Observatørene i Ukraina bekrefter

I en voldsom propagandaoffensiv rettet mot vestlige medier og opinion, beskyldte Putin før helgen at NATO hadde sendt en «NATO-legion» av frivillige for å kjempe mot de prorussiske opprørerne i de såkalte folkerepublikkene Donetsk og Luhansk.   Generalsekretær Jens Stoltenberg kalte med god grunn påstanden for «nonsense», tullprat.

   Faktum er at det ikke bare er NATO, med USA i spissen, som detaljert er i stand til å overvåke hva som skjer på bakken i Øst-Ukraina gjennom satelitt-, AWACS- og avansert radarovervåkning på bakken. Uavhengige observatører er i Øst-Ukraina og melder om nøyaktig det samme og med enda større detaljrikdom.

OSSE overvåker og melder

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE på norsk) er bedt om å overvåke våpenstillstanden som ble avtalt i Minsk i september ifjor. Et stort antall observatører på bakken reiser på kryss og tvers på opprørernes såvel som den ukrainske regjeringens territorium. De skal sørge for å si ifra hvis partene bryter «kontaktlinjen» som ble streket opp i Minsk-protokollen gjennom en SMM, «Special Monitoring Mission» som rapporterer minst en gang daglig til OSCE (The Joint Centre for Control and Coordination, JCCC), deretter til medier og verdenssamfunnet. Med i observatørkorpset er også Putin-russiske offiserer.

Til Moskva i stedet for Minsk

De militære lederne i Donetsk og Luhansk, Denis Pushilin og Vladislav Deinego, skulle egentlig vært med på et hastemøte om brudd på våpenstillstanden i Minsk i helgen, men valgte i stedet å reise til Moskva – helt sikkert for å rapportere til Putin om den militære situasjonen og behovet for enda flere ordinære russiske soldater og mer militært materiell. I dag er 9.000 ordinære russere satt inn mot Ukraina i øst.

   Men før det, tidligere i uken, meldte OSCE-observatørene om hva de faktisk så på bakken i Donetsk- og Luhansk-området. De rapporterte at de prorussiske opprørerne hadde erobret flere hundre kvadratkilometer land fra de ukrainske regjeringsstyrkene, stikk i strid med avtalen om «kontaktlinjen», og de fortalte om grønnfarvede og umerkede, dvs russiske militære kjøretøyer og våpenplattformer, som kjørte i skytteltrafikk til og fra fronten. Det dreide seg om pansrede personellkjøretøyer (BM P-2), lastebiler av typen KAMAZ og URAL og stridsvogner av typen T-72, som er russiske standardtanks.

Fikk ikke se

Da observatørene nærmet seg grenseovergangen Ulyanivske mellom det opprørskkontrollerte territoriet og Russland, ble de advart av en opprørsoffiser mot å nærme seg grenseovergangen. Uten forklaring på hvorfor. Observatørene skulle selvfølgelig ikke få registrere hvor mange russiske soldater og hvor mye utstyr som passerte i retning Donetsk og Luhansk.

   Observatørene gjorde stopp ved steder som Debaltseve, et svært viktig vei- og jermbaneknutepunkt som de prorussiske opprørerne er i ferd med å erobre fra de ukrainske regjeringsstyrkene. Debaltseve ligger nær Mariupol ved Azovhavet der russerne er i ferd med å få kontrollen over en «korridor» langs kysten til Krim. Opprørerne og russerne har allerede tatt den internasjonale flyplassen i Donetsk. Observatørene var i forrige uke også i Telmanove, Kharsyzk, Makiivka, Artemivsk, Sloviansk, Artemivskyi og Khotyn. Noen av stedene er opprørs- andre er regjeringskontrollert. Overalt melder de om militær aktivitet, og særlig om pro-russiske fremrykninger.

Klasebomber mot sivile

Spesielt urovekkende er observatørenes melding fra interneringsleiren i Sloviansk sydvest for Luhansk, der interne flyktninger fra Artemivskyi forteller om rakettangrep mot sivile boligområder med SMERCH-raketter, syv i tallet – alle utstyrt med klasebomber som vanligvis blir benyttet i rene militære operasjoner.

   De prorussiske opprørerne hevder at de ukrainske styrkene bombarderer sivile områder. Sannheten er at opprørerne nettopp plasserer sine bombekastere, raketter og artilleri midt inne i boligområdene. Med andre ord: De tar en «Hamas», og bruker sivilbefolkningen som menneskelig skjold.

Blir ikke referert

Ingen av OSCE-meldingene blir referert i norske medier, og Moskva-korrespondenten til NRK går på gummisåler for ikke å provosere russerne. Tap og skader på sivile blir filmet i detalj, men vi får ikke vite hvor granatene og rakettene kommer fra. Det store bildet – hvordan opprørerne med russisk hjelp skyver grensen for våpenstillstanden foran seg vestover og sørover – blir ikke omtalt og forklart.

   Dette til tross for at dokumentasjonen er der, nøyaktig beskrevet av OSCE-observatørene på bakken. Rapportene kommer så godt som daglig og danner et bilde.

Lederen i «Donetsk Folkerepublikk», Aleksander Zakharchenko, sa rett ut i forrige uke at hans krigere ikke stanser før de har nådd regiongrensene for Donetsk og Luhansk-fylkene etter dagens ukrainske inndeling av landet.

Lyspunkter

Lyspunkter finnes. Faktisk fant Aftenposten i dag det opportunt å melde om den storstilte opprustningen Putin har satt i gang, om de 1.200 nye flyene og helikopterne, de tusen flere militærøvelsene som skal gjennomføres i år, leveringen av 2.300 nye og mer moderne stridsvogner, 50 nye overflateskip og 28 nye ubåter. Russland bruker nå en tredjedel av hele sitt statsbudsjett på opprustning for krig. Det er mere enn til velferd for vanlige russere.

   At så få skjønner tegninga, er underlig. Men det er jo bra at Aftenposten, som i flere år har drevet kampanjejournalistikk mot innkjøp av moderne jagerbombefly av typen F-35 til det norske forsvaret, faktisk tegner et realistisk bilde av hva NATO-landene, inklusive Norge, og Ukraina er stilt overfor.

Streiker mot Stortinget

Det mest alvorlige ved fagforeningens politiske streik i dag, er at den i realiteten er rettet mot Stortinget, den lovgivende, folkevalgte nasjonalforsamlingen vår. De streikende godtar på en måte ikke det parlamentariske systemet som går ut på at en regjering legger fram et lovforslag eller endring i en lov – ut fra partiprogrammer - og får støtte fra et flertall i Stortinget.

Med fornuft

Det er ikke ulovlig å sette i verk en politisk streik i Norge, men det våpenet bør brukes med fornuft og omtanke, og bare når det virkelig gjelder. Arbeidsnedleggelsen er feil rettet mot arbeidsgiverne ogsså. Deres organisasjon har ytret et ønske om endringer i      Arbeidsmiljøloven for å gjøre den mer fleksibel og mer moderne, tilpasset vår tid. Det er Regjeringen og partiene på Stortinget som vedtar eller forkaster lovforslag, ikke NHO. Partiene bak Solberg-regjeringen har hatt moderniseringen høyt prioritert i sine programmer, som velgerne tok stilling til ved siste valg.

Utenkelig med lockout

Det ville være utenkelig at NHO i et tilsvarende stridsspørsmål under en rødgrønn regjering gikk til lockout mot sine ansatte i et tilfelle der fagbevegelsen og en Ap-regjering innførte lover som var til skade for arbeids- og næringslivet, til skade for sysselsetting og næringsinntekt.

   Det har opprørt ganske mange i den politisk opplyste opinion at LO, YS og Unio har benyttet halvsannheter, kvasi-sitater og direkte løgn i sin agitasjon og sine svertekampanjer: «Mer pålagt overtid», som er feil – den totale rammen for overtid pr. år øker ikke, det er snakk om å kunne øke overtid fra 10 til 12 timer pr. uke, eller fra 25 til 30 timer pr. måned. Overtiden kompenseres da med desto lengre friperioder.

Feil etter feil

«Mer pålagt søndagsarbeid»: Feil – en arbeidstager kan inngå avtale om arbeid på flere sammenhengende søndager enn før, men da får man det samme antall søndager kompensert som fridag. Ingen kan pålegges mer søndagsarbeid totalt over et år enn nå.

Adgangen til lengre midlertidige ansettelsesperioder er en forbedring for dem som banker på døra hos arbeidsgivere og som nå vil slippe inn: Arbeidsløse unge med hull i CV`en eller som går på NAV, funksjonshemmede, langtidsledige. Det avgjørende sosiale skillet i dagens Norge går mellom dem som har jobb og de som ikke har det. Det er Regjeringen som følger arbeidslinjen, ikke LO og Arbeiderpartiet. De er mest opptatt av å beholde fordeler som Los medlemmer allerede har, særlig i faste stillinger.

Kan revidere

Som om dette ikke er nok, har Regjeringen fremholdt at den er villig til å revidere forslaget dersom økt bruk av midlertidige ansettelser viser seg ikke fører til flere i arbeid.

LO, YS og Unio både svartmaler og overdriver ut fra et politisk spill som har til hensikt å svekke Solberg-regjeringen. Er virkelig alle medlemmer med på dette spillet innerst inne?

Skaper bedre balanse

Aftenposten får seg til å skrive på lederplass at arbeids- og sosialminister Robert Erksen (Frp) har lykkes dårlig med å få trepartsamarbeidet til å fungere. Sannheten er den stikk motsatte: Det er Eriksen som bidrar til å skape balanse i samarbeidet mellom arbeidstagere, arbeidsgivere og Regjeringen, mens LO svekker modellen i sitt forsøk på å dominere den. Eriksen har gjort en flott jobb som uredd talsmann og forsiktig reformator, mens LOs pampevelde har sørget for å vedta og gjennomføre en politisk streik rettet mot Stortinget.

Putin har nøkkelen

Russlands statsminister Vladimir Vladimirovitsj Putin har nøkkelen til løsningen av krigen og den humanitære krisen i Øst-Ukraina, men han kommer ikke til å bruke den. Tvert imot: Mens Vest-Europa er opptatt av terrorfare og økonomiske utfordringer, benytter de russiske opprørerne og de 9.000 rene russiske støttestyrkene anledningen til å gå videre sørover og vestover. Ved hjelp av en ny kolonne Putin-soldater og moderne stridsvogner pluss selvdrevet artilleri har man erobret flyplassen i Donetsk og ihvertfall gjort den ubrukelig for noen av partene.

Erobringen av Mariupol

Siste aggressive fremstøt er mot den strategisk viktige byen Mariupol ved Azovhavet, som er den neste som skal erobres. 30 personer ble drept i helgens angrep, 100 såret. De kommer i tillegg til artilleriangrepet mot skolebussen nylig. Vinkelen for utskytningen av raketter bekrefter at det var prorussiske styrker som sto bak skolebussmassakren. En talsmann for opprørerne (som mer enn gjerne blir gjengitt uten forbehold i NRK) hevdet at «avstanden var 54 kilometer, og vi har ikke våpen som når så langt». En ren propagandabløff. Det er nettopp hva opprørerne har. De disponerer det aller mest moderne våpenarsenalet Russland råder over, og høyst sannsynlig er det russiske soldater fra Putins armé som trekker i avtrekkeren. Slik de sannsynligvis gjorde da Malaysia Airlines MH17-passasjerflyet ble skutt ned med moderne antiluftskyts. 298 mennesker omkom.

Tusenvis ordinære russiske styrker

NATO har bekreftet ved flere anledninger at tusenvis av russiske ordinære styrker er inne i Øst-Ukraina for å støtte (eller helst redde fra kollaps) de øst-ukrainske opprørerne som er etnisk russere. Det er heller ingen tvil om at NATO har full oversikt over hva som foregår. Satelitt- og AWACS-overvåkning samt faste ACU-enheter følger nøye med 24 timer i døgnet. Jeg har selv besøkt en ACU utenfor Kaunas i Litauen og sett hvor detaljert informasjon som dukker opp på skjermene der. Det er ikke noe problem å finne ut hvor en utskytningsplattform befinner seg og når den blir aktivert.

Industri, havn, korridor

Hensikten med å erobre Mariupol er dels å få kontroll over et viktig industrisentrum og en internasjonal havn, dels å skaffe seg over en korridor i retning Krim. Halvøya er avhengig av bl.a. vannforsyninger fra regjeringskontrollert ukrainsk område.

   Putin kommer til å støtte og oppmuntre videre ekspansjon vestover og dypere inn i Ukraina for at opprørsstaten skal få en militær buffersone. Det eneste som kan stanse ham, er resolutt opptreden fra USA, NATO og EU, en «red line» som ikke kan overskrides. Nye og strengere sanksjoner og trusler om mer kan hjelpe. Direkte militær støtte i form av utstyr til den ukrainske hær er nødvendig for at Ukraina kan holde stand mot en av verdens største krigsmaskiner under Putin-kommando.

Korrespondenter på gummisåler

Putin gjør dette fordi han vet NATO vil trenge tid til å opprette en rask reaksjonsstyrke, og han vet at krigsfrykten er stor i Vest-Europa. Mange her går på gummisåler og vil velge å skygge unna. Legg merke til vestlige utenrikskorrespondenters uhyre forsiktige rapporter fra Øst-Ukraina, om de i det hele tatt reiser dit eller rapporterer derfra.

   En langvarig lav oljepris vil hjelpe, men ikke på kort sikt. Det var oppmuntrende at den nye saudi-arabiske kongen ikke vil endre kurs i pris-spørsmålet. En virkelig lang periode med tapte statsinntekter er det eneste Putin frykter.

Fordummende nyhetsmorgen

NRK2 er vanligvis mer interessant å høre på enn den svært politisk korrekte og stort sett overfladiske NRK1-kanalen hva nyhets- og aktualitetsprogrammer angår.

Ikke slik under Nyhetsmorgen i dag, mandag 26. januar. Ett innslag tok for seg valgresultatet i Hellas, det ytterst venstreradikale partiet Syriza seier og konsekvensene for landet og forholdet til EU.

   De to debattantene Bjørnar Moxnes, leder i partiet Rødt, som før het RV og enda tidligere AKP (ml), og Fremskrittspartiets medlem i finanskomiteen, Gjermund Hagesæter, kom med hvert sitt syn på den greske tragedien og utvekslet deretter meninger.

Retorikk-knep

Det vil si, Moxnes brukte de gamle retorikk-knepene med å valse ned den annen part gjennom avbrytelser, beskyldninger og en prateflink marxistisk analyse som nærmest var til å le av, mens Hagesæter tålmodig og nøkternt forklarte hvordan grekerne er kommet opp i det uføret man befinner seg. En tafatt programleder mistet kontrollen ganske snart og lot Moxnes dure i vei. Lytterne fikk lite, om noe, utbytte av meningsutvekslingen. Et fullstendig mislykket programinnslag.

   Ifølge Rødt-lederen var selvfølgelig EU, «storbankene» og den øverste makteliten i Europa ansvarlig for den økonomiske og sosiale krisen i landet, og det var klart at nå var det høyst rettferdig at Syriza brøt alle avtaler om tilbakebetaling av gjeld og at EU sørger for sanering, pluss «økonomiske stimulanser» i form av gammeldagse Keynes-teorier. Moxnes er sosiolog (selvsagt), og har skrevet masteroppgaven «Med makt i bagasjen. En analyse av politikerelitens yrkesmobilitet». Hagesæter er både jurist og bedriftsøkonom.

   Sistnevnte minnet om (helt korrekt) at grekerne gjennom flere tiår (faktisk helt fra Andreas Papandreos dager) har levd over evne, latt statlig eierskap og byråkrati svulme opp uten økonomisk bærekraft og innført et korrumpert styresett med et gjennomført korrupt samfunnsmaskineri som resultat.

Munnhuggeri

Men det hele utviklet seg til munnhuggeri etter sterke utfall og hinsides påstander fra en skråsikker og bombastisk Moxnes. Hagesæter hadde ikke sjangs til å fullføre sine argumentrekker og refleksjoner, historiske faktapåvisninger og forklaringer på dagens situasjon. Særlig ble han overdøvet når han prøvde å påpeke at den nødvendige kuttpolitikken er i ferd med å gi resultater og at ledigheten så vidt er begynt å gå ned.

   Hva skal vi andre si som har fulgt rimelig godt med i krisen i Hellas? Når det gjelder forklaringer, er jeg helt på linje med Hagesæter. Hva angår valgresultatet, var den en katastrofe. Det beste hadde vært om Syriza hadde fått rent flertall i nasjonalforsamlingen og dermed blitt eneansvarlig for utviklingen videre, tatt konfrontasjonen med trojkaen og alene forsøke seg på det håpløse prosjektet med å reforhandle og sanere statsgjeld så det monner. 

   Jeg spår at Syriza kommer til å svikte sine velgere og fortsette kuttlinjen når realitetene går opp for demagogen Alexis Tspiras. Han vil ikke kunne oppfylle mer enn en brøkdel av brageløftene. Velgerne har gitt ham «tillit» i desperasjon, sinne og fortvilelse. «Prøve noe nytt».

   Og den som baserer seg på å bli opplyst av NRK, er like klok – eller dum.

Endelig kommer tiggeforbudet

Under en rundreise i Sør-Afrika for noen år siden tok vår innfødte guide for seg noen regler for oppførsel i landet, enkelte kulturelle koder som vi burde være oppmerksom på. En av dem gjaldt tigging. Oppfordringen var klar: Ikke gi til tiggere, og spesielt ikke barn. Barn som tigger holder seg unna skolen og ødelegger sin livskarriere ved å rekke fram en kopp. Dette er et budskap fra vår Nelson Mandela!

   Vi var ute på Robben Island akkurat da og hadde noen minutter før vært inne i Nelson Mandelas celle. Ja, inne i cellen. «Det er en klar beskjed vi har fått fra ham personlig: Når det kommer norske grupper, da kan dere åpne celledøra og slippe dem helt inn. Norge og Den norske Kirken var blant dem som hjalp meg og min frihetsbevegelse aller mest under Apartheidregimet. Nordmenn stjeler ikke gjenstander der inne».

Turistene stjeler

Tidligere hadde det vært et problem for vaktene på Robben Island at turister tok med seg «souvenirer», helt personlige ting etter Mandela. Derfor hadde man innført en hovedregel om at besøkende kun fikk kikke inn i cellen ute fra korridoren.

   Senere fikk vi besøke Langa Township i Cape Town og Chris Hani Community School midt i slumbebyggelsen. Der ga gruppen penger til skolen så det holdt!

   Det er lite uenighet om at tigging er uverdig og fornedrende. Ingen liker det, hverken de som tigger eller de som gir – egentlig. Vi ønsker et samfunn der det ikke er behov for å tigge.

De varmhjertede tar feil

Likevel finnes en god del «varmhjertede» mennesker som gjerne legger mynter i koppen til stakkarslige, frosne og tilsynelatende utsultede tiggere, gjerne fra Romania (ikke alle er romfolk), og som da blir en oppmuntring til å fortsette tiggingen. Politiet forteller at mye av tiggingen er godt organisert. De som står bak, kjører sine landsmenn rundt til sentrum i minibusser og varebiler om morgenen, og henter dem etter «arbeidstid». De som ikke har skaffet nok mynter, får grundig kjeft, det har jeg selv observert.

   Det rapporteres om kriminalitet på kveld og natt, forsøpling og urinering m.m. Slik vil vi ikke ha det i Norge. Våre egne narkomane er begynt å selge magasiner på gateplan, det er bra, men blir nærmest utkonkurrert av den strie strømmen av romfolk fra sørøst-Europa som også «selger» noe. Som virkelig kommer fra elendige forhold og bør hjelpes – der de er.

Etterlater seg barn i nød

Vi bør være klar over at de voksne som kommer til Norge for å tigge, etterlater seg småbarn hjemme i sosial nød, enten hos gamle besteforeldre som knapt er i stand til å hjelpe seg selv, eller til eldre søsken som dropper skolen. En fjortenåring som ble intervjuet på norsk TV sa hun gledet seg til å bli 16, for da kunne hun også reise til Norge for å tigge. I stedet for å gå på skole eller forberede seg på en selvstendig voksentilværelse.

   Det er et mye bedre alternativ å gi hjelpen der romfolket bor. Og det er ikke småbeløp som nå settes inn på tiltak i Romania. De av oss som lenge har fulgt Europaportalen til vår EU-ambassade i Brussel (nå overført til egen link på UDs hjemmeside) har gjennom lengre tid sett rapporter fra alle de prosjektene som er satt i gang – av EU sentralt, av enkeltland i unionen og av EFTA-landene innenfor EØS. Og Romania selv.

Norge i førersetet

Norge har vært i førersetet som humanitær stormakt igjen og igjen. Hundrevis av millioner kroner er satt inn over det norske statsbudsjettet for å hjelpe den tiggende rombefolkningen. I forrige uke avsatte Solberg-regjeringen ytterligere 165 millioner kroner av EØS-midler til å bekjempe fattigdom i Romania. Pengene fra Norge retter seg mot barn, ungdom, foreldre, arbeidsløse, offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner.

   Senterpartiet hjelper regjeringen til å få flertall for tiggerforbudet som skal være landsgyldig og ikke bare overlater til kommunene å vedta lokale forbud. Det er antagelig en lærdom etter den totalt mislykkede reservasjonsretten for leger. Norske lover skal være landsgyldige.

Bør avvises

Sp krever riktignok «sosiale tiltak» som kan hjelpe dem som tigger. «Det må være hjelpetiltak for norske borgere som tigger, og for de som kommer til Norge for å tigge», sier partiets justispolitiske talsperson. Begge deler bør avvises. Å sette inn hjelpetiltak for utenlandske tiggere i Norge fungerer som en oppfordring til å fortsette tiggingen i smug. Og sosiale og økonomiske tiltak for våre egne i tiggernød har vi nok av i systemet fra før.

   Vi skal ikke «hjelpe» uten å bruke hodet. Lar vi tiggingen fortsette, fortsetter den onde sirkelen å spinne rundt: Tigging for kortsiktige formål, et begrenset materielt gode. En pause, og så fortsette tiggingen som usikker inntektskilde i det uendelige. For å komme ut av fattigdom trengs skolegang, jobb, en selvstendig og verdig tilværelse. Og mange må gis et dytt i ryggen for å forstå alvoret. Et forbud her hjemme må matches med tilbud og tiltak, skole, opplæring og jobb i romfolkets bostedsland.

Samme for flyktninger

Det samme prinsippet må gjelde her som for flyktninger: Hjelpe i nærområdet så langt råd er, men mottak av krigsflyktninger, kvoteflyktninger og asylsøkere så langt vi har kapasitet til i Norge.

   Regjeringen tar sikte på å gjennomføre et tiggeforbud i løpet av sommeren. Saken er mer enn godt nok debattert og «hørt». Nå må det handling til.

   Takk til Senterpartiet for støtten. Kanskje kan regjeringen kvittere med å ta grep mot ulvehylene i norske skoger nær sauenes beitemarker?

Hellas og den greske tragedien

Når dette skrives, er det overveiende sannsynlig at det venstreradikale partiet Syriza blir største parti i Hellas. Det vil få svært alvorlige følger for landet og dets befolkning, og kanskje også ringvirkninger for andre EU-land som grenser mot Middelhavet. Partiet nekter å følge EU-kommisjonens, Den europeiske sentralbankens og Det internasjonale pengefondets pålegg om hestekur for å få den skakkjørte økonomien på fote igjen.

Hellas er et land som kan sammenlignes med en person som har malt seg inn i et hjørne samtidig som vedkommende skyter seg selv i foten. Land og folk har lenge hatt en kollektiv overtro på at «ting årnær seg» og plent nektet å se virkeligheten og behovet for en annen kurs med økonomiske reformer og moralsk oppstramming.

   Landet jukset seg inn i Euro-sonen med statistiske knep for å være med på det prestisjefylte prosjektet. Populistiske politikere overbød hverandre med statsbelånte velferdsgoder hverken produktivitet eller budsjettmessig bæreevne kunne tåle. En vanhellig allianse mellom grådige fagforeninger og en korrumpert politisk ledelse økte problemene fra det ene året til det neste.

Korrupsjon og selvbedrag

Korrupsjonen gjennomsyret hele det greske samfunnet, og gjør det nok fortsatt. Ingen kunne komme til lege, tannlege, advokat, en privatskole politiet eller en offentlig institusjon uten å stikke en konvolutt med eurosedler i lomma på dem som ordnet ventelistene eller som satt på et offisielt stempel. Systemet var alment akseptert og førte til en todelt innenlandsk økonomi: Den hvite og den svarte, hvorav sistnevnte antagelig var størst. Grekerne var noe bortimot verdensmestere i å unndra seg skatt, næringslivet søkte mot skatteparadiser, og politikerne kjøpte seg stemmer før valgene ved å love enkeltpersoner og grupper fast ansettelse i staten – livet ut. Det statlige greske flyselskapet var et grelt eksempel på verdens dyreste flyselskap i driftsutgifter og antall ansatte.

Skjøv problemene foran seg

Velferdsgodene este ut over enhver proporsjon, med lav pensjonsalder og subsidierte goder av alle slag. Dette måtte gå galt før eller siden, men inntil finanskrisen lånte staten langt over støvleskaftene og skjøv problemene foran seg i et fåfengt håp om at «det årnær seg». Et statsbudsjett basert på skyhøye utenlandslån, et stigende misforhold mellom eksport- og importinntekter, høy inflasjon og prokuratorknep i forhold til regnskaper og statistikk – alt dette trakk folk og land ned i en håpløs hengemyr av vanstyre, offisielle løgner og personlig selvbedrag.

   Den greske stat ble tvunget av EU og resten av trojkaen ECB og IMF til å stramme kraftig inn, redusere ikke bærekraftige velferdsordninger inklusive pensjonsordninger, selge statsbedrifter og rett og slett sette tæring etter næring. Det var en nødvendig hestekur, men har samtidig ført til massearbeidsløshet (25 prosent offisielt), dyp fattigdom for store befolkningsgrupper og et fremtidsscenario i håpløshetens tegn.

Vil ikke forandre seg

Likevel ser vi at mange grekere rett og slett ikke vil innrømme og akseptere at de må slutte å opptre som private egoister og heller støtte opp om staten, nasjonen og fellesskapet: Betale skatt, bekjempe korrupsjon og rett og slett ta et oppgjør med egne holdninger. Da myndighetene ikke fikk til en bedre skattemoral gjennom appeller og strengere kontroll, har den i stedet måttet begynne å beskatte objekter som ikke kan lures unna til utlandet eller under madrassen. Boligskatt (Enfia) er varslet fordi en bolig er noe man ikke kan skjule for myndighetene. Protestene er kraftige i typisk gresk ånd. Syriza gir helt forutsigbart etter og lover kutt i skatten gjennom økte bunnfradrag, men sier ikke hvordan partiet vil dekke gapet i nødvendige statsinntekter som da oppstår.

   Mellom 2010 og 2013 falt de totale skatteinntektene for staten til tross for høyere skattesatser og høyere priser på offentlige tjenester som strøm og renovasjon. Delvis skyldes fallet redusert skattegrunnlag når så mange er uten inntekt, dels at den greske stat må betale avdrag på utenlandsgjelda. Landet har fått enorme overføringer fra EU-systemet og utsettelse med noe tilbakebetaling, men makter ikke å få endene til å møtes.

Stygge og rasistiske utslag

Vi har de siste årene sett stygge utslag av «den greske ånden» når demagogene og de folkelige demonstrasjonene minner folk om den tyske okkupasjonen under annen verdenskrig og plasserer Hitler-bart på portretter av Angela Merkel bare fordi tyskerne har vært ledende i kravet om kutt i statsgjeld, innføring av reformer og nødvendige snuoperasjoner. Både Tyskland og trojkaen forlanger rett og slett at grekerne – som motytelse til gigantiske pengeoverføringer – beskikker sitt bo og fører en sunn økonomisk politikk.

   Mitt håp er at Tyskland og EU står imot kravet om gjeldskutt og ikke «lar nåde gå for rett». Det vil være en hån mot alle de folkene i EU som etter finanskrisen tok seg på tak og gjorde de nødvendige grepene – som de baltiske landene og deler av Sentral-Europa. At folk og regjeringer i Spania, Frankrike og Italia håper på en viss smitteeffekt, er klart. Også der har man strittet imot påleggene om å sette tæring etter næring.

Gikk foran

Tyskland selv gjennomførte sine egne kutt på et tidlig stadium, godt ledet av sosialdemokraten kansler Gerhard Schröder. USA har gått gjennom en hestekur, og der vokser økonomien igjen til dels kraftig, mens ledigheten går ned.

   Jeg ser at politisk korrekte sjeføkonomer og sosialøkonomer knyttet til offentlige institusjoner og fagbevegelse foreslår trykking av penger og andre kunstige grep for å få inflasjonen til å øke og stimulere til vekst i EU-landenes økonomi. Keynesianismen stikker trollhodet opp av skuffen igjen.

   Det kan gi tilsynelatende positive effekter på kort sikt, og vil hjelpe noen hjelpesløse europeiske ledere i forestående valgkamper. Men denne kuren er bare en utsettelse. Før eller siden må de tøffe takene tas. Man løser ikke et varmebehov om vinteren ved selvurinering.

   Hellas og euroen? La dem gjerne innføre drakme igjen. Det ene EU-medlemmet etter det andre innfører fellesvalutaen, nå sist Litauen fra årsskiftet. Det europeiske prosjektet er i god driv fremover, og fordypningen i integrasjonen fortsetter ufortrødent.

Politisk streik rammer mange

En negativ beskjed til alle som har NSB-app dukker opp på displayet: Onsdag 28. januar vil fagforeningene i LO, YS og Unio gå til politisk streik. Det skjer mellom kl. 15 og 16, midt i rushtiden da mange mennesker overalt hvor det er jernbane skal hjem fra arbeid. Fagforeningene ønsker å ramme pendlerne maksimalt.
   NSB skriver: "Dette rammer mange viktige samfunnsfunksjoner, også all togtrafikk i Norge. Enkelte tog vil av praktiske hensyn bli stanset før kl. 15.00."
   Den poitiske streiken vil ramme alle private bedrifter, alle offentlige bedrifter og institusjoner hvor de streikende har "makta", ja, lamme store deler av samfunnet.
   Bakgrunnen er selvsagt justeringene i Arbeidsmiljøloven som det er et flertall for på Stortinget, nasjonalforsamlingen vår. Ifølge lovforslaget vil det bli utvidet adgang til noe mer midlertidige ansettelser (med forbehold og begrensninger), det kan bli litt lengre arbeidsdager i korte perioder - kompensert med lengre friperioder - og "makta" til å forhandle om slike ting blir flyttet fra sentrale fagforeningspamper til lokale tillitsvalgte. Den månedlige og årlige overtidsgrensen står fast, Arbeidsmiljølovens beskyttelse av arbeidstagerne består som nå. Vektleggingen på helse, miljø og sikkerhet, de tre grunnpillarene i loven, blir som før.
   Næringslivet, det vi lever av til syvende og sist, sier justeringene er nødvendige for å få et mer fleksibelt arbeidsliv. Bedriftslederne sier lovendringen vil senke terskelen for å gi flere folk arbeid. Det gjelder også funksjonshemmede og mennesker som har problemer med sin utdannelse og CV i forhold til fast ansettelse. Flere vil få mulighet til å vise hva de duger til.
   Mot dette streiker fagbevegelsen. De vil vise muskler, vise hvor store og sterke de er. Jeg har litt problemer med å akseptere denne holdningen i det demokratiske Norge. Fagforeningene har hatt rikelig anledning til å fremme sitt syn gjennom saklig debatt i mediene, og i høringsuttalelser. Slik som alle andre interessegrupper og lobbyister har anledning til. Det er helt greit og legitimt, det er sånn det skal funke. Til syvende og sist er det våre folkevalgte på Stortinget som må gjøre vedtakene og ta ansvaret. Partier som har flertall i nasjonalforsamlingen, har endringene i Arbeidsmiljøloven i sine prgogrammer. Saken ble debattert i valgkampen 2013, som Ap, Sp og SV tapte grundig. Endringene i loven var tema i valgkampen, men gjorde altså ikke inntrykk på velgerne.
   Når så hele diskusjonen er over, går altså motstanderne til det alvorlige skritt å iverksette utenomparlamentariske aksjoner i form av politisk streik. Jeg synes dette er lite sympatisk, for å si det rett ut. Det er noe bydende, truende og maktarrogant over streiken. En svekket samlet fagbevegelse på vikende front skal stramme opp den interne moralen.
   Vi ser at halvsannhetene og de direkte løgnene blir gjengitt i avisannonser og masseproduserte leserinnlegg. Helt i tråd med Ap' s nestleders oppfordring i fjor om å lage svertekampanjer mot politiske motstandere på borgerlig side.
   Vil vi ha det sånn i Norge?

Nå møter de seg selv i døren

Gårsdagen var en gla`dag for hele Norge – men mest av alt for vår nordlige landsdel:

Regjeringen vil tirsdag til uken utlyse 61 nye blokker i den 23. konsesjonsrunden, hvorav 54 i Barentshavet tett opptil grensen for Russlands økonomiske sone. Blokkene blir gjort tilgjengelige for olje- og gasselskapene, som jubler over denne første konsesjonsrunden siden 1994. Den er godt nytt for Statoil, for en samlet energisektor som baserer seg på petroleumsutvinning, for nærings- og arbeidslivet i Nord-Norge, for engineeringbedrifter og alle leverandørene til offshorevirksomhet kysten rundt.

Riktig energimiks

I all overskuelig fremtid vil olje- og gass-»miksen» være den energiformen som betyr mest for den fattige såvel som den industrialiserte, rike verden. Hverken solenergi, vindmøller, bølgekraftverk eller andre eksotiske energibærere er noe reelt alternativ i overskuelig fremtid, bare et mindre supplement. At noen land har evig fornybare energikilder som vannkraft, er bare en fordel for dem som har fått denne naturgaven. Alle andre må inntil videre og så langt vi kan se bruke fossil energi, og da heller renset gass og olje enn forurensende kull. En dreining bort fra kull er i miljøets interesse, det må skatter og avgifter sørge for.

Oljealderen ikke over

Den norske oljealderen er selvsagt ikke over, det er ikke sikkert vi har nådd den endelige toppen heller. Nye store olje- og gasskilder vil helt sikkert bli oppdaget (som Johan Sverdrup), og utsiktene i Barentshavet er minst like lyse i så måte.

   Selvsagt protesterer miljøbevegelsen. Det var helt forutsigbart. På autopilot har "bevegelsens" talsmenn og -kvinner fremført de argumentene alle kjenner. Olje og gass er djevelens verk, hvis kloden skal reddes fra undergangen, må det meste, helst alt, av petroleumsressurser forbli under havbunnen. De skal ikke komme menneskeheten til gode, ei heller fattige mennesker i Afrika og Asia som trenger energi for å heve levestandard, velferd og helsetilstand. Noe av det mest oppmuntrende som har hendt det siste tiåret, er den senere tids lave oljepris. Måtte den vare lenge (men lite tyder på en veldig lang periode).

Iskanten

Det morsomste motargumentet som er fremført, gjelder «iskanten». Den har vært en hellig terskel for alle dem som for det første ikke vil ha oljevirksomhet i Barentshavet, og spesielt ikke nær iskanten som skiller åpent hav fra iskalotten rundt Arktis (Nordpolområdet). At beltet rundt iskanten er spesielt sårbar for eventuell forurensning av miljø, er riktig nok. Men hva når iskanten trekker seg tilbake og etterlater seg åpent hav?

Det er nettopp dette som har skjedd. Miljø- og klimafolkets argument om at isen smelter i nord, er i denne 23. konsesjonsrunden blitt deres verste fiende. De møter seg selv i døren. Isen har, ifølge Norsk Polarinstitutt, virkelig trukket seg tilbake, enten det nå skyldes temperaturstigning, vind eller havstrømmer. Av denne grunn trekker isen seg lenger nord og åpner nye havområder for spennende oljeleting.

Ingen ny strek

For her er det selvfølgelig ikke snakk om at regjeringen, ved klima- og miljøminister Tine Sundtoft, «har satt ny strek på kartet». Hennes fagfolk i Polarinstituttet har påvist at iskanten har trukket seg lenger nord. Hvorfor? Fordi man har utført noe så vitenskapelig som å justere kartet etter terrenget. Det dreier seg ikke om noen «ny definisjon av iskanten». Kanten har faktisk flyttet på seg. Tidligere baserte man seg på gamle kart, målinger og observasjoner for perioden 1967-1989. Nå har Polarinstituttet gjort målinger og observasjoner for perioden 1984-2013, med andre ord oppdatert virkeligheten. Man har ikke redefinert noe som helt (selv om NRK var snar til å påstå det hele tirsdag ettermiddag og kveld 20. januar. Det samme gjorde miljøvernere og kampanjejournalister i store og små medier ellers).

Grei definisjon

Definisjonen på iskanten er rett og slett definert som grensen for områder der det er mer enn 30 prosent sannsynlighet for sjøis i april måned. Samme definisjon har vært gjeldende i flere tiår. Å nekte for at kanten har beveget seg, vil være en konsesjon til klimarealister som hevder at issituasjonen ikke har forandret seg så mye. Ihvertfall ikke varig.

   Bruker de fornuft og realitetssans, vil neppe Kristelig Folkeparti og Venstre, når de får tenkt seg om, protestere på at en mer nordlig iskant gir mulighet for prøveboring lenger nord enn før antatt. Samarbeidsavtalens bokstaver er disse: «Ikke åpne for petroleumsvirksomhet, eller konsekvensutrede iht petroleumsloven, havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja i perioden 2013-2017, og ikke iverksette petroleumsvirksomhet ved Jan Mayen, iskanten, Skagerak eller på Mørefeltene.»

   Nemlig: Iskanten. Som har flyttet seg vekk fra den gamle lengde- og breddegradsstreken, helt i henhold til miljøvernernes spådommer om at isen smelter. Nå bekreftet av Norsk Polarinstitutt.

For kjapt fra Venstre

Venstres Ola Elvestuen var likevel raskt ute med å problematisere iskanten i Dagsnytt 18. Han ville nærmest ikke gå med på at kanten hadde flyttet seg fra det stedet han trodde var tilfellet. Han bør trekke seg litt tilbake i venterommet for fornuftig refleksjon, og huske på hva som skjer med opinionen i Nord-Norge når det går opp for den at Elvestuen og Venstre vegrer seg mot å gå med på blokktildelinger som vil gi dem en ny sjanse til økonomisk aktivitet og utvikling. I «miljøsentrum» er det alt for trangt fra før til at partiet vil kunne tjene noen populistiske promillepoeng på meningsmålingene. Miljøpartiet, SV, Senterpartiet og delvis KrF slåss om disse opinionspromillene.

   Men bevares, det er lov å prøve.

Noen bør gjøre hjemmeleksa si

Det er på høy tid at opposisjonspolitikere, med KrF og Venstre i spissen, lederskribenter (i særdeleshet Aftenposten og Vårt Land) og hele hæren av rikssynsere tar seg det ekstra bryderiet med å finlese samarbeidsavtalen om "utlendingsfeltet" før de kommer med bombastiske uttalelser om kaos, kuldefront og samarbeidsbrudd. Det er selvsagt debatten om "asylbarn" det dreier seg om.
   "Avtale mellom Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre om utlendingsfeltet" er delt opp i 9 bokstavpunkter, A til I. Hovedhensikten er å regulere innvandringen ut fra følgende scenario: "Folkeforflytninger setter det norske samfunnet på prøve, uansett årsak. Ikke minst gjelder det den norske velferdsstatens bærekraft".

Ikke misbrukes i noen form
Så følger følgende prinsipp om asylsøkere, med eller uten grunn: "Asylinstituttet er et meget viktig verktøy for å gi beskyttelse til mennesker som er reelt truet, og må ikke misbrukes i noen form." Her er vi ved kjernen i debatten - "ikke misbrukes i noen form". De som jukser, lyver, nekter å samarbeide eller ikke vil fortelle hvor de kommer fra, er åpenbart grunnløse asylsøkere. De skal ikke gis opphold i kongeriket, det fremgår med all ønskelig tydelighet.
   Problemet er at den rødgrønne regjeringen ikke maktet oppgaven med å sende ut de som misbruker asylinstituttet. Saksgangen gikk for tregt, de som har fått avslag oppholder seg likevel i landet, men det er ingen uenighet om at de skal ut, vekk. Det gjelder voksne asylsøkere, det gjelder familier med barn, det gjelder yngre mennesker under 18 år som er kommet på egn hånd som økonomiske eventyrere. Alle skal ut, for å gi plass til andre som er reelt truet i hjemlandet.

Måtte rydde opp
Solberg-regjeringen sto overfor et stort uløst problem da den overtok. Det måtte ryddes opp.
   Det står i avtalens punkt B: "Barns tilknytning til Norge gjennom flere års botid i Norge skal klargjøres (ja, klargjøres!) gjennom en regelendring som gjør at utlendingsmyndighetene i større grad vektlegger hensynet til hva som er barnefaglig forsvarlig. Forutsetningen er at foreldrene som hovedregel har medvirket til å avklare sin identitet og bidratt til å muliggjøre retur, men at retur ikke har vært mulig."
   Hva som er "barnefaglig forsvarlig" er selvsagt ikke ensbetydende med at barn uansett har det bedre i Norge enn i hjemlandet. Alle journalister som har intervjuet barn i for eksempel flyktningeleire, sier at det de savner mest, er venner, skolen og slekt og familie. Alle ønsker å komme "hjem igjen". Det kan ikke være avgjørende at foreldrene, de uten rett til opphold, synes det er best materielt å få bli i velferdsstaten Norge med sugerør ned i verdens mest generøse bidragsordninger.
   Og legg merke til at forutsetningen for likevel å få bli i landet, er at "foreldrene medvirker til å avklare sin identitet og bidratt til å muliggjøre retur".

"Engangsløsningen"
Så inneholder punkt C noen formuleringer om en "engangsløsning for langtidsboende barn og deres familier" - vel å merke fra land med returavtale. Denne "engangsløsningen", eller en form for amnesti om man vil, gjelder familier med barn som ikke har tillatelse til opphold ved at de har fått endelig avslag - og de som ikke har en ferdigbehandlet sak på en gitt dato.
   Punkt D i avtalen inneholder spørsmålet om lukkede mottak og "mer differensierte mottak". Avtaleteksten gir åpning for å innføre en "hurtigdomstol for frihetsberøvelse", altså plassere familier som ikke har lovlig opphold i landet, i lukkede mottak med sikte på utsendelse. Det er for at de personene det gjelder, ikke skal stikke av og gjemme seg i de større byene. Blant underpunktene a til g gis det hjemmel for å utvikle to typer mottak, integreringsmottak og retursentre for familier med endelig avslag.

Raskere retur
Punkt E i avtalen med KrF og Venstre gir føringer for mer effektiv saksbehandling og raskere retur av personer uten lovlig opphold, og kriminelle. Et underpunkt i denne delen omhandler arbeid med flere returavtaler og det å bruke Norges posisjon for å sikre flere avtaler.
   Punkt F i avtalen inneholder bestemmelser om familieetablering og familiegjenforening. Her skal underholdskravet heves, tvangsekteskap skal motarbeides, botiden for permanent oppholdstillatelse skal heves fra tre til fem år og det skal innføres en 24 års-grense for familieetablering.
   Punkt G gjelder arbeidsinnvandring, som jeg ikke går nærmere inn på her.
   Punkt H gjelder integrering. Her blir det åpnet for at asylsøkere og andre uten innvilget oppholdstillatelse skal gis mulighet for å delta i ulønnet frivillig arbeid for humanitære organisasjoner, idrettslag o.l.  Kravene til å kunne norsk og norsk samfunnskunnskap i forbindelse med statsborgerskap er tatt med i dette avsnittet.

Prioritere FN-flyktninger
Det aller siste punktet under bokstav H sier: "Prioritere kvoteflyktninger med større sjanse for vellykket integrering". Jeg tolker det som i stedet for de som ikke har grunn til opphold, og som har fått avslag.
   Dokumentet er undertegnet av blant andre Kunt Arild Hareide (KrF), Dagrunn Eriksen (KrF), Hans Olav Syversen (KrF), Trine Skei Grande (V), Ola Elvestuen (V)) og Terje Breivik (V).
   Hva har skjedd i 2014? Regjeringen har, slik jeg ser det, fulgt avtalen til punkt og prikke. Retur av grunnløse asylsøkere har økt, deriblant voksne med barn. Det var også meningen. Mange av dem har satt seg imot retur, eller de nekter å samarbeide om identitet. Nye returavtaler er inngått med Nigeria og Afghanistan slik at grunnløse flyktninger lettere har vært returnert. Det har økt tallene på for eksempel "asylbarn". Det skrives omtrent bare "asylbarn" i den opphetede debatten, men de er altså sammen med sine foreldre som også skal ut.

Alle har fulgt opp avtalen
Regjeringen, Utlendingsenheten, Politiet - alle har de fulgt opp avtalen. Unntatt KrF og Venstre som etter min mening har fortolker avtalen i nye retninger underveis. Snørr-og-tåre-politikerne i de to partiene utnytter grovt den menneskelige empatien som lett oppstår når folk har bodd i landet noen år.
   Jeg gir Høyre og Fremskrittspartiet honnør for at de har fulgt opp avtalen slik den foreligger. Justisministeren har ingenting å frykte i høringer eller i forhold til grove beskyldninger fra Martin Kolberg. Men at KrF og Venstre bevisst forsøker å svekke regjeringen og justisministeren på den måten de gjør, er for min del et bevis på at Høyre og Frp skal være svært forsiktige med å inngå flere avtaler med "sentrumspartiene". Jeg setter et spørsmålstegn ved om de er til å stole på.
   Interessant forresten, at KrF og Venstre har tapt terreng blant velgerne på meningsmålingene, både i forhold til kommunevalget for fire år siden, og sammenlignet med stortingsvalget i 2013.
   Undergravingen av Solberg-regjeringen har ikke lønnet seg.

Nå kommer innrømmelsene

Det er ikke ofte politikere innrømmer feil og svakheter ved egen politikk, og særlig er det viktig å forsvare det man har gjort f.eks. i omsorgen for våre eldre – i regjeringsposisjon. Arbeiderpartiets helsepolitiske talsmann Torgeir Micaelsen gjør nettopp det i et oppslag i Aftenposten.

   «Virkemidlene har ikke vært sterke nok. Vi har ikke nådd de målene vi satte oss», sier Micaelsen. Så lanserer han en ny linje, som ligner på Fremskrittsparetiets og Høyres tilnærming til problemene i eldreomsorgen: Øremerkede, statlige bevilgninger. Han går ikke så langt som å foreslå at pengene skal følge pasienten, som Frp ønsker, men vil ha nasjonale standarder, kriterier og minstekrav i omsorgen, slik at eldre får noenlunde lik behandling. I dag varierer tilbudene for mye.

12.000 nye plasser

Vi husker alle Jens Stoltenberg grandiose utsagn om at det skulle bygges 12.000 nye sykehjemsplasser. En opptelling Aftenposten foretok, viste at de rødgrønne under sine åtte regjeringsår kun hadde fått til en kapasitetsøkning på 567 institusjonsplasser.

   I hele den lange rødgrønne perioden pekte Høyre igjen og igjen på at det var driften av sykehjem som var problemet, ikke de investeringsmidlene som ble stilt til disposisjon. Kommunene kunne alltids ta seg råd til å reise flotte bygninger, men hadde ikke penger til driften, de ansattes lønninger og forbruksmateriale i den daglige virksomhet. Enkelte kommuner tok seg vann over hodet – og måtte stenge hele avdelinger der det skulle bo sykjehjemspasienter.

Varierer for mye

Den borgerlige opposisjonen påpekte igjen og igjen hva problemet var, og den viste til mange eksempler på at omsorgen varierte for mye kommunene imellom. Nå har Arbeiderpartiet sett lyset og kommer diltende etter. Det er selvfølgelig greit å innrømme at man har gjort feil, ikke lyttet til andre og latt tingene gå sin skjeve gang. Det tragiske er at det er sykehjemstrengende eldre denne holdningen har gått ut over, i alt for mange år.

Hvilke andre områder gjenstår, tro, for selvransakelse og «ny politikk»? Ifølge Stoltenberg skulle det «skinne av norsk eldreomsorg». Helse- og pleie-Norge himlet med øynene og trodde egentlig ikke noe på ham. Svakhetene i omsorgen var opplagt en del av forklaringen på valgnederlaget i 2013.

En «tredje vei»?

Micaelsen ønsker å fremstille den nye politikken som «en tredje vei». Han vil selvfølgelig ikke kopiere de borgerlige partienes program helt ut, det ville være for forsmedelig. Men av hensyn til våre eldre, får vi applaudere holdningsendringen og hilse det nye helseprogrammet til Ap velkommen. 

Advarsel til Putin

Nyheten om at det svenske Høyrepartiet, Moderaterna, nå går inn for å utrede spørsmålet om svensk NATO-medlemskap, er et krystallklart signal til Putins Russland om å stoppe truende grensekrenkelser ved bl.a. ubåttokt i skjærgården kloss opp til Stockholm, og deeskalere det aggressive øvingsmønsteret for bombe- og jagerfly i luftrommet over Østersjøen mot svensk side.

   Sveriges nye Høyreleder Anna Kinberg Batra har gjort det klart at utredningen bør skje i forbindelse med forsvarsanalysen og det svenske forsvarets neste langtidsprogram.

På høy tid

Det er på høy tid at dette advarende signalet sendes østover til Putin og hans autoritære, for ikke å si despotiske regime i Kreml. Tidligere i sommer var det et lite flertall blant svenskene som faktisk ønsket NATO-medlemskap. Det var mens ubåtsøket var på det mest intense. Flertallet var lite, men kan øke dersom krenkelsene fortsetter. De aller fleste svenskene har ennå ikke gjort seg opp en mening om spørsmålet.

   Til nå har Sverige forsterket sitt forsvar gjennom samarbeidsavtaler med NATO-land. Det skal bli interessant å se reaksjonene fra Putin og Lavrov. Spiller de hauk og kommer med nye trusler, er det et tegn på «det nye Russlands» hensikter. Leker de due og trekker seg litt tilbake i form av beroligende uttalelser, har de forstått alvoret. Begge vet meget godt at dersom Sverige ser seg best tjent med NATO-medlemskap, kan Finland komme etter. Da blir den geopolitiske og militærstrategiske situasjonen i Nordvest-Europa med ett totalt forandret, og Putin blir tvunget til å allokere store militære ressurser litt annerledes enn planlagt.

Donetsk under press

Mens terrorangrepene fant sted i Paris og verdens oppmerksomhet vendt i den retningen, har de prorussiske opprørerne i Donetsk og Luhansk, støttet og forsynt med vanlig russisk milirærpersonell og utstyr, begynt å røre på seg rundt den internasjonale flyplassen i Donetsk, som fortsatt er på ukrainernes hender. Det er en viktig flyplass. Kampen om den har rullet frem og tilbake helt siden i sommer. Den som har kontroll over flyplassen, vil ha en fordel i det militære oppgjøret.

   Vi skal ikke se bort fra Putin gir klarsignal for nye angrep mot ukrainsk territorium, særlig nå når den ukrainske nasjonalforsamlingen har gjort vedtak om å nærme seg NATO ytterligere. Det vil være et «godt» påskudd.

Putins nettroll

Putin bruker sosiale medier og en hær av nettroll for å øve påtrykk i disse mediene om dagen. For kort tid siden raljerte en twitrer, denne gang med tilsynelatende kanadisk adresse, over at Italia har sendt fire Typhoon jagerfly til Latvia for å styrke luftovervåkningen langs grensen. Han twitret «hva gjør dere så hvis russerne sender tusen MIG-fly»? Et forsøk på å latterliggjøre og gi en truende advarsel til Latvia, som selvsagt er ute av stand til å forsvare sitt eget territorium mot russisk angrep. Landets eneste sjanse er NATO-solidariteten etter paragraf 5 i Atlanterhavspakten: En for alle, alle for en.

Søn- og hviledagen skaper vi selv

Regjeringens forslag om å tillate søndagsåpne butikker generelt skaper som ventet debatt, og betydelig motstand fra dem som går imot enhver endring i dagens mønster.

Motargumentene er stort sett følgende: Ansatte i varehandelen vil måtte jobbe mer på «hviledagen». Av det følger visstnok et mer brutalt arbeidsliv. Varehandelens arbeidsgiverorganisasjon går imot og hevder at matvarene vil bli dyrere dersom forbrukerne skal begynne å handle på søndager. Andre sier: Vi trenger alle en «hviledag», en annerledes dag, en kirkedag. Dessuten «underminerer vi noe som er verdifullt i norsk kultur» (Handel og Kontor!). Avisen Vårt Land mener at handel på søndag fjerner dagen som helligdag og er et anslag mot en 1.200 år gammel kultur preget av kristendommen. Avisen er skuffet over at et konservativt parti som Høyre ikke vil verne om helligdagen som kulturarv og gode.

Ingen bør være overrasket

Motstanderne virker overrasket, ja, nærmest fortørnet. Særlig Kristelig Folkeparti burde imidlertid vite at en utvidet adgang til å holde butikker åpne på søndager er programfestet av regjeringspartiene. Hva er det som får KrF og andre opposisjonspartier til å tro at Høyre og Frp likevel ikke ville fremme forslag i henhold til programløftet? Selv under regjeringsforhandlingene etter valget høsten 2013 og senere samarbeidsdiskusjoner var KrF fullt klar over at forslaget ville komme på bordet. Likevel fant partiet ut at man ville garantere Solberg-regjeringen fire år i posisjon. Hadde partiet ment noe sterkt om søndagsåpent, ville man satt som betingelse for samarbeidsavtalen at Høyre og Frp la programpunktet til side. Det ble ikke gjort.

Sakens kjerne

Da statsrådene Robert Eriksson, Monica Mæland og Thorild Widvei la fram notatet om søndagsåpne butikker, ble følgende punkter understreket:

* Regjeringen åpner for søndagsåpne butikker, men det er frivillig for butikkene å holde åpent.

* Våre mest «hellige» søndager skal fortsatt fri for åpne butikker. Det gjelder også de offentlige høytidsdagene 1. og 17. mai (minus kiosklignende butikker og gatesalg – som i dag). Dette gjelder 12 av de viktigste dagene.

* Forslaget går selvsagt ikke inn for at butikker skal holde åpent 24 timer i døgnet 365 dager i året.

* Forskjellsbehandling i dagens lovverk gjør det både urettferdig og upraktisk at en rekke kommuner kan ha «turiståpent» på søndager, andre ikke.

* Det må være opptil den enkelte forbruker å velge å handle på søndag, eller la være. Markedet vil uansett regulere om søndagshandelen vil ha noe for seg, eller ikke.

* Å kunne handle på en søndag er et frihetsprosjekt – myndighetene skal ikke blande seg inn i den enkeltes gjøren og laden. Ingen tvinges til å handle på søndag, det er snakk om å tilby valgfrihet.

Mange har turnus

Allerede i dag har svært mange mennesker turnusarbeid i Norge. De jobber på lørdager og de fleste hverdager, som politi, brannvesen, helse- og sykehuspersonell, ansatt på sykehjem, i hjemmetjeneste eller io mediebedrifter. Mange i industrien jobber fortsatt i fler- eller døgnkontinuerlige skift. Mange har behov for å kontakte myndigheter og institusjoner og trenger å gjøre det på en ekstra fridag utenom helgene (de som jobber på en søndag vil bli kompensert med en annen ekstra fridag i uken).

   Vi har fått en stor minoritet nye landsmenn som holder fredagen hellig og for hvem søndagen er «en vanlig dag». For alle disse, og flere til, vil søndagsåpne butikker være en lettelse i dagliglivet.

Kommersielle egeninteresser

Noe av det som absolutt ikke gjør inntrykk på undertegnede, er arbeidsgivermotstanden. Bensinstasjoner som selger dagligvarer opptil 24 timer i døgnet vil få økt priskonkurranse. De er selvsagt imot liberaliseringen. Ta en runde på bensinstasjonene og sammenlign prisene med hverdagens priser i dagligvarekjedene!

   Store, rike butikkjeder har i dag nærmest monopol på «Brustadbuene» (100 kvm storkiosker) og er vel tilfreds med dagens situasjon: Akkurat passe betjening, akkurat passe utgifter, akkurat passe eller litt mer fortjeneste. Med et begrenset vareutvalg som irriterer dem som er tvunget til å handle der.

   Argumentet deres om at merutgiften ved søndagsåpent vil bli skjøvet over på forbrukerne, det kjøper jeg rett og slett ikke. Ingen erfaringer fra våre skandinaviske naboland eller europeiske naboer tilsier det. Rikingene i butikkjedene må kanskje redusere litt på fortjenesten. Det gråter hverken jeg eller andre over.

Hviledag og hviledag

De mest høytidelige lederskribentene ynker seg over at «vi ikke lenger får samme hviledagen». Har vi det? Skal vi ha det? Hvem skal bestemme at vi skal ha det? Livs- og familiesituasjonen er så forskjellig rundt om i de tusen hjem. For mange er søndagen en god, annerledes hviledag, for andre en ulidelig kjedelig innedag der man tyr til dataspill, Pizza Grandiosa og mange timer foran mer eller mindre verdifulle TV-programmer, Facebook-klikk eller YouTube-videoer med variert innhold. Mange unge savner møtearenaene i byen eller bygdesenteret. At folk oppholder seg i det offentlige rom og skaper liv og røre og aktivitet.

   Søndagen som kulturarv og gode? Hvem sier at den som vil ikke kan bevare kulturarven og fortsette nøyaktig som før? Er vi så ynkelig svake at vi ikke er istand til å ta et valg mellom søndagshandel og kirkegang? Må vi beskyttes mot gale valg?

Verdi- og liberalkonservativ

Som verdikonservativ vil jeg fortsette som nå: Spandere en time ekstra søvn, dvele ved en lang søndagsfrokost, besøke familie, gå en lang fot- eller skitur, søke kirkerommet når lysten og behovet er der. Gjøre dagen annerledes, en dag til å trekke pusten dypt inn på, roe ned, forberede seg til hverdagen. Jeg kommer ikke til å la meg friste av handlesug, men vil planlegge og gjennomføre innkjøp på hverdager som før.

   Men som liberalkonseravtiv kunne det ikke falle meg inn å nekte medmennesker å gjøre andre valg, ta fri en annen ukedag enn søndagen. Jeg påtar meg ikke noen formynderrolle og vil ikke bruke lovverket inklusive sanksjoner for å tvinge andre inn i mitt mønster. Kulturarv eller ikke.

Museumsvokterne

Museumsvokterne og bremseklossene i norsk politikk og samfunnsliv er aktive om dagen. De går kraftig imot et mer fleksibelt arbeidsliv (motstand mot midlertidige ansatte), mot innføring av andre frivillige turnusordninger enn de som har vært gjeldende i flere tiår, mot endring av gammeldagse stengetider i Vinmonopolets utsalg og mot en liberalisering av søndagshandelen. Dette er bare et lite knippe av reformer, endringer og omstillinger som det ble lagt lokk på i perioden 2005-2013.

   I tillegg bremser nå Arbeiderpartiets nestleder støtten til Regjeringens helt nødvendige kommunereform, og partiet hennes legger ut partitaktiske snubletråder for trygdereformen som skulle få flere trygdede til å utnytte sin restarbeidsevne – en linje som et tverrpolitisk storting ga klarsignal for under den rødgrønne regjeringen, men som selvfølgelig ikke ble realisert.

Gammeldags

Den gammeldagse lisensfinansieringen av Norsk Rikskringkasting er stanset av såvel opposisjon som de «borgerlige» samarbeidspartiene. En ordning som for lengst er akterutseilt av medieutviklingen og som koster unødvendige 100 millioner kroner å inndrive. Det er Stortinget som uansett bestemmer NRK-lisensens størrelse ved de årlige budsjettforhandlingene, og Stortinget kan like godt finansiere NRKs virksomhet med tilsvarende beløp i form av direkte bevilgninger over Kulturdepartementets budsjett. Med 100 millioner kroner spart for felleskassa. Njet, sier alle som heller vil bevare noen arbeidsplasser i distrikts-Norge som har fått ansvaret for den fordyrende innkrevingsmåten.

   Modernisering, innsparing, effektivisering? Glem det. Museumsvokterne passer nøye på at noe ikke skjer, at alt blir som før.

Konkurransesituasjonen

Dette finner sted i en tid der olje- og offshorevirksomheten tar en hvilepause og hvor fastlands-Norges økonomiske grunnlag må styrkes for å kompensere for tapte inntekter og arbeidsplasser i petroleumssektoren. Det skjer i en periode der det industrielle og tjenesteytende Norge er i en trengt konkurransesituasjon med høyere formuesskatt, høyere selskapsskatt og markant høyere sosiale utgifter for arbeidsgiverne enn i konkurerende land. Det skjer samtidig som skatteinntektene faller i et kommune-Norge som sørger for våre daglige basistjenester – omsorg, skole, vei, vann og renovasjon.

Perspektivmeldingen

Den mye omtalte, men lite erkjente Perspektivmeldingen til nå, tegner et fremtidsscenario som rykker stadig nærmere, og som krever reformer museumsvokterne stritter imot: Eldrebølge som krever sterkt økende utgifter til pensjoner, helse og omsorg. Færre arbeidsaktive i forhold til dem som ikke jobber blant uføretrygdede, eller som er vel fortjente pensjonister. Bare en så liten endring som å heve aldersgrensene for å kunne gjøre en innsats lenger for de som vil, vekker motstand, skepsis og kritikk.

   Vi opplever museumsvokterne på alle disse feltene, og flere til. Fagforeningene er redde for å miste makt over medlemmer og samfunnsutviklingen. LO er verst. Man aner en viss desperasjon når man går til det skritt å forberede streik mot Stortinget i sammenheng med mer fleksible arbeidstidsordninger. Utenomparlamentarisk press i form av aksjoner skal erstatte argumenter (som ikke holder) og vanlig sivilisert samfunnsdebatt.

På vikende front

I realiteten er LO-forbundene i ferd med å tape innflytelse og fotfeste blant arbeidsfolk, spesielt i de utradisjonelle yrkene utenom industri, håndverk og tjenesteytende næringer. Det store antall LO-organiserte man flotter seg med bak streiketruslene inkluderer pensjonister. I «nye» fag innen IT og handel er organiseasjonsprosenten minimal. Det mest moderne Norge avviser LO. Nå vil etter alt å dømme ikke lenger sentrale fagforeningspamper kunne stanse lokalt fremforhandlede arbeidstidsordninger som en arbeidsgiver er kommet til enighet om sammen med lokale tillitsvalgte. Museumsvokterne raser.

Reformer kommet for å bli

På den annen side opplever vi djerve fremstøt for å modernisere landet fra Solberg-regjeringens side. Etter åtte års reformpause står vi overfor et oppsamlet behov for endring og omstilling. Nøyaktig slik de borgerlige regjeringene på 60-, 70- og 80-tallet sørget for. Alle de reformene som ble gjennomført da, er blitt stående. De rødgrønne er innerst inne klar over behovet for endringer, men tør ikke gjøre det av hensyn til museumsvokternes innflytelse. Når reformene først er vedtatt, vil de ikke bli reversert.

Vil få tid til å virke

Knapt noen borgerlig reform er blitt nullstilt av Arbeiderpartiet i etterkant når partiet er kommet til makten, rett og slett fordi de var riktige og nødvendige. Et unntak er spørsmålet om midlertidige ansettelser, som de rødgrønne tilbakestilte til null i 2005. Men den reformen gikk lenger enn dagens forslag og hadde ikke fått tid til å virke. Denne gang vil endringen gjelde fra sommeren 2015 til januar 2018. Det er Arbeiderpartiets og Los skrekkscenario.

   For hva hvis (jeg sier når) endringen likevel viser seg å være positiv for begge parter i arbeidslivet? At eventuelle negative konsekvenser blir minimale i forhold til gevinstene som oppnås? At arbeidstakerne, både organiserte og uorganiserte, blir tilfredse med endringene?

Et godt eksempel i flyktningedebatten

Tidligere Ap-politiker Khalid Ahmed (39) blir nå kastet ut av Norge etter at han oppga falsk identitet da han kom til landet som asylsøker i 2002. Anken hans er avvist av Utlendingsnemnda (UNE). Ahmed innrømmet i 2013 at han løy om hvor han kom fra da han fikk opphold i Norge. Han kom ikke fra Somalia, slik han oppga til norske myndigheter, men fra Djibouti.

   Med falsk identitet ble Ahmed en profilert lokalpolitiker i Hamar og Hedmark, der han har representert Arbeiderpartiet både i kommunestyret og på fylkestinget i Hedmark.

Fengsel og utvisning

Etter at han ble avslørt, sa han fra seg alle politiske verv. Han ble senere dømt til fire måneders fengsel. Høsten 2013 ble 39-åringen utvist fra Norge, og nå er altså anken avvist.

   Så langt er dette ordrett sitat fra en bortgjemt nyhetsnotis i Arbeiderpartiorganet «Dagsavisen». Saken er et godt eksempel på hva som må gjøres i slike tilfelle: Vekk med de som lyver og lurer seg til opphold i Norge, ja til dem som har et reelt beskyttelsesbehov etter asylinsituttet. For hver Ahmed vi klarer å avsløre og sende ut av Norge, kan vi ta imot en syrisk krigsflyktning, en kvoteflyktning via FN eller en person som er forfulgt i hjemlandet.

Skal ikke lønne seg å lyve

Hadde Ahmed hatt familie med barn, ville saken (for meg) ikke vært annerledes. Jeg ville fortsatt ha insistert på at hele familien skulle ut. Det skal ikke lønne seg å lyve i slike tilfelle heller, barn skal ikke starte sitt Norgesopphold basert på en løgn.

   Hadde Norge vært et upopulært land å flykte til, nærmest som siste mulighet for flyktninger, kunne man alltids ha «latt nåde gå for rett» i noen tilfeller. Men det kan vi ikke. Norge er under hardt press. Svært mange vil søke tilflukt her og nyte godt av rause bidragsordninger for oppholdsutgifter, bolig og skolegang.

   Vi er nødt til å sortere og prioritere. Noen må vi sei nei til. Andre må få bli. I forhold til folketallet er Norge høyt oppe på mottaks-toppen av land som tar imot flyktninger. Vi har ingenting å skamme oss over.

Skippertak for asylbarn

Heldigvis utførte utlendingspolitiet et skippertak siste halvår i fjor ved å prioritere behandling av barnefamilier som hadde tatt reisen til Norge uten grunnlag for opphold. Flere hundre barn ble sammen med famiiene sendt ut, mens andre ønskes velkommen – de som ikke lyver og som virkelig er på flukt fra forfølgelse.

   Arbeiderpartiet har nøyaktig den samme holdningen i slike saker som Høyre og Fremskrittspartiet. Det er med andre ord et stort flertall i Stortinget for en tøff og prinsippfast holdning her. Instruksen Stoltenberg-regjeringen ga og den tilsvarende fra Solberg-regjeringen er så godt som identisk, og med de samme føringene. Den diskusjonen som er oppstått i Stortinget med mange hissige beskyldninger og påstand om «kaos», er bare parti-taktikkeri og opportunistisk opposisjonspolitikk.

Asylbarnavtalen

Avtalen om asylbarna Høyre og Frp inngikk med V og KrF (jeg har lest den med lupe) var ikke til hinder for denne opprydningen, denne «lagertømmingen». Nye regler skulle først gjelde etter at de var utarbeidet. Det skjedde like før jul. Kombinert med en viss form for amnesti for grense- og særtilfeller er problemet egentlig løst. Det vedtatte regelverket av de fire partiene gjør at Norge nå vil få en mer liberal praksis enn under Arbeiderpartiet. Siv Jensen er gått med på å undertegne en avtale som faktisk er mer asylbarnvennlig enn noe Jens Stoltenberg signerte. Et paradoks, men sant.

Hjem på ferie

De store dagsavisene i Norge, særlig Aftenposten, har forbilledlig foretatt undersøkelser og laget nyhetsreportasjer der de har godtgjort at en del såkalte asylflyktninger ikke finner forholdene i hjemlandet mer vanskelige enn at de reiser dit på ferie. Jeg kjenner til slike tilfeller selv. Det opprører de i kommunene som hjelper flyktningene til rette i våre lokalsamfunn, skaffer dem bolig, språkundervisning, nettverk og i mange tilfelle arbeid. Det er helt nødvendig å avsløre slike forsøk på svindel, slik at vi kan sende falske asylsøkere tilbake, og i deres plass ta imot forfulgte som overhodet ikke kan reise på ferie til hjemlandet.

Ja til krigsflyktninger

Krigsflyktninger skal selvsagt Norge ta imot, så langt kapasiteten rekker og inntil forholdene i hjemlandet gjør det forsvarlig å returnere dem. Vi skal også ta imot asylsøkere. Men det er ikke så enkelt som snørr-og-tåre-menneskene hevder. Det er ikke bare å ta imot og ta imot. Der er grenser for kapasitet og ressurser i et land med 5,5 millioner innbyggere. Folk skal ikke bare bures inne i flyktningemottak, de skal tilbys en anstendig tilværelse ute i kommunene med boliger og livsopphold. De skal integreres og beskyttes. Ressursene er begrensede selv i et «rikt» land.

Russiske flyktninger?

Hva skjer når økonomien i Putin-Russland bryter sammen, og folk synker ned i fattigdom og nød tett opptil grensene våre? Det er en situasjon som faktisk kan oppstå. Som beredskapsmedarbeider har jeg vært med på øvelser der dette scenariet har vært spilt. Det var på 90-tallet da russisk økonomi brøt sammen og staten gikk konkurs, folk mistet pensjoner og sparepenger og i desperasjon kunne tenkes å gå over russergrensen i nord.

   Vi skal ikke se helt bort fra at en slik situasjon kan oppstå igjen.

Stor forskjell på Brende og Støre

Mens dramatikken i Paris ruller over skjermen på mobilen, leser jeg Per Edgar Kokkvolds kommentar om hvordan daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre instruerte utenrikstjenesten forrige gang det var strid om satiriske karikaturtegninger, i 2006.

   Støres departement anbefalte at de norske diplomatene uttrykte «stor forståelse for at disse (altså tegningene) oppleves som støtende verden over... Deres tro har krav på vår respekt. Karikaturtegningene i det kristne bladet Magazinet er ikke konstruktive for å bygge den nødvendige bro mellom ulik religiøs tro og etnisk bakgrunn. De bidrar snarere til å skape mistillit og unødig konflikt».

Ettergivenhet

Altså åleglatt og innsmigrende ettergivenhet. Ingen solidaritet med Jyllandspostens karikaturtegner eller offentliggjøringen av tegningene i DagenMagazinet. Nøyaktig slik terrorister ønsker at virkningen av anslag mot ytringsfriheten skal være.

Kontrasten er stor til dagens utenriksminister Børge Brende når han uttaler at «vi viker ikke en tomme for ytringsfriheten».

   Det er mere rundt Jonas Gahr Støres prateflinke kommentarer, nå noe han uttalte nylig i romhelgen i sammenheng med «karaktersetting» av Solberg-regjeringens statsråder. Om utenriksminister Brende uttaler Arbeiderpartiets leder, ganske giftig og ironisk: «Brende har god kondisjon, jobber mye og reiser enda mer. Det står det respekt av. Men jeg mener 250 reisedøgn ute er for mange. I vår tid bør en utenriksminister reise en god del i Norge. Også utenrikspolitikken må eies av flere enn de innenfor Ring 3 i Oslo».

   Støres partifelle Anniken Huitfeldt er like ufin og usaklig når hun uttalte ved samme anledning: «Det er (...) vanskelig å få øye på hans utenrikspolitiske strategi, bortsett fra å være til stede der mediene er.»

Et unntaksår

Dette sier altså de to ledende Ap-representantene etter et år som vel må kalles et unntaksår for en norsk utenriksminister: Russisk invasjon av Krim og krigen i Øst-Ukraina, Gazakrig, borgerkrig i Syria og Irak og mye annet. Brende har vært fire ganger i Ukraina, jobbet iherdig med å skape fred i Midt-Østen og har hatt mange samtaler med Russlands utenriksminister Sergej Lavrov. Innimellom har Brende fremmet norske utenrikspolitiske interesser og økonomiske samkvem med mange land over hele verden, sist i Burma. Han har besøkt flyktningeleire og støttet opp om arbeidet mot Ebola-epidemien. Han har fremmet Norges holdninger i internasjonal klimapolitikk. I disse dager skal han til Frankrike for å vise solidaritet med det franske folk etter terrordrapene i Paris.

Typisk linselus

Og hva med Støre selv? Allerede lenge før han ble utenriksminister i 2005 hadde Støre vakt oppsikt ved å være eksepsjonelt mye til stede for media på riktig sted og tidspunkt, selv om han ikke hadde noen særlig stor rolle å spille. I sin bok «Basketak» forteller Grete Knudsen blant annet om hvordan Støre under EØS-forhandlingene med EU opptrådte som typisk linselus overfor mediene, til fortrengsel for de forhandlerne som virkelig gjorde jobben.

   Og hvem husker ikke Støres febrilske reiser jorda rundt som utenriksminister? Alltid med god timing i forhold til Dagsrevyens sendetider. Med kommentarer til likt og ulikt, og ikke bare om utenrikspolitikk. Støres jabbing i romhelgen viser mangel på raushet overfor sin etterfølger, og generell mangel på solidaritet i en vanskelig tid.

Misunnelig?

Om man ikke visste bedre, kan man få inntrykk av at Støre er en smule misunnelig på Brende som har overtatt «hans» jobb, får god mediedekning og bred tverrpolitisk støtte i Stortinget. Børge Brende har på kort tid fått en solid posisjon i det politiske miljøet og i offentligheten. Selv ikke som partileder kommer Støre så ofte med i nyhetsprogrammene som statsrådene i Solberg-regjeringen. Ikke har Støre så mye å fare med heller, slik jeg ser det. Han «lytter og tenker» mer enn å fremme alternativer.

   Det festner seg etter hvert et inntrykk av Støre som ikke er spesielt imponerende.

Svake mennesker skyter først

Det er ikke nødvendig, to dager etter terrorhandlingen i Paris, å forsøke å finne nye ord og karakteristikker av det som skjedde. Avskyelig, feigt, bestialsk, umenneskelig og usivilisert har gått igjen i kommentarene og reaksjonene. Medlemmer av Taliban, al-Qaida, ISIL og lignende islamistiske nettverk og organisasjoner er og blir usiviliserte apekatter, dvs. ute av stand til å leve i samfunn med andre mennesker. De må motarbeides, isoleres, straffes eller utryddes alt ettersom situasjonen er i de enkelte land og verdensdeler. De er i bunn og grunn ikke ekte muslimer.

Må tåle kritikk

Det er typisk for svake, redde og hatefulle mennesker å skyte og drepe i stedet for å skrive, mene og ta til motmæle. En adekvat motreaksjon på karikaturtegninger og påstått blasfemi mot religioner er å ta avstand fra, protestere mot og evt. bruke de samme litterære genrene rettet mot de konkurrerende religioner, kulturer og verdensoppfatninger man føler seg krenket av – ikke drepe. Enhver religion og enhver politisk ideologi må tåle kritikk og problematisering.

   Både jøde- og kristendom har i mange hundre år måttet tåle krenkende omtale og nedsettende ord og vendinger – såvel som forfølgelse og massedrap. Både den gammeltestamentlige og den nytestamentlige Gud har måttet finne seg i å bli karikert - og i moderne tid filmatisert - på en måte som avslører manglende respekt for de troendes følelser. Det får vi leve med.

Et tilbakelagt stadium

Å utvikle vilkårene for ytringsfriheten og dempe blasfemiparagrafene er stort sett et tilbakelagt stadium i den kristne, demokratiske verden. For noen hundre år siden brukte representanter for og voktere av vår egen religion de samme metodene som dagens «hellige» krigere: gjennom pavebuller, korstog og inkvisisjon, heksebrenning og strenge lovparagrafer - som de islamistiske fascistene nå benytter. 15- og 1600-tallet var tiden for nådeløse, blodige religionskriger mellom katolikker og protestanter i Europa. Poenget er at vi er kommet et stykke videre i vår del av verden, riktgnok avbrutt av korte perioder med grusomme massakrer av «mindreverdige». Det er fortsatt bare 70 år siden avslutningen av annen verdernskrig og Holocaust. Vi europeere vet hva vi snakker om.

I mørk middelalder

Stilt overfor den vestlige, kristne verdens enorme økonomiske, teknologiske og velferdsmessige gevinster, inklusive forsvar av menneskerettigheter, rettsstaten og ytringsfriheten, befinner store deler av den muslimske verden seg fortsatt i den mørke middelalder. I mange tilfelle har deres religion i sin nedskrevne og misjonerte form knapt endret karakter siden 1200-tallet. Vi ser hvor umoderne og svak Allah og hans profets posisjon er når islamske land ikke tør tillate misjon utenfra, bygging av andre religioners gudshus og templer, eller når de rett og slett forfølger og kaster troende kristne ut av landene sine. Slik det har skjedd i hele Mid-Østen de siste årene. Mens deres egen religion, Islam, har gode, likeverdige arbeidsvilkår i kristne samfunn.

   Der kan de reise moskeer med minareter, drive egne religiøse skoler, misjonere for profeten og bevare egne skikker og tradisjoner, for eksempel i klesdakt og hodeplagg. Mens vi andre, og særlig kvinner, må kle seg «sømmelig» og for all del ikke engang kjøre bil i flere konservative muslimske land. Toleransekløften er enorm. Jeg vil legge til: Sivilisasjonskløften.

Tilsynelatende sterk posisjon

Islam står kanskje tilsynelatende sterkt i egne land, men befinner seg i realiteten i dyp krise. Håpet vi alle deler, er at reformbevegelser som er i gang innen verdensreligionens egne rammer, fører frem, eller at sekulariseringen trenger religionen tilbake. Den arabiske våren var det første tegnet til reformvilje i deler av befolkningen. Her ligger fortsatt spiren til håp.

   Hva er de materielle årsakene til at muslimske land i virkeligheten står svakt? (Jeg unntar visse oljerike sheikdømmer som kan flotte seg med prestisjebygg og relativt høy velstand fordi de kan importere og kjøpe seg ekspertise). Religionens fornektelse av å benytte renter i det økonomiske liv var lenge en stor ulempe for oppsamling av kapital for fremtidige investeringer, industrialisering og modernisering. Derav dagens fattigdom overalt hvor de muslimske broderskapene har makten og man ikke har lett tilgjengelige verdifulle råvareforekomster.

   Hvor mange muslimske land har borgere som har skapt noe nytt innen vitenskap og teknikk? Forsvinnende få. Det man driver med i dag, er å kopiere og trekke lærdom fra vesten. Det er nok å se på rekken av Nobelprisvinnere som representerer naturvitenskapene. Muslimene er så godt som totalt fraværende.

Sekulære unntak

Unntakene er de land der staten er sekulær og skilt fra religionen, som i Tyrkia. Med statsreligionen som høyeste instans og sharialover som rettsgrunnlag er vilkårene dårlige for frie ytringer, frie kunstformer, frie litterære arbeider, eksperimenter og vitenskapelig baserte livssyn. I seg selv er dette hindre for velstands- og velferdsforbedringer. Det er grunn til å synes synd på alle de menneskene i mange muslimske land som lever under trykket av sin egen religion (eller rettere ledernes fortolkning av den) - der straff, forfølgelse og hjernevask er virkemidler i hendene på konservative og reaksjonære despoter.

   Så er spørsmålet: Hva gjør vi nå i Norge og Europa for å møte utfordringene fra islamistiske terrorgrupper?

Stanse og nøytralisere

Svarene ligger i dagen: På kort sikt er det ikke annet å gjøre enn å stanse og nøytralisere de «hellige» krigerne med det eneste språket de forstår. Blant annet må det gjøres til en enda alvorligere forbrytelse å delta i hellig krig, med hjemmel også til å stanse folk som er på vei ut ved grensen. De som likevel reiser, bør miste pass og statsborgerskap. Prøver de å returnere, bør de avvises: Aldri mer inn i Norge. De utgjør en alt for stor risiko for sivilsamfunnet. Vi har rett til å beskytte egen befolkning.

   Hva med dem som står i fare for eller er på vei til å bli radikalisert? Der må vi sette inn alle de virkemidlene som det siste året er blitt diskutert og lagt fram, hele «pakken» til Solbergregjeringen. Altså de forebyggende tiltakene. Her har alle et ansvar, både muslimer og kristne.

   Jeg er enig med dem som hevder at islamistiske terrorister ikke er ekte muslimer. De har forrådt sin gud og sin profet og har mistet sin sjel, som franske imamer har gjentatt og gjentatt de siste dagene.

   Jeg er heller ikke blitt fremmedfiendtlig eller rasist etter hva som har hendt. Fortsatt skal respekt og toleranse være rettesnoren, også for innvandrere, asylsøkere og krigsflyktninger med muslimsk bakgrunn. Fortsatt skal alle lovbrudd og forseelser knyttes til individer, ikke til grupper.

   Men først og sist skal ytringsfriheten gjelde.