Et godt eksempel i flyktningedebatten

Tidligere Ap-politiker Khalid Ahmed (39) blir nå kastet ut av Norge etter at han oppga falsk identitet da han kom til landet som asylsøker i 2002. Anken hans er avvist av Utlendingsnemnda (UNE). Ahmed innrømmet i 2013 at han løy om hvor han kom fra da han fikk opphold i Norge. Han kom ikke fra Somalia, slik han oppga til norske myndigheter, men fra Djibouti.

   Med falsk identitet ble Ahmed en profilert lokalpolitiker i Hamar og Hedmark, der han har representert Arbeiderpartiet både i kommunestyret og på fylkestinget i Hedmark.

Fengsel og utvisning

Etter at han ble avslørt, sa han fra seg alle politiske verv. Han ble senere dømt til fire måneders fengsel. Høsten 2013 ble 39-åringen utvist fra Norge, og nå er altså anken avvist.

   Så langt er dette ordrett sitat fra en bortgjemt nyhetsnotis i Arbeiderpartiorganet «Dagsavisen». Saken er et godt eksempel på hva som må gjøres i slike tilfelle: Vekk med de som lyver og lurer seg til opphold i Norge, ja til dem som har et reelt beskyttelsesbehov etter asylinsituttet. For hver Ahmed vi klarer å avsløre og sende ut av Norge, kan vi ta imot en syrisk krigsflyktning, en kvoteflyktning via FN eller en person som er forfulgt i hjemlandet.

Skal ikke lønne seg å lyve

Hadde Ahmed hatt familie med barn, ville saken (for meg) ikke vært annerledes. Jeg ville fortsatt ha insistert på at hele familien skulle ut. Det skal ikke lønne seg å lyve i slike tilfelle heller, barn skal ikke starte sitt Norgesopphold basert på en løgn.

   Hadde Norge vært et upopulært land å flykte til, nærmest som siste mulighet for flyktninger, kunne man alltids ha «latt nåde gå for rett» i noen tilfeller. Men det kan vi ikke. Norge er under hardt press. Svært mange vil søke tilflukt her og nyte godt av rause bidragsordninger for oppholdsutgifter, bolig og skolegang.

   Vi er nødt til å sortere og prioritere. Noen må vi sei nei til. Andre må få bli. I forhold til folketallet er Norge høyt oppe på mottaks-toppen av land som tar imot flyktninger. Vi har ingenting å skamme oss over.

Skippertak for asylbarn

Heldigvis utførte utlendingspolitiet et skippertak siste halvår i fjor ved å prioritere behandling av barnefamilier som hadde tatt reisen til Norge uten grunnlag for opphold. Flere hundre barn ble sammen med famiiene sendt ut, mens andre ønskes velkommen – de som ikke lyver og som virkelig er på flukt fra forfølgelse.

   Arbeiderpartiet har nøyaktig den samme holdningen i slike saker som Høyre og Fremskrittspartiet. Det er med andre ord et stort flertall i Stortinget for en tøff og prinsippfast holdning her. Instruksen Stoltenberg-regjeringen ga og den tilsvarende fra Solberg-regjeringen er så godt som identisk, og med de samme føringene. Den diskusjonen som er oppstått i Stortinget med mange hissige beskyldninger og påstand om «kaos», er bare parti-taktikkeri og opportunistisk opposisjonspolitikk.

Asylbarnavtalen

Avtalen om asylbarna Høyre og Frp inngikk med V og KrF (jeg har lest den med lupe) var ikke til hinder for denne opprydningen, denne «lagertømmingen». Nye regler skulle først gjelde etter at de var utarbeidet. Det skjedde like før jul. Kombinert med en viss form for amnesti for grense- og særtilfeller er problemet egentlig løst. Det vedtatte regelverket av de fire partiene gjør at Norge nå vil få en mer liberal praksis enn under Arbeiderpartiet. Siv Jensen er gått med på å undertegne en avtale som faktisk er mer asylbarnvennlig enn noe Jens Stoltenberg signerte. Et paradoks, men sant.

Hjem på ferie

De store dagsavisene i Norge, særlig Aftenposten, har forbilledlig foretatt undersøkelser og laget nyhetsreportasjer der de har godtgjort at en del såkalte asylflyktninger ikke finner forholdene i hjemlandet mer vanskelige enn at de reiser dit på ferie. Jeg kjenner til slike tilfeller selv. Det opprører de i kommunene som hjelper flyktningene til rette i våre lokalsamfunn, skaffer dem bolig, språkundervisning, nettverk og i mange tilfelle arbeid. Det er helt nødvendig å avsløre slike forsøk på svindel, slik at vi kan sende falske asylsøkere tilbake, og i deres plass ta imot forfulgte som overhodet ikke kan reise på ferie til hjemlandet.

Ja til krigsflyktninger

Krigsflyktninger skal selvsagt Norge ta imot, så langt kapasiteten rekker og inntil forholdene i hjemlandet gjør det forsvarlig å returnere dem. Vi skal også ta imot asylsøkere. Men det er ikke så enkelt som snørr-og-tåre-menneskene hevder. Det er ikke bare å ta imot og ta imot. Der er grenser for kapasitet og ressurser i et land med 5,5 millioner innbyggere. Folk skal ikke bare bures inne i flyktningemottak, de skal tilbys en anstendig tilværelse ute i kommunene med boliger og livsopphold. De skal integreres og beskyttes. Ressursene er begrensede selv i et «rikt» land.

Russiske flyktninger?

Hva skjer når økonomien i Putin-Russland bryter sammen, og folk synker ned i fattigdom og nød tett opptil grensene våre? Det er en situasjon som faktisk kan oppstå. Som beredskapsmedarbeider har jeg vært med på øvelser der dette scenariet har vært spilt. Det var på 90-tallet da russisk økonomi brøt sammen og staten gikk konkurs, folk mistet pensjoner og sparepenger og i desperasjon kunne tenkes å gå over russergrensen i nord.

   Vi skal ikke se helt bort fra at en slik situasjon kan oppstå igjen.