Takker Anundsen

Etter behandlingen og utspørringen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, gir jeg justisminister Anders Anundsen honnør for rakrygget opptreden og gode svar. Justisministeren ga gode forklaringer på kritikken samtidig som han var lojal mot underliggende ledd og nivåer i departementet. Justisministeren var i tillegg ydmyk overfor feil og manglende tydelighet i enkelte instruksjoner nedover i rekkene.
   Voldsom og usaklig kritikk til tross, Solberg-regjeringens justis- og beredskapsminister har i realiteten utført sin plikt overfor programløfter, samarbeidsavtaler og regjeringsprogram på en forbilledlig måte. Det var helt urimelig å kreve at signalene i avtalen med KrF og Venstre på utlendingsfeltet skulle gi en helt ny politikk over natten. Et nytt regelverk der mange kryssende hensyn skulle veies mot hverandre må nødvendigvis ta tid å utarbeide. Jeg har lest avtalen fra første til siste bokstav, og mener Anundsen har opptrådt korrekt i den midlertidige og tidsbegrensede perioden i 2014, inntil de fire partiene kom fram til de endelige avklaringene i desember.
   I mellomtiden, i hele fjoråret, har regjeringen ved Anundsen gjort en skikkelig loftsrydding for å få ut grunnløse asylsøkere, de som har løyet, jukset og ikke villet samarbeide om sin identitet. Noen av dem har også barn. 80 av disse barna, som har vært her sammen med sine foreldre, er sendt ut i samlet flokk. Dermed har de gitt plass til asylsøkere som virkelig har et behov for beskyttelse. Et enda større antall grunnløse asylsøkere med barn er sendt ut. En skikkelig lagertømming har funnet sted. Det er bra, ikke minst for de familiene som har vært forfulgt, trakassert og truet på livet i mange land, og som nå får opphold. Velkommen til Norge skal de være!
   I virkeligheten er det et stort flertall i Stortinget som står bak den borgerlige regjeringens linje i retur- og flyktningepolitikken. Instruksjonen til UDI og PU fra de rødgrønne har vært omtrent identisk med Anundsens. Forskjellen er at politikken har vært mer kraftfull og mer konsekvent under nåværende justisminister. Man har dessuten vært hjulpet av flere returavtaler, delvis trådt i kraft på tampen av Stoltenberg-regjeringens tid.
   Samtidig ser vi at behandlingen av asylsøkere er blitt mer liberal: Langt flere reelle asysøkere får nå  beskyttelse og opphold i landet. Det paradoksale er at Fremskrittspartiet nå fører en mer liberal flyktningepolitikk enn den Arbeiderpartiet og SV la seg på i sine åtte år.
   Hva med misnøyen og utålmodigheten i Venstre og KrF? Slik jeg ser det, dreier det seg først og fremst om partitaktikk og markeringsbehov, og et behov for å skape maksimal avstand til Fremskritrspartiets statsråder. I tillegg har man gått inn i en slags konkurranse om hvem som er mest varmhjertet, human, tolerant og liberal. Det har vært mange positurer og en god del hykleri.
   Det sies at tilliten til regjeringen Solberg er "tynnslitt" etter asylbarnsaken sett fra de to støttepartienes side. Jeg kan forsikre om at tilliten til de to heller er mindre enn større i de partiene som fikk den store velgerstøtten ved de to siste valgene. De sakene der Høyre og Frp ga vesentlige innrømmelser til de to sperregrensepartiene, har delvis vært en belastning for Regjeringen Solberg. I forhold til sin velgeroppslutning representerer Venstre og KrF et stort demokratisk underskudd, fordi de som vippepartier har kunnet presse fram kjepphester og særstandpunkter som den norske befolkningen egentlig betakker seg for.
   Slik jeg ser det.