2015 blir et farlig år 1

Alt tyder på at det året vi går i møte, blir et av de farligste siden den forrige kalde krigens tid. Det har selvsagt noe med Putins Russland å gjøre, men også manglende samhold, manglende strategisk respons og mangel på virkelig resolutte sanksjoner fra EUs side - stilt overfor Russlands eklatante brudd på folkerett og inngåtte internasjonale avtaler i nyere tid.

   Russland har dette året annektert del av et annet land, sendt tusenvis av umerkede tropper og mye militært utstyr inn i russisktalende opprørsområder øst i Ukraina, trappet opp spion- og propagandakrigen, testet ut beredskap og reaksjonstider både overfor NATO-land og nøytrale stater, sendt ubåter inn i svensk skjærgård og gjennomført provoserende flytokter langs Norges og andre NATO-lands kyster.

2-prosentmålet

Flere europeiske land var i 2014 i ferd med å gjenvinne det økonomiske fotfestet etter en delvis selvforskyldt, ikke bærekraftig velferdspolitikk, da forpliktelsen om å styrke forsvaret av Vest-Europa og det nordamerikanske kontinentet fikk fornyet aktualitet. Når politikere som gjerne vil bli gjenvalgt ser at et økonomisk oppsving og bedring av velferden kan bli forsinket som følge av høyere forsvarsutgifter, kvier de seg for å følge NATOs omforente mål om 2 prosent av brutto nasjonalprodukt til forsvaret. Vegringen svekker alliansens totale troverdighet og slagkraft. Kun fire land oppfyller retningslinjene: USA, Hellas, Storbritannia og Estland. Ikke Norge. Vi ligger riktignok like under «streken», men har ennå en vei å gå.

Svekket norsk forsvar

Vårt eget land har i dag ikke noe sterkt eller avskrekkende forsvar. Den politiske ledelsen vil aldri innrømme det, men siden 90-tallet, fra og med forsvarsminister Johan Jørgen Holst (A), har samtlige regjeringer redusert forsvarsbudsjettene, «tatt ned» Forsvaret i alle våpengrener, riktignok med noen kvalitets- og kapasitetsøkninger i smale nisjer – og da mest for å tilfredsstille NATO- og USA-krav i utenlandsoperasjoner.

   Vår vernepliktsmasse blir ikke utnyttet, de stående hærstyrkene er kraftig redusert, dybde- og utholdenhetsforsvaret eksisterer ikke lenger. HV er svekket og ikke til stede der du bor, marinefartøyene ligger stort sett ved kai uten personell og reservedeler, og F-16-flyene skulle vært fornyet for lenge siden.

Ikke tilpasset utfordringene

Forsvaret har i 25 år vært trimmet etter prinsippet «vi må tilpasse Forsvaret til budsjettene», altså ikke i forhold til trusler eller utfordringer utenfor landets grenser. For hvor var trusselen? Sovjet var jo borte, og landet var svakt. Den kalde krigen over, og vi vant... Det er på tiden at noen leser seg opp og minner om de lange linjene i europeisk historie.

   Ikke det at et lite lands forsvar har noen mulighet for å stå imot en stormaktsnabos overveldende styrke på egen hånd. Men det gjelder at Norge viser vilje til forsvar, at vi er i stand til å holde havner og flyplasser intakt inntil allierte forsterkninger er på plass. Vi må kunne beskytte forhåndslagre og sørge for at et minimum av infrastruktur og kommunikasjonslinjer er operative. Reaksjonstiden må ned, beredskapen høyere.

Tegn til nytenkning

Først med Solberg-regjeringen ser vi de første svake tegnene til en ny kurs og en forsiktig opptrapping. Det skal bli spennende å se om Arbeiderpartiet - i opposisjon - tar ansvar og støtter regjeringen i en nødvendig styrkeoppbygging. Et styrket norsk forsvar vil møte sterk motstand, eller kun halvhjertet oppslutning, hos Sosialistisk Venstreparti, KrF, Sp og Venstre.