Svarteperspill i NRK-regi

Lokførerstreiken er over, og titusener arbeidspendlere og andre togpassasjerer kan puste lettet ut, ihvertfall fra tirsdag av når alle tog igjen er i rute.

   Streiken var i og for seg en lovlig tariff-tvist der arbeidslivets lover regulerer hvordan partene skal oppføre seg. Det er partene – arbeidsgiver og arbeidstagere – som har ansvaret for å forhandle seg frem til enighet gjennom kompromisser eller andre grep. Myndighetene, les: regjeringen, skal bare foreslå tvungen lønnsnevnd når liv og helse og store samfunnsverdier står på spill.

   Det vet partene godt, og det vet mediene. Ved avslutningen på en streik, enten det skjer på den ene eller andre måten, strever de involverte vettet av seg for å stå fram i best mulig lys, og det er viktig å skylde på motparten siden streiken ble langvarig og skapte problemer for en uskyldig tredjepart – de reisende. I dette tilfellet var det om å gjøre for Lokførernes streikeledere sammen med NRK å gi regjeringen ved samferdselsministeren «skylden» for at myndighetene ikke løste konflikten tidligere.

Tydelig mønster og vinkling

NRK spiller her en viktig rolle. Gjennom søndagen var mønsteret helt tydelig: Man kalte som vanlig inn en kritisk røst fra SV som hamret inn budskapet om at regjeringen kunne ha løst konflikten tidligere ved å komme «raskere på banen» (skinnegangen heter det vel her). SVs stortingsrepresentant mener at «regjeringen er blitt presset på plass», og det bildet NRK tegner gjennom sin vinkling er at «samferdselsministeren måtte gi seg».

   Både partene og NRKs medarbeidere vet utmerket godt at en samferdselsminister ikke kan gripe inn før partene direkte eller gjennom riksmeglingsmannen gjør en henvendelse for å få løst den floken de selv har skapt og ikke har klart å håndtere. Dersom regjeringen for fjorten dager siden hadde engasjert seg, ville NRK ha kjørt en hylekampanje med håndplukkede sannhetsvitner fra opposisjonen.

Stedfortredende argument

Der er andre sider ved denne streiken vi bør merke oss. Det å presse kompetansekrav og standarder for lokførerutdannelse inn i en tariffavtale, er så uvanlig at langt flere burde ha reagert på det fra streikens første dag. Det er norske utdanningsmyndigheter som har ansvaret for hvilke krav som skal settes til spesielle yrker. Det er ikke lastebileiere og lastebilsjåfører som bestemmer hva en sjåfør skal kunne og beherske i jobben. Det er nasjonale kompetanseorganer som avgjør hva en lege skal kunne, en sykepleier, en lærer osv.

   Lokførerstreiken var en politisk streik først og fremst, satt i scene av folk i fagbevegelsen som ikke vil akseptere den jernbanereformen Stortinget har vedtatt. NSB skal nemlig få konkurranse om noen år: Flere togselskaper enn det gamle statlige monopolet skal få anledning til å legge inn anbud på å kjøre visse togstrekninger – på jernbaneskinner og annen infrastruktur Jernbaneverket disponerer. Det vil bli skjerpet konkurranse, ansatte og ledelse i NSB får et puff i ryggen til å skjerpe seg, bli mer effektive, være enda mer serviceminded. NSBs ledelse er klar for dette, og vil etter all evne gjøre togselskapet mer konkurransedyktig. Slik at det blir i stand til å vinne anbud.

Konkurranseutsetting er bra

Det er bra for togpassasjerene, bra for folk flest. Konkurranseutsetting er allerede blitt vanlig når det gjelder bussruter og på en rekke andre områder. Leverandører til det offentlige Norge må konkurrere om anbud. Entreprenører konkurrerer om statlige bygg og om veibygging. Lenge hadde det gamle Televerket monopol, det samme hadde Posten – tungrodde byråkratier som ikke alltid var kjent for sin konkurranseånd og service. Nå må alle skjerpe seg, og det tjener kundene på. NRK var monopol før medierevolusjonen og politiske grep fra høyresiden tvang fram en modernisering, slik det var vanlig i alle andre land. Norge var en sinke på så mangt.

   Lokførerstreiken var som sagt politisk. Til tross for at forskrifter for lokførerutdannelse foreligger, Jernbaneskolen har sine standarder, og det jobbes i departementet om nasjonale kompetansekrav. Her var det mange vikarierende utsagn.

Vise sin misnøye

Men fagforbundene Lokomotivmannsforbundet og LO Stat kunne eller ville ikke vente. De ville streike, vise muskler, vise sin misnøye med den vedtatte jernbanereformen.

   Mest av alt minner lokførerstreiken om 70-årenes ulovlige, «ville» streiker (selv om den vi nettopp har hatt, var formelt lovlig). Så var da også dagens streikeleder Rolf Ringdal i sin tid medlem både av Norges Kommunistiske Parti, senere Arbeidernes Kommunistparti (m-l) som støttet «væpna revolusjon» i Norge og hadde Mao-Tse Tungs China, Pol Pots Kambodsja og Albania som forbilde og ideologiske veiviser. Etterfølgerne ble som kjent Rød Valgallianse, nå bare kalt «Rødt». De samme overvintrerne som sto bak flere års uro på norske arbeidsplasser med en serie ville og ulovlige arbeidsnedleggelser. Med store tap av inntekter for bedriftene, tap av skatteinntekter og andre skadelige utslag som resultat.

Fra Linjegods til CargoNet

Det går en linje fra Linjegodsstreiken på Alnabru i 1976 (AKP m-l-inspirert) til de siste ukenes streik. Det er neppe noen tilfeldighet at de som først ble tatt ut i streik, var de ansatte i etterfølgeren til Linjegods og NSB Gods – CargoNet.

   Dette bør alle de som ble rammet av streiken merke seg. De får ikke slike opplysninger, sammenligninger eller problemstillinger fra NRK-reportere. De har knapt stilt ett kritisk spørsmål til streikelederne. Til syvende og sist gjaldt det å gi Svarteper til regjeringen og en populær samferdselsminister som nøye har fulgt regelverket og de uskrevne lover som gjelder under under arbeidskonflikter.

Rotasjonsbaserte øvelser

Det er bra for forsvaret av Norge at regjeringen har sagt ja til å ta imot 330 amerikanske marinesoldater til Værnes fra januar 2017. Soldatene skal øve på rotasjonsbasis, det vil si at de jevnlig blir byttet ut med tilsvarende antall kampfeller. Det er ikke de samme som skal være her permanent hele året, men det vil være amerikanske soldater til enhver tid i Trøndelag.

   Dermed får etter noen år tusenvis av amerikanske elitetropper kjennskap til norske forhold, værmessig og topografisk. Med materiell som egner seg i vært lende, vår geografi, våre avstander. De øver sammen med norske og andre allierte styrker som også har øvelser i Norge.

Helst «til enhver tid»

Helt fra jeg forlot redaktørstolen i bladet Norges Forsvar i 1998, har undertegnede gått inn for et øvingsmønster som gjør at allierte NATO-styrker fysisk er til stede på norsk jord store deler av året, helst «til enhver tid». Det øker terskelen for andre land som kan ha noen tanker om å «forsøke seg» på lille Norge. Én ting er å øve press, drive hybrid- eller reell krig mot vårt lilleputt-forsvar, en helt annen ting er å utfordre NATOs sterkeste stormakt som fysisk er til stede på norsk jord.

   Norsk basepolitikk er ikke fundamentert på noen avtale med Stalins Sovjet eller hans etterkommere, men på en «selverklært restriksjon» (1949) som i prinsippet kan løftes vekk når som helst situasjonen krever det. Kanskje nærmer vi oss et slikt punkt når Putin-Russland til de grader ruster opp og opptrer mer og mer truende overfor sine naboer, og når øvingsmønsteret tyder på at Russlands marine og dets flystyrker vil skyve sitt «hjemmehav» langt vestover og sydover ved utbruddet av en krise eller konflikt, slik at Norge blir liggende bak en linje som strekkes mellom Island og Storbritannia.

Forhåndslagring

Allierte forsterkninger må komme raskt til unnsetning i en krise- eller krigssituasjon. Det er derfor vi har forhåndslagre av tungt militært utstyr i Midt-Norge. Det er lagre som må beskyttes og hentes ut når det trengs. Da er det beroligende å vite at der finnes iallfall noen hundre US Marines i det samme område – hele året rundt.

   Selvsagt har en del forståsegpåere, partier og medier tatt til motmæle mot regjeringens standpunkt om å si ja til øvelsene med roterende mannskap. Noen er helt forutsigbare (SV, Sp og Venstre, Fredsforskningsinstituttet, løssalgsaviser, NRK). Dagsavisen er skeptisk på autopilot, og kanskje halter Aftenposten etter.

Kritiske røster blir alltid spurt

Det er interessant å se hvem NRK hanker inn til kommentarer når denne typer saker dukker opp. Det forsvarsfiendtlige og USA-kritiske, anti-NATO-partiet SV ser ut til å ha stående invitasjon til å kommentere en hvilken som helst sak i almenkringkasteren. Fredsforskningsinstituttet vil alltid ha motforestillinger, det vet deres kompiser i radio- og fjernsynskanalene. Senterpartier, som ser ut til å ønske én mo i hver bygd av hensyn til distriktene, ser på de roterende øvelsene som en slags erstatning, eller motsetning, til det primære ønsket om å styrke vår egen hær. Venstre er uklar som vanlig, men heller nok mot noe av det samme.

Putin-Russland viser muskler

Vi er inne i en tid da Russland viser muskler både på verdensscenen og i våre nærområder. Krim er fortsatt okkupert, hybridkrigen i Ukraina pågår på tredje året, Norge må finne seg i å leve i skyggen av den russiske slagbjørnen.

   Det har aldri vært forutsetningen at Norge skal kjempe en forsvarskrig alene mot ytre fiender. All forsvarsplanlegging forutsetter allierte unnsetningsstyrker, i luften, på havet og i form av landstyrker. Da er det bra at de siste øver i og gjør seg kjent med norsk terreng og med det materiellet de og andre allierte forsterkninger har forberedt seg på å bruke.

   Også den norske hæren og det norske heimevernet bør og må styrkes i årene fremover, heller før enn senere. Men i en «overgangstid» før en styrking er på plass, er det bra at våre nærmeste allierte faktisk er til stede i landet.

   Ellers står basepolitikken fast. Faktisk. Til det blir aktuelt å endre den.

Faretruende utvikling i LO

Jeg har tidligere advart mot den ideologiske utviklingen innen LO-familien av fagforbund («Når sprekker LO?»). Den dype splittelsen er de siste dagene kommet enda klarere fram. Og det dreier seg ikke om noen bagatell, ett og annet høyrøstet krav om mer lønn og bedre arbeidsvilkår. Nå står det om selve det økonomiske fundamentet under det norske velferdssamfunnet om ganske få år – samtidig som eldrebølgen flommer inn over helse-Norge og krever enda større ressurser enn i dag.

Oljevirksomhet og EØS

Saken dreier seg om 1. olje: Konsekvensutredninger for nye olje- og gassfelt, leteboring, produksjon, salg til verdensmarkedet og tilsvarende inntekter for Norge som nasjon og tilskudd til Pensjonsfond utland. Sak 2: Vraking av EØS-avtalen, som siden 1994 har gitt norske virksomheter adgang for produkter, tjenester, mennesker og kapital til et marked som omfatter 300 millioner forbrukere.

I klartekst krever LO`s største forbund, Fagforbundet, at farvannet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja skal vernes fullstendig og til evig tid. Det meste av oljen skal bli liggende igjen på bunnen (omtrent slik partileder Jonas Gahr Støre lovet AUF på Utøya for noen år siden), og dagens oljevirksomhet skal trappes ned «i tråd med målene i Parisavtalen». Med andre ord: En styrt avvikling av en norsk næring som forsyner statsbudsjettet og velferdssamfunnet vårt med godt over 200 millioner kroner årlig, som i dagens situasjon står for mellom 150.000 og 200.000 arbeidsplasser direkte, og som ikke kan erstattes fra andre kilder annet enn å heve skattenivået til prohibitive høyder.

En uerstattelig næring

Glem «grønne næringer» og «omstilling» i en kortere tidshorisont. Forskningsstiftelsen IRIS har funnet ut at oljerelaterte arbeidsplasser fantes i 415 av landets 428 kommuner da virksomheten var på det høyeste. SSB regner med et noe lavere tall, særlig etter nedturen som følge av lav oljepris, effektivisering av virksomheten og nedbemanning i leverandørindustrien. Det dreier seg likevel om bortimot hver femte arbeidsplass her i landet og kompetansemiljøer på internasjonalt nivå.

Det handler om store verdier som det norske samfunnet sårt trenger i mange år fremover. Å avvikle norsk petroleumsindustri, produksjon og salg gir selvsagt ingen klimaeffekt. Det Norge ikke produserer, vil bli levert av andre oljeproduserende land.

Historieløst

Det er typisk at det nettopp er et fagforbund av offentlige ansatte som vil totalfrede og avvikle, og som tar saken opp på LO-kongressen neste år. Her tror man åpenbart at offentlige budsjetter er uavhengig av inntektene til de samme budsjettene, det som betaler lønnen til medlemmene. Man synes å leve i en egen boble fjernt fra konkurranseutsatte og eksportrettede næringer. Det er og blir det private næringslivet som betaler offentlige ansattes lønn.

Forslaget fra Fagforbundet bryter kraftig med handlingsprogrammet som ble vedtatt på LO-kongressen for fire år siden: «LO vil arbeide for igangsetting av konsekvensutredninger i de stengte og uåpnede delene av Barentshavet, Norskehavet og Skagerrak».

Forbundsleder Leif Sande i LO-forbundet Industri Energi sier det blir kamp om forslaget fra Fagforbundet: «Vi står på at det er viktig å konsekvensutrede Lofoten og Vesterålen fordi det er viktig for arbeidsplasser og Norges inntekter.» Han mener at om Norge legger ned sin olje- og gassproduksjon, vil det ikke gi noen klimaeffekt, fordi etterspørselen er der, og andre vil levere.

Ser ikke sammenhengen

Andre kaller Fagforbundets holdning toppen av historieløshet: Fagforbundet ser ikke sammenhengen mellom finansieringen av offentlig sektor og arbeiderbevegelsens mantra om å skape for å dele, og at vi har en enestående offentlig sektor i Norge, bygd opp av blant annet inntektene fra oljesektoren.

Neste faresignal kommer fra fagforbundet Handel og Kontor, der flere regionsledere nå krever EØS-Exit. Forbundet er Los tredje største med organiserte medlemmer i blant annet varehandel, kontor og administrasjon. Uansett utfallet på landsmøtet i dise dager, er initiativet fra flere regionledere urovekkende. De tror ikke en gang at en regjering med Ap i spissen «vil sikre norske interesser». Man mener Brexit er tidenes mulighet for Norge.

Støre støtter EØS

Jonas Gahr Støre gir foreløpig ikke støtte til EØS-motstanderne. Han viser til den grundige gjennomgangen av Norges forhold til EØS og EU i 2012, som konkluderte med at avtalen er god for Norge. Han mener det ikke er behov for å forhandle fram en ny avtale.

Men hva om EØS-motstanden vokser og sprer seg til de store og enda sterkere LO-forbundene som finansierer partiets valgkamp? Hvor lenge står EØS-avtalen sterkt i Arbeiderpartiet da?

Ikke så hvite riddere likevel?

Advokat og medlem av Arbeiderpartiet, Sigurd J. Klomsæt, hadde fredag 7. oktober en kronikk i Aftenposten der han tordner mot tidligere statsminister og Arbeiderpartileder Jens Stoltenberg. Bakgrunnen var Stoltenbergs opptreden og uttalelser under et Skavlan-program i fjernsynet:

   «Jeg er sjokkert og forbannet – over Jens Stoltenberg, som i en gutteaktig, lett leende stil fortalte at han hadde holdt hemmelige møter for å få avsatt Thorbjørn Jagland. Sjokkert og forbannet over norsk presse som gjør ham til en helt på grunn av dette.» Han fortsetter:

«Har man ikke forstått alvoret i det mannen sa – som han nå erkjenner som «konspiratorisk» - med bevisst bruk av udemokratiske metoder i den hensikt å få avsatt den gjentatte ganger landsmøtevalgte lederen av Arbeiderpartiet? Og hva som mulig er verre: Han mer enn indikerer at visse presseorganer og journalister ble brukt til å spre negativ omtale av Jagland.»

Lekkasjer og drittpakker

Det er det siste som interesserer meg som blogger: Et tydelig «samarbeid» med medier gjennom lekkasjer og plantede «drittpakker». Journalister og partikompiser som driver sitt spill i en rå kampanjestil milevidt fra pressens ideelle samfunnsoppdrag.

   Klomsæt vil finne solid støtte for sine påstander i Grete Knudsens selvbiografi «Basketak» (Kagge Forlag 2013). Her beskriver den tidligere statsråden i tre Ap-regjeringer i detalj hvordan Stoltenbergfløyen i partiet drev sitt spill i det skjulte for å få avsatt Jagland. Hun nevner konkret navnet på hvilke aviser og hvilke journalister som lot seg bruke i tiden fra Thorbjørn Jagland ble valgt til partileder i 1992 og frem til han måtte kaste inn håndkleet. «Statsråder som plapret» kalles det sentrale kapitlet i boken. Et avsnitt har fått mellomtittelen «Hofforganet VG».

En regjerings fall

Der finnes flere andre bøker som beskriver vanhellige allianser mellom journalister, redaktører og partier i nyere tid. I Petter Thomassens bok «En regjerings fall» forteller den tidligere stortingsrepresentanten og næringsministeren fra Høyre om det tette forholdet mellom sentrale NRK-folk og Arbeiderpartiet. Om hvordan Dagsavisen, Ap-regjeringen og NRK utvekslet medarbeidere: «Inntrykket av nære forbindelser mellom Arbeiderpartiet (og andre sosialister) og NRK blir ikke svekket når man iakttar at Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon henter medarbeidere fra NRK til viktige posisjoner i regjeringsapparatet. 

   Da Gro Harlem Brundtland dannet regjering i 1986, hentet hun Arne Strand fra NRK (hvor han hadde en sentral lederstilling i Dagsnytt-Radio) til den viktige stillingen som pressetalsmann på statsministerens kontor. Per Arne Bjerke, reporter i Dagsnytt-Radio, ble forøvrig engasjert som informasjonsmedarbeider i Finansdepartementet. Dette er i prinsippet en byråkratjobb og ikke en politisk jobb. Da Gro Harlem Brundtland i november 1990 igjen dannet regjering, hentet hun den samme Per Arne Bjerke, nå var han blitt leder for politisk avdeling i Dagsnytt-Radio, til den viktige jobben som pressetalsmann på statsministerens kontor. Til alt overmål ble Helga Hernes, assisterende fjernsynsdirektør, hentet til den sentrale stillingen som statssekretær for Thorvald Stoltenberg i Utenriksdepartementet.» Som kjent ble Arne Strand etter hvert sjefredaktør i Dagsavisen.

Føler seg sveket

Tilbake til Klomsæts kronikk – som er blitt forbigått i taushet. Han skriver:

«Som samfunnsborger føler jeg meg sveket. I stedet for å rapportere – fortelle sannheten om konspirasjoner – har disse journalistene gjort seg til rapportører, eller klakkører, til mikrofonstativ uten filter – for hva som er uverdig i et demokratisk samfunn.»

   Så kan man spørre: Er mediefolk blitt mer profesjonelle, er de blitt mer balanserte, nøytrale, mer uavhengige siden tidlig på 2000-tallet? Langt ifra. Både i riks-, region- og lokalpresse ser vi eksempler på kampanjejournalistikk med en agenda, med særdeles god dekning av enkeltpartier, likegyldighet overfor eller boikott av andre. Redaktører og journalister som åpenbart har et bestemt politisk ståsted.

   Det behøver ikke være noe galt. Redaktører, journalister og faste kommentatorer har en selvfølgelig rett til å gi uttrykk for hvor de står i samfunnsdebatten – på lederplass og i kommentarer. De kan gi ris og ros så mye de vil. De kan anbefale velgerne å gi sin stemme til et bestemt politisk parti, eller til partier på venstre- eller høyresiden. Det er slik vi vil ha det – klare standpunkter med gode og relevante argumenter. Som eventuelt kan imøtegås på leserbrevplass av andre.

Forskjell på kommentarer og nyheter

Men nyhetsoppslagene, reportasjene og referatene skal være nøytrale og balanserte, og ha med flere synspunkter i en omstridt sak. Oppslagene skal ikke vinkles slik at det tydelig fremgår hvor journalisten personlig står i saken. Det skal heller ikke dreie seg om enkildejournalistikk med «sterke» oppslag inneholdende påstander og beskyldninger den ene dagen, for så kanskje å ta inn noen andre nyanser en dag eller to senere.

   Advokat og Ap-medlem Sigurd J. Klomsæt får neppe respons og støtte for sin kronikk. Mange med svin på skogen vil forsøke å tie ham ihjel, ikke minst fordi dagens Ap-leder Jonas Gahr Støre nok tilhørte den fløyen som ville kvitte seg med Jagland med ufine midler. Det går fram av Grete Knudsens bok.

   Ikke alle pressefolk opptrer som hvite riddere i blankpolert rustning.