lørdag 27. september 2014

Glemte sitt publikum

Jonas Gahr Støre feilberegnet sitt publikum da han lanserte ideen om likevel å beholde kontantstøtten for ettåringene – inntil mor eller far finner det for godt å ta imot barnehageplass, eller mens de venter på en ledig plass. Motstanden mot kontantstøtten som begrep og ordning er dypt rotfestet blant såvel menn som kvinner i hans eget parti, og avvikling av kontantstøtten er et viktig punkt i Arbeiderpartiets stortingsvalgprogram 2013-2017.

Dårlig timing
Tidspunktet for Støres høyttenkning og «nye ideer» var derfor usedvanlig dårlig valgt. Han skulle ha ventet til programprosessen foran neste stortingsvalgperiode var i gang. Men Arbeiderpartiets leder har dårlig tid. Et sidehensyn er jo å forsøke å splitte de borgerlige partiene slik at ett eller flere av dem lar seg lokke over til den røde siden. Så viser det seg at KrF i praksis har vendt fokus bort fra kontantstøtten og i stedet smatter på en ordning der to årlige opptak i barnehager erstatter støtten. Hareide vet inderlig godt at kontantstøttens dager er talte.

De økonomiske konsekvensene
Støre hadde heller ikke satt seg grundig nok inn i de økonomiske konsekvensene for kvinner som beholder kontantstøtten for ettåringer et halvt års tid ekstra. I Dagsavisen dukker nå det ene innlegget etter det andre opp med sterke og godt underbygde protester. Konklusjonen til en kronikør er: «Kontantstøtte er usosialt, kvinneundertrykkende og politisk bakvendt». Begrunnelsen er at kontantstøtte i et ekstra halvår er en særdeles ugunstig ordning for kvinner som fra før har en lavere årsinntekt enn sine menn.

Illsinte innlegg
Kontantstøtten er relativt lav i forhold til hva arbeidsinntekt kunne innbringe, og den er lav i forhold til foreldrepermisjonspenger. «Kontantstøtten er en kvasiløsning som holder kvinner borte fra arbeidslivet, fordi den ikke dekker reelt bortfall av inntekter», heter det fra dem som sender illsinte leserbrev til Arbeiderpartiets hofforgan. Støtteordningen gir ikke opptjening av rettigheter etter folketrygden, og da bidrar ordningen til en «fattiggjøring» av kvinner, som en innsender påpeker. I opptil et halvt år får de en markert lavere inntekt enn de kunne hatt fra arbeidsinntekt. For noen er det veldig viktig at kvinner ikke har lavere inntekt enn sine menn. Det er et likestillingskrav.
   Kort fortalt gir kontantstøtten ikke rett til sykepenger, dagpenger ved ledighet eller foreldrepermisjonspenger. En kvinne som går ut i ulønnet permisjon for å ta seg av barnet sitt, og som kun mottar kontantstøtte for dette, bærer plutselig risikoen for sykdom, arbeidsledighet eller nytt foreldrefravær.

Flere vil raskt tilbake
Utviklingen i de enkelte familiers valg er dessuten i endring. Nå velger flere og flere kvinner å ta ut full lønn i 49 uker i stedet for 59 uker med 80 prosent lønn. Man vil tilbake til arbeidslivet hurtigst mulig.
   Da er det ikke spesielt lurt å ville endre Arbeiderpartiets politikk til å tillate kontantstøtte i opptil et halvt år ekstra.

   Hittil har Jonas Gahr Støre ikke ment noe særlig om så mye. Han åpner mest for høyttekning, vil tenke «nytt», vil løse opp posisjonene. Selv om vi aner at han er i oppbruddsstemning på enkelte saksområder. Det kan være en bra øvelse. Men da må han velge sine ord med større omhu. Hvis ikke utfordrer han sterke krefter i arbeiderrørsla og blir en dalende stjerne. Også på gallup.

tirsdag 23. september 2014

Ap har gjort et dårlig ledervalg

Det var ikke måte på hvor fornøyd Arbeiderpartiet var med seg selv da Jøtul-arvingen og rikingen Jonas Gahr Støre uten motkandidat ble løftet opp til leder og samtidig «adoptert» inn i arbeiderbevegelsen - som han aldri har tilhørt. Den genierklærte tidligere utenriksministeren (en regjeringspost han forøvrig forvaltet på en utmerket måte) falt riktignok igjennom som helseminister, men det er få forunt å klare en slik gigantisk oppgave etter åtte reformvegrende år med de rødgrønne. Støre hadde ikke en sjangs i havet for å lykkes, bastet og bundet som han var og er av gammeldags sosialdemokratisk tankegods og privatiseringsfobi.
   Arbeiderpartiets økende oppslutning etter valget har etter min oppfatning lite med Jonas Gahr Støre personlighet å gjøre. Det er kun et spørsmål om SV`s tilbakegang, til dels har det rødeste partiet ligget langt under sperregrensen. Forholdet mellom rødgrønn og borgerlig blokk på meningsmålingene (med tilsvarende stortingsmandater) er nøyaktig som ved valget ifjor. Venstresiden har ikke vunnet noenting i opposisjon. Folk er fornøyd med Solberg-regjeringen.

På kollisjonskurs
Så har Støre bommet grovt med flere av sine kjappe, verbalflinke utspill: Han sa han ville «føre Arbeiderpartiet nærmere LO», men har gjort det motsatte. Både i saken om elektrifisering av Utsirahøyden og med de stolte løftene overfor AUF om at det meste av petroleumsrikdommene våre skal bli liggende urørt kom han direkte på kollisjonskurs med nettopp LO`s mektige Fellesforbund, de som nå ser at tusenvis av medlemmer bli sagt opp i Nordsjøen og i offshore-relaterte virksomheter. De signalene Støre har gitt i oljepolitikken («vi må redde klimaet») går fullstendig på tvers av LO-medlemmenes interesser.
   Støre er rett og slett for ivrig etter å bevise noe, «tenke nytt og høyt» uten å reflektere grundig over konsekvensene. Han er for opptatt av medieorienterte innspill og utspill uten forankring blant fagbevegelsens kjernevelgere. Når han opptrer i debatter, er det noe febrilsk og nesten nervøst over de verbalintelligente formuleringene han pøser ut. Han fyller tomrom med så mange akademiske og teoretiske utsagn at tilhørerne ikke ser forbindelsen til vanlige menneskers hverdag.

Et Davos-menneske
Det nytter ikke for Støre å kle seg mer i fritidsklær med dongeri og rutete arbeidsskjorter. Det virker uekte og tilgjort. Jonas Gahr Støre er og blir et typisk «Davos-menneske», medlem av et hektisk globalt jet-set i sirkler han kjenner og kan forholde seg til. Klimaforurensende flyturer på løpende bånd rundt om til verdens hovedsteder, diplomatpass og -biler, forhandlinger på høyt plan, luftige men velklingende uttalelser til mediene. Det er her Støre trives.
   Jeg la merke til Støres kroppsspråk under valgkampen i 2013: Han så ikke folk inn i øynene ved de obligatoriske håndtrykkene, blikket var forlengst på vei mot neste person på hilserunden. Han virket sky, sjenert og utilpass, og han har senere ikke klart å endre seg i den rollen.
   Kontrasten til de svenske sosialdemokratenes leder og kommende statsminister Stefan Löfven er enorm. Löfven kommer fra «gølvet» som sveiser og har gått den lange veien. Han kan fagbevegelsen ut og inn. Löfven snakker med folk og ikke til dem. Han lytter, inngir tillit, virker trygg på seg selv. Han oppfattes som ærlig og likefram.

Utsira-lureriet
Det virket skadelig på Støres omdømme da han deltok i «Utsiralureriet». Mellompartiene følte seg sveket og sviktet etter tilbaketoget. Utsirahøyden skal ikke elektrifiseres på mange år, Arbeiderpartiet lot som noe annet. Det siste utspillet overfor KrF når det gjelder kontantstøtten for ettåringer har ført til et ramaskrik og en kanonade av kritikk fra SV og LO. Støre snakker todelt og tvetydig, forsøker å innynde seg særlig overfor Kristelig Folkeparti, men har i virkeligheten fjernet seg fra utsiktene til å lokke Venstre og KrF nærmere Arbeiderpartiet.
   «Kristen-Jonas må stoppes» er krigsoverskriften i avisen Vårt Land. Både en tidligere Dagbladet-kommentator og tidligere Ap-statsråd Åse Kleveland raser. Det taktiske utspillet fra Støre vekker forargelse blant Arbeiderpartiets kvinner. Der vil man heller ha to barnehageopptak i året enn kontantstøtte for ettåringer. Hvor lenge kan Arbeiderpartiets leder fortsette med å provosere sterke grupper innen eget parti før populariteten synker både for ham selv og for partiet?

Lederkrise
I virkeligheten er det lederkrise i Det norske Arbeiderparti, både nasjonalt og i hovedstaden. Det er langt mellom de ruvende personlighetene, og ikke minst Raymond Johansens inntog i Oslo-politikken har selvsagt skapt bitterhet hos dem han trengte til side. Partiets nestleder Helga Pedersen ble veiet og funnet for lett for flere år siden. Blant kandidatene til sekretærvervet og nestlederposisjonene er det heller ingen navn som klart peker seg ut. Partiet har viklet seg inn i et garn av krav til geografisk balanse, kjønnsbalanse og hensynet til periferi og sentrum. De som har hatt vervene til nå, har vært for opptatt av å holde kronprinser og kronprinsesser nede.
   For regjeringspartiene og samarbeidspartiene ville det være en stor fordel om Hadia Tajik rykket opp som nestleder. Hun er «flink» men virker foreløpig lite velegnet for oppgaven. Vi så det særlig i den TV-sendte rasismedebatten der hun på en usedvanlig grov og hevngjerrig måte gikk løs på Frps statssekretær. Hun opptrådte rett og slett som en umoden jentunge.

   Det skal bli spennende å se hva som skjer når AUF velger en muslim med innvandrerbakgrunn til ny leder. Ingen vil si noe offentlig imot dette klart politisk mest korrekte. Men hva tenker folk i sitt indre?

mandag 1. september 2014

Lærerne må levere

Lærerstreiken er over, og de 7.000 streikende går på jobb igjen fra tirsdag 2. september. 100.000 elever vil få den undervisningen de har krav på. Kortversjonen av avtalen, som partene foreløpig er enig om, (den skal opp til uravstemning i Utdanningsforbundet nok en gang) er at den overenskomsten som gjelder nå skal forlenges med ett år. I mellomtiden skal partene ha samtaler om en ny sentral avtale, som imidlertid ikke kan tre i kraft før året er ute. Bare dersom lærerne og deres arbeidsgivere (kommunene) blir enig om ny bundet arbeidstid lokalt, kan den endres.
   En tvisteprosedyre skal håndtere uenighet om lokal arbeidstid, og organisasjonene skal føre diskusjonen om mer bundet tid i et «partssammensatt utvalg». En ny avtale må godkjennes i en uravstemning hos lærerorganisasjonene.

Foreløpig uavgjort
For å hente et uttrykk fra fotballspråket: Dette endte foreløpig uavgjort. Lærerne aksepterer at mer tilstedeværelse på arbeidsplassen skal være gjenstand for drøftelse og forhandlinger, Kommunene har fått en åpning til å avtale mer bundet arbeidstid lokalt. Det er nøyaktig det KS ønsker å oppnå. Lærerorganisasjonene har måtte gi seg på sitt bombastiske krav om en sentral avtale eller ingenting. De har tilsynelatende ikke forstått at Norge er et svært mangslungent land der lokale tilpasninger og avgjørelser er en helt naturlig og selvsagt ting. Forholdene varierer fra skole til skole, fra kommune til kommune, fra landsdel til landsdel. Lokale avtaler gir smidige og fleksible løsninger som passer begge parter der og da.

Viktig forbehold
Allerede tidlig i sommerens forhandlinger gjorde arbeidsgivermotparten det klart at dersom lærerne ikke hadde skikkelige arbeidsplasser på skolen (i et såpass skjermet miljø at man for eksempel kan rette prøver og planlegge neste dags undervisning), da kunne ikke arbeidsgiver pålegge lengre opphold på skolen. Dette forbeholdet er blitt glemt i den offentlige debatten.
   Siden nåværende sentrale avtale om arbeidstid fortsatt skal gjelde, har ansvaret for skolenes og elevenes resultater blitt hvilende på lærernes skuldre: De må nå bevise at det nåværende systemet er det som best fremmer læring, dannelse, trivsel, samarbeid og foreldrekontakt. Et hovedpoeng fra Kommunenes Sentralforbund var at mer samarbeid mellom lærerne på skolene ville tjene elevene og de resultatene de oppnådde. Lærerorganisasjonene avviste dette, trodde ikke på det, mente at dagens praksis var det ideelle og ultimate. Punktum.

   Minus den tapte tiden fra skolestart skal det bli spennende å se hvem som får rett. Norsk skole har få imponerende resultater å vise for seg i internasjonal sammenheng. Derfor må lærerne levere.