Putin har bare ett år på seg

Våpenhvile mellom Ukraina og opprørerne i Donetsk og Luhansk? Glem det. De prorussiske opprørerne trengte en pustepause, tid til omorganisering og mottak av forsterkninger av russiske soldater og tungt artilleri før en ny, avgjørende offensiv. For å lure verden rundt seg, har man tilsynelatende vist antydning av et fredelig ansikt.   Opprørerne, med solid russisk ryggstøtte, vil ikke gi seg før Mariupol, vei- og jernbaneknutepunktet Debaltseve og kystkorridoren mellom Mariupol og Krim er erobret. Putin og de prorussiske opprørerne vil heller ikke tillate at de ukrainske regjeringsstyrkene kontrollerer deler av riksgrensen mellom de to ukrainske regionene og selve Russland.

Putin lyver

Putin og Lavrov lyver, og de lyver hele tiden. Alle propagandaknep blir benyttet, og de har klart å utnytte intern uenighet innen EU, og mellom EU og USA. Flere store stater i EU, som Tyskland og Frankrike, kryper for russerne av økonomiske årsaker. Det er nok å se på handelsstatistikken mellom de enkelte EU-medlemmene og Russland for å forstå bakgrunnen for de ulike standpunktene. Vi så det samme mønsteret da debatten gikk høyt i FN før krigen mot Saddam Husseins terror-regime i Irak: De som hadde gullkantede handelsavtaler, var våpenleverandører eller hjalp Saddam med høyteknologi for kjemiske masseødeleggelsesvåpen (som ble brukt mot egne, opprørske landsmenn) satte seg imot enhver aksjon mot Saddam.

Våpenstillstand brytes

Like før den gjennområtne våpenstillstandsavtalen i Minsk ble inngått i september ifjor, hadde de ukrainske regjeringsstyrkene fremgang. Da passet det opprørerne, med Putin i ryggen, å inngå en tilsynelatende avtale om våpenstillstand. Den ble brutt umiddelbart etterpå, og er kontinuerlig blitt brutt til denne dag.

   Årsaken er at Putin har dårlig tid. For å komme Russland i møte og forhindre full konfrontasjon der og da, tilbød Ukrainas regjering å ikke iverksette EU-avtalen før i 2016 – den avtalen som fikk Putin til å grafse til seg Krim og gi klarsignal for «opprør» i de to østligste regionene av Ukraina.

i Tidsnød

Putin vet inderlig godt at klarer ukrainerne å stabilisere økonomien sin med vestlig hjelp, få bukt med korrupsjonen og reformere rettssystemet (reformer som er i full gang allerede), vil folket i Ukraina i enda større grad slutte opp om en provestlig tilnærming. En handelsavtale med EU gir ukrainsk eksportindustri adgang til et marked som omfatter 500 millioner forbrukere. Samtidig, sett fra Russlands side, mister russisk industri det ukrainske markedet for sine produkter. Donetsk og Luhansk-provinsene er et tyngdepunkt for ukrainsk næringsliv. Altså tilraner Putin seg kontroll over iallfall disse ressursene.

IMF trår til

Det siste døgnet har det skjedd interessante og positive ting: Det internasjonale pengefondet (IMF) har offentliggjort forslag til en avtale mellom IMF og Kiev som innebærer trekkrettigheter tilsvarende 15,5 milliarder euro, eller ca 130 milliarder norske kroner. I tillegg kommer økonomiske ressurser som blir stilt til disposisjon fra en rekke medlemsland. Avtalen med IMF skal gjelde i fire år, og blir satt i kraft umiddelbart. Den skal sikre økonomisk stabilitet i Ukraina og heve levestandarden for det ukrainske folk.

Avtalen er foreslått av topplederen for IMF, Christine Lagarde, og vil høyst sannsynlig bli godtatt og bekreftet av IMFs styre om kort tid. Avtalen gir tøffe føringer for regjeringen i Kiev, som imidlertid har vist at den er villig til å betale prisen – streng fiskal disiplin (i 2014 klarte regjeringen å begrense underskuddet på statsbudsjettet til 4,6 prosent av BNP – målet var 5,8 prosent), innføre et fleksibelt regime for valutakurser og en begrensning av subsidiene til gassprisen i husholdningene. En storstilt kampanje er satt igang for å bekjempe korrupsjon og hvitvasking i byråkratiet og rettsvesenet. Bankene skal restruktureres, og et strengt regime er innført for å overvåke de statseide industriforetakene.

Sikkerhetsnettet styrkes

Samtidig som dette skjer, og det er et viktig punkt, blir det satt i verk tiltak som skal forbedre det sosiale sikkerhetsnettet, det vil si sørge for at andelen fattige synker, høyere pensjoner kan utbetales og sosiale ytelser når fram til dem som trenger dem sårt.

Det er viktig at vestlige land følger opp med investeringer og økt handel, nettverksbygging og NGO-allianser i forhold til Ukraina. Utsiktene for å lykkes er så mye bedre etter at det siste parlamentsvalget rensket ut de gamle oligarkene fra nasjonalforsamlingen, og yngre og mer provestlige, idealistiske politikere overtok.

   Dette er en utvikling Putin frykter mest av alt. Selv er Russland belastet med et håpløst ineffektivt økonomisk system som mer og mer minner om den gamle sovjetiske planøkonomien. De Putin-vennlige oligarkene kontrollerer store og viktige deler av russisk industri og tjenesteytende næringer. Det betyr ineffektivitet, lav produktivitet og ødeleggende korrupsjon på alle nivåer.

Kappløp med tiden

Vi står overfor et kappløp med tiden. En løfterik utvikling er avhengig av relativt lav oljepris over noen tid. De siste dagenes tegn til stigende oljepriser er dårlig nytt for dem som ser at Putin kan tvinges i kne rett og slett på grunn av manglende statsinntekter.

   Den gigantiske opprustningen som Putin har satt i gang, kan vise seg å være for mye for en skakkjørt, skjør russisk økonomi.

Takker Anundsen

Etter behandlingen og utspørringen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, gir jeg justisminister Anders Anundsen honnør for rakrygget opptreden og gode svar. Justisministeren ga gode forklaringer på kritikken samtidig som han var lojal mot underliggende ledd og nivåer i departementet. Justisministeren var i tillegg ydmyk overfor feil og manglende tydelighet i enkelte instruksjoner nedover i rekkene.
   Voldsom og usaklig kritikk til tross, Solberg-regjeringens justis- og beredskapsminister har i realiteten utført sin plikt overfor programløfter, samarbeidsavtaler og regjeringsprogram på en forbilledlig måte. Det var helt urimelig å kreve at signalene i avtalen med KrF og Venstre på utlendingsfeltet skulle gi en helt ny politikk over natten. Et nytt regelverk der mange kryssende hensyn skulle veies mot hverandre må nødvendigvis ta tid å utarbeide. Jeg har lest avtalen fra første til siste bokstav, og mener Anundsen har opptrådt korrekt i den midlertidige og tidsbegrensede perioden i 2014, inntil de fire partiene kom fram til de endelige avklaringene i desember.
   I mellomtiden, i hele fjoråret, har regjeringen ved Anundsen gjort en skikkelig loftsrydding for å få ut grunnløse asylsøkere, de som har løyet, jukset og ikke villet samarbeide om sin identitet. Noen av dem har også barn. 80 av disse barna, som har vært her sammen med sine foreldre, er sendt ut i samlet flokk. Dermed har de gitt plass til asylsøkere som virkelig har et behov for beskyttelse. Et enda større antall grunnløse asylsøkere med barn er sendt ut. En skikkelig lagertømming har funnet sted. Det er bra, ikke minst for de familiene som har vært forfulgt, trakassert og truet på livet i mange land, og som nå får opphold. Velkommen til Norge skal de være!
   I virkeligheten er det et stort flertall i Stortinget som står bak den borgerlige regjeringens linje i retur- og flyktningepolitikken. Instruksjonen til UDI og PU fra de rødgrønne har vært omtrent identisk med Anundsens. Forskjellen er at politikken har vært mer kraftfull og mer konsekvent under nåværende justisminister. Man har dessuten vært hjulpet av flere returavtaler, delvis trådt i kraft på tampen av Stoltenberg-regjeringens tid.
   Samtidig ser vi at behandlingen av asylsøkere er blitt mer liberal: Langt flere reelle asysøkere får nå  beskyttelse og opphold i landet. Det paradoksale er at Fremskrittspartiet nå fører en mer liberal flyktningepolitikk enn den Arbeiderpartiet og SV la seg på i sine åtte år.
   Hva med misnøyen og utålmodigheten i Venstre og KrF? Slik jeg ser det, dreier det seg først og fremst om partitaktikk og markeringsbehov, og et behov for å skape maksimal avstand til Fremskritrspartiets statsråder. I tillegg har man gått inn i en slags konkurranse om hvem som er mest varmhjertet, human, tolerant og liberal. Det har vært mange positurer og en god del hykleri.
   Det sies at tilliten til regjeringen Solberg er "tynnslitt" etter asylbarnsaken sett fra de to støttepartienes side. Jeg kan forsikre om at tilliten til de to heller er mindre enn større i de partiene som fikk den store velgerstøtten ved de to siste valgene. De sakene der Høyre og Frp ga vesentlige innrømmelser til de to sperregrensepartiene, har delvis vært en belastning for Regjeringen Solberg. I forhold til sin velgeroppslutning representerer Venstre og KrF et stort demokratisk underskudd, fordi de som vippepartier har kunnet presse fram kjepphester og særstandpunkter som den norske befolkningen egentlig betakker seg for.
   Slik jeg ser det.

Hva med Amedia i valgkampen?

Vi står midt oppe i valgkampen foran kommune- og fylkestingsvalget 2015, som igjen bare er et mellomheat foran det store og avgjørende oppgjøret i 2017. Den offisielle valgkampstarten kommer gjerne i sluttspurten noen uker før valgdagen, men i realiteten foregår det en kontinuerlig kamp også mellom valgene, med stands og postkasseaksjoner, dørbank og programutspill, politisk vinklede oppslag i pressen, leserbrev og debattinnlegg og først og sist en hissig ordkrig i sosiale medier der terskelen for grums og buskagitasjon er både lav og delvis lavpannet. De sosiale mediene blir avgjørende ved kommende valg. Papiravisene er ikke så viktige som de engang var.

Medienes innflytelse

Alle kjenner til medienes innflytelse i forbindelse med slike oppgjør. Den fjerde statsmakt er antatt å spille en kritisk, men uavhengig rolle i forhold til myndigheter, partier og alle viktige samfunnsaktører. I praksis er de ofte hverken uavhengige eller balanserte. Vi vet at NRK har vært omstridt og kraftig angrepet til tider for sin venstre-orientering. «Arbeiderpartiets Rikskringkasting» er et velkjent begrep, spesielt i Carl I. Hagens glansdager. Fristelsen til å bidra til å skade regjerings- og samarbeidspartiene er for tiden stor på Marienlyst, siden den borgerlige regjeringen sysler med tanker om reform av lisenssystemet og mulige restriksjoner på kringkastingens ekspansjon utenfor sitt kjerneområde. Det gir kutt i NRK-jobber. Reformvegring og menneskelig konservatisme er gammel som alle haugene, og kan komme til å påvirke holdning og opptreden hos medarbeiderne.

Kjøpte opp Edda

En ny problemstilling dukket opp da den LO-kontrollerte Arbeiderpressen kjøpte opp den borgerlige mediegruppen Edda Media sent i 2011. Allerede da var det klart for bransjefolk at papiravisenes stilling ville bli kraftig svekket, så «investeringen» LO gjorde, var ikke motivert av utsikten til profitt. Her gjaldt det nok å skaffe seg innflytelse. Innflytelse over innhold, retning og dagsorden, og muligheten til å forsyne fagforeningenes tillitsvalgte og lokale Ap-lag med mikrofonstativer og kanaler ut til velgerne.

   I dag kontrollerer Amedia 78 aviser som til sammen har 2,1 millioner lesere.

Kosmetisk nøytralt

Som kjent er dagens Amedia det kosmetiske og «nøytrale» navnet på den gamle A-pressen som har røtter i Norsk Arbeiderpresse. Helt siden 1800-tallet har selskapet finansiert driften av arbeideravisene i Norge, og har i hele perioden hovedsakelig vært eid av LO og Arbeiderpartiet. I 1990 ble selskapet refinansiert av LO og omdannet til konsernselskap med LO og Ap som største eiere. Arbeiderpartiet solgte seg ut i 1995.

   I 2011-2012 kjøpte altså A-pressen opp Edda, som til da hadde hatt kontroll over borgerlige og konservative aviser. Både Konkurransetilsynet og Medietilsynet var svært betenkt over oppkjøpet, men presset ble for stort til at tilsynet stanset kjøpet.

Største aksjonær

I dag er altså LO største eier med 48,6 prosent, Telenor litt mindre, og så har Stiftelsen Fritt Ord noen bitte små prosenter imellom. Men det som er interessant, er styresammensetningen: Tidligere LO-leder Roar Flåthen er styreleder, og med seg i styret har han nåværende styreleder Gerd Kristiansen og Fagforbundets mektige boss, Jan Davidsen. Et tilsvarende antall kommer fra Telenor. Men utenom disse seks er det tre ansatterepresentanter, og de kommer gjerne fra store fagforbund, to av dem LO-tilknyttet. Styrets flertall er helt åpenlyst på Los side.

Påvirker ikke direkte

Et konsernstyre styrer og påvirker selvfølgelig ikke redaktørene og redaksjonene. Men man ansetter folk i toppstillinger i underliggende konsernselskaper og det er fristende å sørge for at de som ansetter redaktører har den rette holdning. Redaktørene ansetter journalistene. Det er neppe mange der ute nå som tror at redaktørspirer med borgerlige holdninger har særlig store karrieremuligheter i dette systemet. Mange som var i Edda-aviser var nettopp det, men de går av med pensjon etter hvert, eller går over til andre jobber utenfor Amedia. Hvem blir de erstattet med?

Flotte idealer

Selvsagt har Amedia flotte plakater for verdisyn og publisisterklæringer om uavhengighet og høye idealer for en fri presse. Men hva skjer i praksis, i hverdagen der ute, hvor stadig yngre journalister søker midlertidige jobber i Amedia? I en tøff hverdag hvor kutt i redaksjonene, frivillige avgangspakker og usikkerhet for fremtiden er daglig kost?

   Bare praksis og det som faktisk kommer på trykk, det som virkelig skjer fra dag til dag i redaksjonenes prioriteringer og valg av vinklinger, intervjuobjekter og talspersoner kan gi svaret. Det er en utvikling vi alle kan se og vurdere i sammenheng og over tid.

   Jeg håper selvsagt at jeg tar dundrende feil.

Afghanistans barn er Afghanistans framtid

«Kjøret» ved hjelp av kampanjejournalistikk og ondskapsfulle lederkommentarer mot regjeringens asyl- og flyktningepolitikk forsterkes i dagene frem mot den avklarende høringen i Stortinget.

   Behendig glemt fra særlig Arbeiderpartiets side er at den asylpolitikken som har vært ført siden stortingsvalget i 2013 stort sett er en fortsettelse av de rødgrønnes linje. Den er ikke noe prinsipielt brudd med det man må kunne si er en tverrpolitisk konsensus med bred ryggdekning: En åpen holdning til å ta imot asylsøkere som har et beskyttelsesbehov – en streng linje mot dem som jukser, lyver og er kreative for å skaffe seg opphold i landet. En åpen dør i forhold til det å ta imot krigsflyktninger og kvoteflyktninger via FN, inntil et lite lands tålegrense. En liberal innvandringspolitikk målt opp mot nærings- og arbeidslivets behov for flinke hoder og varme hender.

Et klart stortingsflertall

Målt i folkelig oppbacking og antall stortingsrepresentanter har denne linjen en solid forankring. Jeg ser da bort fra små sperregrensepartier som SV, Sp, KrF og Venstre. De har sin egen agenda, til dels basert på en irrasjonell snørr-og-tåre-holdning hinsides sunn fornuft.

   Det skrives hele tiden – helt bevisst og med propagandagevinster i øyekroken – om «asylbarna» som om de eksisterte isolert fra sine foreldre og sitt opphav. Det er selvfølgelig ikke tilfellet: Vi snakker om foreldrene deres, familien, de som ikke har noe behov for beskyttelse gjennom opphold her i landet. De misbruker asylinstituttet og fortrenger dem med et virkelig behov. Foreldrene har fått avslag på søknaden om å få bli i Norge, de skal hjem til det landet de kommer fra. Og man vil vel ikke skille barn fra foreldrene?

Fikk det ikke til

Også Arbeiderpartiet jobbet hardt for å få til returavtaler med en rekke lands myndigheter, bl.a. Afghanistan. Arbeiderpartiets statssekretær Pål Lønnseth reiste jorda rundt for å få til økt retur – godt støttet av egen regjering, Høyre og Fremskrittspartiet. De fikk det bare ikke til.

   Solberg-regjeringen har imidlertid fått det til. Det er årsaken til at så mange foreldre med barn har kunnet returneres i 2014. Det skjedde mens et nytt regelverk var under utarbeidelse og der hovedlinjene til slutt ble avtalt før jul i samtaler mellom regjeringen og «samarbeidspartiene» KrF og Venstre. Mens det nye regelverket var under arbeid, gjaldt selvsagt det gamle.

«Engangsløsning» - amnesti

Når avtalen og regelverket får form av en instruks til UDI, vil ventelig en del familier med barn som har oppholdt seg i landet noen år, få et slags amnesti, en form for «la nåde gå for rett». Det er regjeringen og justisminister Anders Anundsen forpliktet til, og den forpliktelsen vil bli fulgt. Dette er imidlertid en engangsløsning og kalt nettopp det i avtalen.

   Avtalen innebærer imidlertid også at nye grunnløse asylsøkere, med eller uten barn, vil bli mye raskere returnert enn noen gang tidligere. Det er en gevinst for alle. Asylsøkere med avslag skal ikke få mulighet til å slå rot i det norske samfunnet og være her over lengre tid, slik tilfellet har vært til nå.

Må ta imot egne landsmenn

Forholdene i Afghanistan er til dels vanskelige, men ikke umenneskelige sammenlignet med mange andre samfunn rundt om i verden. Enkelte regioner er farlige, andre ikke. Afghanistan er èn nasjon, èn stat, selv om regjeringen i Kabul for tiden ikke har full kontroll over alt. Den afghanske regjeringen er selvfølgelig forpliktet til å ta imot egne landsmenn. Returavtalen står fast.

   Det er dukket opp brev og påstander om at afghanske myndigheter har protestert mot at så mange barnefamilier returneres fra Norge. Hva i all verden kan grunnen være til det? Afghanistans barn er Afghanistans framtid. Det er de som skal bygge opp landet etter mange års krig og ødeleggelser.

Verdifulle impulser

Jeg ser det slik: For det afghanske samfunnet må det bare være en fordel at asylbarn med flere års opphold i Norge tar med seg verdifulle kulturimpulser hjem (kanskje også skolekunnskaper). I Norge har de opplevet et humant og fritt land der menneskerettigheter respekteres og den religiøse toleransen er stor. I Norge kan muslimer dyrke sin tro, bygge moskeer og misjonere. Her har barna opplevd likestilling mellom kjønnene og fri skolegang for alle. Her har folk tillit til myndighetene, som de selv har valgt. Kanhende vil de hjemvendte barna i sin tid forsøke å reformere sitt eget lands lover, og endre egne landsmenns holdninger og "kultur"? Hva skade gjør det når hensikten med eventuelle reformer er utvidede menneskerettigheter, kort og godt?

«Farlige» ideer?

Kan det være slik at afghanske myndigheter nettopp frykter en slik utvikling? At lengeboende barn fra Norge skal ha med seg «farlige» ideer og impulser, ja, at til og med deres foreldre er blitt påvirket? Èn ting er å ta imot enslige voksne afghanere uten rett til opphold i Norge. De er oppdratt i sin religion og sin kultur i hjemlandet, og blir kanskje sett på som mindre farlige. Men lett påvirkelige unge mennesker...

   Hvis dette er afghanske myndigheters egentlige motiv, bør «protestbrevet» avvises og returene fortsette. Gjerne med trussel om at norske bistandsmidler blir avkortet dersom regjeringen i Kabul nekter. Det er det som som ligger i flere avsnitt i avtalen mellom Høyre. Frp, KrF og Venstre, bl.a: «Arbeide for flere returavtaler, og bruke Norges posisjon til å sikre flere avtaler».

Afghanistans barn er Afghanistans framtid.

Putin har gitt klarsignal for fortsatt krig

En nedslående melding fra OSCE, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa:

Møtet i trepartsegruppen (TCG) lørdag 31. januar i Minsk måttet utsettes fordi de øverste representantene for opprørerne i Donetsk og Luhans «folkerepublikker» ikke møtte opp til det avtalte møtet, og deres representanter på lavere nivå hadde ikke fullmakt til å tiltre de forslagene trepartsgruppen hadde utarbeidet.

   I stedet hadde topplederne for opprørerne reist til Moskva. Som jeg skrev i bloggen i går: De har ønsket seg mer militærutstyr og flere russiske soldater og nå åpenbart fått klarsignal fra Putin om å kjøre på med sin offensiv ut over den «kontaktlinjen» (grense for våpenstillstand) som Minsk-avtalen bestemte i september 2014.

Lederne holdt seg borte

I en nøktern pressemelding konstaterer OSCE at de to prorussiske opprørslederne var spesielt og personlig invitert til møtet i Minsk, men viste seg ikke.

   Kontaktgruppen hadde utarbeidet konkrete tiltak for å sette i verk Minsk-avtalen i den hensikt å få en stans i krigshandlingene. Representantene for «folkerepublikkene» på lavere nivå hadde ikke fullmakt til engang å diskutere forslagene om å iverksette en ny våpenstillstand inklusive et krav om at begge parter skal trekke tilbake tunge våpen.

I stedet krevde representantene for Donetsk og Luhansk en revisjon av protokollen og memorandumet fra september ifjor. Møtet ble altså formelt utsatt (adjourned). Årsaken er selvfølgelig at opprørerne vinner terreng på slagmarken. Deres krig lønner seg – for øyeblikket. Da er forhandlinger, våpenstillstand og fred uinteressant.

Fortegner bildet

I Dagsrevyen søndag kveld fortsatte NRKs utenrikskorrespondent i Moskva sin fortegnelse av virkeligheten og årsaken til den humanitære krisen ved blant annet å la sivile i Donetsk i intervjuer gå skarpt ut mot Kiev-regjeringen og Porosjenko, som de mente hadde ansvaret for den forverrede livssituasjonen deres. Uten en eneste motforestilling. Korrespondenten er på vei til å bli gullgutten til russisk UD og dets presseavdeling. Han har knapt hatt noe innslag der årsaken til Ukraina-krisen blir forklart og balansert opp.

   Det er synd, vi kan altså ikke lenger stole på at Norsk Rikskringkasting gir oss det fulle og sanne bildet av det som foregår i Øst-Ukraina.

Krigen fortsetter

De prorussiske opprørernes offensiv fortsetter med solid støtte av ordinære, men umerkede russiske soldater og topp moderne utstyr.

   Det er opprørerne som har brutt med Kiev, og har nå det fulle og hele ansvar for befolkningens sikkerhet og velferd. Det ansvaret må russerne på den andre siden av grensen dele. Det er ikke merkelig at Kiev-regjeringen har stanset bl.a. pensjonsutbetalinger til en befolkning som har brutt med resten av Ukraina og ønsker en tilnærming (les: å være undersåtter) til Putin-Russland. Dersom flertallet i Donetsk og Luhansk vil ha det sånn, er det lite Kiev og omverdenen kan gjøre. De har seg selv å takke.

   Det eneste som kan rette opp deres livssituasjon, er å gjøre opprør mot opprørerne. Men det vil neppe skje. Opprørslederne har kontrollen på vegne av Putin.

   Det er Sveriges tidligere utenriksminister Carl Bildt som twitrer om OSCE. Han er vel verdt å følge.