Et godt utgangspunkt

Regjeringens forslag til dekning av de ekstra flyktningekostnadene neste år burde være et godt utgangspunkt for forhandlinger i finanskomiteen om et bredt flyktningeforlik. Ekstraregningen blir på 9,5 milliarder kroner. Noen av elementene i kuttene er dypt beklagelige med tanke på en langsiktig nødvendig omstilling for arbeidsplasser og næringsliv. Som kutt, eller skal vi si, utsettelse, av skattelettelser. Det gjelder særlig formuesskatten som rammer norske arbeidsplasser og svekker norske eieres konkurransekraft. Men vi tåler en mindre utsettelse.

   Både høyskatte- og utgiftspartiene KrF, Venstre, Arbeiderpartiet og SV vil se på denne reverseringen som en solid innrømmelse og vil gjøre det lettere å finne sammen om et forlik. Selvfølgelig vil særlig KrF ikke være fornøyd, av en eller annen grunn innbiller partiet seg at bistandsbudsjettet er "deres" , en hellig ku som ikke skal røres. Til tross for bistandsbudsjettets svært omstridte resultater når det gjelder utvikling og vekst i mottakerlandene.

   Selvsagt er det riktig å ta en god bit fra dette budsjettet. Det er like mye bistand å hjelpe syrere i Norge som å hjelpe dem i hjemlandet, eller i området omkring der de oppholder seg. Dessuten skal de aller fleste syrere hjem igjen om 3-5 år når forholdene er blitt bedre og borgerkrigen over (den kan ikke fortsette i all evighet). I mellomtiden vil syriske krigsflyktninger ha skaffet seg skolegang, utdannelse og arbeidserfaring når de vender hjem fra Norge og skal bygge opp landet sitt igjen. De vil representere en stor ressurs i hjemlandet. Takket være norske bistandsmidler brukt på dem i Norge.

   Jeg tro også at resten av pakken med kuttforslag, noen budsjettøkninger, vil være spiselige for et flertall. Kommer ikke KrF og Venstre regjeringen i møte her, kan Erna Solberg gå til Arbeiderpartiet. Her er det ingen konsultasjonsplikt med samarbeidspartiene. Alt vil denne gang foregå i finanskomiteen. Å bruke noen ekstra oljekroner må kunne aksepteres i en helt ekstraordinær situasjon, slik Stoltenberg gjorde det under finanskrisen. Utfordringen blir å finne tilbake til en mer edruelig bruk av oljepenger når krisen er over. Vi klarte det i 2010-2011. Da var likevel oljeprisen høy og inntektene tilsvarende solide.

   Den styggeste reaksjonen på Solbergregjeringens forslag kom fra generalsekretæren i Redd Barna. Den var emosjonell, på grensen til det hysteriske. Organisasjonen kan ikke være bekjent av slike ansatte som takspersoner og ansikt utad. Jeg regner med at forholdet mellom de bevilgende myndigheter og Redd Barna kommer til å være svært anstrengt de neste to årene. Husk at en mindre bit av det langsiktige bistandsbudsjettet blir brukt akkurat for 2016, neste gang kan det økes tilsvarende igjen. Nå må vi bare innse at flere politiske og ideologiske kjepphester blir satt i stallen fordi situasjonen er så spesiell og akutt. Enkelte særinteresser og lobbyorganisasjoner vil aldri godta at akkurat deres spesialområde blir berørt på en negativ måte.

   Så får politikerne stå fast og sette særinteressene på plass.

Rimelig og rettferdig

I samarbeidsavtalen mellom Høyre, Frp, KrF og Venstre, som de fire partiene ble enige om og undertegnet i Stortinget 30. september 2013, står det på side 4, punkt k:

«Avkortingen av pensjon for gifte og samboende pensjonister reduseres. I perioden (2013-2017) reduseres avkortingen fra 15 til 10 prosent».

   Avtalen er signert av samtlige partiledere og gruppeledere. For Venstre undertegnet Trine Skei Grande og Ola Elvestuen, for KrF Knut Arild Hareide og Dagrun Eriksen.

I henhold til denne avtalen har Solbergregjeringen i statsbudsjettet for 2016 – det nest siste året i regjeringsperioden – foreslått å gjennomføre det de fire partiene forpliktet seg til.

Vingle-Venstre

Da er det mildt sagt oppsiktsvekkende at Vingle-Venstres Trine Skei Grande mumler noe om at forslaget kanskje ikke er riktig prioritering av penger. Det er også ganske merkelig at KrF`s finanspolitiske talsmann Hans Olav Syversen ikke vil uttale seg «før stortingsgruppen har konkludert med hvordan den skal stille seg til forslaget». Enten må de to partiene peke på en mulig utsettelse til 2017, eller så må de åpent og ærlig si fra til velgerne at de er innstilt på å bryte samarbeidsavtalen.

   I så fall: Hva er deres underskrifter verdt under senere forhandlinger? Kan vi stole på Venstre og KrF?

Støttet forslaget

Det hører med til historien at Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre i innspurten til valgkampen, etter at forslaget i statsbudsjettet var lekket til offentligheten, sa at han støttet den reduserte avkortingen. Så viser det seg at partiet taler med to tunger – igjen. Den finanspolitiske talskvinnen Marianne Marthinsen mener nå at «man vil se på helheten» og vil heller «gi et løft til dem som har minst». Det er typisk Arbeiderpartiet i opposisjon, og vi skal ikke se bort fra at partileder Støre gjør noe annet enn det han sier.

   Derimot ville det overraske meg mye om partiets fraksjonsleder i Stortingets arbeids- og sosialkomité, Dag Terje Andersen, vil skifte standpunkt. Den tidligere stortingspresidenten har rykte på seg for å være ordholden, en til å stole på.

En kampsak

Problemet de rødgrønne står overfor, er at redusert avkorting er en av de store kampsakene til Pensjonistforbundet, et forbund som står Arbeiderpartiet nær. I lange tider har forbundet vært ledet av Ap- eller LO-folk, for tiden er Jan Davidsen leder av forbundet. Han er tidligere sentralstyremedlem i Ap og tidligere leder i Fagforbundet som organiserer offentlig ansatte.

   Han uttalte samme dag statsbudsjettet ble lagt frem: «Pensjonistforbundet har gått inn for å fjerne avkortingen i sitt handlingsprogram ut fra et rettferdighetsprinsipp. Derfor er forslaget fra regjeringen bra.»

   Men taktikkeri-kvinnen Marianne Marthinsen ønsker altså å gå strakt imot Pensjonistforbundet. Hun utfordrer partileder Jonas Gahr Støres standpunkt, og det er duket for et hardt internt oppgjør i landets største parti. Er Arbeiderpartiet til å stole på?

Kampanjejournalistikk

Aftenposten (sosialdemokrati light) har de siste dagene drevet kampanjejournalistikk mot redusert avkorting og trukket inn, gjennom kreative regnestykker, de ulike pensjonistgruppenes formuesklasser, hvilket er helt irrelevant og absurd i denne sammenheng. Her snakker vi om løpende pensjonsinntekt. Under pensjonistforliket ble det begått et overgrep mot pensjonister som lever som ektefeller eller samboere. De får bare 85 prosent av folketrygdens pensjonsytelser utbetalt, en slags kryssubsidiering av enslige og et knefall for det marxistiske prinsippet «fra enhver etter evne til enhver etter behov». Det er dyrere å leve som enslig, derfor skal vi se bort fra hva hver enkelt arbeidstager har innbetalt i pensjonsordningen (del av folketrygden).

Retter opp urimelighet

Nå ønsker regjeringen å rette på noe av det urimelige i at sivilstand ha innflytelse på hvor stor pensjon man skal ha utbetalt. Et standpunkt signert av de fire partiene som står bak Høyre-Frp-regjeringen, støttet av Pensjonistforbundet og positivt omtalt av Arbeiderpartiets leder.

   Det skal bli spennende å se hvem som vinner denne dragkampen, og hvem som svikter, bryter løfter og skifter mening som andre skifter skjorte.

Statsbudsjettet - Flyktningesunamien

Solbergregjeringens forslag til statsbudsjett for 2016 var så godt, veltilpasset og i tråd med omstillingskravet at kritikerne ikke har funnet så mye å henge seg opp i. Da må man ty til andre grep og vinklinger for å sverte det.Typisk er anklagen om at flyktningene fra Syria og noen andre land har fått en så dårlig velkomst både i Europa generelt og i Norge spesielt at det går på humanitet og menneskeverd løs. Vi skulle vært forberedt! Mer penger må til! For mottaksapparatet var ikke forberedt, beredskapen på et lavmål. Mottak måtte improviseres.

   Problemet kritikerne overser er at også i land med langt større ressurser enn vesle Norge, er man blitt overrasket over omfanget av den nye bølgen av mennesker på vandring.

Umulig å forutse

Kunne noen med profetiske evner virkelig ha sett i glasskula hvilke mengder som bestemte seg for å søke lykken i Vest-Europa? Ingen med vettet i behold kan påstå det. Omfanget av strømmen vestover og nordover har overrasket samtlige land på marsjruten – uansett hvilke myndigheter som sitter med ansvaret i de enkelte transittstater eller på endestasjonene.

   Vi må bare konstatere at Europa ble tatt på senga, at det ikke var fysisk mulig å sluse de mange titusener daglig til registrering, siling, humanitær bistand, klær og tak over hodet i den innledende kritiske fasen. Det er betegnende at frivillige hjelpeorganisasjoner skriker høyest og forlanger handling og besluttsomhet slik at alt kan legges til rette for de mange nyankomne. Verst er kanskje angrepene fra Norsk Folkehjelp – LOs «røde kors» - som benytter anledningen til å gi dagens norske regjering en ørefik. Langspurten mot 2017-valget er i gang, og noen har fått marsjordre.

Har improvisert godt

Selv synes jeg myndighetene har vært raske til å snu seg rundt, improvisere og vise handlekraft. Våre immigrasjonsmyndigheter har satt alle kluter til, jobber dag og natt for å utvide kapasiteten, tatt forlegninger, haller, hoteller og private hjem i bruk. Alt er ikke gått på skinner, men hva kan man forlange? Hovedproblemet oppsto ved ankomsten til de første landene på det europeiske kontinent som ikke maktet å stanse strømmen eller organisere en form for kontroll. Selv en «Nobelpriskandidat» som Angela Merkel og hennes nærmeste sier nå krystallklart at et stort antall flyktninger vil bli returnert, det snakkes om 400.000.

   Årsaken til dette er kort og godt at flyktningene er en sammensatt gruppe, og bare en brøkdel oppfyller asylkriteriene. Flyktningene kommer fra land, inklusive Syrias naboland, der det ikke står om livet direkte, men hvor leveforholdene er svært vanskelige i overfylte leire og hvor flyktninger har oppholdt seg i årevis i håp om at borgerkrigen i hjemlandet skulle ta slutt. Så skjer ikke det innenfor en rimelig tidshorisont, og jakten på permanent lykke griper om seg.

En bedre livssituasjon

For dette er hva det dreier seg om: Ønsket om at voksne og barn skal få en bedre fremtid preget av livskvalitet, verdighet og velferd på et høyere nivå sammenlignet med forholdene de kommer fra. Formelt kaller de seg krigsflyktninger og asylsøkere med behov for personlig beskyttelse mot forfølgelse. Realiteten er noe annet. De fleste er økonomiske immigranter som higer etter et bedre liv. Det er hva de forteller mediene etter ankomst til Norge i midlertidige mottakssentre: Foreldre tenker på sine barns utdannelse og en ny start, kanskje jobb om det finnes. Unge, sterke menn helt ned i mindreårig alder sendes i forveien i håp om familiegjenforening senere. Flyktningene hopper gladelig over landegrenser der de kan føle seg trygge fra krigens redsler. Men de ønsker noe mer.

Hvor mange terrorister?

Svært mange har fått «hjelp» av menneskesmuglere og dokumentsvindlere, falske pass florerer, og mange myndigheter har mistet oversikten. Ganske sikkert er det at blant flyktningene har ekstremistgrupper som IS plantet sine hellige, usiviliserte krigere. Noe annet man registrerer, er at svært mange av dem som kommer til Vest-Europa er relativt ressurssterke. De kan finansiere en livsfarlig båtreise, de kjøper buss- og togbilletter. Tilbake i leirene i Midt-Østen sitter de fattigste igjen.

   Spesielle innslag har vi de siste dagene sett ved grenseovergangen mellom Russland og Norge. Av de minst 900 som har tatt denne uortodokse ruten, reiser det store flertall fra land der de allerede har fått oppholdstillatelse. Det er bare det at Norge virker mer fristende. Fra før har vi fått stemplet som Europas mest generøse sosialkontor. Vi har tilbud og ordninger som imidlertid var ment for en helt annet gruppe mennesker: arbeidsinnvandrere og de som kommer som resultat av EU/EØS` prinsipp om fri bevegelse av mennesker, varer og kapital. Pluss et begrenset antall kvoteflyktninger og asylsøkere.

Ikke ment for verdens fattige

Velferdsordningene våre var og er ikke ment for alle verdens fattige. Ordningene står i fare for å bryte sammen hvis denne flyktningesunamien fortsetter med like stor styrke. Ihvertfall blir statsbudsjettet sprengt. For her snakker vi ikke om millioner men om mange milliarder kroner. Det er regnet ut hva flyktningene vil koste det norske samfunnet (les: kommunene) i de første fem årene (og behovet for NAV-tilskudd senere). Det er ikke småbeløp, og de vil bli stilt opp mot andre nordmenns krav på tjenester, omsorg og velferd.

   Så skal dette sies: Norge må selvsagt verne om asylinstituttet og ta imot dem med reelle behov. Der det står om livet, skal vårt land ønske folk velkommen. Men et lite land på 5,5 millioner innbyggere har ikke arbeidsplasser, boliger eller utdanningsressurser nok til å ta imot samtlige som nå banker på.

Må gjøre det som er mulig

Vi må gjøre det vi kan for å ha et tilstrekkelig mottaksapparat og yte de mest fundamentale menneskelige behov så langt vi makter når mennesker i nød først har satt sin fot på norsk jord. I en overgangsfase er man nødt til å huse flyktninger i alt fra hoteller til herberger, haller og private hjem. Det skulle bare mangle. Jeg roser gjerne dem som åpner egne boliger og som stiller opp på andre måter

   Men på sikt er vi nødt til å analysere rasjonelt og dele opp flyktningene i grupper. Nå i starten vil langt flere få opphold enn hva vanlig er. Det snakkes om tre fjerdeler av de nyankomne. Neste år kan det gjelde 25.000 mennesker, kanhende 30.000. Eller flere. Jonas Gahr Støres krav om 10.000 blir bare blåbær sammenlignet med dagens realiteter. Men kanskje har løftet om 10.000 inspirert og oppmuntret titusener til å prøve seg i Norge? Mulighetene sprer seg raskt og effektivt i sosiale medier.

   Så er det helt på sin plass å gi flyktninger et tidsbegrenset opphold på inntil fem år, som det nå snakkes om. Det i seg selv er i lengste laget. Ved utløpet av denne perioden skal hver enkelt sak gjennomgås og avgjøres. Jeg tipper at det store flertall får beskjed om utreise. Og da kan vi ikke i mellomtiden satse store ressurser på integrering ute i «det vanlige» Norge.

Paralleller tidligere

Vårt land har opplevd lignende situasjoner tidligere: Båtflyktningene fra det kommunistisk seirende Nord-Vietnam på 70- og 80-tallet fikk bli. Også i dag er det livsfarlig for mange å reise hjem til dette diktaturet. På 90-tallet fikk vi Balkan-flyktningene. De rørte ved våre innerste følelser. Selvsagt fikk de bli til krigen var over. Så reiste de aller fleste hjem, mange med norske starttilskudd som gave. Slik bør det også være i tilfellet de som flykter fra Assad, IS og andre terrorbevegelser i Midtøsten og Nord-Afrika.

   Statsbudsjettet: Det er fornuftig at regjeringen legger frem en tilleggsproposisjon om kostnader og kostnadsdekning om noen uker, når man har bedre oversikt. Og selvsagt skal de største midlene tas fra UD`s bistandsbudsjett. Hvor ellers? Det er derfra pengene tas når Syrias nærområder hjelpes til å ta imot og livnære krigsflyktninger. Nå er «alle» plutselig enige om at hovedinnsatsen må settes inn nettopp i nærområdene.

   De kritiske småpartiene her hjemme er kommet i klemme: Ikke vil de bruke flere oljepenger. Men de vil heller ikke «ta fra» bistand, enten den er akutt eller langsiktig. Sånn går det an å male seg inn i et hjørne.

Tilbake til røttene

Endelig kommer en avgjørelse i Nobelkomiteen som peker tilbake mot Alfred Nobels testamente og oppfyller betingelsene i det. Årets pris gikk altså til Kvartetten for nasjonal dialog i Tunisia, et valg som er helt i tråd med filantropen Nobels ønske og siste vilje. Valget av prisvinner var overraskende, men de aller, aller fleste reaksjonene har vært positive.

Også en annen forutsetning ved Nobels testamente er denne gang blitt respektert: Kravet om at prisvinneren skulle kunne vise til resultater av sitt fredsarbeid, ikke bare vise gode intensjoner. Riktignok har komiteen gitt prisen også som en støtte og oppmuntring til fortsatt innsats, men kvartetten har allerede kommet en borgerkrig i Tunisia i forkjøpet med sitt utrettelige arbeid for demokratisk nasjonal dialog.

I Nobels ånd

En slik «forbrødring» er helt i Nobels ånd. Som kjent hviler fredsprisen på tre søyler: reduksjon av militærstyrker, arrangering av fredskonferanser og altså «nasjonenes forbrødring». Det er ingen tvil om at dersom Tunisia lykkes i å bevare det folkemassene søkte å oppnå i den «arabiske våren», vil suksessen kunne få smitteeffekt i andre arabiske land. Akkurat i disse dager gjøres et forsøk i Libya på å oppnå nasjonal enhet under én samlende regjering. Demokrati og rettssikkerhet i arabiske land vil utvilsomt bidra til ro og stabilitet i en konfliktfylt del av verden.

Omstridte prisutdelinger

Mange tildelinger har vært omstridte. Både jurister og Nobelfamilien har hevdet at testamentet ikke er blitt respektert, og at den norske Nobelkomiteen burde fratas sin håndtering av prisen. Selv mener jeg bunnen er nådd på 2000-tallet da fredsprisen er gått til bærekraftig utvikling i Afrika, mikrokredittarbeid i u-land, arbeid for kvinners sikkerhet, barns rett til utdanning og FNs klimapanel. Alle disse fortjente muligens en prestisjetung pris, men ikke Nobels fredspris. Vi er kommet milelangt fra Alfred Nobels betingelser og forutsetninger: reduksjon av militærstyrker, fredskongresser og nasjonenes forbrødring. Prisen er blitt utvannet, og komiteen har vært svært kreativ i sine forsøk på å knytte kriteriene til prisvinneren som den av ukjente og uforståelige grunner har funnet verdig.

Fredsprosjektet EU

Med ett rungende unntak: Den europeiske union i 2012. Noe stort nærmere Nobels ånd og testamentets bokstav kan man knapt komme. EU som fredsprosjekt var og er underkjent – av politiske, ideologiske og nasjonalistiske årsaker. At unionen måtte vente så lenge på anerkjennelse (for fredsarbeidet), er i seg selv en skandale, som ble rettet opp for tre år siden.

Det er all mulig grunn til å gi Nobelkomiteen anerkjennelse for arbeidet med og valget av årets kandidat.