Bjørn Hoelseths blogg: Et godt år for Norge

Bjørn Hoelseths blogg: Et godt år for Norge: Høsten 2014 ble en "turbulent" tid for den borgerlige Solberg-regjeringen. Forslaget til statsbudsjett var som helhet godt og inne...

Et godt år for Norge

Høsten 2014 ble en "turbulent" tid for den borgerlige Solberg-regjeringen. Forslaget til statsbudsjett var som helhet godt og inneholdt tydelige prioriteringer av helse og omsorg, skole og samferdsel, samtidig som de første skritt ble tatt for å forberede Norge på en mer olje-uavhengig næringsstruktur.
   Helt som forutsatt krevde samarbeidspartiene Venstre og KrF endringer i budsjettet. Det var det rom for, det var Høyre og Frp forberedt på, og det fikk de.
   At budsjettet var godt tilpasset lavere oljepris, lavere kronekurs og lavere rente viser seg ved at det ikke er nødvendig å gjøre store endringer i det økonomiske opplegget for 2015. At vi kan få enkelte mindre tilpasninger gjennom revidert nasjonalbudsjett er en annen sak. Det skjer hvert år i mai/juni.
   Det endelige budsjettet for 2015 ble temmelig nøyaktig slik det ville blitt dersom Venstre og KrF hadde vært likeverdige medlemmer av Regjeringen. Hvorfor da lage så mye støy i Stortingets vandrehall og korridorer? Hvorfor de illsinte utfallene gjennom mediene? Hvorfor truslene og krokodilletårene, de tilsynelatende frustrerte og fornærmede positurene? Forklaringen ligger i den svake oppslutningen om de 4-5-prosents vippepartiene, der særlig Venstre i flere galluper har ligget under sperregrensen.
   Det ligger mye desperasjon i de kravstore utspillene og innspillene, beskyldningene og alt taktikkeriet. Begge partier har vært kurtisert av Arbeiderpartiet som ved siden av å kritisere budsjettet etter gammel og utterpet oppskrift har sittet stille i båten og tjent på den innbyrdes borgerlige krangelen i full offentlighet.
   Venstres og Kristelig Folkepartis opptreden i forhold til det opprinnelige budsjettforslaget har gitt som resultat at Arbeiderpartiet har oppnådd en oppslutning på drøye 40 prosent på meningsmålinger. Det er ris til egen bak for samarbeidspartiene. Nå er de stilt i utsikt - om de skulle velge å fjerne seg fra Høyre-Frp-regjeringen og støtte Arbeiderpartiet i stedet - at kjøttvekta blir seende helt annerledes ut: De to vippepartiene på borgerlig side vil være så små i forhold til et stort og maktarrogant sosialdemokrati at de vil ha små muligheter til å påvirke Arbeiderpartiets budsjetter og generelle politikk. Venstre og KrF vil ha begrenset innflytelse for å få gjennomslag for hjertesaker som betyr noe for disse partienes velgere.
   De vil ha mye lettere for å få gevinster i en koalisjon der Høyre har en velgeroppslutning på 22-25 prosent og et Frp som vaker i området 12-15 prosent.
   For folk flest vil budsjettet for 2015 bety fortsatt økt reallønn, et høyere velferdsnivå og lavere skatter og avgifter. Alle inntektsgrupper får skattelettelser, ingen får høyere skatt. Formuesskatten blir redusert, men ikke fullt så mye som det Høyre og Frp foreslo - 0,85 prosent. "Innslagspunktet" for formuesskatt blir 1,2 millioner kroner for enkeltpersoner, 2,4 millioner for ektepar. Toppskatten blir redusert for store grupper skattebetalere fordi innslagspunktet blir hevet fra 527.400 kroner til 550.550 kroner. Minstefradraget øker til 89.150 kroner. Det betyr 769 kroner i skattelette. For studenter, skoleelever og andre heves frikortbeløpet til 50.000 kroner.
   Så blir en rekke engangsavgifter redusert eller helt tatt bort, slik at bl.a. bilkjøp blir billigere. Flere vil få råd til å kjøpe nyere bruktbiler. Deri ligger også en klimagevinst fordi nyere biler forurenser mindre enn eldre. Avgiften på oppladbare hybridbiler går kraftig ned og betyr et prisavslag på 15-20.000 kroner. Omregistreringsavgiften for bruktbiler settes kraftig ned, fra 17.223 kroner til 3.700 kroner.
   Det blir fra nyttår gjennomført forenklinger for arbeidsgivere, kampen mot "tidstyver" i skolen er teappet kraftig opp, det samme gjelder innsatsen for et mindre byråkratisk Norge. Endringene i uførereformen (foreslått også av Arbeiderpartiet i 2011) har som mål å få flere ut i arbeid. I løpet av 2015 vil forslaget om noe mer adgang til midlertidige ansettelse og utvidet adgang til å holde søndagsåpent i varehandelen gi bedre muligheter for store grupper på arbeidsmakedet - med større skatteinntekter og mindre trygdeutbetalinger som resultat.
   Den store kommunereformen er kommet godt i gang, en politireform er i startfasen. Landbrukspolitikken legges om. Det skjer positive endringer i sykehuspolitikk og eldreomsorg. Det store taktskiftet i utbygging av veier og jernbane er godt dokumentert og mye omtalt.
   Regjeringen setter fart på Norge. Mange av reformene ville ikke kommet med en rødgrønn regjering, der museumsvokterne og bremseklossene sørget for nær stillstand i åtte år.

2015 blir et farlig år 3

Når dette leses, har Putin allerede trappet opp propagandakrigen i NATO- og EU-land gjennom den russiske TV-kanalen RT. Den sender «nyheter» og giftige kommentarer døgnet rundt fra hovedkvarteret i Moskva, men har også skaffet seg en base i vest gjennom et søsterselskap i London. Språket er engelsk og arabisk, i løpet av 2015 blir det opprettet en fransk og en tysk kanal. Inkorporert i sendingene er YouTube-visninger.

   Den statseide, Putin-kontrollerte fjernsynskanalen koster 3 milliarder kroner i året å drive, men det mener dagens russiske herskere er vel anvendte penger. Hensikten er å undergrave Vesten, skape forvirring, presentere «alternative» forklaringer på ting som skjer, legge til «andre perspektiver». Russlands geopolitiske status skal bedres. Det trengs etter Krim-anneksjonen, det russisk-initierte opprøret i Øst-Ukraina og nedskytingen av det malaysiske passasjerflyet – høyst sannsynlig ved hjelp av russiske operatører.

Hybridkrig i mediene

Det er lite NATO og EU kan stille opp med sammenlignet med den russiske propagandamaskinen. NATO-hovedkvarteret har 20 medarbeidere i sin presseavdeling. Putin skal ha opprettet «nettroll-farmer» der det er ansatt 600 mennesker med en rekke Facebook- og Twitter-kontoer. Alle er svært aktive.

   Tiden er overmoden for å trappe opp vestlige sendinger av typen Voice of America og Radio Free Europe, som var så aktive under det kommunistiske diktaturet i Sovjet og den kalde krigen. De fulgte vanlige journalistiske prinsipper om faktabasert informasjon og frie kommentarer, og fikk høy status blant lytterne bak Jernteppet – rett og slett fordi innbyggerne i USSR og vasallstatene kjente igjen sin egen virkelighet i sendingene.   Denne gang er det TV-sendinger som må matche desinformasjonen fra Putin. I tillegg må man stole på at vestlige medier gjør den jobben de vanligvis gjør med å arrestere feil og referere hva som faktisk skjer på en nøytral og balansert måte.

Støtte til det ekstreme Høyre

Putin bruker også andre metoder for å påvirke opinionen. Sterke påstander er dukket opp om økonomisk støtte til ekstreme høyrepartier som er imot EU. Det franske Front National fikk for ikke lenge siden låne 9 millioner euro, 80 millioner kroner, fra en russisk bank med nære forbindelser til den russiske presidenten. Pengene skal brukes i valgkamp. Som «motytelse» har Front National gått kraftig imot EUs sanksjoner mot Russland og forlangt at de to franskbygde marinefartøyene Russland har bestilt, skal leveres. Leveransene er stanset av EUs sanksjoner.

   Den ungarske tenketanken Policy Capital har slått fast at 15 av de 24 partiene i Europaparlamentet har en «åpen» eller «vennligsinnet» holdning til Russland. Flere tyske og østerrikske aviser har hatt artikler om de nære forbindelsene mellom EU-skeptiske partier og maktsentra i Moskva, og de økonomiske overføringene som har foregått i skjul. En av det ungarske Jobbik-partiets parlamentsmedlemmer, Bela Kovacs, etterforskes for å ha mottatt penger fra russisk etterretning. Det samme gjør Tatjana Zdanoka fra partiet Latvias Russiske Union.

Vil neppe lykkes

Putin ønsker å hamre inn det russiske verdensbildet i vestlig opinion nøyaktig slik Sovjet-Unionens ledere i sin tid gjorde. Metodene er de samme, men mer sofistikert og raffinert denne gang. Dagens digitale medier gjør det lettere å fabrikere bilder, scener og kart, og kommentarene kan inneholde litt sant og litt usant, samt tvilsomme fortolkninger. På den annen side har vestlige seere adgang til flere kanaler og sosiale medier som kan rette opp desinformasjonen fra øst.

   Det gjelder å være på vakt overfor det som skjer, iallfall oppmerksom. Selv tror jeg ikke russerne vil lykkes – denne gangen heller.

2015 blir et farlig år 2

Hva består trusselen fra Russland i? Putin har høye ambisjoner om å gjenreise Russland som «respektert» stormakt. Det vil i hans tankeverden si: Fryktet av alle naboer. I Putins paranoide tankeverden er fedrelandet «innringet». Det krever en «ny» militærdoktrine, lansert nå ved juletider. «Farlige» NATO-medlemmer som Estland, Latvia, Litauen og Polen (som grenser mot den russiske Kaliningrad-enklaven, det tidligere Øst-Preussen med Königsberg) er alle hoppet over til «fienden». De tidligere Warszawa-paktlandene Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria er kommet med i NATO, det samme gjelder tidligere østblokkland som Slovenia, Albania og Kroatia.

   Dagens russiske makthavere hevder at dette er en villet politikk fra USA og de opprinnelige NATO-medlemmenes side, hva det slett ikke er. Det var folkene i alle disse uavhengige nasjonene, gjennom demokratiske valg og vedtak i frie nasjonalforsamlinger som ønsket NATO-medlemskap. Ikke for å «ringe inn» Russland, men for å være føre var og sikre seg nasjonal uavhengighet i fremtiden. De ønsket beskyttelse, og kom seg bak NATO-skjoldet i tide. Samtlige av de nye statene etter Sovjet-Unionens sammenbrudd har sterke negative erfaringer med å være del av Sovjet-Russland eller beliggende i den russiske bjørnens slagskygge.

Skepsis mot utvidelse

Noen av oss husker skepsisen som hersket på høyeste plan i daværende NATO-hovedsteder: Hva skulle alliansen med alle de nye medlemmene? De ville kreve høyere forsvarsutgifter fra felleskassa, større forpliktelser og et mer tungrodd beslutningssystem. Mange hadde en følelse av at man strakk seg lenger enn skinnfellen rakk. Kommandosystemer, våpenstandarder og taktiske prosedyrer var helt ulikt de som gjaldt i NATO. Det ville kreve store ressurser å få maskineriet til å gå sånn noenlunde smurt etter at alle nye medlemmene var kommet til.

   På den annen side: De nye sentraleuropeiske frie nasjonene ønsket og mente de hadde behov for beskyttelse av forsvarsalliansen. Etter at Tyskland ble forent og hele Europa-kartet endret, følte vestlige land nærmest en moralsk forpliktelse til å ta imot de nye medlemmene. Søkerlandene levde i et maktpolitisk tomrom som på sikt kunne bli farlig såvel for dem selv som for alliansen. Altså ble de sluppet inn, både i NATO og i EU.

Ikke noe løfte

Det er verdt å merke seg at ingen vestlige stormakter, unioner eller allianser avga noe som helst løfte om at «NATOs grenser ikke skulle flyttes vestover» etter Berlin-murens fall og den tyske gjenforeningen. Det ville vært helt i strid med prinsippene om nasjonenes selvbestemmelsesrett. Det var de enkelte land langs Russlands grenser eller i Russlands innflytelsessfære som på selvstendig grunnlag ba om medlemskap. Putins propagandamaskin hevder i disse dager noe annet. Russerne og Putin lyver.

   Dersom USA og NATO hadde hatt noen strategi om å gå offensivt til verks, ringe inn Russland og svekke eller true landet etter Gorbatsjovs avgang, ville de ha benyttet sjansen på 90-tallet. Da eksisterte bare én supermakt, USA. Russland lå med brukket rygg, staten gikk konkurs og eierskap til selskaper, bedrifter og konserner var i oppløsning etter korrupte privatiseringslover. Det reneste kaos hersket, både økonomisk og sosialt.

Utnyttet ikke situasjonen

Det motsatte av kynisk utnytting skjedde. Vestlige land benyttet ikke mulighetene for egen vinning, men hjalp Jeltsin, senere Medvedev og Putin, til å komme på fote igjen gjennom et finmasket nett av samarbeidsavtaler, inntreden i de store internasjonale økonomiske organisasjonene, likeverdige handelsavtaler, økonomisk gunstige gassleveranser, etterlengtede kontrakter om teknologi, forskning og utvikling og utnyttelse av felles ressurser (eks. Barentshavet), osv. Med andre ord: Velkommen inn i en sivilisert verden bygget på likeverd, respekt og internasjonal lov.

   Når Putin og Lavrov nå hevder at NATO- og EU-utvidelsene er en slags sammensvergelse rettet mot Russland, er det løgnpropaganda som først og fremst skal øke oppslutningen om Putin-regimet på hjemmebane. Den samme konspirasjonsteorien ligger bak strupingen av uavhengige mediekanaler, lover som holder den politiske opposisjonen nede og den systematiske forfølgelsen av alle som tenker annerledes.

   Russland er ikke noe demokrati av vestlig modell, men et diktatur. Landet kan best sammenlignes med Tyskland på midten av 1930-tallet litt før nazistene fikk uinnskrenket makt og gjorde landet til et totalitært diktatur.

2015 blir et farlig år 1

Alt tyder på at det året vi går i møte, blir et av de farligste siden den forrige kalde krigens tid. Det har selvsagt noe med Putins Russland å gjøre, men også manglende samhold, manglende strategisk respons og mangel på virkelig resolutte sanksjoner fra EUs side - stilt overfor Russlands eklatante brudd på folkerett og inngåtte internasjonale avtaler i nyere tid.

   Russland har dette året annektert del av et annet land, sendt tusenvis av umerkede tropper og mye militært utstyr inn i russisktalende opprørsområder øst i Ukraina, trappet opp spion- og propagandakrigen, testet ut beredskap og reaksjonstider både overfor NATO-land og nøytrale stater, sendt ubåter inn i svensk skjærgård og gjennomført provoserende flytokter langs Norges og andre NATO-lands kyster.

2-prosentmålet

Flere europeiske land var i 2014 i ferd med å gjenvinne det økonomiske fotfestet etter en delvis selvforskyldt, ikke bærekraftig velferdspolitikk, da forpliktelsen om å styrke forsvaret av Vest-Europa og det nordamerikanske kontinentet fikk fornyet aktualitet. Når politikere som gjerne vil bli gjenvalgt ser at et økonomisk oppsving og bedring av velferden kan bli forsinket som følge av høyere forsvarsutgifter, kvier de seg for å følge NATOs omforente mål om 2 prosent av brutto nasjonalprodukt til forsvaret. Vegringen svekker alliansens totale troverdighet og slagkraft. Kun fire land oppfyller retningslinjene: USA, Hellas, Storbritannia og Estland. Ikke Norge. Vi ligger riktignok like under «streken», men har ennå en vei å gå.

Svekket norsk forsvar

Vårt eget land har i dag ikke noe sterkt eller avskrekkende forsvar. Den politiske ledelsen vil aldri innrømme det, men siden 90-tallet, fra og med forsvarsminister Johan Jørgen Holst (A), har samtlige regjeringer redusert forsvarsbudsjettene, «tatt ned» Forsvaret i alle våpengrener, riktignok med noen kvalitets- og kapasitetsøkninger i smale nisjer – og da mest for å tilfredsstille NATO- og USA-krav i utenlandsoperasjoner.

   Vår vernepliktsmasse blir ikke utnyttet, de stående hærstyrkene er kraftig redusert, dybde- og utholdenhetsforsvaret eksisterer ikke lenger. HV er svekket og ikke til stede der du bor, marinefartøyene ligger stort sett ved kai uten personell og reservedeler, og F-16-flyene skulle vært fornyet for lenge siden.

Ikke tilpasset utfordringene

Forsvaret har i 25 år vært trimmet etter prinsippet «vi må tilpasse Forsvaret til budsjettene», altså ikke i forhold til trusler eller utfordringer utenfor landets grenser. For hvor var trusselen? Sovjet var jo borte, og landet var svakt. Den kalde krigen over, og vi vant... Det er på tiden at noen leser seg opp og minner om de lange linjene i europeisk historie.

   Ikke det at et lite lands forsvar har noen mulighet for å stå imot en stormaktsnabos overveldende styrke på egen hånd. Men det gjelder at Norge viser vilje til forsvar, at vi er i stand til å holde havner og flyplasser intakt inntil allierte forsterkninger er på plass. Vi må kunne beskytte forhåndslagre og sørge for at et minimum av infrastruktur og kommunikasjonslinjer er operative. Reaksjonstiden må ned, beredskapen høyere.

Tegn til nytenkning

Først med Solberg-regjeringen ser vi de første svake tegnene til en ny kurs og en forsiktig opptrapping. Det skal bli spennende å se om Arbeiderpartiet - i opposisjon - tar ansvar og støtter regjeringen i en nødvendig styrkeoppbygging. Et styrket norsk forsvar vil møte sterk motstand, eller kun halvhjertet oppslutning, hos Sosialistisk Venstreparti, KrF, Sp og Venstre.

Selvbestemt arbeidsslutt

Regjeringen ved arbeidsminister Robert Eriksson åpner for at arbeidstagere kan velge å stå lenger i jobb enn både 62, 67 og 70 år. Den nye offisielle pensjonsalderen blir først 72 år, og kan komme til å øke ytterligere til 75. Pensjonsreformen gjør at man kan betale inn til pensjon helt fram til fylte 75 år, og etter hvert jobbe like lenge.

   Det er en helt naturlig utvikling etter hvert som den voksne delen av befolkningen stadig får bedre helse og enda bedre anledning til å gi skatteinntekter og verdier tilbake til samfunnet. Legemlig og åndelig kraft er riktignok noe individuelt, så de fleste vil nok velge et kortere arbeidsliv. Det viktige er at samfunnet ikke skjærer alle over en kam og beordrer friske mennesker ut av arbeidslivet. Det er noe kunstig og dypt aldersdiskriminerende over det lovverket vi hittil har hatt.

Skulle stått lenger

Selv måtte jeg gå av ved fylte 67 år, men ser i ettertid at jeg fint kunne ha hamlet opp med adskillig yngre medarbeidere både i produktivitet og kvalitet – til denne dag.

   Selvsagt murrer det blant yngre som gjerne skulle hatt stillinger og posisjoner til eldre kolleger, og (unge) lederskribenter og kommentatorer fyrer opp under eldrehetsen. De peker på at selv NHO er skeptisk til lovendringen. Men årsaken til det siste er ikke at eldre arbeidstagere jevnt over yter mindre. Grunnen er at bedriftene får høyere pensjonskostnader knyttet til de eldre, og gjerne vil slippe å bidra til tjenestepensjonene ut over et sjablonmessig aldersoppsett i forsikringsavtalene.

Økende ubalanse

Det norske samfunnet står overfor et økende problem i årene som kommer: Forholdstallet mellom den delen av befolkningen som lever på pensjon og de som er i aktivt, produktivt og verdiskapende arbeid reduseres med negativt utslag når det gjelder bærekraften til pensjonssystemet vårt, i første rekke folketrygden.

   Den kunstig lave pensjonsalderen på 62 år oppsto mot slutten av 80-tallet, da noen fant på at de ville hjelpe «sliterne» i manuelle yrker til å gå av med verdighet og brukbare økonomiske pensjonsvilkår (AFP). Det var en god og riktig tanke. Men ikke før fikk én gruppe arbeidstagere tilkjent denne retten, så dukket kravet om likestilling opp fra alle andre, både slitere og slett-ikke-slitere. 62-årsregelen, et spleiselag mellom arbeidsgivere og staten, ble almengjort. Plutselig skulle «alle» ha rett til å gå av tidlig. Selvfølgelig valgte da et økende antall å pensjonere seg lenge før de måtte, selv om svært mange hadde restarbeidsevne i massevis.

Pensjonssystemet under press

Den almengjorte 62-årsgrensen satte hele pensjonssystemet under sterkt press. Produktive mennesker deltok ikke lenger i det økonomiske kretsløpet. Det var en ulykke for norsk arbeidsliv. Førtidspensjonering med eller uten delvis uføretrygding svekket det økonomiske grunnlaget for velferden. Høy kompetanse forsvant fra bedriftene og fra offentlige virksomheter. Og problemet har bare vokst siden.

   I perioder med høy ledighet på 90-tallet og etter finanskrisen løste man riktignok et kosmetisk problem på statistikken ved altså å kjøre 62-åringer ut av arbeidslivet. Ledighetstallene ble ikke så høye som de ellers kunne blitt. Den massive uføretrygdingen bidro til det samme. Sammenligner man og benytter de statistiske definisjonene på uføretrygd i OECD-land, skulle våre ledighetstall være langt høyere.

Stenger ikke for de yngste

Det at eldre står lenger i jobb, betyr slett ikke at de «stenger for» de yngste, de i alderen 18-25 år som har problemer pga hull i CV`en, funksjonshemninger, avbrutt videregående eller manglende yrkesopplæring. Denne gruppen har problemer på egne premisser. Kompetansen, eller manglende kompetanse, svarer ikke til de krav arbeidsgivere setter. Derimot vil det hjelpe godt om de fikk utvidet adgang til midlertidig ansettelse slik at de kan vise seg frem, vise hva de duger til. Men det vil jo LO heller ikke tillate. 

En utmerket fengselsavtale

Solberg-regjeringen leverer der den rødgrønne sviktet. Etter åtte år ved roret hadde Stoltenberg og hans mannskap ikke klart å få ned soningskøen i fengslene våre. 1.200 «innsatte» (jeg kaller dem fortsatt fanger siden de sitter i, eller skal i, fengsel) venter og venter, lenge etter at rettskraftig dom er klar.

   Den rødgrønne regjeringen klarte ikke å få fingeren ut i sin lange regjeringsperiode. Det sto miserabelt til med fangeutvekslingsavtaler med land der alt for mange kriminelle kommer fra, og byggeplaner for nye fengsler gikk sin vante sendrektige ørkenvandring. Politisk vilje og gjennomføringskraft manglet på dette området, som på så mange andre.

Avtale med Nederland

Etter at svenskene ikke ville ta imot norske soningsfanger, har vår handlekraftige justisminister oppnådd en avtale med Nederland. Soningskøen vil bli kraftig redusert ved å fylle opp et nederlandsk fengsel – med norske soningsforhold og norsk direktør. Like sikkert som amen i kjerka protesterer det sosialdemokratiske Aftenposten og klarer å produsere en så snillistisk protest på lederplass at det nærmest er lattervekkende.

   I Norge utnyttes soningskapasiteten maksimalt ved å sende dømte fanger til andre landsdeler der det er plass. Det er ikke verre for pårørende å måtte fly til Nederland for eventuelle besøk enn det er for de samme pårørende å fly fra Sør- til Nord-Norge eller omvendt. Flytiden er omtrent den samme, eller kortere. Reisene er dyrere også.

Omtrent som i Norge

Jeg kan heller ikke se at den nødvendige «rehabiliteringen» vil lide skade med utgangspunkt i et sivilisert nederlandsk fengsel. Også der vil fangene få tilgang til yrkesopplæring eller studier som forberedelse til et liv utenfor murene. De får de samme dagpenger, de samme pensjonspoengene og den samme oppfølgingen som det snille norske samfunnet er så flink på.

   Når fagforeningene innen «kriminalomsorgen» er bekymret, har det nok andre årsaker.

Fortsatt trenger Norge flere fengsler fordi kriminaliteten på enkelte områder har økt. Det er jeg overbevist om at Solberg-regjeringen makter å få til der de rødgrønne sviktet. Den beste måten å få ned soningskøene på, er imidlertid å få sendt ut alle de utenlandske kriminelle som nærmest har fått operere fritt og uhemmet i et naivt og snillistisk land. De bør selvfølgelig få sone i hjemlandet, for eksempel i Baltikum eller Polen, under egne lands soningsforhold. Norge kan gjerne betale regninga. Det er billigere enn å la fanger sone etter norsk hybelstandard - som våre eldre på institusjon bare kan drømme om.

Konfliktråd og fotlenke?

Å redusere soningskøen ved å innføre mer behandling i konfliktråd og ved fotlenke i «hjemmesoning» er ingen god løsning der vi har med å gjøre alvorlig kriminialitet som helt klart fortjener vanlig fengselsopphold. Konfliktråd og fotlenke er i mange tilfelle skinnløsninger som hverken forebygger kriminalitet eller bidrar spesielt mye til «rehabilitering». For en del hardkokte kriminelle gjelder det å holde dem utenfor sirkulasjon i samfunnet, rett og slett for å unngå at de begår nye forbrytelser. Hvor lenge avgjør de selv.

   Ingen dømte fanger er like. Noen kan komme seg ut av den onde forbrytersirkelen ved fornuftig og human rehabilitering. Men vi har altfor lett for å tro at bare straffen er mild nok, vil det hjelpe på trangen til å begå forbrytelser. Verden er ikke sånn, ei heller menneskene. Det viktigste er å beskytte den lovlydige delen av befolkningen, og markere grensen for hva vi aksepterer i et sivilisert samfunn.

   Den markeringen kan like gjerne finne sted i Nederland som i et norsk landsdelsfengsel.

Lageret bør tømmes

De siste ukene har vi opplevd en øredøvende og tåresprutende debatt om de altfor mange grunnløse asylsøkere som prøver å klore seg fast i den norske velferdsstaten ved å nekte å oppgi hvor de kommer fra eller ved å lyve om sin identitet og tilhørighet - eller de finner på historier om forfølgelse som ikke holder vann. Mange av dem flykter ikke fra politisk undertrykking der de risikerer liv og lemmer, men har et naturlig og forståelig ønske om å forbedre sin livs- og levestandard, skaffe barna utdannelse og kanskje senere få anledning til å ønske slektninger velkommen etter.("familiegjenforening").

Grundig behandling

Søknadene deres er grundig og samvittighetsfullt behandlet av norske myndigheter ut fra gjeldende regelverk. UDI konkluderer i mange tilfeller med at betingelsene for opphold ikke er til stede og gir beskjed om at familiene må reise tilbake til "hjemlandet", som enkelte altså vegrer seg mot å oppgi. Dermed blir de kanskje boende likevel, i år etter år.

    De får hjelp av norske "asyladvokater" som har gjort det til et godt levebrød å tale asylsøkernes sak  (både de med en god sak og de med en dårlig sak), og trenere avgjørelsene så lenge som mulig i klagebehandling og rettssystem.
   I mellomtiden skyver de grunnløse asylsøkerfamiliene egne barn foran seg, sørger for at de kan få skolegang og et sosialt nettverk som deretter kan mobiliseres og brukes som argument mot tvangsutsendelse. Aksjonsgrupper og ordførere kan slå seg på sitt varme bryst og øve press via åpne mikrofonstativer, mens myndigheter og politikere som holder fast ved regelverket, beskyldes for å være kalde og følelsesløse. "Innvandringspolitiske hensyn" er blitt et skjellsord, uansett hvor viktig det er å ta slike hensyn når tusener på tusener står på trappa og vil inn.

Sender et signal

I de tilfellene der barnefamiliene får bli til tross for løgn og manglende samarbeidsvilje, sendes et signal til familier i lignende situasjoner verden over, og til menneskesmuglere som følger godt med i norske og sosiale medier: I Norge er det mulig å vinne frem. Nordmenn er naive og ekstremt empatiske. Her er det verdt å prøve seg.

   Mediene elsker tåredryppende enkelthistorier og gir dem bred og ensidig dekning, der kun "barnas beste" er i fokus. Ikke det faktum at foreldrene lyver eller nekter å samarbeide. Man bryr seg ikke om den konsekvensen at de grunnløse asylsøkerne tar opp plassen til reelle asylsøkere eller FNs kvoteflyktninger, de som virkelig har et dokumentert behov for vern mot forfølgelse og som trenger en ny hverdag i et fremmed land.

Kan ikke åpne slusene

Norge kan ikke ta imot begge deler. Skulle vi åpne armene for absolutt alle som gjerne vil til "verdens rikeste land", ville velferdssystemet vårt, trygdene våre og de sosiale ytelsene fort bryte sammen. Vi er nødt å begrense flyktningestrømmen og prioritere dem som trenger opphold aller mest.

   Instruks og regelverk for behandling av asylsøkere - inkludert tvangsutsending - oppstod under den rødgrønne regjeringen og ble innskjerpet i 2009. Høyre og Frp har det samme synet på avvisning av grunnløse asylsøkere og økonomiske eventyrere som Arbeiderpartiet, og har videreført regelverket i store trekk. Det er SV, Venstre og særlig KrF som er "snørr-og-tåre-partier" som vil åpne slusene fullstendig og taler asylbarnas sak helt ut i det ekstreme.

For lang behandlingstid
Problemet vi står overfor, er den alt for lange behandlingstiden i UDI og Politiets utlendingsenhet. Likevel har begge instanser, og særlig politiet, gjort en sterk innsats siden i sommer for å få tilbakesendt et maksimalt antall grunnløse flyktninger. Både den forrige regjeringens instruks og i den blå-blå regjeringens retningslinjer hjemler det som har skjedd i høst. Lageret er virkelig i ferd med å tømmes. Noe av årsaken er at Norge har fått flere hjemsendelsesavtaler med land som Nigeria og Afghanistan. Derfor øker tvangsutsendingene, ikke det at politiet motarbeider instruksen. Hverken politidirektøren eller justisministeren har noen grunn til å beklage noe som helst.
   Et politisk problem er den famøse avtalen mellom regjeringspartiene og "samarbeidspartiene" om asylsøkerbarn. De to snørr-og-tåre-partiene trodde de skulle få langt flere grunnløse flyktningefamilier til å bli boende. Det gjør seg på tårestatistikken. Heldigvis ser det ikke ut til at de lykkes. Nå er et nytt regelverk på plass etter forhandlinger. Men da er noe av problemet løst allerede ved at lageret er mindre enn før.

Regulering, ikke nødvendigvis begrensning
Asylsøkerbarna har fått alt for stor oppmerksomhet. De sendes hjem til familie, slektninger og eventuelt nabolag eller landsbyer. De får et hardt liv, omtrent det de forlot. Norske bistandsmyndigheter må gjerne følge etter dem og følge med dem for å yte bidrag, for eksempel til skolegang, der de blir repatriert.
   Mange av barna har skaffet seg et nettverk, venner og vennefamilier rundt om i Norge. Hvis disse er virkelige venner, vil også de følge opp og ikke bryte kontakten. En del av barna er nå så store at de om ikke mange år kan søke om å komme tilbake til Norge som studenter eller arbeidsinnvandrere. Vi behøver ikke nødvendigvis bryte all kontakt.

Andre skal ta deres plass
Min hensikt er å tale for at andre grupper flyktninger med reelt behov for beskyttelse og opphold skal erstatte de grunnløse. I disse tider er det blant annet riktig å ta imot krigsflyktninger fra Midt-Østen. Mange av disse bør gis den samme status som krigsflyktninger fra Jugoslavia på 90-tallet: De skal hjem igjen når krigen er over og forholdene normalisert. Ikke normalisert på norsk nivå, men på hjemlandets normale velferdsnivå.
   Andre bør og skal få permanent opphold i et varmt og inkluderende land.

Mobilovervåkning og spionasje

Falske basestasjoner som overvåker mobilbruk rundt Stortinget, regjeringskontorer og Forsvaret er oppdaget. Jeg er ikke overbevist om at Aftenposten var aller først ute med oppdagelsen, men det er bra at avisen offentliggjør spionasjen og gjør offentligheten oppmerksom på faresignalene (bokstavelig talt). Hverken PST eller Forsvarets etterretningstjeneste ville ha offentliggjort egne slike funn. Dette er ikke tjenester som skryter av hva de gjør. Kanhende var de allerede på sporet av kildene, metodene og ambassadene som står bak.
   Ut fra lokaliseringen dreier spionasjen seg neppe om målrettet industrispionasje. Vi har nok med å gjøre fremmede lands etterretning, i første rekke Russland og China. Disse landene har evne, vilje og motiv for å spionere på Norge og norske beslutningstagere. Særlig Russland har lange tradisjoner for overvåkning, dokumenttyveri og agentvirksomhet mot vestlige land. Denne virksomheten stanset ikke med Sovjet-Unionens sammenbrudd. KGB fikk et annet navn og fortsatte ufortrødent. Under Putin er utenlandsspionasjen steppet kraftig opp.
   Reaksjonene er som ventet. Noen er rent partipolitiske og agitatoriske (Arbeiderpartiets Hadia Tajik), andre mer konstruktive. Uansett er det bra at temaet løftes opp i dagen. Det kan også styrke PSTs og politiets ønske om selv å få benytte temporære basestasjoner for å kontrollere mobilsamtaler mellom kriminelle nettverk, terrorplanlegging eller hvitvasking. Undertegnede støtter søknadene om å gjøre dette uten å måtte gå rettens vei i hvert enkelt tilfelle. En skjellig grunn til mistanke bør være nok. Stortingets overvåkningsorgan for de hemmelige tjenester vil uansett få rapport om tilfellene i etterkant og kan justere kursen og bruken ved behov.
   Selvsagt vil de vanlige høyrøstede forsvarsadvokatene protestere, og Datatilsynet (de kriminelles aller beste venn her i landet) reise motforestillinger. Dessverre er det slik i virkelighetens verden at det må være truslene som avgjør mottiltakene, ikke våre naive ønsker om å tviholde på uskylden.
   Hva om enkelte tjenester tok seg tid og bry med å oppsøke NATO CCD COE i Tallinn litt oftere?
   Jeg har ikke selv besøkt senteret, men fikk vite mye om bakgrunnen og virksomheten under et stipendbesøk i 2012. Etter et kraftig cyberattack mot Estland i 2008-2009 vet landet svært mye om hvordan man beskytter seg - og oppdager hvordan andre opererer.

Kanskje riktig diagnose, men feil medisin

Scheel-utvalgets konklusjoner og anbefalinger har som ventet gitt støtet til en skattedebatt som kommer til å vare lenge – enten til det er inngått et bredt skatteforlik med mange kompromisser, eller inntil et tilstrekkelig stort stortingsflertall kort og godt sier: Sånn vil vi ha det.

   I utgangspunktet går undertegnede inn for det siste. Hvorfor? Fordi et forlik med Arbeiderpartiet og andre rødgrønne partier nødvendigvis vil innebære tyngre skattebyrder for folk flest, og spesielt for de som er så uheldige at vellykket gründervirksomhet har gitt dem økt personlig inntekt og formue. Vi ser det på tidligere statsminister Stoltenbergs og nå Støres frenetiske stigmatisering av «de rike», noe som igjen har ført til høyt skattetrykk på arbeidende kapital i bedrifter, dvs. arbeidsplassene våre. Skatt på maskiner, verktøy og utstyr, bygninger, kjøretøyer og varelagre. Arbeiderpartiet har under Jonas Gahr Støres ledelse tatt et tilnærmet oppgjør med Stoltenbergs løfte om ikke å øke skattenivået fra 2004-nivå.

Mere skatt på boligen

Arbeiderpartiet leker med tanken om statlig eiendomsskatt som skal tres nedover hodet på kommunene, og høyere boligskatt. Oslo Ap har alt vedtatt eiendomsskatt i sitt program. Partiet presses særlig av AUF som med ungdommelig begeistring går inn for å øke skatter og avgifter generelt. Ikke så mye for egne velgere, selvsagt, men for «de andre». Problemet er at der ikke finnes nok rike i Norge til å ta alt. Dermed øker skattene også for de brede lag.

   Det er mye enklere å øke de offentlige utgiftene gjennom et høyere skattenivå enn å tvinge fram effektivisering og kutt i offentlige driftsutgifter, innføre smartere løsninger, ny teknologi og bedre ressursutnyttelse. Eller reformer a la kommunesammenslutninger. En kommunereform har vært utenkelig under rødgrønt styre, det så vi i hele den lange perioden 2005-2013. Men fordi offentlig sektor ikke blir modernisert under LO/Ap-regimer, trenger man høyere skattenivå for å finansiere populistiske løfter. Det betyr ikke nødvendigvis bedre omsorg eller høyere velferd. Man trenger større statsinntekter for å holde standarden på nåværende nivå.

Favorisering av eiendom?

Så kommer vi til boligskatten, formuesskatten på boliger. Tilsynelatende kloke hoder har sett seg lei på at det bindes så mye kapital opp i folks boliger. «Favorisering av eiendom trekker kapital bort fra andre sektorer». Høye boligpriser øker faren for boligkrakk, heter det. Og Boligsparing for ungdom (BSU) vil Scheel-utvalget ikke ha noe av. Det ligger for mye «subsidiering» i rentefradragene for investering i bolig generelt.

   Økende boligpriser er et problem i sentrale østlandsstrøk og andre urbane sentra. Men problemet løses ikke ved at folk ikke lenger skal kunne trekke fra renter på skatten eller få lavere formuesskatt. Hovedproblemet er at det ikke bygges nok boliger der etterspørselen er størst og befolkningsveksten stor: Oslo og Akerhus, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø-regionen. Problemet er at kommunene og private eiendomsinvestorer ikke klarer å skaffe tilstrekkelig med tomter for utbygging. Systemene og byråkratiet rundt Plan- og bygningsloven er heller ikke i takt med boligsøkeres og eiendomsutvikleres behov for rask og sømfri behandling av byggesøknader.

BSU vil bestå

Ett forslag som helt sikkert ikke vil bli fulgt opp av Siv Jensen, er skrotingen av Banksparing for Ungdom. Dersom ordningen fjernes, vil det bli enda mer ulikhet i unge menneskers mulighet for å skaffe seg egen bolig på markedet. De med velstående foreldre som hjelper til økonomisk, vil få enda større fordeler.

   Unge mennesker har ikke vondt av å venne seg til systematisk, langsiktig sparing til eget hjem. Sparing er i seg selv holdningsskapende og selvdisiplinerende. Sparing betyr fravær av overdrevent forbruk. Dette kommer i tillegg til den økonomiske siden av saken.

   Utvalget lanserer reduksjon i bedriftsbeskastningen som alternativ til å kutte ut formuesskatten, en skatt de fleste land rundt oss har avskaffet. I Norge gir formuesskatten store fordeler for utenlandsk eide selskaper som ikke betaler slik skatt. Derfor bør formuesskatten først avskaffes helt, før man tar tak i bedriftsbeskatningen. Det er ikke uten grunn at NHO, som organiserer så godt som hele bedrifts-Norge, peker på formuesskatten som problem nummer én. De vet best hvor skoen trykker verst. Ikke sosialøkonomene.

Fag og politikk

Scheel-utvalget består av fagfolk på statistikk og nasjonaløkonomi. De involverer seg ikke i politikk som det muliges kunst og kompromissenes arena. Utvalgets konklusjoner er basert på god økonomisk teori, som er nettopp det: Teori, skrivebordsøvelser, «modeller», «scenarier», prognosemakeri. Solberg-regjeringen kan trygt plukke ut elementer uten å svelge «helheten». For i politikk henger ikke alt sammen med alt.

   Stoltenberg-regjeringen utnevnte Scheel-utvalget som en snubletråd for de borgerlige i tilfelle de rødgrønne tapte stortingsvalget. Heldigvis hadde den ikke-sosialistiske regjeringen vett nok til å gi utvalget et tilleggsmandat så snart den tiltrådte: Utrede virkningene av et lavere skattenivå enn i dag.

   Mange av oss venter med fortrøstning på det alternative opplegget.

Det holdt, så vidt, i Moldova

Resultatet av parlamentsvalget i Moldova viser at tre vestorienterte pro-EU-partier (Liberal-demokratene, Demokratene og De liberale) til sammen oppnådde 44,6 prosent av stemmene og et flertall i nasjonalforsamlingen på 57 eller 58 seter av 101, mens de pro-russiske partiene (Sosialistpartiet og Kommunistene) fikk 39 prosent. Sosialistpartiet, i navnet sosialdemokrater, men tilhenger av Putins Eurasiske Union, opplevde fremgang og landet på 21 prosent. Kommunistene (et svært gammeldags parti som fortsatt bruker hammer og sigd som symbol) fikk 18 prosent. 56 prosent av de 2,7 millioner stemmeberettigede deltok i valget.

   Det er litt ironisk at det pro-russiske Fedrelandspartiet ble forbudt like før valgdagen, etter beskyldninger om at partiet var blitt ulovlig finansiert fra russiske kilder. Lederen flyktet hals over hode til Russland, slik den tidligere ukrainske president Viktor Janukovich gjorde. Et av de sterkeste pressmidlene Putin benytter i selve Russland, er jo å kalle alle frivillige, uavhengige organisasjoner som mottar støtte utenfra, for «utenlandske agenter». Nå fikk dette pro-russiske partiet smake den samme medisinen. Etter Moldovas egen valglov.

Uhemmet populisme

Noe annet som preget valgkampen, var at Sosialistpartiet kjørte en uhemmet populistisk linje ved blant annet å arrangere konserter med kjente russiske popstjerner som trekkplaster. Det lyktes delvis, men ikke nok til å vinne valget for Putin-Russland.

Det blir nå harde forhandlinger mellom partiene i den seirende blokken om å danne en styringsdyktig pro-EU-regjering. Etter løfter i valgkampen er de dømt til å bli enig, og tvunget til å regjere sammen. Men denne regjeringen vil trenge drahjelp utenfra. Fra EU, fra NATO, fra de store og tunge europeiske nasjonene og organisasjonene. Ikke minst fra Europarådet med Thorbjørn Jagland som generalsekretær og modig forkjemper for menneskerettigheter, rettsstatens prinsipper og anti-korrupsjonsarbeid.

   Selv håper jeg Norge, i tillegg til solid støtte til Ukraina, også vil interessere seg for Moldova i de nærmeste måneder og år. Velgerflertallet forventer at den nye pro-vestlige regjeringen leverer. Leverer høyere levestandard, bedre velferdssystemer, flere arbeidsplasser, høyere grad av rettssikkerhet og mindre korrupsjon i statsapparatet. Klarer ikke pro-EU-myndighetene å levere dette, står de i fare for å tape opinion og valg i neste runde.

En ny kald krig

Vi står midt oppe i en ny kald krig med islett av ekte blodvarm krig (de russiske utbryterne med direkte russisk intervensjon i Øst-Ukraina). Putin rasler med sablene, har rustet seg til tennene over flere år, truer omverdenen med krigsfly og krigsfartøyer og har satt igang den verste løgnpropaganda-offensiven mot NATO og vestlige land siden Bresjnevs og Stalins dager.

   Det er viktig at Moldova lykkes, at landet blir et utstillingsvindu for vellykket demokrati slik Vest-Berlin og Vest-Tyskland var på 70- og 80-tallet. At ukrainere, folk i Moldova og andre ser at det «lønner seg» å satse på sosial markedsøkonomi, på full ytringsfrihet, indivuell frihet og menneskerettigheter. Moldova er Europas fattigste land. Lykkes man der, vil man lykkes andre steder.

Hva kan vi gjøre?

Hva kan hver enkelt av oss gjøre? Etterspørre vin, frukt og landbruksvarer fra Moldova. Vinen finnes allerede på Vinmonopolet. Den er god, og av utmerket kvalitet. De siste månedene har Russland gjennomført boikott av disse produktene og kastet ut moldovere som arbeider i Russland – for å øve press i valgprosessen. For å straffe et land som i frie valg to ganger på rad har valgt EU og Vesten.

   Der finnes et system av mikrolån som formidles trygt til små forretningsfolk, butikkeiere, småbedrifter og bønder i mange land. Lånene går til gründere og folk som vil forbedre sin livs- og levestandard. Selv har jeg vært med i Kiva-systemet i flere år, og har nå konsentrert porteføljen om land som Ukraina, Moldova og Georgia. Pluss de baltiske statene. Hele tiden er de små lånene blitt betalt tilbake. Det skaper ny kreditt for nye lån. Som igjen skaper utvikling i det små, på grasrotplan. Det er der folk arbeider og lever.

   Søk Kiva Microfunds, www.kiva.org.

Lav oljepris er bra

OPEC-møtet i dag vedtok ikke kutt i oljeproduksjonen, og godt er det. Oljeprisen på verdensmarkedet vil forbli lav, kanskje enda lavere. Det er godt nytt for Norge og norsk økonomi på sikt, det er bra for Europa som sliter med ettervirkningene av finanskrise, uansvarlig stor statsgjeld og oppblåste, ikke bærekraftige velferdsbudsjetter og pensjonsordninger. Og det er bra for utviklingsland som strever seg ut av fattigdom. For dem er høye energipriser en barriere mot økonomisk vekst og velstand. For de store og tunge industrinasjonene, som China og Japan, kan lave oljepriser føre til fart i eksport og import og i det hele tatt gi de vekstimpulser som verden sårt trenger.
   Jeg har alltid ment -ALLTID - ar det er bedre for Norge at det går bra med våre handelspartnere enn  kortsiktige gevinster i form av et velfylt oljefond og en altfor dominerende oljesektor. Vi må selge utenlands halvparten av alt vi produserer av varer og tjenester, så åpen er økonomien. Det går godt med Norge når land som Tyskland, Frankrike, Italia eller Spania etterspør norske varer. Storbritannia og USA klarer seg godt allerede, veksten er godt i gang, arbeidsløsheten synker og man kan med det første erklære finanskrisen som historie. De og andre land har lært sin lekse: sett tæring etter næring, la velferd være avhengig av produktivitetsvekst, la pensjonene være bærekraftige, ikke gi etter for pressgruppers og populistiske politikeres uansvarlige løfter.
   Vi ser at land som tok de nødvendige innstramningene raskt og effektivt, de kom seg raskest etter krisen, land som Polen, de baltiske landene og Romania. Tyskland var aller først ute, under den sosialdemokratiske forbundskansler Schrøder. Han satte bremsene på. Det har Angela Merkel høstet gevinstene av. De land og "eksperter" som vil blåse opp økonomien, trykke penger og gi støtet til en inflatorisk utvikling for å få hjulene i gang på kunstig vis, vil fortsatt ha problemer og trolig være de siste som kommer over i en økonomisk normaltilstand.
   Det er andre ting å glede seg over. OPEC-kartellet er svekket som følge av økt skiferoljeproduksjon i USA. Endelig er den vestlige verden nær ved å bli kvitt dominansen av den arabiske  sammensvergelsen mot Israel og de land som vil la Israel leve. Det er rimelig at land som Irak, Libya, Nigeria og andre ikke vil, eller kan, svekke egne statsinntekter i en tid der de mest av alt trenger ressurser for økonomisk vekst, nasjonsbygging og fattigdomsbekjempelse.
   Russland har ikke råd til å la være å produsere olje, uansett pris. Rustningskappløpet Putin har satt i gang, krever enorme statsinntekter. Før eller siden vil han ikke ha råd til både smør og kanoner, og vil risikere et folkelig opprør. Russland strever allerede i dag med å holde på balansen i statsbudsjettet.
   Selvsagt vil miljø- og klimabevegelsen sutre over den lave oljeprisen. For dem er olje noe som opplagt fører til verdens undergang. Vi kan leve med det.
   For en stakket stund rammer lav oljepris de norske prosjektene offshore som krever store investeringer og positive ringvirkninger for leverandørindustrien. Oljeselskapene har imidlertid satt bremsene på lenge før og uavhengig av de siste månedenes prisnedgang. De har tatt en vel planlagt time-out, men kommer tilbake om to-tre år.
   Lav oljepris gir svakere krone. Det er bra for den landbaserte eksportindustrien. Det gir også en anledning til høyere investeringer i andre næringer enn de oljeavhengige. Det er den vi skal leve av en gang i fremtiden
 I mellomtiden bør politiske myndigheter steppe opp oljeleting og gassutvinning, gjerne i nord. Før eller siden vil man åpne for konsekvensanalyser rundt Lofoten, Vesterålen og Senja. De store partiene er slått sjakkmatt av småpartier på vippen, men dette er en midlertidig situasjon. Blant annet kan Arbeiderpartiet nå operere uavhengig av SV og Sp i slike spørsmål. Det bør på sikt også skje på borgerlig side.

Folkeskikk og oppdragelse

Det er dukket opp en artig debatt i mediene de siste dagene. Er det ålreit å irettesette andres barn når de åpenbart og åpenlyst gjør gale ting, kommer med høylydte ukvemsord og nedlatende bemerkninger om personer som ikke er til stede, ikke bryr seg om anerkjente omgangsregler i de små fellesskapene, kanskje mobber åpenlyst fysisk eller psykisk? Kan man eller når kan man som voksen gripe inn og si tydelig ifra at de og de uttrykkene eller de og de handlingene ikke er akseptable?
   Det hevdes at oppdragelsen i det store og hele er blitt så privatisert at ingen andre enn de aller nærmeste har lov til å "bry seg". Så enkelt er det selvsagt ikke. Lever man i samfunn med andre, vil den enkeltes oppførsel påvirke andre menneskers trivsel og velvære. Da har omgivelsene rett til å gripe inn.
   Jeg innbiller meg at forholdene var enklere for et par generasjoner siden. Alle som vokste opp på 40-, 50- og 60-tallet fikk, om de ikke lærte folkeskikk hjemme, så lærte de det av andre familiemedlemmer, på skolen, av nabokjerringene (det var de som var hjemme). Ofte måtte man lære trafikkreglene på den harde måten: Ved en overhaling, grundig kjeft eller en susende ørefik. Trekk i lommepenger, husarrest. Det var surt, men man lærte av det, og vokste som menneske. Voktet seg for å gjøre dumheten en gang til. Forsto begrepet bot og bedring.
   Det skjedde et skifte gjennom 68-ernes opprør mot alle autoriteter, deres krav om fullstendig og utøylet personlig frihet. Alle grenser skulle tøyes eller raderes ut, regeltvang og regelstyring hos myndigheter, universiteter og skoler, arbeidsgivere og alle med makt og autoritet skulle utfordres. Hippiebevegelse og flower power. Lærerne skulle ikke komme her og opptre som bedrevitere. Nå skulle elevene "ta ansvar for egen læring". Læreren skulle ikke være sjefen i klasserommet.
   Vi kan le av disse fenomenene i dag, men faktisk er 68-generasjonens ideologi den som kanskje har ødelagt mest for det norske samfunnet på lange tider. 68-ernes avkom i andre og tredje ledd sliter nå med konsekvensene av den "frie" oppdragelsen, som i mange tilfelle ikke var noen oppdragelse i det hele tatt.
   Jeg skjønner godt at foreldre er blitt forvirret i oppdragelsesspørsmål. For å fylle tomrommet etter 68-ernes nihilisme og autoritetsvegring har vi fått en hær av "eksperter" som er innbyrdes uenige om oppdragelse, grensesetting og trafikkregler for sosial omgang. Det er laget "undersøkelser" og dype studier med resultater som passer forskernes arbeidsteorier i utgangspunktet. Det man legger inn i undersøkelser, scenarier og modeller, kommer gjerne ut igjen tilsvarende i den andre enden.
   Mitt råd er: Hør ikke på dagens eksperter og forskere som ikke er i stand til å godtgjøre resultater av egne teorier. Følg ikke de høylydte ropene om at skolen må inn og løse problemene og gjøre all verdens problemer om til fag i skolen. Det er ansvarsfraskrivelse. Barn blir slik de blir oppdratt.
   Om det kniper, spør bestemor og bestefar.

Omtrent som innenfor

Statsbudsjettet for 2015 er i havn, og resultatet var svært forutsigbart. Rammer, prioriteringer og profilerte poster er blitt omtrent som resultatet ville vært om Venstre og KrF hadde vært fullverdige medlemmer av Solberg-regjeringen. At de skriker seg til fordeler for hjertesaker og kjepphester fra utsiden i stedet for i ro og mak å diskutere hva de ønsker å oppnå innenfor en regjering, er deres valg.

   Arbeiderpartiet har gjort maksimalt for å lure de to partiene over til seg i prosessen, delvis ved å la kopimaskinen gå varm fra partiprogrammene og de alternative budsjettene deres. Enn har det ikke lykkes, men utsiktene er bedre i et litt lengre tidsperspektiv.

Problemet for alle i opposisjonen (inklusive sentrum) er at når formuesskatten på det nærmeste er borte om et par-tre år, vil det bli mindre rom for hjertesaker og budsjettøkninger å «veksle inn». Få tror Venstre og KrF tør utfordre norske bedrifter og skattebetalere ved å øke skattene igjen fra 2017 dersom formuesskatten er kommet ned i null eller tilnærmet null. Arbeiderpartiet har alt gitt opp kampen mot arveavgiften, som partiet med begeistring forsvarte i åtte år. Da må også KrF og Venstre faktisk begynne å si nei til noe for å kunne si ja til noe annet. De må kreve mindre byråkrati og en mer effektiv offentlig forvaltning. De må være med på fullt trykk i kunnskapsløft, forskning, innovasjon og modernisering – på bekostning av noe annet. De må dytte flere ut i arbeid fra uføretrygd og følge arbeidslinjen (som de motarbeider alt de kan nå).

Sentrum styrkes?

For en stakket stund vil økt popularitet for KrF og Venstre på meningsmålingene kunne svekke Høyre og Frp noe slik at styrkeforholdet mellom de fire partiene endres i «sentrumspartienes» favør. Det kan gi ihvertfall Venstre bedre argumenter for å gå inn i regjeringen etter lokalvalgene neste år, dersom valgresultatet er bedre enn for to og fire år siden. KrF og Hareide vil neppe gjøre det. Knut Arild Hardeide har et kobbel av syvende fedre i huset sitt som sitter på nakken hans og har innflytelse over ham og stortingsgruppen. Jeg har mine tvil om han er sterk nok til å stå imot advarslene mot Høyre fra tidligere statsministre, partiledere og parlamentariske ledere. De dagdrømmer fortsatt om regjeringsmakt med KrF-statsminister.

Økte offentlige utgifter

Enkelte kommentatorer geberder seg over at de offentlige utgiftene øker med noen milliarder etter at de to samarbeidspartiene på utsiden har satt sitt fotavtrykk på budsjettet. Det er det liten grunn til. Finansministeren og regjeringen kunne ha brukt enda flere oljemilliarder uten at handlingsregel, kronekurs eller inflasjonsmål var nevneverdig negativt påvirket. Spørsmålet gjelder ikke antall oljemilliarder, men hva milliardene brukes til. For å styrke landbaserte næringer på sikt kan man med god margin i enda større grad styrke vei- og jernbaneutbygging, redusere etterslep på vedlikehold, gi klarsignal for større broprosjekter (først og fremst den nye forbindelsen Horten-Moss) og tunnelavlastninger i Oslo samt gode kollektivløsninger a la Fornebubanen (statens andel bør økes).

Det er når oljemilliarder går til å heve den jevne levestandarden til et enda høyere nivå (uten tilsvarende produktivitetsvekst) , med enda høyere velferd, fristende permisjonsordninger, generøse IA-avtaler, økte satser for uføretrygd og sosialhjelp at alarmklokkene bør ringe.

Mer forsvarsmateriell

I den urolige og farlige tiden Norge og andre NATO-land er inne i stilt overfor russisk aggresjon, ville det være klokt å heve beredskap og forsvarsnivå. Innkjøp av materiell for hær, luft- og sjøforsvar gjøres stort sett i utlandet uten negative virkninger for norsk økonomi. De virkelig store og tunge samferdselsutbyggingene vil høyst sannsynlig bli utført av utenlandske entreprenører i EU. Arbeidskraften hentes allerede i dag for en stor del fra Nord-Europa og Baltikum.

"Samfunnsingeniørene" er over oss

To tilsynelatende uavhengige hendelser fant sted denne uken. Først foreslo en profilert «foreldrerepresentant» å avskaffe lekser i skolen. Oppegående, kanhende høyt skolerte og muligens velstående foreldre følger nemlig opp og hjelper sine barn med leksene slik at de blir enda flinkere. Andre foreldre gjør det ikke, slik at barna tilsynelatende blir dummere. Sånt skaper forskjeller i det sosialdemokratiske vassaue-samfunnet. Leksene må vekk!

   Den andre mediebegivenheten var at to forskere fra SSB og og Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning (FaFo) genialt har funnet ut at der er klare tendenser til segregering i Oslos barnehager ved at foreldre tar ulike valg for sine barn: Etnisk norske foreldre med høy utdanning søker sine barn inn på private barnehager i større grad enn hva minoritetsforeldre gjør. De siste lar barna sine gå på kommunale barnehager. Det skal visstnok være kvalitetsforskjeller mellom de to barnehagetypene, i form av flere eller færre barn pr. ansatt eller høyere utdanning blant de ansatte. Bildet er nok ikke så klart som dette.

Loddtrekning

Forskernes råd er: Foreldre bør ikke få velge barnehage for sine barn. Loddtrekning kan utjevne forskjellene. For segregering vil vi ikke ha! Alle skal være mest mulig like i det sosialdemokratiske Norge. Tidligere har slike samfunnsingeniører foreslått bussing av barnehagebarn på kryss og tvers i hovedstaden for å få «riktig» etnisk blanding og slik at alle får samme mulighet til å lære seg godt norsk (eller dårligere norsk, det viktigste er at barna blir like).

   Slike grandiose designforslag for samfunn og fellesskap ville hatt god grobunn under en rødgrønn regjering med en Stoltenberg eller en Støre som fanebærer. Men heldigvis for barna våre er det en Høyre-statsråd som bestyrer Kunnskapsdepartementet for tiden, og hans tale er høy og klar: Skolen, inklusive lekser, er en av de mest sosialt utjevnende arenaene i samfunnet vårt.

Kunnskapen skal sitte

Lekser er ikke fordummende pugg av allerede lært eller gjennomgått stoff, det er en viktig repetisjonsøvelse for at kunnskapen skal sitte bedre. Først en alminnelig lang skoledag, så hvile for hjernen, deretter repetisjon om ettermiddagen eller kvelden. De gode erfaringene med dette systemet er tuftet på flere tusen års praktisk pedagogikk.

   For hva skjer hvis leksene tas bort? Da vil ressurssterke foreldre med ansvarlige holdninger fortsatt følge opp, «overvåke» og hjelpe sine barn med det barna skal lære, mens andre ikke gjør det – fordi de ikke er i stand til det, eller ikke gidder. Tidsknipa, vet du. Det er så mye annet. Barna skal jo kjøres til fotball- og håndballtrening, dans og ballett, kulturskole eller Speidern. Lekser sprenger tidsskjemaet. Forskjellene vil uansett bestå.

Jevne ut forskjellene

Svaret fra kunnskapsministeren hva barnehagevalg angår, er det eneste riktige: Han vil jevne ut kvalitetsforskjellene mellom barnehagene, sørge for at de barnehagene som har for mange ansatte pr. barn eller for mange ufaglærte blir tilført ressurser. Det skjedde blant annet gjennom statsbudsjettet for 2015, der det blir satt inn flere hundre millioner kroner i etterutdanning for barnehageansatte.

   At foreldre velger barnehage for sine barn er opplagt en driver for høyere kvalitet. Og enda bedre blir det når Regjeringen innfører en foreldreportal på nettet der de kan finne ut mer om barnehagenes bemanning og faglige opplegg.

Kunnskapssamfunnet lar seg ikke endre eller avskaffe gjennom grep fra samfunnsingeniørene på venstresiden. Kunnskapssamfunnet er der for å bli, og det blir enda viktigere i fremtiden. Derfor satser Høyre, Frp og vel også samarbeidspartiene, på kunnskapsskolen, ikke den sosialdemokratiske kose- og trivselsskolen med frukt og grønt og utjevnet prestasjonsnivå.

Gullalderen på 60-tallet

60-tallet var samfunnsingeniørenes gullalder, den tiden da de vestlige industrinasjonene hadde tilsynelatende uendelige ressurser til å skape – fra oven - «The Great Society». Forsøkene ble særlig gjort i USA under demokratene. De mislyktes totalt. De store antifattigdomsprosjektene gikk bankerott, og Ronald Reagan fikk en stri jobb med å gjenskape de amerikanske verdiene.

   Du vil alltid finne sosialdemokrater i en eller annen fasong som vil endre samfunnet med de store grepene, de nøye uttenkte planene, de utopiske visjonene. Heldigvis er deres innflytelse på retur. De utslagene vi ser nå om dagen, er de siste krampetrekninger av en 68er-filosofi som alt har spilt fallitt. 

Putin forbereder seg på krig 3

Vi nærmer oss 2015. Da er det tre år til Putins presidentperiode er over. Det valget frykter den tidligere KGB-generalen og FSB-sjefen, og hans eventuelle arvtagere, til tross for den høye populariteten han nyter på meningsmålinger. For om tre år vil sanksjonene ha satt den russiske økonomien markant tilbake, den siste rest av demokratisk opposisjon vil forsøke å demonstrere i gatene, og de beskjedne frie mediene vil gjøre en siste anstrengelse for å fortelle russerne sannheten om regimet.

   Hva gjør Putin da? Han vil se seg tjent med å provosere frem en utenrikspolitisk krise, fortelle befolkningen at den står i fare for å bli angrepet av nazister og fascister vestfra, deretter mane til samhold russerne imellom. Folkets flertall vil se til Putin som redningsmann og sterke leder (parallellen til Hitler er åpenbar), den russiske dumaen vil erklære unntakstilstand, kneble alle frie ytringer mot myndighetene og gjøre hasteendringer i grunnloven som forlenger Putins presidentperiode (slik det illegalt ble gjort i 2012). Et fantasifoster og dårlig begrunnet scenario? Selv er jeg sikker på at faren for at dette vil skje, er overhengende.

Opprustning

Russland har helt siden Vladimir Putins første presidentperiode fra 2000 til 2004 brukt enorme ressurser på å ruste opp sin militære slagkraft. Det er gått på bekostning av levestandardsøkning for store folkegrupper, på bekostning av investeringer, modernisering og nødvendige reformer i produksjons- og arbeidslivet, og samtidig har vi som kjent vært vitne til en forverring av det demokratiske handlingsrommet for opposisjonen. ”Rettsstaten” for opposisjonelle eksisterer knapt lenger.

   Russland regnes nå blant de landene der menneskerettighetssituasjonen er blitt sterkest forverret etter årtusenskiftet (Human Watch). Myndighetene kontrollerer som kjent alle de viktigste mediene og nyhetskanalene, og rettsvesen, overvåkningspoliti og etterretningstjeneste sørger for at frie ytringer og politisk opposisjon er sterkt begrenset.

Høy oljepris

Opprustningen har funnet sted i en periode med høy oljepris og høy eksportverdi på landets råvarer for øvrig, slik at den jevne russer ikke har merket altfor negative konsekvenser i det daglige – inntil i dag. Enkelte sektorer fikk tidligere på 2000-tallet et løft, blant annet i helsevesenet og skolen, og boligsituasjonen for de fattigste er noe bedre enn før. Men samtidig er det skapt forventninger som Putin ikke vil være i stand til å oppfylle i en periode med dalende økonomi, reduserte valutareserver og lavere råvarepriser. Den militære opprustningen har topp prioritet.

   Statsøkonomien hadde en tid positiv vekst, Landet har vært i stand til å subsidiere en god del samfunnsgoder (slik det var i det kommunistiske Sovjet), og en buffer av gull- og valutareserver har til nå ligget på et høyt nivå. For en begrenset periode kan landet tære på disse oppsparte verdiene, men ikke svært lenge.

   Rubelens verdi har falt kraftig i 2014, kapitalflukten bort fra Russland øker og børsindeksen peker nedover. Det er ikke lenger attraktivt å investere i russiske selskaper, og rike russere forsøker å overføre midler til land som ikke fryser bankkontoene som del av sanksjonene.

Produksjonen høy, prisen lav

Hva bør skje for å bli kvitt Putin-diktaturet? Vestorienterte oljeprodusenter bør holde oljeproduksjonen godt oppe for å presse prisene ytterligere nedover. Det svekker et Russland som er helt avhengig av høye råvarepriser. Det bør gjøres en kraftanstrengelse for å gjøre de baltiske statene, Tyskland og andre land mindre avhengig av russisk gass og olje i årene fremover. Norge har her et særlig ansvar. Det ansvaret tok Norge på 80-tallet, og resultatet ble Sovjet-Unionens fall og frigjøring av Sentral- og Øst-Eurpa.

   Fotball-VM i Moskva i 2018 bør boikottes og arrangementet overlates til Brasil, det landet har jo bygget opp den nødvendige infrastrukturen i forbindelse med dette årets VM. Eller til land som allerede har de nødvendige anleggene og deltagerlandsbyene.

   I den usikre og foruroligende tiden alle nå opplever, vil vi se forsøk på symbol- og brobyggerpolitikk fra de naive og pasifistisk orienterte, krav om mest mulig ”normalisering” og blidgjøring i forholdet til Russland. Mange vil være villig til å bøye av, være fleksible, gi etter. For da vil vel den store russiske bjørnen la oss i fred? ”Peace in our Time!”

Budsjett med feil adresse

Når Venstre legger frem sitt forslag til statsbudsjett, skjer det tilsynelatende med brodd mot Fremskrittspartiets innflytelse i Solberg-regjeringen: De viktigste angrepsmålene dreier seg om å forhindre skattelettelser både for bedrifter og enkeltpersoner (de rike, altså), og å øke transportutgiftene kraftig for folk flest gjennom høyere bensin- og dieselavgifter, i første omgang en krone høyere pris pr. liter drivstoff. Partiet legger seg langflat for klimapanelvarslene om verdens kommende undergang i form av global oppvarming med CO2-utslipp, og er skjønt enig med miljøbevegelsen i at norsk olje- og gassproduksjon (med tilhørende inntekter) er et fenomen noen hakk verre enn svartedauen.

   Men i realiteten slåss ikke Venstre mot Fremskrittspartiet og regjeringen, men mot konkurrenter i Miljøets ground zero - som alle har satt miljøpolitikk og drastiske  klimatiltak øverst på dagsordenen: Miljøpartiet De Grønne, SV, litt Senterpartiet (som støtter en næring som mest av alle har skylden for forurensning av vassdrag og innsjøer).

Det begynner å bli trangt i miljøsentrum, for Arbeiderpartiet under Støre prøver også å fremstå som klimaets aller beste venn (med kraftige motreaksjoner fra LOs industriforbund som resultat). KrF vil gjerne fremstå i politisk korrekt miljøpositur, det også. Alle slåss mot alle i striden om dette begrensede velgerpotensialet.

Trangt rundt tumultene

For i miljøtummelen er det begynt å bli trangt, veldig trangt. Derfor må Venstre virkelig bruke albuene for å vriste til seg en prosent her og en prosent der i kampen mot sperregrensen. Det gjelder å være synlig og tydelig, og da må budskapet spisses for å få medieoppmerksomhet. Man slåss mot andre miljøpartier, ikke mot Høyre og Frp. Kampanjejournalistene følger opp.

   I virkelighetens verden sier velgerne nei til alle de mest ekstreme miljøtiltakene, i valg etter valg. Dersom en kraftig omlegging av det norske samfunnet hadde fenget i velgerflokken, hadde Venstre, SV og MDG hatt godt over 50 prosent oppslutning, alle sammen og hver for seg. Ingen skal komme å si at ikke velgerne er opplyst, for ikke å si hjernevasket.

Hisser på seg velgere

Men nå hisser Venstre på seg folk i grisgrendte strøk som er avhengig av lange kjøreavstander med bil. Produktive næringer i distrikts-Norge som i sentrale strøk frykter en forverret transportøkonomi som fører til kroken på døra, folk er urolig for arbeidsplassene sine og ønsker heller olje-, gass- og baseutbygging velkommen for å få et abeid å gå til, enn en langsom kvelning av offshore-Norge.

   Statoil har lagt frem oppmuntrende planer om produksjon på Johan Sverdrup-feltet. Den produksjonen trenger Norge og norsk økonomi. Ikke bare det: I den grad norsk olje og gass erstatter brunkull-strøm på Kontinentet, er vår produksjon og våre oljeledninger god miljøpolitikk. Globalt.

Skitten energi må importeres

Oljeselskapene skal tvinges til å føre frem elektrisitet til plattformene fra land. Det dreier seg om så store mengder kraft, at Norge i den andre enden må importere mer skitten kraft fra Europa for at landbaserte bedrifter og vanlige forbrukere i Norge skal få nok elektrisitet i det daglige. Bare en brøkdel av dette kan erstattes av vindkraft, solcellepaneler og andre mer eksotiske energibærere. Det vet alle aktørene innerst inne.   Men her er det mye symbol- og positurpolitikk ute og går.

   Solberg-regjeringen har valgt en klok, riktig og balansert klimapolitikk ved å satse solid på internasjonale tiltak som virkelig hjelper oss i retning av en renere atmosfære. Norge kan med sine økonomiske ressurser gjøre mer til gavn for klimaet utenfor enn innenfor landets grenser. Det norske bidraget til luftforurensning og såkalte klimagasser utgjør 0,1 prosent på global basis.

Mer FoU

Verden trenger mer forskning og utvikling på nye energiformer. Vi må få flere elbiler, flere hybridbiler, etter hvert overgang til hydrogendrift. Alt dette er like om hjørnet. Vi trenger en ny giv i utbygging av sjøtransport, jernbane og kollektivnett, det er regjeringen godt i gang med. Vi trenger en mer effektiv energiproduksjon, oppgradering av gamle kraftverk, men først og fremst en storstilt bistand til fattige land som må skaffe seg mer energi for å komme ut av fattigdommen. I de fleste av de landene det her er tale om, er solen virkelig et alternativ – ikke i det vinterkalde og lysfattige Nord-Europa.

   Det er et tankekors at Frankrike og Finnland er de «reneste» landene i Europa når det gjelder forurenset luft og atmosfære. Årsak: Kjernekraftverk. Men det vil miljøbevegelsen heller ikke ha.

Putin forbereder seg på krig 2

Norge, EU og NATO bør i de nærmeste månedene holde et våkent øye med utviklingen i Moldova og utbryterrepublikken Transnistria. Utviklingen der er omtrent identisk med den vi har sett utfolde seg på Krim og i Øst-Ukraina:

   Da Sovjet-Unionen var i ferd med å bryte sammen etter Murens fall, forsto sovjetrusserne i den russiskspråklige delen av Moldova at de risikerte å bli en del av det frie, markedsorienterte og demokratiske Vest-Europa dersom de fortsatt skulle være en del av Moldova. For å bevare den kommunistiske samfunnsordenen, gjorde kommunistene statskupp og opprettet republikken Transnistria (”På den andre siden av Dnestr”). Det skjedde formelt 2. september 1990. Landet har fortsatt det sovjetiske hammer-og-sigd-symbolet i sitt flagg og riksvåpen. En ”stat” lydig mot Russland og Putin.

   Etter løsrivelsen fikk vi Transnistria-krigen, der sovjetrussiske styrker (USSR var ennå ikke oppløst) fra den sovjetiske 14. armè kastet seg inn i striden – på opprørernes side. Kampene endte med en våpenhvile som ble underskrevet av daværende president Boris Jeltsin og Moldovas daværende president Mircea Snegur i Moskva 21.juli 1992. ”Fredsbevarende styrker” har siden oppholdt seg i Transnistria, 5 bataljoner fra Russland, 3 bataljoner fra Moldova og 2 bataljoner fra Transnistria. Her ser vi klart den russiske overmakten.

"Folkeavstemning"

Kommunister og Putin-russere er flinke til å avholde ”folkeavstemninger”. En slik avstemning ble avholdt i 2006, utført av Transnistrias myndigheter, de som allerede hadde tatt parti for tilhørighet til Russland. ”Folkeavstemningen” uten overvåkning av internasjonale observatører, ga som resultat at 97,2 prosent av befolkningen ønsket å være en del av Russland. Resultatet minner om ”valgene” i Øst-Europa i etterkrigstiden.

Etter at Ukraina vendte seg vestover i inneværende år, så opprørsregimet i Transnistria sitt snitt til å sende en appell til Russlands statsduma om å bli en del av Russland. Altså Krim-metoden.

   ”Landet” er altså en republikk som ikke er anerkjent hverken av FN eller noen andre land bortsett fra de heller ikke anerkjente statene Abkhasia og Sør-Ossetia.

Transnistria-affæren har mange paralleller til Krim og Øst-Ukraina, ja, kan sees på som en modell russerne har fulgt i 2014. Ser man på kartet, er avstanden liten til Øst-Ukraina med Odessa - og Krim. På den andre siden av Dnestr – i vest – ligger altså det svært utsatte landet Moldova, som er satt under kraftig press fra Moskva de siste månedene.

Represalier

Da Moldova undertegnet den samme typen avtale med EU som Ukraina gjorde, satte Putin øyeblikkelig inn represalier: Russerne har satt inn militære styrker som for tiden ”øver” langs grensen til Moldova/Transnistria. Russland har truet med å kutte gassforsyningen som sørger for befolkningen ikke fryser om vinteren, og har stanset all import av moldovisk vin, en svært viktig eksportvare. Mange moldovere som nå jobber i Russland, blir trakassert, oppsagt og utvist. Til nå har ikke moldoviske statsborgere behøvd visum for å arbeide i Russland. Utvisningene rammer det moldoviske samfunnet hardt, for penger som sendes hjem fra Russland gir en kjærkommen inntekt til familiene i Europas desidert fattigste land. På grensen blir moldovere svært uvennlig behandlet. Mange har fått passene revet i stykker og opplevd andre ubehageligheter.

   På den annen side har moldovere fått visumfrihet i EU-land (2004), det er et lite lyspunkt. Måtte de klare å skaffe seg arbeid i Vest-Europa!

Parlamentsvalg

30. november skal det avholdes parlamentsvalg i Moldova. Men valget må overvåkes nøye, for det finnes krefter (oligarker) i landet som ønsker å orientere seg østover og som kan tenkes å benytte valgfusk. OSCE har valgt Norges ambassadør i Wien, tidligere utenriksminister Jan Petersen, som sjef for 11 valgeksperter og 22 valgobservatører. Disse 22 skal oppholde seg i Moldova i hele november og reise rundt i landet for å følge valgprosessen.

   Valget kan ende som i Ukraina, der folk sluttet opp om vestorienterte og reformvillige partier. Det er stor engstelse i landet for hva som kan skje dersom russerne bestemmer seg for å gå over grensen og sende russiske ”opprørere” inn i Moldova.

   Det er ikke mye vi nordmenn kan gjøre for å hjelpe det utsatte landet med den utfattige befolkningen. Men èn ting kan gjøres: Etterspør moldovisk vin på vinmonopolene landet rundt! Det er en håndsrekning til moldovisk økonomi og levestandard. Et tegn på at de ikke er glemt.

Mange vil få skattelettelser

Noen har gjort et poeng av, som Aftenposten (sosialdemokrati light) at de aller fleste skatteytere ikke får noen glede av reduksjonen i formuesskatten. De ser helt bort fra at formuesskatten er en diskriminerende skatt som bare rammer norske bedrifter, ikke deres utenlandske konkurrenter.

   Alle som er opptatt av robuste norske arbeidsplasser, burde i stedet gi regjeringen ros for å ta fatt i problemet. De rødgrønne ikke bare lot være å gjøre noe med det i åtte år, de skjerpet skatten vesentlig og økte utfordringene for bedriftene.

Reduksjonen i, og på sikt full avskaffelse av, den særnorske skatten på norske bedrifters arbeidskapital, gir også følgende resultat: Rundt 313.000 personer får i gjennomsnitt 8.700 kroner i skattelette. I tillegg får 275.000 alderspensjonister med formue nedsatt skatt med ca 5.300 kroner hver.

Gjeld, formue og skatt

De som ikke har formue, får selvsagt ikke redusert skatt. I dag. Men husk: Grunnen til at mange ikke betaler formuesskatt, er at de har lav eller ingen formue – de har lånegjeld. Og de aller, aller fleste nordmenn med formue, har det i form av boligen sin. Et surt opptjent formuesgode som eierne har betalt renter og avdrag på gjennom flere tiår. Så fort de er gjeldfrie, er statens klo ute etter dem i form av formuesskatten.

   Vi har i dette landet hundretusener av boligeiere med vanlige gjennomsnittslønninger som spinker og sparer og avstår fra forbruk for å betale banken det den har krav på. Med den borgerlige regjeringens kutt i formuesskatt, og til slutt (forhåpentlig) full avskaffelse, trenger de ikke frykte skatteskjerpelser i fremtiden, når husgjelda er betalt. I virkeligheten er det ikke bare snakk om skattelettelser for bedrifter og nær 600.000 skattebetalere – vi må legge til de hundretusener som i fremtiden slipper å bli beskattet.

Vil møte skattesmell

Dersom Arbeiderpartiet, SV og særlig Kristelig Folkeparti klarer å stoppe skattelettelsene, vil svært mange skattebetalere – som regel når de nærmer seg pensjonsalderen – dunke hodet i skatteveggen. Jo mer av boliggjelden som er nedbetalt, desto større er risikoen for en skattesmell. Rettferdig?

   Arbeiderpartiet, SV og KrF – alle høyskatte- og utgiftspartier – har et annet motiv for å stanse skattelettelsene: Ved å «nulle ut» den nedsatte formuesskatten kan disse partiene lettere «veksle inn» det de måtte forhindre av skattereduksjoner, med større bevilgninger til egne hjertesaker og særformål – som å pøse på med mer uhjelp, slippe flere flyktninger og asylsøkere inn i landet, motarbeide arbeidslinjen og i stedet gi flere anledning til å NAVe (gi så store trygdebeløp og sosialhjelpssatser at det ikke lønner seg å jobbe).

Blir tvunget til å kutte

For når formuesskatten er borte eller sterkt redusert, må de samme partiene begynne å kutte i deler av statsbudsjettet for å få plass til egne prioriteringer (gitt at de mener det de sier om ikke å bruke flere oljepenger). Det er en smertelig prosess, for uansett hvor de blir tvunget til å kutte, vil de møte protester fra alle dem som har skaffet seg et sugerør i statskassa (eufemisk kalt «fellesskapets midler»). Klart de er imot reduksjon i formuesskatten.

Putin forbereder seg på krig

Åtte russiske bombefly fløy for ikke mange dagene siden fra sine baser i nordøst, strøk langs norskekysten før de dreide av direkte mot Bodø og den militære flyplassen der. Flyene bøyde ikke av før de var kloss opptil den norske territorialgrensen. Bombeflyene med tankfly som støtte fløy så mye lenger sørover langs kysten enn på mange år. Øvelsen ble gjentatt i forrige uke med samme antall bombefly.

   Seks russiske bombefly fløy nylig i formasjon ut i Østersjøen i retning Stockholm og andre svenske byer og strategiske bombemål.

Slike episoder skjer nå oftere og oftere. Norske F-16-fly må ut på avskjæringsoppdrag hyppigere enn før. Samtidig er russiske marinestyrker svært aktive både i Barentshavet, Norskehavet og Østersjøen, likeledes i Svartehavet. Også NATO-land har sine marineøvelser, men de er varslet lang tid på forhånd etter det internasjonale avtaleverket og er av mindre omfang. Russland varsler ikke sine øvelser lenger.

Søker trygghet i NATO?

At det har vært russiske undervannsfarkoster helt inne i den svenske skjærgården rett utenfor landets hovedstad, er det liten grunn til å tvile på. De troverdige vitneutsagnene er ikke til å misforstå. Uroen øker i vårt naboland, hvor det nå er et flertall for å melde landet inn i NATO.

   Svenskene har god grunn til å føle uro, for når fremmede miniubåter er der de ikke skal være, og når andre typer undervannsvåpen tester ut svensk beredskap, varslingstid og søksprosedyrer, betyr det forberedelser til angrep.

Russiske hæravdelinger er aktive langs hele grensen mot vest. De simulerer angrep og stanser bare noen meter fra nabolandenes grenser.

Offensive forberedelser

Fellesnevneren for all denne aktiviteten er at det dreier seg om offensive øvelser rettet mot nabolandene, spesielt de som er medlemmer av NATO. De russiske militære styrkene øver ikke på forsvarskrig, de trener sine væpnede styrker på angrep, på overfall. Dersom trusselbildet hadde vært oppfattet annerledes, dersom Putin virkelig fryktet at ”Vestens innringingsstrategi” truet moder Russland, ville øvelser og beredskap hatt en helt annen innretning. Da hadde det russiske forsvaret simulert forsvar. Men det øver tvert imot på angrep – langt fra russisk territorium.

   Den kalde krigen er gjenoppstått, ikke helt ulik den tilstanden mange av oss opplevde mellom 1945 og tidlig 90-tall. Ikke helt identisk, men med likhetstrekk som skremmer. Den russiske propagandaen rettet mot utlandet og egen befolkning er massiv.

   Nasjonalismen er gjennom lengre tid blitt pisket opp for å overbevise befolkningen om at den sterke mann Putin har gjort landet sterkt, respektert og mektig igjen. Anneksjonen av Krim og den delvise invasjonen i Donetsk er nye eksempler på aggressiv, fredstruende adferd.

Skal virke truende

Klarsignal for krig er ennå ikke gitt, det dreier seg om øvelser og forberedelser. All den militære aktiviteten skal virke truende på omverdenen. Russlands oligark-ledelse håper på billige psykologiske seire ved at nabolandene, EU og NATO skal komme Russland i møte i politiske og økonomiske krav, lette på sanksjonene og se en annen vei mens russiske styrker forbereder full anneksjon av Øst-Ukraina.

   Det er tankevekkende at de truende russiske flybevegelsene skjer på et tidspunkt da Norge markerer 70 år siden sovjetrussiske styrker var med på frigjøringen av Finnmark. Passende bakgrunn for fredsmarkeringer?

Ingen trussel mot Russland

Vi som bor i vestlige land med ytringsfrihet og fri adgang til alle typer informasjon, vet at ingen av de nye NATO-landene i Russlands nærhet vil eller har militær kapasitet til å true Russlands sikkerhet: Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria, Kroatia, Slovenia og Albania. Både de og resten av Europa har etter årtusenskiftet – og spesielt etter finanskrisen i 2008 – tvert imot rustet ned, så mye at USA har kritisert dem for å bidra for lite i det felles spleiselaget for sikkerhet.

   Nøyaktig i samme periode har Putins Russland rustet opp. Under Jeltsins regime og i de første Putin/Medvedev-årene, da Russland var svakt og mistet sin status som supermakt, fortsatte nedrustningen i vest, i trygg forvissning om at den kalde krigen var over og en ny, fredelig global verdensorden var like om hjørnet. Man benyttet ikke anledningen til å true russiske interesser, men inviterte tvert imot stormakten til å la seg integrere i verdens handels- og økonominettverk.

   Putin har en annen agenda.