Scheel-utvalgets
konklusjoner og anbefalinger har som ventet gitt støtet til en
skattedebatt som kommer til å vare lenge – enten til det er
inngått et bredt skatteforlik med mange kompromisser, eller inntil
et tilstrekkelig stort stortingsflertall kort og godt sier: Sånn vil
vi ha det.
I
utgangspunktet går undertegnede inn for det siste. Hvorfor? Fordi et
forlik med Arbeiderpartiet og andre rødgrønne partier nødvendigvis
vil innebære tyngre skattebyrder for folk flest, og spesielt for de
som er så uheldige at vellykket gründervirksomhet har gitt dem økt
personlig inntekt og formue. Vi ser det på tidligere statsminister
Stoltenbergs og nå Støres frenetiske stigmatisering av «de rike»,
noe som igjen har ført til høyt skattetrykk på arbeidende kapital
i bedrifter, dvs. arbeidsplassene våre. Skatt på maskiner, verktøy
og utstyr, bygninger, kjøretøyer og varelagre. Arbeiderpartiet har
under Jonas Gahr Støres ledelse tatt et tilnærmet oppgjør med
Stoltenbergs løfte om ikke å øke skattenivået fra 2004-nivå.
Mere skatt på boligen
Arbeiderpartiet
leker med tanken om statlig eiendomsskatt som skal tres nedover hodet
på kommunene, og høyere boligskatt. Oslo Ap har alt vedtatt
eiendomsskatt i sitt program. Partiet presses særlig av AUF som med
ungdommelig begeistring går inn for å øke skatter og avgifter
generelt. Ikke så mye for egne velgere, selvsagt, men for «de
andre». Problemet er at der ikke finnes nok rike i Norge til å ta
alt. Dermed øker skattene også for de brede lag.
Det
er mye enklere å øke de offentlige utgiftene gjennom et høyere
skattenivå enn å tvinge fram effektivisering og kutt i offentlige
driftsutgifter, innføre smartere løsninger, ny teknologi og bedre
ressursutnyttelse. Eller reformer a la kommunesammenslutninger. En
kommunereform har vært utenkelig under rødgrønt styre, det så vi
i hele den lange perioden 2005-2013. Men fordi offentlig sektor ikke
blir modernisert under LO/Ap-regimer, trenger man høyere skattenivå
for å finansiere populistiske løfter. Det betyr ikke nødvendigvis
bedre omsorg eller høyere velferd. Man trenger større
statsinntekter for å holde standarden på nåværende nivå.
Favorisering av eiendom?
Så
kommer vi til boligskatten, formuesskatten på boliger.
Tilsynelatende kloke hoder har sett seg lei på at det bindes så mye
kapital opp i folks boliger. «Favorisering av eiendom trekker
kapital bort fra andre sektorer». Høye boligpriser øker faren for
boligkrakk, heter det. Og Boligsparing for ungdom (BSU) vil
Scheel-utvalget ikke ha noe av. Det ligger for mye «subsidiering» i
rentefradragene for investering i bolig generelt.
Økende
boligpriser er et problem i sentrale østlandsstrøk og andre urbane
sentra. Men problemet løses ikke ved at folk ikke lenger skal kunne
trekke fra renter på skatten eller få lavere formuesskatt.
Hovedproblemet er at det ikke bygges nok boliger der
etterspørselen er størst og befolkningsveksten stor: Oslo og
Akerhus, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø-regionen. Problemet
er at kommunene og private eiendomsinvestorer ikke klarer å skaffe
tilstrekkelig med tomter for utbygging. Systemene og byråkratiet
rundt Plan- og bygningsloven er heller ikke i takt med boligsøkeres
og eiendomsutvikleres behov for rask og sømfri behandling av
byggesøknader.
BSU vil bestå
Ett
forslag som helt sikkert ikke vil bli fulgt opp av Siv Jensen, er
skrotingen av Banksparing for Ungdom. Dersom ordningen fjernes, vil
det bli enda mer ulikhet i unge menneskers mulighet for å skaffe seg
egen bolig på markedet. De med velstående foreldre som hjelper til
økonomisk, vil få enda større fordeler.
Unge mennesker har ikke vondt av å venne seg til systematisk, langsiktig sparing til eget hjem. Sparing er i seg selv holdningsskapende og selvdisiplinerende. Sparing betyr fravær av overdrevent forbruk. Dette kommer i tillegg til den økonomiske siden av saken.
Utvalget
lanserer reduksjon i bedriftsbeskastningen som alternativ til å
kutte ut formuesskatten, en skatt de fleste land rundt oss har
avskaffet. I Norge gir formuesskatten store fordeler for utenlandsk
eide selskaper som ikke betaler slik skatt. Derfor bør
formuesskatten først avskaffes helt, før man tar tak i
bedriftsbeskatningen. Det er ikke uten grunn at NHO, som organiserer
så godt som hele bedrifts-Norge, peker på formuesskatten som
problem nummer én. De vet best hvor skoen trykker verst. Ikke
sosialøkonomene.
Fag og politikk
Scheel-utvalget
består av fagfolk på statistikk og nasjonaløkonomi. De involverer
seg ikke i politikk som det muliges kunst og kompromissenes arena.
Utvalgets konklusjoner er basert på god økonomisk teori, som er
nettopp det: Teori, skrivebordsøvelser, «modeller», «scenarier»,
prognosemakeri. Solberg-regjeringen kan trygt plukke ut elementer
uten å svelge «helheten». For i politikk henger ikke alt sammen
med alt.
Stoltenberg-regjeringen utnevnte Scheel-utvalget som en
snubletråd for de borgerlige i tilfelle de rødgrønne tapte
stortingsvalget. Heldigvis hadde den ikke-sosialistiske regjeringen
vett nok til å gi utvalget et tilleggsmandat så snart den
tiltrådte: Utrede virkningene av et lavere skattenivå enn i
dag.
Mange
av oss venter med fortrøstning på det alternative opplegget.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar