Selvbestemt arbeidsslutt

Regjeringen ved arbeidsminister Robert Eriksson åpner for at arbeidstagere kan velge å stå lenger i jobb enn både 62, 67 og 70 år. Den nye offisielle pensjonsalderen blir først 72 år, og kan komme til å øke ytterligere til 75. Pensjonsreformen gjør at man kan betale inn til pensjon helt fram til fylte 75 år, og etter hvert jobbe like lenge.

   Det er en helt naturlig utvikling etter hvert som den voksne delen av befolkningen stadig får bedre helse og enda bedre anledning til å gi skatteinntekter og verdier tilbake til samfunnet. Legemlig og åndelig kraft er riktignok noe individuelt, så de fleste vil nok velge et kortere arbeidsliv. Det viktige er at samfunnet ikke skjærer alle over en kam og beordrer friske mennesker ut av arbeidslivet. Det er noe kunstig og dypt aldersdiskriminerende over det lovverket vi hittil har hatt.

Skulle stått lenger

Selv måtte jeg gå av ved fylte 67 år, men ser i ettertid at jeg fint kunne ha hamlet opp med adskillig yngre medarbeidere både i produktivitet og kvalitet – til denne dag.

   Selvsagt murrer det blant yngre som gjerne skulle hatt stillinger og posisjoner til eldre kolleger, og (unge) lederskribenter og kommentatorer fyrer opp under eldrehetsen. De peker på at selv NHO er skeptisk til lovendringen. Men årsaken til det siste er ikke at eldre arbeidstagere jevnt over yter mindre. Grunnen er at bedriftene får høyere pensjonskostnader knyttet til de eldre, og gjerne vil slippe å bidra til tjenestepensjonene ut over et sjablonmessig aldersoppsett i forsikringsavtalene.

Økende ubalanse

Det norske samfunnet står overfor et økende problem i årene som kommer: Forholdstallet mellom den delen av befolkningen som lever på pensjon og de som er i aktivt, produktivt og verdiskapende arbeid reduseres med negativt utslag når det gjelder bærekraften til pensjonssystemet vårt, i første rekke folketrygden.

   Den kunstig lave pensjonsalderen på 62 år oppsto mot slutten av 80-tallet, da noen fant på at de ville hjelpe «sliterne» i manuelle yrker til å gå av med verdighet og brukbare økonomiske pensjonsvilkår (AFP). Det var en god og riktig tanke. Men ikke før fikk én gruppe arbeidstagere tilkjent denne retten, så dukket kravet om likestilling opp fra alle andre, både slitere og slett-ikke-slitere. 62-årsregelen, et spleiselag mellom arbeidsgivere og staten, ble almengjort. Plutselig skulle «alle» ha rett til å gå av tidlig. Selvfølgelig valgte da et økende antall å pensjonere seg lenge før de måtte, selv om svært mange hadde restarbeidsevne i massevis.

Pensjonssystemet under press

Den almengjorte 62-årsgrensen satte hele pensjonssystemet under sterkt press. Produktive mennesker deltok ikke lenger i det økonomiske kretsløpet. Det var en ulykke for norsk arbeidsliv. Førtidspensjonering med eller uten delvis uføretrygding svekket det økonomiske grunnlaget for velferden. Høy kompetanse forsvant fra bedriftene og fra offentlige virksomheter. Og problemet har bare vokst siden.

   I perioder med høy ledighet på 90-tallet og etter finanskrisen løste man riktignok et kosmetisk problem på statistikken ved altså å kjøre 62-åringer ut av arbeidslivet. Ledighetstallene ble ikke så høye som de ellers kunne blitt. Den massive uføretrygdingen bidro til det samme. Sammenligner man og benytter de statistiske definisjonene på uføretrygd i OECD-land, skulle våre ledighetstall være langt høyere.

Stenger ikke for de yngste

Det at eldre står lenger i jobb, betyr slett ikke at de «stenger for» de yngste, de i alderen 18-25 år som har problemer pga hull i CV`en, funksjonshemninger, avbrutt videregående eller manglende yrkesopplæring. Denne gruppen har problemer på egne premisser. Kompetansen, eller manglende kompetanse, svarer ikke til de krav arbeidsgivere setter. Derimot vil det hjelpe godt om de fikk utvidet adgang til midlertidig ansettelse slik at de kan vise seg frem, vise hva de duger til. Men det vil jo LO heller ikke tillate.