Fra kristendemokrater til kristensosialister

Jeg har skrevet det i bloggen tidligere: Det er realistisk utsikt til at Kristelig Folkeparti forlater den felles borgerlige ideologiske plattformen, blant annet uttrykt i samarbeidsavtalen høsten 2013, for deretter å nærme seg en allianse med Arbeiderpartiet og SV. Det er en mulighet for at partiet bryter fireårsavtalen allerede før valget i 2017.

KrF-politikere er som andre, de er ikke spesielt «kristelige», «moralske» eller «snille» når det kommer til politisk taktikkeri, press og trusler. Man utnytter en vippeposisjon brutalt og egosentrisk når det passer. Knut Arild Hardeide har dessuten et problem å hanskes med som andre partier ikke har: En gruppe «syvende fedre i huset» av tidligere ledere, gruppeledere på Stortinget og generalsekretærer som sitter på nakken hans og i virkeligheten styrer kursen når det røyner på og viktige veivalg skal tas. Dagens KrF-leder fremstår ikke for meg som en selvstendig, sterk frontfigur som tar selvstendige avgjørelser.

Angrep på Erna

En rekke angrep på Solberg-regjeringen de siste to årene taler sitt tydelige språk. For meg har samarbeidsavtalen vært grei å tolke, men KrF har nytolket og redefinert deler av den etter som politisk betente debattemaer dukket opp. Asylbarnsaken er det mest sentrale eksemplet. Budsjettkrangel i det offentlige rom legger jeg ikke vekt på i det hele tatt: Resultatet av budsjettdiskusjonene ville vært omtrent det samme om KrF hadde vært villig til å ta ansvar i et regjeringssamarbeid. Da hadde diskusjonene og dragkampene foregått internt på regjeringskonferansene, mens man har kunnet opptre fri og frank utenfor, «halvveis med og halvveis mot».

Om partiet er misfornøyd med mange av regjeringens vedtak og holdninger, kan jeg forsikre om at misnøyen med KrF og delvis også Venstre blant dem som har tatt ansvar i regjering, er enda større. Når mister man tålmodigheten med et parti som representerer et demokratisk underskudd ved at de får større innflytelse enn valgoppslutning og stemmeandel i folket skulle tilsi?

Gikk svakt tilbake

Partiet gikk svakt tilbake både i kommunevalget og i fylkestingsvalget i forhold til 2011. Rundt om i kommunene ser man en klar dreining mot den rødgrønne siden under konstituering av kommunestyrene. Mens KrF for fire år siden gikk inn i fellesskap med Arbeiderpartiet som del av et flertall i 20 kommuner, er tallet steget til hele 53 kommuner etter dette valget. Det er Kommunal Rapport som har foretatt opptellingen. Forskjellen mellom 20 og 53 er for stor til å være tilfeldig, her må lokale KrF-topper ha fått oppmuntrende signaler «innafra» om at dette er helt ok.

Partiets opptreden topper seg gjennom de siste dagenes ultimatum om søndagsåpne butikker: «Enten gir de store partiene i regjering seg, eller så bryter vi samarbeidet». Til tross for at KrF ved samarbeidsforhandlingene for to år siden utmerket godt visste at det var et flertall på Stortinget med Venstre for en oppmykning av bestemmelsene. Det var da de skulle ha satt foten ned, ikke nå. Dette er lureri.

Har tatt ut fordelene

Det tegner seg et scenario i mitt indre: Kristelig Folkeparti har «tatt ut» gevinsten man kunne forvente ved et samarbeid med Høyre og Frp og til dels Venstre. Når man så  har fått den hjelpen man trengte til sine hjertesaker, bl.a. reservasjonsadgangen i forbindelse med svangerskapavsbrudd, vender man seg mot Arbeiderpartiet og søker hjelp der - mot å bli en del av e rødgrønt koalisjon. Noen vil mene at dette er helt greit i politikken. Jeg synes det ikke. Senterpartiet har fulgt samme spor de siste 15 årene, og Venstre er og blir vingle-Venstre selv om partiet har opptrådt en tanke mer ryddig og anstendig siden Solberg-regjeringen ble opprettet.

Konklusjon: Skal et borgerlig flertall styre landet etter 2017, er det kun Høyre og Fremskrittspartiet som fortjener borgerlige, ikke-sosialistiske stemmer.