Søn- og hviledagen skaper vi selv

Regjeringens forslag om å tillate søndagsåpne butikker generelt skaper som ventet debatt, og betydelig motstand fra dem som går imot enhver endring i dagens mønster.

Motargumentene er stort sett følgende: Ansatte i varehandelen vil måtte jobbe mer på «hviledagen». Av det følger visstnok et mer brutalt arbeidsliv. Varehandelens arbeidsgiverorganisasjon går imot og hevder at matvarene vil bli dyrere dersom forbrukerne skal begynne å handle på søndager. Andre sier: Vi trenger alle en «hviledag», en annerledes dag, en kirkedag. Dessuten «underminerer vi noe som er verdifullt i norsk kultur» (Handel og Kontor!). Avisen Vårt Land mener at handel på søndag fjerner dagen som helligdag og er et anslag mot en 1.200 år gammel kultur preget av kristendommen. Avisen er skuffet over at et konservativt parti som Høyre ikke vil verne om helligdagen som kulturarv og gode.

Ingen bør være overrasket

Motstanderne virker overrasket, ja, nærmest fortørnet. Særlig Kristelig Folkeparti burde imidlertid vite at en utvidet adgang til å holde butikker åpne på søndager er programfestet av regjeringspartiene. Hva er det som får KrF og andre opposisjonspartier til å tro at Høyre og Frp likevel ikke ville fremme forslag i henhold til programløftet? Selv under regjeringsforhandlingene etter valget høsten 2013 og senere samarbeidsdiskusjoner var KrF fullt klar over at forslaget ville komme på bordet. Likevel fant partiet ut at man ville garantere Solberg-regjeringen fire år i posisjon. Hadde partiet ment noe sterkt om søndagsåpent, ville man satt som betingelse for samarbeidsavtalen at Høyre og Frp la programpunktet til side. Det ble ikke gjort.

Sakens kjerne

Da statsrådene Robert Eriksson, Monica Mæland og Thorild Widvei la fram notatet om søndagsåpne butikker, ble følgende punkter understreket:

* Regjeringen åpner for søndagsåpne butikker, men det er frivillig for butikkene å holde åpent.

* Våre mest «hellige» søndager skal fortsatt fri for åpne butikker. Det gjelder også de offentlige høytidsdagene 1. og 17. mai (minus kiosklignende butikker og gatesalg – som i dag). Dette gjelder 12 av de viktigste dagene.

* Forslaget går selvsagt ikke inn for at butikker skal holde åpent 24 timer i døgnet 365 dager i året.

* Forskjellsbehandling i dagens lovverk gjør det både urettferdig og upraktisk at en rekke kommuner kan ha «turiståpent» på søndager, andre ikke.

* Det må være opptil den enkelte forbruker å velge å handle på søndag, eller la være. Markedet vil uansett regulere om søndagshandelen vil ha noe for seg, eller ikke.

* Å kunne handle på en søndag er et frihetsprosjekt – myndighetene skal ikke blande seg inn i den enkeltes gjøren og laden. Ingen tvinges til å handle på søndag, det er snakk om å tilby valgfrihet.

Mange har turnus

Allerede i dag har svært mange mennesker turnusarbeid i Norge. De jobber på lørdager og de fleste hverdager, som politi, brannvesen, helse- og sykehuspersonell, ansatt på sykehjem, i hjemmetjeneste eller io mediebedrifter. Mange i industrien jobber fortsatt i fler- eller døgnkontinuerlige skift. Mange har behov for å kontakte myndigheter og institusjoner og trenger å gjøre det på en ekstra fridag utenom helgene (de som jobber på en søndag vil bli kompensert med en annen ekstra fridag i uken).

   Vi har fått en stor minoritet nye landsmenn som holder fredagen hellig og for hvem søndagen er «en vanlig dag». For alle disse, og flere til, vil søndagsåpne butikker være en lettelse i dagliglivet.

Kommersielle egeninteresser

Noe av det som absolutt ikke gjør inntrykk på undertegnede, er arbeidsgivermotstanden. Bensinstasjoner som selger dagligvarer opptil 24 timer i døgnet vil få økt priskonkurranse. De er selvsagt imot liberaliseringen. Ta en runde på bensinstasjonene og sammenlign prisene med hverdagens priser i dagligvarekjedene!

   Store, rike butikkjeder har i dag nærmest monopol på «Brustadbuene» (100 kvm storkiosker) og er vel tilfreds med dagens situasjon: Akkurat passe betjening, akkurat passe utgifter, akkurat passe eller litt mer fortjeneste. Med et begrenset vareutvalg som irriterer dem som er tvunget til å handle der.

   Argumentet deres om at merutgiften ved søndagsåpent vil bli skjøvet over på forbrukerne, det kjøper jeg rett og slett ikke. Ingen erfaringer fra våre skandinaviske naboland eller europeiske naboer tilsier det. Rikingene i butikkjedene må kanskje redusere litt på fortjenesten. Det gråter hverken jeg eller andre over.

Hviledag og hviledag

De mest høytidelige lederskribentene ynker seg over at «vi ikke lenger får samme hviledagen». Har vi det? Skal vi ha det? Hvem skal bestemme at vi skal ha det? Livs- og familiesituasjonen er så forskjellig rundt om i de tusen hjem. For mange er søndagen en god, annerledes hviledag, for andre en ulidelig kjedelig innedag der man tyr til dataspill, Pizza Grandiosa og mange timer foran mer eller mindre verdifulle TV-programmer, Facebook-klikk eller YouTube-videoer med variert innhold. Mange unge savner møtearenaene i byen eller bygdesenteret. At folk oppholder seg i det offentlige rom og skaper liv og røre og aktivitet.

   Søndagen som kulturarv og gode? Hvem sier at den som vil ikke kan bevare kulturarven og fortsette nøyaktig som før? Er vi så ynkelig svake at vi ikke er istand til å ta et valg mellom søndagshandel og kirkegang? Må vi beskyttes mot gale valg?

Verdi- og liberalkonservativ

Som verdikonservativ vil jeg fortsette som nå: Spandere en time ekstra søvn, dvele ved en lang søndagsfrokost, besøke familie, gå en lang fot- eller skitur, søke kirkerommet når lysten og behovet er der. Gjøre dagen annerledes, en dag til å trekke pusten dypt inn på, roe ned, forberede seg til hverdagen. Jeg kommer ikke til å la meg friste av handlesug, men vil planlegge og gjennomføre innkjøp på hverdager som før.

   Men som liberalkonseravtiv kunne det ikke falle meg inn å nekte medmennesker å gjøre andre valg, ta fri en annen ukedag enn søndagen. Jeg påtar meg ikke noen formynderrolle og vil ikke bruke lovverket inklusive sanksjoner for å tvinge andre inn i mitt mønster. Kulturarv eller ikke.