Kanskje riktig diagnose, men feil medisin

Scheel-utvalgets konklusjoner og anbefalinger har som ventet gitt støtet til en skattedebatt som kommer til å vare lenge – enten til det er inngått et bredt skatteforlik med mange kompromisser, eller inntil et tilstrekkelig stort stortingsflertall kort og godt sier: Sånn vil vi ha det.

   I utgangspunktet går undertegnede inn for det siste. Hvorfor? Fordi et forlik med Arbeiderpartiet og andre rødgrønne partier nødvendigvis vil innebære tyngre skattebyrder for folk flest, og spesielt for de som er så uheldige at vellykket gründervirksomhet har gitt dem økt personlig inntekt og formue. Vi ser det på tidligere statsminister Stoltenbergs og nå Støres frenetiske stigmatisering av «de rike», noe som igjen har ført til høyt skattetrykk på arbeidende kapital i bedrifter, dvs. arbeidsplassene våre. Skatt på maskiner, verktøy og utstyr, bygninger, kjøretøyer og varelagre. Arbeiderpartiet har under Jonas Gahr Støres ledelse tatt et tilnærmet oppgjør med Stoltenbergs løfte om ikke å øke skattenivået fra 2004-nivå.

Mere skatt på boligen

Arbeiderpartiet leker med tanken om statlig eiendomsskatt som skal tres nedover hodet på kommunene, og høyere boligskatt. Oslo Ap har alt vedtatt eiendomsskatt i sitt program. Partiet presses særlig av AUF som med ungdommelig begeistring går inn for å øke skatter og avgifter generelt. Ikke så mye for egne velgere, selvsagt, men for «de andre». Problemet er at der ikke finnes nok rike i Norge til å ta alt. Dermed øker skattene også for de brede lag.

   Det er mye enklere å øke de offentlige utgiftene gjennom et høyere skattenivå enn å tvinge fram effektivisering og kutt i offentlige driftsutgifter, innføre smartere løsninger, ny teknologi og bedre ressursutnyttelse. Eller reformer a la kommunesammenslutninger. En kommunereform har vært utenkelig under rødgrønt styre, det så vi i hele den lange perioden 2005-2013. Men fordi offentlig sektor ikke blir modernisert under LO/Ap-regimer, trenger man høyere skattenivå for å finansiere populistiske løfter. Det betyr ikke nødvendigvis bedre omsorg eller høyere velferd. Man trenger større statsinntekter for å holde standarden på nåværende nivå.

Favorisering av eiendom?

Så kommer vi til boligskatten, formuesskatten på boliger. Tilsynelatende kloke hoder har sett seg lei på at det bindes så mye kapital opp i folks boliger. «Favorisering av eiendom trekker kapital bort fra andre sektorer». Høye boligpriser øker faren for boligkrakk, heter det. Og Boligsparing for ungdom (BSU) vil Scheel-utvalget ikke ha noe av. Det ligger for mye «subsidiering» i rentefradragene for investering i bolig generelt.

   Økende boligpriser er et problem i sentrale østlandsstrøk og andre urbane sentra. Men problemet løses ikke ved at folk ikke lenger skal kunne trekke fra renter på skatten eller få lavere formuesskatt. Hovedproblemet er at det ikke bygges nok boliger der etterspørselen er størst og befolkningsveksten stor: Oslo og Akerhus, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø-regionen. Problemet er at kommunene og private eiendomsinvestorer ikke klarer å skaffe tilstrekkelig med tomter for utbygging. Systemene og byråkratiet rundt Plan- og bygningsloven er heller ikke i takt med boligsøkeres og eiendomsutvikleres behov for rask og sømfri behandling av byggesøknader.

BSU vil bestå

Ett forslag som helt sikkert ikke vil bli fulgt opp av Siv Jensen, er skrotingen av Banksparing for Ungdom. Dersom ordningen fjernes, vil det bli enda mer ulikhet i unge menneskers mulighet for å skaffe seg egen bolig på markedet. De med velstående foreldre som hjelper til økonomisk, vil få enda større fordeler.

   Unge mennesker har ikke vondt av å venne seg til systematisk, langsiktig sparing til eget hjem. Sparing er i seg selv holdningsskapende og selvdisiplinerende. Sparing betyr fravær av overdrevent forbruk. Dette kommer i tillegg til den økonomiske siden av saken.

   Utvalget lanserer reduksjon i bedriftsbeskastningen som alternativ til å kutte ut formuesskatten, en skatt de fleste land rundt oss har avskaffet. I Norge gir formuesskatten store fordeler for utenlandsk eide selskaper som ikke betaler slik skatt. Derfor bør formuesskatten først avskaffes helt, før man tar tak i bedriftsbeskatningen. Det er ikke uten grunn at NHO, som organiserer så godt som hele bedrifts-Norge, peker på formuesskatten som problem nummer én. De vet best hvor skoen trykker verst. Ikke sosialøkonomene.

Fag og politikk

Scheel-utvalget består av fagfolk på statistikk og nasjonaløkonomi. De involverer seg ikke i politikk som det muliges kunst og kompromissenes arena. Utvalgets konklusjoner er basert på god økonomisk teori, som er nettopp det: Teori, skrivebordsøvelser, «modeller», «scenarier», prognosemakeri. Solberg-regjeringen kan trygt plukke ut elementer uten å svelge «helheten». For i politikk henger ikke alt sammen med alt.

   Stoltenberg-regjeringen utnevnte Scheel-utvalget som en snubletråd for de borgerlige i tilfelle de rødgrønne tapte stortingsvalget. Heldigvis hadde den ikke-sosialistiske regjeringen vett nok til å gi utvalget et tilleggsmandat så snart den tiltrådte: Utrede virkningene av et lavere skattenivå enn i dag.

   Mange av oss venter med fortrøstning på det alternative opplegget.