skinnargument for å så mistillit til NATO. Det er ikke NATO eller NATO-medlemmer som har brutt folkeretten og okkupert deler av en selvstendig nasjon eller forsøkt å destabilisere en nabostat. Dersom Russland har noe som helst ønske om å bedre forholdet til Vesten, kunne de gi slike signaler gjennom de mange og lange samtalene Putin har hatt med USA`s utenriksminister John Kerry i det siste.
Russlands ledelse vet selvsagt innerst inne at NATO ikke utgjør noen trussel mot nasjonen. Det er ikke nødvendig å vise noen «forståelse» for den russiske offisielle holdningen eller gi den ensidige propagandaen noe rett. Dersom NATO hadde hatt noen som helst ønske om å invadere landet, svekke eller påvirke russisk politikk og verdier, hadde alliansen gjort det på 90-tallet da Russland etter sovjetregimets fall lå der svakt og kraftløst med brukken militær rygg.

Naive forsøk
Det er ikke sånn at dersom man bare kritiserer to stridende parter like mye, da er man «nøytral» og inntar en «kunnskaps- og forskningsbasert, balansert holdning» i utenrikspolitiske anliggender. Naive forsøk på å bygge bro gjennom å si at begge parter er like skurkaktige, faller på sin egen usaklige urimelighet. Eller uttrykke håp om at motstanderne «må snakke sammen». Hvem ønsker ikke det?

Men vi får sikkert høre lignende toner i tiden framover. Sannheten er imidlertid at det er Putins Russland som har trampet på Helsingforserklæringen av 1975 gjennom sine aggressive handlinger i 2014. Det er Putin som må ta det første skritt for å oppnå kontakt og tillit. Skjer det, skal selvsagt NATO og EU stille opp og gi sine bidrag. Også når det gjelder sanksjoner. Og jeg kan ikke se at verden trenger noen ledende politiker av Willy Brandts type for at flokene kan løses. Han løste egentlig ikke så mye. Det er nok at Putin tar ett skritt tilbake på den veien har han gitt seg inn på. Da vil ting kunne løsne.

mandag 4. april 2016

Den usminkede sannhet om Russland

I forrige uke bragte Aftenposten en reportasje fra Moskva om det som kalles verdens dyreste bryllup. En oligarksønn brukte 180 millioner millioner kroner på feiringen, og det var bare før hele selskapet flyttet festen til London. Slike oligarker kan ikke operere i dagens Russland uten å være en del av kretsen rundt Putin. Bryllupet er blitt en pinlig sak for Kreml, som avslår å kommentere saken.
   Oligarkenes pengebruk og overdådige rikdom som synes lang vei, står i grell kontrast til de mange millioner russere som blir stadig fattigere. 20 millioner av dem lever nå under fattigdomsgrensen.

Klare krisetegn
Bryllupsreportasjen er fulgt opp med en oversikt over den faktiske situasjonen i den ekspansive stormakten: For de aller fleste er det krisetegn på krisetegn som gjelder. Det store flertall må klare seg med mye mindre enn for bare et par år siden, etter at middelklassen fikk en viss levestandardsøkning etter tusenårsskiftet.
Da oljeprisfallet var ned mot 50 dollar fatet i fjor, tapte Russland 160 milliarder dollar i årlige inntekter. Nå er oljeprisen rundt 40. Selv om rubelen er sterkt redusert i verdi, tappes statskassen for midler i forrykende tempo. Ifjor gikk prisene dessuten rett til værs. Inflasjonen var på 15 prosent samtidig som lønningene ble kuttet med 9 prosent. Det finnes ikke penger til investeringer, og en vanlig russer må betale 20 prosent i rente, opplyser Aftenpostens korrespondent.

Later som det er verre der
Samtidig som dette skjer, fylles de Putin-styrte TV-sendingene sine nyhetsprogrammer med katastrofeoppslag om problemer i EU, flyktningkrise, Ukraina-krigen og terror. På den måten tror russerne at det står enda verre til i Vest-Europa. Det er en slags trøst over de stigende problemene på hjemmebane og i hverdagslivet.
   Høyt utdannede mennesker må ta til takke med enkle manuelle jobber, eller går ledige. Ledighetsstatistikken blir pyntet på ved at lønnsmottakere får lavere arbeidstid og tilsvarende mindre lønn. Kafeer er halvtomme, feriereiser til utlandet avlyses, bilsalget går ned (unntatt dyre prestisjebiler av Porsche-typen). Mange unge flytter hjem til foreldrene og leier ut egen leilighet. Alle økonomiske indikatorer peker ned. Ifjor falt nye 3,1 millioner russere under fattigdomsgrensen. Det nærmer seg 20 millioner av dem nå. De må klare seg med under 40 kroner dagen.

Farlige spenninger
Putin trøstet ved juletider sine undersåtter med at det verste var over. Siden er det bare blitt verre. Dermed kan det oppstå farlige spenninger i samfunnet. Vil Putin innse at han må normalisere forholdet til Vesten ved å trekke seg ut av Ukraina? Han ble antagelig tvunget til å avblåse Syria-felttoget av økonomiske årsaker, selv om mye var oppnådd militært.
   Det motsatte kan skje. Putin kan piske opp stemningen mot naboland i Vesten ved å hevde at NATO og EU er ansvarlig for russernes hverdagsproblemer. Han kan mane til samhold og lojalitet mot ytre fiender og finne på nye overraskende utfall, enten i de baltiske statene eller i Skandinavia. Intet tyder på at han vil redusere den sterke opprustningen som finner sted. Putin er besatt av tanken på at Russland skal bli sterkt og fryktet. Det er hans definisjon av å bli oppfattet som vellykket, noe som forøvrig er helt i tråd med russisk sjel og historie. Det går en direkte linje her tilbake til de eneveldige tsarenes tid, som ble etterfulgt av de røde tsarene under kommunismen.

Forsvaret må styrkes
Det er på høy tid at vårt eget nasjonale forsvar blir markert styrket. Forsvarsbudsjettet ble økt med 9,7 prosent for i år, men det monner lite i en tid da teknologisk fordyrelse øker langt mer enn kronene. Regjeringen bør sette en frist for å oppnå to prosent av BNP til forsvar, noe vi har forpliktet oss til som NATO-medlem. I en tid med svak økonomisk vekst er målet lettere å oppnå enn i tider da veksten er sterk, som under den rødgrønne perioden 2005-2013. Da fortsatte forsvaret å forfalle.

   Det er registrert at talspersoner for Arbeiderpartiet nå krever en styrking av forsvaret og et høyere forsvarsbudsjett. Det er en god ting for landet at de største styringsdyktige og regjeringsbærende partiene ser alvoret og handler deretter.

lørdag 2. april 2016

Midlertidige jobber virker


Regelendringene i arbeidsmiljøloven fra ifjor sommer var omstridt blant arbeidstakerorganisasjonene, og til og med politisk streik ble brukt som våpen mot Stortingets vedtak. Opposisjonen på Stortinget lovet dyrt og hellig at dette skulle reverseres om den kom til makta. Vi skal settes tilbake til der vi var.
   Så kommer arbeidsgiverorganisasjonen Virke ut med en undersøkelse, et arbeidsmarkedsbarometer, som konkluderer med at de positive virkningene av regelendringen er ganske entydige: 86 prosent som har ansatt noen flere midlertidige siden ifjor sommer, svarer at alternativet til å ansette midlertidige er at det ikke ansettes noen i det hele tatt.

Vekst viktigste begrunnelse
Det er interessant å lese begrunnelsen for bedriftenes midlertidige ansettelser: 4 av 10 sier at det er for å vokse – med mulighet for å tilby faste ansettelser på sikt. Virke kommenterer dette slik: Dette er svært positivt i den omstillingsfasen norsk arbeidsliv er inne i, og helt i tråd med Virkes begrunnelse for å støtte regelendringene. 29 prosent av de spurte bedriftene sier at man har ansatt midlertidige «for å utføre oppgaver som ikke ville gitt grunnlag for midlertidig ansettelse etter gammel regel» (den som eksisterte før 1. juli 2015.

Unge, innvandrere m.fl.
Hvem har så fått glede av de midlertidige ansettelsene? Blant andre nettopp de utsatte gruppene som man ville gi et springbrett inn i arbeidslivet. 18 prosent av virksomhetene som har brukt den nye regelen sier at de har ansatt flere ungdommer som ellers ville hatt problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. 11 prosent av virksomhetene har ansatt flere med innvandrerbakgrunn, og 3 prosent har ansatt flere med nedsatt funksjonsevne. 2 prosent har ansatt flere eldre. Igjen: Dette gjelder tilfelle der arbeidsgiverne ikke ville ha ansatt overhodet etter de gamle reglene.

Fast er hovedregelen
Både Virke og de andre NHO-organisasjonene understreker at fast ansettelse skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Den midlertidige fasen skal som hovedregel være kort, men kan være helt nødvendig i en del tilfelle: I en vekstfase der man ikke er trygg på om veksten blir robust og varig, i en periode der man nettopp har startet en bedrift som ikke er garantert et evig liv, eller altså i en krevende omstillingsfase.

Av betydning
Dagsavisen, som står Arbeiderpartiet nær, har gitt undersøkelsen et brukbart oppslag. Avisen er en av de best redigerte i den norske avisfloraen og leses daglig av undertegnede. Det betyr ikke at avisen er enig i ting man skriver om, men man forstår at undersøkelsen er viktig, er av betydning.

Representativ
Virke er næringslivets nest største hovedorganisasjon og representerer over 20.000 virksomheter i bransjer som handel, kunnskap, teknologi, reiseliv, service, helse, omsorg, utdanning, kultur og frivillighet. Til sammen utgjør de over 225.000 arbeidsplasser.
   Jeg er overbevist om at om samme spørsmål var blitt stilt til samtlige arbeidsgivere her i landet, ville svarene være omtrent på linje med Virkes. Det er godt vi har en regjering, og samarbeidspartier, som gjør det som er riktig og viktig, og ikke kneler for mektige fagforbund og trusler om streik.

Merkelige reaksjoner
Undersøkelsen må ha rystet LO og de enkelte fagforbund dypt inn i maveregionen. Først forsøkte man å bagatellisere Virkes arbeidsbarometer ved å si at «det dreier seg bare om en undersøkelse, det er ikke sikkert at svarene er i samsvar med faktiske motiver for ansettelse...» osv. Undersøkelsens verdi er blitt snakket ned i alle medier hvor LO kommer til – og det er mange. Etter kort tid fant man å måtte «finne på noe» for å svekke statusen midlertidig ansettelse, siden det er så mange som er blitt ansatt men som ellers ikke ville blitt det:
   Nå heter det at ytringsfriheten er under angrep som følge av midlertidige ansettelser!
Det heter at «Et press mot faste tilsettinger er et press mot ytringsfriheten» (!). Begrunnelsen for påstanden er at terskelen for å uttale seg kritisk om offentlig forvaltning blir høyere når arbeidsforholdet er midlertidig.

Vel, vel
Javel? Midlertidig ansettelse («prøvetid») var seks måneder. Hvorfor avskaffet ikke den rødgrønne regjeringen 2005-2013 med sitt stortingsflertall denne seksmånedsperioden, da? Fast ansettelse fra dag én? Da ville jo logikken tilsi at ytringsfriheten ble ivaretatt bedre fra første arbeidsdag hos en ny arbeidsgiver.
   Tallet på, eller andelen av, midlertidige ansettelser gikk ikke ned under disse åtte laaange årene. Og spesielt ikke i offentlig sektor. Det er et område en regjering og et stortingsflertall har direkte innflytelse over.
   Men forholdet er at i offentlig sektor er andelen midlertidige mer enn dobbelt så høy som i privat næringsliv: 6,2 prosent der mot hele 16 prosent i staten (2014). Det siste tallet gjelder bl.a. departementer, etater og universitetene. Dette tok ikke Stoltenberg-regjeringene tak i.

Vil rydde opp
Men vil kommunal- og moderniseringsminister Tore Sanner rydde opp på vegne av Solberg-regjeringen. Gjennom forslag til ny tjenestemannslov, som nå er ute til høring, Etter forslaget skal statlige arbeidsgivere få langt mindre anledning til å bruke midlertidige ansettelser.
   Endringene vil gjøre tjenestemannsloven og arbeidsmiljøloven mer lik. Det er en god utvikling. Jeg unner universitets- og høyskoleansatte, forskere og andre mer trygghet i sine ansettelsesforhold, slik at de kommer på høyde med private arbeidsgivere. Og i NRK, som er skrekkeksemplet på «vikar for vikar for vikar». Og der kringkastingssjefer med stort sett én partifarve har kunnet gjøre noe.