Angripes fra alle kanter

Venstredelegater som etter denne helgen vender hjem til hverdagen fra landsmøtet, har sikkert opplevd inspirasjonsrike dager, opplevd de visjonære talenes massesuggesjon (en psykologisk prosess som fører til ukritisk adferd i form av uttalelser eller handlinger) og er stimulert til velgerjakt så lenge landsmøterusen varer.

Den rusen kan bli kortvarig. Partiet har alvorlige problemer med å holde på stabile velgere. Ikke noe annet parti har så lav lojalitet blant sine tilhengere. Svært få av resolusjonene og vedtakene har vunnet gehør til venstre eller til høyre. Kommentarene har stort sett vært negative, til dels drepende. Partisjef Trine Skei Grande har brukt storslegga i alle retninger. Hun avviser helt et formelt samarbeid med Arbeiderpartiet, provoserer LO enormt med forslaget om å la innvandrere jobbe for lavere lønn enn andre arbeidstagergrupper og fortsetter demoniseringen av Fremskrittspartiets verdier og politikk. Høyre blir kritisert for skolepolitikken, i likestillingsspørsmål og i klima- og miljøpolitikken.

Flere uvenner

Faktisk har Venstre under dette landsmøtet ikke klart å skaffe seg nye venner, men har skaffet seg flere uvenner. Med Grandes saftige kritikk av Solbergregjeringen har hun skapt dårlig kjemi og en svak forhandlingsposisjon om budsjett og andre viktige temaer. I klimapolitikken kom hun med utilslørte trusler. Det vesle fireprosentpartiet hennes tillater seg å sette frem et ultimatum: Enten følger Høyre og Frp Venstres krav til kraftige avgiftsøkninger på blant annet bensin og diesel, eller så kan regjeringen vinke farvel til regjeringsmakten.

For ikke så lenge siden skrøt Trine Skei Grande av samme regjerings imøtekommenhet i klimapolitikken: «Vi har fått til mer i samarbeid med denne regjeringen enn SV klarte i åtte år som del av den rødgrønne».

Slike skiftende holdninger vitner ikke om hverken klokskap eller forhandlingsvilje, smidighet eller mavemål. Hennes fire-prosent-parti skal tvinge 40 prosent av norske velgere i kne under press og trusler.

Dyrere avgifter

Noe av det verste ved Venstre er dets ensidige vekt på få saker der man blindt følger ideologiske eller svermeriske mål. Hva skjer hvis nye bensin- og dieselavgifter får literprisen opp i nær 20 kroner? Hva skjer med transportnæringen, næringslivets transportøkonomi? Hvilke virkninger vil distrikts-Norge oppleve? Det hjelper ikke at skattenivået skal finjusteres i den andre enden. En markant og særnorsk høyere pris på drivstoff vil forplante seg i priser og lønninger generelt og føre til at utenlandske transportselskaper med sjåfører på sosial dumpinglønn får enda større del av det innenlandske transportmarkedet. Alle på Harrytur i Sverige vil fylle tankene der mens man likevel sparer penger på dagligvarehandelen. Kanskje får vi et svartebørsmarked på drivstoff?

Venstreledelsen har skapt kraftige motreaksjoner allerede på partiets grasrotnivå med den berømmelige flyseteavgiften – som ikke reduserer klimagasser, men bare er en ny inntektskilde til staten, en fiskalavgift. Symbolpolitikk basert på markeringsiver.

I krig med fagbevegelsen

Venstre har fra før et anstrengt forhold til arbeidslivets organisasjoner, for å si det mildt. Og dermed også Arbeiderpartiet som får sin valgkampstøtte fra LO og enkeltforbund. Landsmøtet provoserte den faglige arbeiderbevegelsen i enda større grad enn før: Man ville lage et «lavterskeltilbud» til flyktninger og asylsøkere og gi denne gruppen lavere lønn enn andre. Et sterkere brudd med den nordiske modellen kan knapt tenkes. Forslaget står i rak motsetning til arbeidslinjen; Sosialhjelp og trygdeytelser skal være trygge alternativer for dem som står utenfor arbeidslivet i kortere eller lengre perioder. Men de skal ikke være så gode at man kan tjene mer på inaktivitet enn på aktivitet. Arbeid må være så godt betalt at det kaster mer av seg enn å motta trygd.

Elendig løsning

En slags «innslusingslønn» vil undergrave dette systemet. For en innvandrer som kan velge mellom trygd og en lav innslusingslønn, vil det økonomiske motivet for å jobbe falle bort, skriver Dagsavisens kommentator Hege Ulstein. Hun har helt rett. Faktisk har både LO og NHO tatt avstand fra Venstre-tanken: Det er en dårlig løsning både for fordeling og produktivitet. Forslaget deler opp arbeidslivet i et a-, b- og c-lag. Standpunktet vil gi økt fattigdom, og den vil bli permanent.

Venstre anses allerede som det mest arbeidslivsfiendtlige partiet av fagbevegelsen. Samtidig er partiet et av de mest innvandringsliberale. Men hva vil skje med integreringen og evnen og viljen til å stå på egne ben dersom en lavere lønn enn normalt skal være den første kontakten med arbeidslivet? Når avstanden til trygd og sosialhjelp blir mindre?

Går løs på Høyre

Venstres leder har på dette landsmøtet sørget for å provosere også Høyre og blant annet Høyres skolepolitikk. Trine Skei Grande er utdannet lærer, men det må være lenge siden hun praktiserte yrket. Hun har åpenbart ikke fått med seg de økende problemene med frafall, skulk og underyting. Det er for eksempel opplagt at utsikten til å komme opp i flere fag til eksamen enn dagens, vil skjerpe innsatsen og dermed kunnskapstilegnelsen. Hvilke andre deler av regjeringens stortingsmelding basert på Ludvigsenutvalgets forslag vil Venstre avvise?

Venstre vil nok vingle videre, men har en så splittet og usammenhengende ideologisk og prinsipiell plattform at de som har greie på ismenes historie og innhold klør seg i hodet: Er man liberalister, sosialliberale, liberale eller noe annet? I en periode kalte man seg sosialradikale. Sannheten er nok at partiet ikke vet helt. Det minner om Columbus` oppdagelsesferd: Da sjøfareren reiste ut, visste han ikke hvor han skulle, da han kom hjem visste han ikke hvor han hadde vært.