Den usminkede sannhet om Russland

I forrige uke bragte Aftenposten en reportasje fra Moskva om det som kalles verdens dyreste bryllup. En oligarksønn brukte 180 millioner millioner kroner på feiringen, og det var bare før hele selskapet flyttet festen til London. Slike oligarker kan ikke operere i dagens Russland uten å være en del av kretsen rundt Putin. Bryllupet er blitt en pinlig sak for Kreml, som avslår å kommentere saken.

   Oligarkenes pengebruk og overdådige rikdom som synes lang vei, står i grell kontrast til de mange millioner russere som blir stadig fattigere. 20 millioner av dem lever nå under fattigdomsgrensen.

Klare krisetegn

Bryllupsreportasjen er fulgt opp med en oversikt over den faktiske situasjonen i den ekspansive stormakten: For de aller fleste er det krisetegn på krisetegn som gjelder. Det store flertall må klare seg med mye mindre enn for bare et par år siden, etter at middelklassen fikk en viss levestandardsøkning etter tusenårsskiftet.

Da oljeprisfallet var ned mot 50 dollar fatet i fjor, tapte Russland 160 milliarder dollar i årlige inntekter. Nå er oljeprisen rundt 40. Selv om rubelen er sterkt redusert i verdi, tappes statskassen for midler i forrykende tempo. Ifjor gikk prisene dessuten rett til værs. Inflasjonen var på 15 prosent samtidig som lønningene ble kuttet med 9 prosent. Det finnes ikke penger til investeringer, og en vanlig russer må betale 20 prosent i rente, opplyser Aftenpostens korrespondent.

Later som det er verre der

Samtidig som dette skjer, fylles de Putin-styrte TV-sendingene sine nyhetsprogrammer med katastrofeoppslag om problemer i EU, flyktningkrise, Ukraina-krigen og terror. På den måten tror russerne at det står enda verre til i Vest-Europa. Det er en slags trøst over de stigende problemene på hjemmebane og i hverdagslivet.

   Høyt utdannede mennesker må ta til takke med enkle manuelle jobber, eller går ledige. Ledighetsstatistikken blir pyntet på ved at lønnsmottakere får lavere arbeidstid og tilsvarende mindre lønn. Kafeer er halvtomme, feriereiser til utlandet avlyses, bilsalget går ned (unntatt dyre prestisjebiler av Porsche-typen). Mange unge flytter hjem til foreldrene og leier ut egen leilighet. Alle økonomiske indikatorer peker ned. Ifjor falt nye 3,1 millioner russere under fattigdomsgrensen. Det nærmer seg 20 millioner av dem nå. De må klare seg med under 40 kroner dagen.

Farlige spenninger

Putin trøstet ved juletider sine undersåtter med at det verste var over. Siden er det bare blitt verre. Dermed kan det oppstå farlige spenninger i samfunnet. Vil Putin innse at han må normalisere forholdet til Vesten ved å trekke seg ut av Ukraina? Han ble antagelig tvunget til å avblåse Syria-felttoget av økonomiske årsaker, selv om mye var oppnådd militært.

   Det motsatte kan skje. Putin kan piske opp stemningen mot naboland i Vesten ved å hevde at NATO og EU er ansvarlig for russernes hverdagsproblemer. Han kan mane til samhold og lojalitet mot ytre fiender og finne på nye overraskende utfall, enten i de baltiske statene eller i Skandinavia. Intet tyder på at han vil redusere den sterke opprustningen som finner sted. Putin er besatt av tanken på at Russland skal bli sterkt og fryktet. Det er hans definisjon av å bli oppfattet som vellykket, noe som forøvrig er helt i tråd med russisk sjel og historie. Det går en direkte linje her tilbake til de eneveldige tsarenes tid, som ble etterfulgt av de røde tsarene under kommunismen.

Forsvaret må styrkes

Det er på høy tid at vårt eget nasjonale forsvar blir markert styrket. Forsvarsbudsjettet ble økt med 9,7 prosent for i år, men det monner lite i en tid da teknologisk fordyrelse øker langt mer enn kronene. Regjeringen bør sette en frist for å oppnå to prosent av BNP til forsvar, noe vi har forpliktet oss til som NATO-medlem. I en tid med svak økonomisk vekst er målet lettere å oppnå enn i tider da veksten er sterk, som under den rødgrønne perioden 2005-2013. Da fortsatte forsvaret å forfalle.

   Det er registrert at talspersoner for Arbeiderpartiet nå krever en styrking av forsvaret og et høyere forsvarsbudsjett. Det er en god ting for landet at de største styringsdyktige og regjeringsbærende partiene ser alvoret og handler deretter.