Jeg
har skrevet det i bloggen tidligere: Det er realistisk utsikt til at
Kristelig Folkeparti forlater den felles borgerlige ideologiske
plattformen, blant annet uttrykt i samarbeidsavtalen høsten 2013,
for deretter å nærme seg en allianse med Arbeiderpartiet og SV. Det
er en mulighet for at partiet bryter fireårsavtalen allerede før
valget i 2017.
KrF-politikere
er som andre, de er ikke spesielt «kristelige», «moralske» eller
«snille» når det kommer til politisk taktikkeri, press og trusler.
Man utnytter en vippeposisjon brutalt og egosentrisk når det passer.
Knut Arild Hardeide har dessuten et problem å hanskes med som andre
partier ikke har: En gruppe «syvende fedre i huset» av tidligere
ledere, gruppeledere på Stortinget og generalsekretærer som sitter
på nakken hans og i virkeligheten styrer kursen når det røyner på
og viktige veivalg skal tas. Dagens KrF-leder fremstår ikke for meg
som en selvstendig, sterk frontfigur som tar selvstendige
avgjørelser.
Angrep på Erna
En
rekke angrep på Solberg-regjeringen de siste to årene taler sitt
tydelige språk. For meg har samarbeidsavtalen vært grei å tolke,
men KrF har nytolket og redefinert deler av den etter som politisk
betente debattemaer dukket opp. Asylbarnsaken er det mest sentrale
eksemplet. Budsjettkrangel i det offentlige rom legger jeg ikke vekt
på i det hele tatt: Resultatet av budsjettdiskusjonene ville
vært omtrent det samme om KrF hadde vært villig til å ta ansvar i
et regjeringssamarbeid. Da hadde diskusjonene og dragkampene foregått
internt på regjeringskonferansene, mens man har kunnet opptre fri og
frank utenfor, «halvveis med og halvveis mot».
Om
partiet er misfornøyd med mange av regjeringens vedtak og
holdninger, kan jeg forsikre om at misnøyen med KrF og delvis også
Venstre blant dem som har tatt ansvar i regjering, er enda større.
Når mister man tålmodigheten med et parti som representerer et
demokratisk underskudd ved at de får større innflytelse enn
valgoppslutning og stemmeandel i folket skulle tilsi?
Gikk svakt tilbake
Partiet
gikk svakt tilbake både i kommunevalget og i fylkestingsvalget i
forhold til 2011. Rundt om i kommunene ser man en klar dreining mot
den rødgrønne siden under konstituering av kommunestyrene. Mens KrF
for fire år siden gikk inn i fellesskap med Arbeiderpartiet som del
av et flertall i 20 kommuner, er tallet steget til hele 53 kommuner
etter dette valget. Det er Kommunal Rapport som har foretatt
opptellingen. Forskjellen mellom 20 og 53 er for stor til å være
tilfeldig, her må lokale KrF-topper ha fått oppmuntrende signaler
«innafra» om at dette er helt ok.
Partiets
opptreden topper seg gjennom de siste dagenes ultimatum om
søndagsåpne butikker: «Enten gir de store partiene i regjering
seg, eller så bryter vi samarbeidet». Til tross for at KrF ved
samarbeidsforhandlingene for to år siden utmerket godt visste at det
var et flertall på Stortinget med Venstre for en oppmykning av
bestemmelsene. Det var da de skulle ha satt foten ned, ikke
nå. Dette er lureri.
Har tatt ut fordelene
Det
tegner seg et scenario i mitt indre: Kristelig Folkeparti har «tatt
ut» gevinsten man kunne forvente ved et samarbeid med Høyre og Frp og til dels Venstre.
Når man så har fått den hjelpen man trengte til sine hjertesaker,
bl.a. reservasjonsadgangen i forbindelse med svangerskapavsbrudd,
vender man seg mot Arbeiderpartiet og søker hjelp der - mot å bli
en del av e rødgrønt koalisjon. Noen vil mene at dette er helt
greit i politikken. Jeg synes det ikke. Senterpartiet har fulgt samme
spor de siste 15 årene, og Venstre er og blir vingle-Venstre selv om
partiet har opptrådt en tanke mer ryddig og anstendig siden
Solberg-regjeringen ble opprettet.
Konklusjon:
Skal et borgerlig flertall styre landet etter 2017, er det kun Høyre
og Fremskrittspartiet som fortjener borgerlige, ikke-sosialistiske
stemmer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar