Tilbake til røttene

Endelig kommer en avgjørelse i Nobelkomiteen som peker tilbake mot Alfred Nobels testamente og oppfyller betingelsene i det. Årets pris gikk altså til Kvartetten for nasjonal dialog i Tunisia, et valg som er helt i tråd med filantropen Nobels ønske og siste vilje. Valget av prisvinner var overraskende, men de aller, aller fleste reaksjonene har vært positive.

Også en annen forutsetning ved Nobels testamente er denne gang blitt respektert: Kravet om at prisvinneren skulle kunne vise til resultater av sitt fredsarbeid, ikke bare vise gode intensjoner. Riktignok har komiteen gitt prisen også som en støtte og oppmuntring til fortsatt innsats, men kvartetten har allerede kommet en borgerkrig i Tunisia i forkjøpet med sitt utrettelige arbeid for demokratisk nasjonal dialog.

I Nobels ånd

En slik «forbrødring» er helt i Nobels ånd. Som kjent hviler fredsprisen på tre søyler: reduksjon av militærstyrker, arrangering av fredskonferanser og altså «nasjonenes forbrødring». Det er ingen tvil om at dersom Tunisia lykkes i å bevare det folkemassene søkte å oppnå i den «arabiske våren», vil suksessen kunne få smitteeffekt i andre arabiske land. Akkurat i disse dager gjøres et forsøk i Libya på å oppnå nasjonal enhet under én samlende regjering. Demokrati og rettssikkerhet i arabiske land vil utvilsomt bidra til ro og stabilitet i en konfliktfylt del av verden.

Omstridte prisutdelinger

Mange tildelinger har vært omstridte. Både jurister og Nobelfamilien har hevdet at testamentet ikke er blitt respektert, og at den norske Nobelkomiteen burde fratas sin håndtering av prisen. Selv mener jeg bunnen er nådd på 2000-tallet da fredsprisen er gått til bærekraftig utvikling i Afrika, mikrokredittarbeid i u-land, arbeid for kvinners sikkerhet, barns rett til utdanning og FNs klimapanel. Alle disse fortjente muligens en prestisjetung pris, men ikke Nobels fredspris. Vi er kommet milelangt fra Alfred Nobels betingelser og forutsetninger: reduksjon av militærstyrker, fredskongresser og nasjonenes forbrødring. Prisen er blitt utvannet, og komiteen har vært svært kreativ i sine forsøk på å knytte kriteriene til prisvinneren som den av ukjente og uforståelige grunner har funnet verdig.

Fredsprosjektet EU

Med ett rungende unntak: Den europeiske union i 2012. Noe stort nærmere Nobels ånd og testamentets bokstav kan man knapt komme. EU som fredsprosjekt var og er underkjent – av politiske, ideologiske og nasjonalistiske årsaker. At unionen måtte vente så lenge på anerkjennelse (for fredsarbeidet), er i seg selv en skandale, som ble rettet opp for tre år siden.

Det er all mulig grunn til å gi Nobelkomiteen anerkjennelse for arbeidet med og valget av årets kandidat.