Ikke så hvite riddere likevel?

Advokat og medlem av Arbeiderpartiet, Sigurd J. Klomsæt, hadde fredag 7. oktober en kronikk i Aftenposten der han tordner mot tidligere statsminister og Arbeiderpartileder Jens Stoltenberg. Bakgrunnen var Stoltenbergs opptreden og uttalelser under et Skavlan-program i fjernsynet:

   «Jeg er sjokkert og forbannet – over Jens Stoltenberg, som i en gutteaktig, lett leende stil fortalte at han hadde holdt hemmelige møter for å få avsatt Thorbjørn Jagland. Sjokkert og forbannet over norsk presse som gjør ham til en helt på grunn av dette.» Han fortsetter:

«Har man ikke forstått alvoret i det mannen sa – som han nå erkjenner som «konspiratorisk» - med bevisst bruk av udemokratiske metoder i den hensikt å få avsatt den gjentatte ganger landsmøtevalgte lederen av Arbeiderpartiet? Og hva som mulig er verre: Han mer enn indikerer at visse presseorganer og journalister ble brukt til å spre negativ omtale av Jagland.»

Lekkasjer og drittpakker

Det er det siste som interesserer meg som blogger: Et tydelig «samarbeid» med medier gjennom lekkasjer og plantede «drittpakker». Journalister og partikompiser som driver sitt spill i en rå kampanjestil milevidt fra pressens ideelle samfunnsoppdrag.

   Klomsæt vil finne solid støtte for sine påstander i Grete Knudsens selvbiografi «Basketak» (Kagge Forlag 2013). Her beskriver den tidligere statsråden i tre Ap-regjeringer i detalj hvordan Stoltenbergfløyen i partiet drev sitt spill i det skjulte for å få avsatt Jagland. Hun nevner konkret navnet på hvilke aviser og hvilke journalister som lot seg bruke i tiden fra Thorbjørn Jagland ble valgt til partileder i 1992 og frem til han måtte kaste inn håndkleet. «Statsråder som plapret» kalles det sentrale kapitlet i boken. Et avsnitt har fått mellomtittelen «Hofforganet VG».

En regjerings fall

Der finnes flere andre bøker som beskriver vanhellige allianser mellom journalister, redaktører og partier i nyere tid. I Petter Thomassens bok «En regjerings fall» forteller den tidligere stortingsrepresentanten og næringsministeren fra Høyre om det tette forholdet mellom sentrale NRK-folk og Arbeiderpartiet. Om hvordan Dagsavisen, Ap-regjeringen og NRK utvekslet medarbeidere: «Inntrykket av nære forbindelser mellom Arbeiderpartiet (og andre sosialister) og NRK blir ikke svekket når man iakttar at Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon henter medarbeidere fra NRK til viktige posisjoner i regjeringsapparatet. 

   Da Gro Harlem Brundtland dannet regjering i 1986, hentet hun Arne Strand fra NRK (hvor han hadde en sentral lederstilling i Dagsnytt-Radio) til den viktige stillingen som pressetalsmann på statsministerens kontor. Per Arne Bjerke, reporter i Dagsnytt-Radio, ble forøvrig engasjert som informasjonsmedarbeider i Finansdepartementet. Dette er i prinsippet en byråkratjobb og ikke en politisk jobb. Da Gro Harlem Brundtland i november 1990 igjen dannet regjering, hentet hun den samme Per Arne Bjerke, nå var han blitt leder for politisk avdeling i Dagsnytt-Radio, til den viktige jobben som pressetalsmann på statsministerens kontor. Til alt overmål ble Helga Hernes, assisterende fjernsynsdirektør, hentet til den sentrale stillingen som statssekretær for Thorvald Stoltenberg i Utenriksdepartementet.» Som kjent ble Arne Strand etter hvert sjefredaktør i Dagsavisen.

Føler seg sveket

Tilbake til Klomsæts kronikk – som er blitt forbigått i taushet. Han skriver:

«Som samfunnsborger føler jeg meg sveket. I stedet for å rapportere – fortelle sannheten om konspirasjoner – har disse journalistene gjort seg til rapportører, eller klakkører, til mikrofonstativ uten filter – for hva som er uverdig i et demokratisk samfunn.»

   Så kan man spørre: Er mediefolk blitt mer profesjonelle, er de blitt mer balanserte, nøytrale, mer uavhengige siden tidlig på 2000-tallet? Langt ifra. Både i riks-, region- og lokalpresse ser vi eksempler på kampanjejournalistikk med en agenda, med særdeles god dekning av enkeltpartier, likegyldighet overfor eller boikott av andre. Redaktører og journalister som åpenbart har et bestemt politisk ståsted.

   Det behøver ikke være noe galt. Redaktører, journalister og faste kommentatorer har en selvfølgelig rett til å gi uttrykk for hvor de står i samfunnsdebatten – på lederplass og i kommentarer. De kan gi ris og ros så mye de vil. De kan anbefale velgerne å gi sin stemme til et bestemt politisk parti, eller til partier på venstre- eller høyresiden. Det er slik vi vil ha det – klare standpunkter med gode og relevante argumenter. Som eventuelt kan imøtegås på leserbrevplass av andre.

Forskjell på kommentarer og nyheter

Men nyhetsoppslagene, reportasjene og referatene skal være nøytrale og balanserte, og ha med flere synspunkter i en omstridt sak. Oppslagene skal ikke vinkles slik at det tydelig fremgår hvor journalisten personlig står i saken. Det skal heller ikke dreie seg om enkildejournalistikk med «sterke» oppslag inneholdende påstander og beskyldninger den ene dagen, for så kanskje å ta inn noen andre nyanser en dag eller to senere.

   Advokat og Ap-medlem Sigurd J. Klomsæt får neppe respons og støtte for sin kronikk. Mange med svin på skogen vil forsøke å tie ham ihjel, ikke minst fordi dagens Ap-leder Jonas Gahr Støre nok tilhørte den fløyen som ville kvitte seg med Jagland med ufine midler. Det går fram av Grete Knudsens bok.

   Ikke alle pressefolk opptrer som hvite riddere i blankpolert rustning.