2015 blir et farlig år 2

Hva består trusselen fra Russland i? Putin har høye ambisjoner om å gjenreise Russland som «respektert» stormakt. Det vil i hans tankeverden si: Fryktet av alle naboer. I Putins paranoide tankeverden er fedrelandet «innringet». Det krever en «ny» militærdoktrine, lansert nå ved juletider. «Farlige» NATO-medlemmer som Estland, Latvia, Litauen og Polen (som grenser mot den russiske Kaliningrad-enklaven, det tidligere Øst-Preussen med Königsberg) er alle hoppet over til «fienden». De tidligere Warszawa-paktlandene Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria er kommet med i NATO, det samme gjelder tidligere østblokkland som Slovenia, Albania og Kroatia.

   Dagens russiske makthavere hevder at dette er en villet politikk fra USA og de opprinnelige NATO-medlemmenes side, hva det slett ikke er. Det var folkene i alle disse uavhengige nasjonene, gjennom demokratiske valg og vedtak i frie nasjonalforsamlinger som ønsket NATO-medlemskap. Ikke for å «ringe inn» Russland, men for å være føre var og sikre seg nasjonal uavhengighet i fremtiden. De ønsket beskyttelse, og kom seg bak NATO-skjoldet i tide. Samtlige av de nye statene etter Sovjet-Unionens sammenbrudd har sterke negative erfaringer med å være del av Sovjet-Russland eller beliggende i den russiske bjørnens slagskygge.

Skepsis mot utvidelse

Noen av oss husker skepsisen som hersket på høyeste plan i daværende NATO-hovedsteder: Hva skulle alliansen med alle de nye medlemmene? De ville kreve høyere forsvarsutgifter fra felleskassa, større forpliktelser og et mer tungrodd beslutningssystem. Mange hadde en følelse av at man strakk seg lenger enn skinnfellen rakk. Kommandosystemer, våpenstandarder og taktiske prosedyrer var helt ulikt de som gjaldt i NATO. Det ville kreve store ressurser å få maskineriet til å gå sånn noenlunde smurt etter at alle nye medlemmene var kommet til.

   På den annen side: De nye sentraleuropeiske frie nasjonene ønsket og mente de hadde behov for beskyttelse av forsvarsalliansen. Etter at Tyskland ble forent og hele Europa-kartet endret, følte vestlige land nærmest en moralsk forpliktelse til å ta imot de nye medlemmene. Søkerlandene levde i et maktpolitisk tomrom som på sikt kunne bli farlig såvel for dem selv som for alliansen. Altså ble de sluppet inn, både i NATO og i EU.

Ikke noe løfte

Det er verdt å merke seg at ingen vestlige stormakter, unioner eller allianser avga noe som helst løfte om at «NATOs grenser ikke skulle flyttes vestover» etter Berlin-murens fall og den tyske gjenforeningen. Det ville vært helt i strid med prinsippene om nasjonenes selvbestemmelsesrett. Det var de enkelte land langs Russlands grenser eller i Russlands innflytelsessfære som på selvstendig grunnlag ba om medlemskap. Putins propagandamaskin hevder i disse dager noe annet. Russerne og Putin lyver.

   Dersom USA og NATO hadde hatt noen strategi om å gå offensivt til verks, ringe inn Russland og svekke eller true landet etter Gorbatsjovs avgang, ville de ha benyttet sjansen på 90-tallet. Da eksisterte bare én supermakt, USA. Russland lå med brukket rygg, staten gikk konkurs og eierskap til selskaper, bedrifter og konserner var i oppløsning etter korrupte privatiseringslover. Det reneste kaos hersket, både økonomisk og sosialt.

Utnyttet ikke situasjonen

Det motsatte av kynisk utnytting skjedde. Vestlige land benyttet ikke mulighetene for egen vinning, men hjalp Jeltsin, senere Medvedev og Putin, til å komme på fote igjen gjennom et finmasket nett av samarbeidsavtaler, inntreden i de store internasjonale økonomiske organisasjonene, likeverdige handelsavtaler, økonomisk gunstige gassleveranser, etterlengtede kontrakter om teknologi, forskning og utvikling og utnyttelse av felles ressurser (eks. Barentshavet), osv. Med andre ord: Velkommen inn i en sivilisert verden bygget på likeverd, respekt og internasjonal lov.

   Når Putin og Lavrov nå hevder at NATO- og EU-utvidelsene er en slags sammensvergelse rettet mot Russland, er det løgnpropaganda som først og fremst skal øke oppslutningen om Putin-regimet på hjemmebane. Den samme konspirasjonsteorien ligger bak strupingen av uavhengige mediekanaler, lover som holder den politiske opposisjonen nede og den systematiske forfølgelsen av alle som tenker annerledes.

   Russland er ikke noe demokrati av vestlig modell, men et diktatur. Landet kan best sammenlignes med Tyskland på midten av 1930-tallet litt før nazistene fikk uinnskrenket makt og gjorde landet til et totalitært diktatur.