I juli i fjor reiste undertegnede tvil om Ukraina ville makte å stå imot presset fra den russiske krigsmaskinen. Sommeren 2023 ble det klart at vestlig militær hjelp ville komme for sent for en ukrainsk offensiv, og den inneholdt ikke de komponentene som ville gjøre ukrainerne i stand til å gjenerobre okkupert område. Det gjaldt tilstrekkelig artilleri, ammunisjon, stridsvogner, stormpanservogner, droner, missiler, luftforsvar - og F-16-fly.
Det hjalp ikke at Norge, EU-land og USA kom med grandiose løfter. De ble ikke fulgt opp av reelle militære bestillinger og virkelige våpenleveranser. Det er bra at USA`s president endelig fikk igjennom vedtak om økt våpenhjelp, men verdfull tid er gått tapt. De militære leveransene kommer for sent. Heller ikke europeerne har levert. Ukrainerne har slitt seg gjennom vinteren med uhyggelig store menneskelige tap og lidelser, ødeleggelse av sivil infrastruktur og store oppofrelser. Det et er egentlig et under at deres frontlinjer ikke har brutt sammen for lengst. Nå er de i ferd med å rakne, russerne gnager seg vestover og erobrer det ene strategiske området etter det andre.
Vestlige lands politikere bærer et stort og tungt moralsk ansvar for ukrainernes tap i skyttergravene, for de ødelagte boligblokkene og de raserte sykehusene. Det er ikke bare tale om svikt, det dreier seg om svik.
Putin har satset på militære seire før Russlands "frigjøringsdag" 9. mai, og det har han fått. Knyttet opp mot Stalins triumf i annen verdenskrig vil han piske opp stoltheten og nasjonalfølelsen og gi tilhengerne hans, og det er de aller fleste russere, ny optimisme. Det vil smitte over på moralen hos dem han sender inn i krigshandlinger.
Vi forstår ikke russerne
I den vestlige verden leser vi ikke nok historie. Vi studerer ikke lenger folk og nasjoners utvikling, høydepunkter, tilbakegang og nederlag og hva som har festet seg i menneskenes bevissthet. Vi har mistet lærdommen om og intuisjonen for det man tidligere kalte nasjoners "sjel" og folkekarakter. Slike begreper er bannlyst blant moderne historikere. Å skifte holdninger og reaksjonsmønstre synes å bli oppfattet som en "quick fix". Da kommunismen råtnet på rot og Sovjet-Unionen brøt sammen, innbilte akademikere og intellektuelle seg selv og sitt publikum at 1000-årsfreden ville senke seg over menneskeheten. Vi kunne slappe av, rive ned det militære forsvaret, senke beredskapen og konsentrere oss om å dele ut flere velferdsgoder og økte den materiell velstanden. Norge ikke bare fulgte trenden, men lå et hestehode foran.
Året 2014, da Putin-Russland erobret Krym, burde varsellampene ha lyst opp i nasjonalforsamlinger og statsråd. Det skjedde ikke.
Russerne er ikke som oss, de tenker ikke som oss. Russerne har alltid levd under åket, aldri vært frie og trygge enkeltindivider. De har levd under diktatur og despoti, tsarer og folkekommissærer. De har ikke opplevd antikkens mentale verden, renessansens oppvåkning eller opplysningstidens intellektuelle frigjøring gjennom vitenskapen. De har ikke hatt noen virkelig fri presse, eller et fritt organisasjonsliv. Tilløpene på 1990-tallet og de første årene etter årtusenskiftet var bare et lite blaff, så sluknet ilden, og samfunnet er tilbake i den århundrelange mørke middelalderen.
Kneler for makten
Russerne er vant til å passe seg for makteliten, se seg over skulderen, bøye seg for dem som til enhver tid er i stand til å bruke pisken. Tsarene, aristokratiet, de relativt få rikfolkene i byene, de kommunistiske "rådene", Det øverste Sovjet, Den røde hær, de rå og brutale herrene i Kreml - alt var noe de måtte knele for, adlyde. Det gjør de fortsatt.
Trøsten for det lutfattige folket har vært følelsen av å tilhøre et tilsynelatende stort og sterkt land som andre respekterte - dvs frykter. Erobringer både østover, sørover og vestover på det eurasiske kontinentet har bidratt til det. Den dyrekjøpte seieren over Hitler og nazismen i annen verdenskrig er selvsagt et traume, men også et høydepunkt. "Den store fedrelandskrigen" hadde og har et religiøst anstrøk. Også russerne har sitt "aldri mer 9. april"-løfte. Men i dag blir begrepet dratt ut i meningsløsheten og karikaturen av en smart hjernevasker som Vladimir Vladimirovitsj Putin. Krigen mot Ukraina fremstilles som en fortsettelse av den store fedrelandskrigen. Motstanderne er fortsatt "nazistene".
I de første 14 årene ga han russerne orden og struktur fremfor kaos, en form for sosial trygghet og noe høyere materiell levestandard. Fattige russere satte pris på det.
Mannsideal og styrke
Et gammeldags mannsideal går igjen i russisk litteratur og "psyke", også i dag: Den sterke mannen som familiens overhode - til tross for de mange kvinnene i arbeidslivet og i tidligere mannsdominerte yrker. I krigspropagandaen under Putin blir den sterke, modige og selvoppofrende soldat og fedrelandsforsvarer idealisert.
Kristendommens siviliserende og humaniserende rolle er knapt merkbar. Den russisk-ortodokse kirken er i lomma på diktatoren, prestene gjentar og formidler nøyaktig det budskapet den russiske militærledelsen ønsker. Tanker om en slutt på krigen, forhandlingsvilje, kompromisstenkning er fullstendig fraværende. Så lenge Russland vinner frem på slagmarken er våpenhvile, forhandlinger, tilbaketrekning og fredsavtale fremmedord.
Har planlagt krigen lenge
Putin har planlagt krigen lenge - lenge før de europeiske landene og verden for øvrig oppfattet signalene og forsto hva som var i ferd med å skje. Han vil gjenerobre de baltiske statene, sikre uhindret adgang til Østersjøen, opprette direkte landforbindelse mellom Russland og Kaliningrad - Königsberg og Øst-Preussen - og øke innflytelsen over de tidligere medlemmene i Warszawapakt-landene. Han arbeider systematisk for å destabilisere og erobre land som Georgia, Transnistria og Moldova. Nordområdene med Svalbard og Barentshavet har fått økende betydning i det geostrategiske bildet. Det behøver ikke bety rent militære angrep om to-tre år. Putin har god tid til å planlegge. Han er sikret gjenvalg til langt ut på 2030-tallet, og han har langt flere redskaper i verktøykassa. Men noe vil opplagt skje innen kort tid.
Hva med norsk og nordisk forsvar? Den oppskrytte nye forsvarsplanen vil ikke bli realisert i de første kritiske årene. Igjen står vi overfor "for sent, for lite". Hverken nye fregatter eller ubåter vil være i tjeneste innen Putin gjør sine neste trekk. Det vil ikke være et tilstrekkelig antall F-35 jagerbombere i beredskap, og flyplassene er ikke godt nok beskyttet.
Hva kan gjøres på kort sikt?
Mens vi venter på at de nye nordiske NATO-medlemmene styrker og samkjører sine militære ressurser, er det bare én ting russerne frykter og respekterer: At egne baser kan utsettes for ødeleggende angrep. De nordiske landene kan kraftsamle nye offensive missilbaser og flystasjoner i sine nordlige områder og utarbeide angrepsplaner mot Kola og nordflåten. Det vil tvinge russerne til å forsterke beskyttelsen av basene gjennom å tilbakeføre styrker som i dag er aktivt med i krigen mot Ukraina.
Norge har verdens beste marinejegere. De bør - om de ikke allerede har gjort det - utarbeide planer for å sprenge undersjøiske installasjoner knyttet til russisk olje- og gassutvinning i Barentshavet. Planer som kan settes ut i livet dersom Putin prøver seg på noe på norsk sokkel.
Og for å repetere noe jeg har skrevet før: Jamming av GPS og navigasjonssystemer for sivil luftfart må møtes med tilsvarende rettet mot russisk flytrafikk. Pluss dataangrep rettet mot det russiske samfunnet.
Dette er det eneste språket Putin forstår.
