Ukraina svarer Putin

Presidentvalget i Ukraina ble et kraftfullt, rungende svar til en blodtørstig og imperialistisk Putin som åpenbart har fått seg en nesetyver og er på vikende front.
   Ett av Putins store kronargimenter har vært at "det fascistiske regimet i Kiev mangler legitimitet" fordi parlamentet der avsatte den russiskvennlige lakeien Viktor Janukovitsj midt oppe i en nasjonal krise. Den gjennomkorrupte Janukovitsj var mannen som ranet til seg store eiendommer og rikdommer fra felleskassen og var av samme oligarkkarakter som Putins indre krets.
   Ikke bare valgte ukrainerne den moderate og erfarne politikeren Petro Porosjenko med stort flertall alt i første valgrunde, vel så viktig er det hvilke kandidater som tapte stort. Den høyreekstreme kandidaten Oleh Tjahnybok (Svoboda, som spilte en stor rolle på Majdanplassen) fikk bare 1,2 prosent av stemmene. Enda verre gikk det med Dmytro Jarosj fra Høyre Sektor som endte på 0,7 prosent.
   Dermed er legitimiteten på plass, og Putin har tapt ansikt. Man bør minnes at det parlamentet som avsatte Janukovitsj, var folkevalgt etter et noenlunde fritt valg. Nå kan ikke den russiske diktatoren fortsette med sin propagandaløgn om at Kievregjeringen ledes av fascister. Han må finne på noe annet.
   Det han gjør, er å sette opp et bekymret og omsorgsfullt oppsyn og taler gråtkvalt og medfølende om de stakkars underkuede russerne i den østlige delen av landet, de som etter sigende blir undertrykt av de fæle nazistiske ukrainerne. Kulturen deres og språket deres "blir holdt nede". Så viser det seg at de moderate i Kiev er fullt innstilt på å sidestille både den russiske "kulturen" og akseptere bruken av russisk (som de fleste ukrainere forstår og bruker uansett). Vi er ikke i nærheten av tilstandene og den tøffe nasjonsbyggingen i de baltiske statene på 90-tallet.
   Hva har da Putin igjen av metoder for å destabilisere og fremprovosere en situasjon der han kan sende ordinære russiske styrker over grensen? Det er Putin fortsatt i stand til. Han har for lengst sendt inn  maskerte russiske spesialstyrker av Spetznaz-typen. De opptrer både i front og som bakmenn til støtte for ukrainsk-russiske hooligans, opprørerne som med russisk hjelp vil lage sine egne stater, eller en så sterk føderal statsdannelse at Ukraina i praksis blir et delt land.
   De russiske spesialstyrkene, kosmetisk kalt "frivillige", er forlengst identifisert, og nå strømmer de i stadig striere strømmer inn fra Russland og inn i Ukraina, mens grensevaktene på russisk side har fått beskjed om å se en annen vei. Sammen med de "frivillige" kommer moderne våpen, blant annet kortholdsmissiler som rammer ukrainske militærhelikoptere.
   Putin er seg selv lik. Han er villig til å gå til full fordekt krig for å oppnå nye territorielle anneksjoner a la Krim eller et ingenmannsland, en buffersone mellom det vestorienterte Ukraina og det reaksjonære Russland med Putin som den nye tsar og enevoldshersker.
   Nye og langt kraftigere sanksjoner bør være svaret fea EU og USA. Noe som virkelig biter, noe som presser Putin på det økonomiske området, samtidig som det ukrainske forsvaret får hjelp til å stå imot det militære presset.
   Vi går inn i en helt avgjørende fase i den konflikten Putin selv har skapt. Er det forresten noen som innbiller seg at han vil gå av som president ifølge den russiske grunnloven når hans siste presidentperiode går mot slutten? Bare vent, han finner nok på et knep som gjør at han fortsetter som Russlands de facto hersker.

EU kan ta det med ro

Med krigstyper og dommedagsprofetier har reportere og lederskribenter beskrevet og kommentert resultatene av EU's parlamentsvalg. Det er ikke måte på hvor katastrofalt utfallet var: En ydmykelse for de "etablerte" politiske partiene (en upresis betegnelse, de fleste EU-kritiske partiene har vært der en stund). Et jordskjelv (igjen en forterpet og misbrukt journalistisk slang). En sensasjon det ikke finnes maken til (ordet sitter løst i journalististers hode).
   Det er som om jordens ende (og EU's endetid) er nær. Alt etter at EU-skeptiske partier gikk fra 75 til 130 mandater i Europaparlamentet, som består av 751 representanter. Moderate, konservative og sosialdemokratiske partigrupperinger har fortsatt et solid grep om parlamentets og Kommisjonens sammensetning og politiske kurs. Den konservative gruppen er fremdeles størst og vil sannsynligvis sørge for at dets kandidat Jean-Claude Juncker blir valgt til president i EU-kommisjonen.
   Valgresultatet (som vanlig var valgdeltagelsen stort sett gjespende lav) reflekterer i og for seg ikke forhold EU har ansvaret for, men politiske og økonomiske tilstander i de enkelte medlemsland. Bortsett fra i Storbritannia der EU-skepsisen har sovet i hjertene helt fra imperiets dager, viser oversikten fra ulike land at store og tunge nasjoner på Kontinentet klarte å holde skeptikerne på trygg avstand. Det gjelder ikke minst Tyskland og Italia. Og skepsisen for EU kom slett ikke bare fra ytterste høyre, i Hellas gjorde venstreekstremistene det godt.
   Når land er i økonomisk krise, vil ansvarsløse populister ha lett spillerom ved å peke ut en syndebukk. I dette tilfellet ble det EU og innvandringsbølgen i Europa. Arbeidsløse, fattige mennesker og en degradert middelklasse vil ha liten motstandskraft mot hensynsløs propaganda og desinformasjon. De som befinner seg i en alvorlig livskrise leter etter forklaringer og "fiender".
   Hva skjer i EU-parlamentet de neste fem årene? EU-skeptikerne vil møte veggen og hverdagen. De har ikke sterk nok innflytelse til å endre på grunnleggende trekk ved Den europeiske unionens struktur eller integreringspolitikk. Noen av dem vil bli isolert på grunn av sin åpenbare ekstremisme. De er uenig seg imellom. Det britiske UKIP har lite til felles med franskmennenes Nasjonal Front. Ingen vil ha noe med de greske røde representantene å gjøre, og de østeuropeiske halvfascistiske partiene vil knapt noen ta i med ildtang.
   De økonomiske pilene i mange medlemsland peker nå oppover. Om relativt kort tid vil oppgangen gi seg utslag i nye arbeidsplasser og økonomisk vekst som gir håp om en bedre fremtid - innenfor EU. Det kan fort vise seg at høyre- og venstreekstremistenes inntog blir et blaff og en mindre hyggelig historisk episode. EU vil leve videre, utvikle og forbedre seg, kanskje justere kursen i innvandringspolitikken. Men her ligger løsningene vel så mye i medlemslandene selv som i Brussel.

Underlige standpunkter

Spillet fra KrF og Venstre i jordbruksoppgjøret avdekker forvirring, prinsippløshet og ren opportunisme. «Støttepartiene» rir på to hester: De vil både stortingsforhandle frem et tilleggsbeløp til bøndene på 250 millioner kroner som premie for bondelagenes brudd (og motta takksigelser og ovasjoner fra mottagerne av subsidier), samtidig som de hevder at forhandlingsinstituttet kan beholdes! Stort nærmere spagaten kommer man ikke, og ingen av de to partienes ledere er i stand til å gjennomføre den øvelsen.

Forhandlingsinstituttet

Det er lang tradisjon for at når bøndene bryter videre samtaler med staten, da vedtar Stortinget statens siste tilbud. Punktum. Det er det som er forhandlingsinstituttet. Som regel vedtar Stortinget proposisjonen med stort flertall. Opposisjon stemmer som oftest sammen med posisjon (regjeringen). Bortsett fra Senterpartiet, da. Med sin opptreden undergraver Venstre og KrF hele forhandlingssystemet. Fra nå av behøver ikke bondelagene legge noen særlig tid, energi og alvor i forhandlingene – de vet at etter et brudd plusser Stortinget på subsidiebeløpet (14 milliarder kroner) likevel.

Hvilken retning?

Så unnskylder KrF- og Venstrelederne seg med at jo, da, de er enig i «retningen» på Solberg-regjeringens landbrukspolitiske opplegg (sjekk programmene deres, det stemmer sånn noenlunde), men ikke «tempo og omfang». Hva i all verden betyr det? To skritt frem og minst ett tilbake og ut til venstre? De ønsker også «variert bruksstruktur». Det er nettopp det statens tilbud i forhandlingene ivaretar. Det er bare å gå inn i detaljene. Små bruk får fortsatt en uforholdsmessig stor del av de statlige overføringene fra statskassa, distrikstilskuddene står urokket. Hvor mye mer «variert bruksstruktur» er man ute etter? Hva slags målsetninger har man for norsk landbruk?

Plusser på 250 mill.

Det er ganske uhørt at de to partiene krever hele 250 millioner kroner mer enn det regjeringen la på bordet. Dette er overbudspolitikk av verste sort, på skattebetalernes bekostning.

   Vanligvis opptrer Arbeiderpartiet med en slags ryggrad i slike saker. Men ikke denne gang. Det ble for fristende å påføre den borgerlige regjeringen et nederlag (med Venstres og Kristelig Folkepartis velvillige hjelp), så ryggraden er byttet ut med gummistrikk.

Det rene, skjære tøv

De siste dagene har diverse kommentatorer i mediene kastet seg ut i debatten om årets jordbruksoppgjør. De færreste av dem har innsikt i landbruksspørsmål eller oversikt over jordbruksoppgjørenes historie og virkefelt. Snarere ser det ut til at de etterplaprer hverandre, låner litt her og litt der og later som de vet best både for bøndene og for statsråden.

   Punkt én; Statens tilbud i årets forhandlinger er ingen Listhaug- eller Frp-greie. Det er Høyrepolitikk. Hadde statsråd Listhaug lagt fram et forslag tuftet på Fremskrittspartiets program, hadde det sett adskillig annerledes ut: Ganske drastiske strukturendringer, et dramatisk fall i subsidiebruk og endring i tollkvotebestemmelser. Det forslaget staten kom med, er til sammenligning et lite puslete signal om fremtidige endringer. Leser man derimot Høyres program for norsk landbruk, finner man igjen tiltak og reformer ord for ord.

Lar en statsråd i stikken

Punkt to: Statens tilbud, som bøndene ikke ville vite av, er et omforent opplegg vedtatt av en samlet Solberg-regjering, og det burde en talsperson for regjeringen nå snart markere offentlig, og ikke la en enkelt statsråd i stikken, slik det nå skjer.

   Bare de aller største ignoranter, og dem er det mange av blant selvhøytidelige lederskribenter om dagen, tror at hver enkelt minister styrer sitt departement som en isolert lekegrind for egne innfall. Det er en samlet regjering som står bak hvert eneste utspill, hvert eneste forslag, hver eneste proposisjon eller lovendring.

   Derfor er det ikke snakk om at «Listhaug risikerer å bli vingestekket», sterkt svekket eller «må ta sin hatt å gå». Skjer det, er det hele regjeringen som må stille kabinettspørsmål. Hangen til å personifisere politikken er både en uting og saklig og formelt helt ute på jordet.

Der finnes en utvei

Regjeringen og Sylvi Listhaug har én vei ut av uføret, og den ligger snublende nær: Hun uttalte på vegne av regjeringen straks etter bruddet, at hun beklaget bondelagenes brudd, for «staten hadde mer å gi». Hadde bøndene fortsatt å forhandle, ville de fått mer enn det oppgjøret som nå sendes Stortinget for endelig vedtak. Dette «mere» kan teoretisk dukke opp i samtalene mellom Høyre, Frp og «samarbeidspartiene» i Stortinget, og statsråden vil da ha sitt på det tørre.

   Men alt tyder på at Venstre og KrF har bestemt seg for å gå over til de rødgrønnes standpunkt og påføre Solberg-regjeringen et sviende nederlag. Man kan bare tenke seg hvilken atmosfære og stemning som brer seg i det borgerlige miljøet om dagen.

En katastrofal nedgang

Arbeiderpartiet, som har «hovedæren» for norsk landbruks utvikling de siste åtte årene, er ansvarlig for følgende bilde: Det totale jordbruksarealet her i landet er siden 2005 redusert med 5 prosent, eller om lag 500.000 mål. Kornarealet er redusert med 11 prosent, eller 350.000 mål. Planteproduksjonen er redusert med 7,5 prosent. Andelen leiejord er økt fra 38 til 43 prosent. Selvforsyningsgraden er gått ned fra 52 til 48 prosent (her må en likevel ta med i betraktningen dårlig vær de siste to-tre årene). Importen av landbruksvarer har økt med ca 90 prosent, eller 20 milliarder kroner. Andelen norske råvarer i kraftfor er redusert fra 67 til 55 prosent (noe skyldes dårlig vær). Vi har opplevd et betydelig underskudd av storfekjøtt og noe underskudd på lam. Siden 2005 er det forsvunnet 18.000 årsverk fra jordbruket. Det er lagt ned 9.200 bruk. Antall bruk med melkeproduksjon er redusert med 37 prosent.

   Alt dette under rødgrønt regime 2005-2013 og med en Senterpartirepresentant som statsråd.

   Er det noe rart i at Solberg-regjeringen mener tiden er inne for forsiktige reformer tuftet på nye ideer og bedre løsninger?

Så mye var avtalen verdt

Ved to anledninger de siste ukene har vippe- og femprosentpartiene Venstre og KrF åpenlyst og åpenbart brutt den signerte samarbeidsavtalen med Høyre og Fremskrittspartiet etter valget ifjor høst: Først ved å stille seg sammen med de rødgrønne for å tvinge gjennom full elektrifisering av Utsirahøyden i Nordsjøen, deretter gå sammen med venstresiden om å nekte å støtte regjeringens proposisjon om landbruksoppgjøret ut fra statens tilbud.

   I begge tilfelle var de «borgerlige» småpartienes prinsipielle standpunkter kjent. Problemet ligger ikke der. Problemet er at de to har forpliktet seg til å snakke og forhandle med Høyre og Frp først i viktige saker der man er uenig. Lykkes ikke disse samtalene, kan de selvsagt bytte side og stemme sammen med partier de ikke ville tillate regjeringsmakt så sent som høsten 2013. Altså på sett og viss en formalitet, men like fullt en viktig regel for god oppførsel.

Falt for fristelsen

Ingen bør være overrasket over at Venstre og KrF ville falle for fristelsen til å innynde seg hos bøndene ved ikke å akseptere statens siste tilbud. Da man så hvilken motbør og raseri Solbergregjeringens tilbud til bøndene skapte, ønsket man ikke å bli offer for den samme kritikken – selv om de glatt bare kunne ha vist til den faste kutymen for jordbruksforhandlinger ved brudd: At Stortinget vedtar statens tilbud.

   Sammen med sitt standpunkt i denne viktige prinsipielle saken har de to vippe- og presspartiene også tilkjennegitt sitt syn på utviklingen av norsk landbruk: Alt skal bli som før. Det høye subsidienivået (14 milliarder kroner) skal fortsette. Fordelingen av jordbruksstøtten mellom store og små bønder, mellom produksjonstyper og landsdeler skal være som nå. Forbrukerne skal fortsatt blø gjennom noen av verdens dyreste matvarepriser. Man vil ikke ha noe av store, effektive bruk som øker matproduksjonen. Dyktige heltids gårdbrukere skal ikke ha lov til å produsere mer. Bonden skal ikke være en fri, selvstendig næringsdrivende. Utjamninga skal gå sin trauste gang.

Sentraliseringen øker

Samtidig ser man hvordan stordriftsfordelene og sentraliseringen for lengst har gjort sitt inntog i neste produksjonsledd, næringsmiddelindustrien basert på norske råvarer og eid av bøndene selv. Bondesamvirket med Nortura, Tine og Felleskjøpet har lagt ned meierier, slakterier og møller i økende tempo og selv «tatt fra de små og gitt til de store» til en viss grad for å inspirere til høy volumproduksjon. For slakteriene og meieriene er det ikke avgjørende at færre store leverandører skaffer dem råvarene i stedet for mange små. Antall arbeidsplasser og verdiskapingen i næringsmiddelindustrien blir den samme, eller litt høyere.

   Saken om Utsirahøyden har en innebygget nemesis som Kristelig Folkeparti og Venstre burde ha forstått. Å erstatte gassverk ombord i plattformene med elektrisitet fra land, krever enorme strømmengder som Norge ikke har pr. dato. Hvilke fosser må legges i rør og hvor skal de gigantiske, subsidierte vindparkene lokaliseres? Legg merke til at de klassiske naturvernorganisasjonene holder hodet lavt: De ønsker ikke en utvikling der de siste rester av urørte vassdrag blir tvunget til å produsere strøm for oljeindustrien.

I klimapositur

Her er det duket for en ganske voldsom debatt – som venstresiden med KrF og Venstre på slep må finne svar på. Jeg tipper at flertallet i Norge ikke ønsker uøkonomiske vindparker og store nye naturinngrep. Da står import av elkraft fra Norden og Europa som eneste løsning – elkraft laget i atom- eller kullkraftverk. Er dette svaret på «klimautfordringene»? Venstresiden og sentrumspartiene vil da muligens lykkes i å kunne stille seg i positur som klimaforsvarere på hjemmebane, men de globale klimautslippene blir nøyaktig som før, eller høyere.

   Med andre ord symbol- og lissompolitikk. Sterke røster fra faglig og vitenskapelig hold har allerede reist seg mot en heseblæsende og lite gjennomtenkt miljøpolitikk der de kjekke holdningene premieres samtidig som klimaet taper.

   Venstre og KrF får gjøre som de vil. Men de påtar seg et stort ansvar og har skaffet seg stor fallhøyde i begge de nevnte sakene. Samarbeidsavtalen åpner for at de kan gå inn i en borgerlig firepartiregjering på et tidspunkt de finner opportunt. Men nå fjerner de seg fra muligheten for at Høyre- og Frp-velgere slipper dem inn.

Tar Norge med storm?

Medlemmer av landets bondelag sprer møkk på offentlige plasser, tømmer ut melk, lager trafikkork på motorveiene, blokkerer eggsalget to dager før nasjonaldagen og grunnlovsjubileet – alt som ledd i lobbyvirksomhet for egen vinning. For å true til seg høyest mulig inntektsøkning i jordbruksforhandlingene med staten, og for å hisse opp stemningen via mediene.

   Ingen må tro at disse aksjonene er improviserte og dukket opp som et «bondeopprør» fra grasrota. Dette er planlagte aksjoner lenge før forhandlingene startet. Og særlig etter at det var klart at Fremskrittspartiet i regjering fikk landbruksministeren. Bondelagene brøt fordi de hadde bestemt seg for å bryte. Landbruksminister Sylvi Listhaug uttalte da bruddet var et faktum: «Vi hadde mer å gi enn tilbudet». Problemet var antagelig at for å gi noe mer, måtte bøndene også redusere noe på sitt krav på hele 1,5 milliarder kroner. Det er det vanlige i slike forhandlinger. Men bøndene ville ha brudd, og i stedet spekulere i at Venstre og KrF skal presse regjeringen til å gi noe ekstra likevel.

En farlig presedens

Det vil i så fall være ganske uhørt at jordbruksforhandlinger løftes ut av regjeringens møtelokaler og ekspederes over til Stortinget. Det gir en farlig presedens, for da vil bondelagene for all fremtid bryte forhandlingene på et prematurt stadium, før det er nødvendig. Likevel er de såkalte samarbeidspartiene fristet til å gjøre nettopp det – i håp om at de kan erobre en håndfull bondestemmer ved neste valg. Vil de «solidarisere seg» med bøndene på opportunistisk vis, eller være lojale mot den regjeringen de har innsatt og i teorien støtter?

   Bondelagene har tradisjon for å aksjonere og benytte utilbørlige pressmidler som argumenter i samtaler med staten. Og de bryr seg egentlig ikke om hvilken regjering som styrer statens forhandlingsposisjoner. Senterpartiets landbruksminister i 2012 fikk akkurat samme behandling, og vel så det. Også da med brudd, sinne og aksjoner. Meningen med aksjonene den gang var å gi Sp-statsråden et slags argument i diskusjonene internt i den rødgrønne regjeringen. Det lyktes ikke.

Opinionen ikke med

Denne gangen har man antagelig feilberegnet opinionens og forbrukernes reaksjoner. Egg-blokaden var ikke bare et dumt skremmeskudd. Tidspunktet var usedvanlig lite velvalgt. Og så har både forbrukere og velgere for lengst innsett at bøndene aldri blir fornøyd, at de alltid klager, alltid sutrer, alltid spår død og dommedag om ikke de økonomiske kravene deres blir innfridd: Norge vil oppleve matmangel, Norge gror igjen, norske distrikter blir avfolket, lokalsamfunnene dør, arbeidsplasser går tapt i næringsmiddelindustrien – dersom ikke bondelagenes medlemmer får økt personlig inntekt langt ut over det andre grupper har fått ved årets tariffoppgjør.

   Så til den konkrete situasjonen:

Bøndenes organisasjoner mener at statens tilbud fører til at Norge får et «industrilandbruk» fordi noen store gårder får lov til å produsere mer mat. Tøv. Distriktstilskuddene pr. liter melk og pr. kilo storfekjøtt er ikke endret i statens tilbud. Fortsatt er dert sånn at bønder med få kyr får fire ganger så mye subsidier som de store. Det stemmer ikke at Regjeringen «bare vil satse på store bruk», den vil bare gjøre det litt mindre ugunstig å være stor. Taket for hvor mye en bonde kan produsere av melk og kjøtt blir høyere. Selv med de foreslåtte endringene, får mindre bruk mer pr. dyr når man er liten, enn når man er stor.

Alle får mer

Ett eksempel: Det er bare bruk med over 50 kyr som tjener på dette oppgjøret. Alle melkebruk over 13 kyr kommer ut i pluss! Det betyr at 80 prosent av melkebrukene og 90 prosent av melkeproduksjonen kommer bedre ut med statens tilbud. For de som satser på storfe, vil økningen i inntekt bare gjelde dem som har 250 dyr. Det er ikke mange i Norge!

Det såkalte «referansebruket» med 29 ammekyr får ifølge budsjettnemndas tall et pluss på 6.700 kroner pr. årsverk.

   «Matproduksjonen i Norge vil gå ned», skriker bondelagene. Feil. Matproduksjonen vil øke – akkurat slik bøndene ønsker og krever. Det norske landbruket vil fortsatt bestå av små og store bruk over hele landet.

Bønder på jordet

Årets jordbruksoppgjør fikk akkurat den starten man kunne vente. Uansett hva statens tilbud hadde inneholdt, ville bondelagene, Senterpartiet og i varierende grad stortingsopposisjonen ha remjet høyt om katastrofe, provokasjon og uår for bondenæringen. Det er et spill som foregår, delvis overfor egne medlemmer og berørte i distrikts-Norge, dels for galleriet, det vil si befolkningen i sin helhet via mediene.

   Det som skuffer noenlunde nøytrale observatører, er den kunnskapsløsheten som råder blant journalister og kommentatorer. Man raser mot «Fremskrittspartiets landbrukspolitikk» og retter hatske angrep med landbruksministeren personlig. Det er helt bak mål, usaklig og villedende. Eller kanskje journalistene av makelighets- og ideologiske grunner legger til side det mange av dem har lært faglig gjennom statsvitenskapstudiet?

Ikke Frps tilbud

Statens tilbud i jordbruksoppgjøret er ikke Fremskrittspartiets. Det er regjeringen Solberg som legger frem tilbudet i egenskap av staten som arbeidsgiver. Bøndene er riktignok ikke statsansatte, men i praksis ikke så langt unna. Tilbudet er utformet som første steg i en forhandlingsprosess, som kan ende i en avtale - eller i brudd med derpå følgende stortingsbehandling og -vedtak.

   Årets overføringer til jordbruket, rammebetingelser, tollbestemmelser og kvoteregime er helt sikkert drøftet i en samlet regjeringskonferanse, eller flere. Det dreier seg ikke om noe enkelt partis politikk, det er Solberg-regjeringen som her viser hva den står for i landbrukspolitikken. Akkurat slik var det også under den rødgrønne regjeringen i åtte år. Man lot riktignok Senterpartiet være bukken som passet havresekken i form av å bekle statsrådsposten, men det var Stoltenberg-regjeringen som utformet statens tilbud. Det var ikke SV som gjorde det, ikke Senterpartiet, ei heller Arbeiderpartiet. Det var regjeringen.

Høyre mener det samme

I Høyres stortingsvalgprogram 2013-17 kan man lese mange av formuleringene som går igjen i den dagsaktuelle debatten: «Høyre ønsker å skape et levedyktig landbruk gjennom å legge til rette for lønnsom drift og økt matproduksjon. Man vil gi bonden de beste muligheter til å skape egen inntekt og utnytte sitt areal. Bonden er selvstendig næringsdrivende og skal derfor ha stabile rammevilkår».

   Programmet signaliserer en skrittvis omstilling, men sier også klart: «Høyre vil gjøre landbruket mindre avhengig av statlige overføringer, redusere jordbrukets kostnadsnivå og gi bonden nye og bedre inntektsmuligheter». Dessuten vil man skape et klarere skille mellom arealstøtte og produksjonsstøtte og forenkle innholdet i støttetypene. Nøyaktig det siste er lagt frem i tilbudet: 30 av de utrolig kompliserte overføringsordningene er forenklet.

Nøyaktig det samme

Høyre sier også i sitt program at man vil gjennomgå konsesjoner og kvoteordninger og dessuten heve grensene for volum og antall deltagere i samdrift. Nøyaktig det statens tilbud inneholder. Så har man et punkt om at partiet vil gi den enkelte bonde større råderett over egen eiendom ved å oppheve boplikt, delingsforbud og priskontroll, samtidig som driveplikten beholdes. Eksakt hva landbruksminister Sylvi Listhaug har gjort på vegne av regjeringen.

   Regjeringen har gjennom statens tilbud begynt på en helt nødvendig omstilling. Melkekvotene er tredoblet pr. bruk, antall kyr på bås hos den enkelte bonde (eller samdrift) kan økes kraftig, de som satser på kylling kan ale opp flere av dem. Det er ingen tvil om at effektiv stordrift vil øke lønnsomheten i store deler av norsk jordbruk. Det vil styrke heltidsbøndene.

Distriktstilskudd som før

Samtidig har man vært smart nok til å føre videre alle distriktstilskudd, der den rødgrønne regjeringen sluttet. Antall millioner som skal veltes over på forbrukerne i form av økte matvarepriser, er omtrent det samme som bondelagene selv har lagt frem. De samlede overføringer fra staten er redusert med 250 millioner samtidig som man foreslår 150 millioner kroner til bøndenes inntekt slik at de kan øke sin årsinntekt med de samme 3,5 prosentene lønnsmottagerne får ved årets tariffoppgjør.

   Ett av bøndenes kronargumenter gjennom mange år er at matproduksjonen må øke i Norge. Det er det som vil skje ved det tilbudet som ligger på bordet. Det er ikke lagt opp til at de som vil utnytte utmarksbeiter gjennom sau og geit, vil få dårligere rammevilkår.

   Bøndene kan gjerne ta et raskt brudd. Da vedtar høyst sannsynlig Stortinget statens tilbud mer eller mindre slik det foreligger. Forhandler bondelagene videre, kan de oppnå noe mer gjennom å gi og ta. Selv ikke en rødgrønn regjering ville ha akseptert bøndenes krav på hele 1.500 millioner kroner. Det norske samfunnet overfører hvert år mellom 13 og 14 milliarder kroner til landbruket. Det bør være nok.

Ta frihetsbegrepet tilbake?

1. mai var igjen preget av Arbeiderpartiets og fagbevegelsens markering av politiske standpunkter og de tradisjonelle angrepene på politiske meningsmotstandere, arbeidsgivere og rikfolk - og sutring over alle de problemområdene som de rødgrønne ikke maktet å gjøre noe med gjennom åtte år. Etter bare seks måneder er det nå Solbergregjeringen som «eier» alt som er skjevt og skakt her i landet.

   23. april 1947 vedtok Stortinget enstemmig 1. mai som Arbeidets dag, en høytids- og festdag som skulle hedre all hederlig arbeidsinnsats, håndens og åndens. Vedtaket fant sted i en atmosfære av nasjonal gjenreisningsånd to år etter verdenskrigens og okkupasjonens slutt.

Styring og regulering

Samarbeidsklimaet varte ikke lenge. Arbeiderpartiet fikk, dels alene, dels sammen med kommunistene, solide stortingsflertall og innførte sosialistiske, senere sosialdemokratiske, styringssystemer og fullmaktslovgivning som overførte enorm makt til byråkratene i statsforvaltningen. Prislovene var et grelt eksempel på partiets reguleringsiver. Individene, enkeltmenneskene, skulle bare tilpasse seg det som ble definert som allmennhetens interesser og «overordnede hensyn».

   Etter kort tid falt man tilbake til det tradisjonelle innholdet av 1. mai – en sosialistisk, internasjonal kampdag. Vi mot «de andre».

Grunnlaget for velferd

Samtidig hadde Norge økonomisk vekst, innførte ny teknologi, moderniserte industrien og oppnådde dermed en produktivitetsvekst uten sidestykke. Det var dette som dannet grunnlaget for at fagforeningenes rettmessige krav om høyere lønn og bedre velferdsordninger kunne innfris. Resultatet ble helt sikkert opplevd som økt «frihet» for den jevne mann og kvinne: Alle de nye tekniske hjelpemidlene i hjemmet, frigjøringen av bilsalget, veksten i kulturtilbudene, bedre låneordninger for elever og studenter, bedre trygdeytelser, sykelønnsordning.

   Alt dette er en materiell velferdsutvikling som egentlig ikke har med frihetsbegrepet å gjøre. Det dreier seg først og fremst om å «få mer» av noe. Virkelig frihet dreier seg om fravær av tvang, det at du ikke trenger å bøye deg for en ordre, at du kan velge, at der finnes alternativer. At den enkelte har et handlingsrom. At familien selv kan finne ut om far eller mor skal ut i permisjon mens barna er små – i varierende lengde.

Velgerne fikk nok

Da det norske velgerfolket fikk nok av reguleringsiveren (les: de rødgrønnes rikspolitiske retningslinjer, «forventningsbrev» m.m.) sa det kraftig i fra – i 1965 og 1969, i 1981 og 1985, og nå sist i 2013. Folk flest hadde fått nok. Mange husker fortsatt hvordan Arbeiderpartiet tviholdt på den kunstige prisreguleringen av boliger, den som førte til et usunt «under bordet»-marked. Så minnes vi NRK-monopolet, stengetidloven, de tunge, ineffektivt statsdrevne vesnene.

   Arbeiderpartiet kan ikke ta tilbake noe det aldri har eid. Det vil bli en håpløs oppgave å få velgerne til å akseptere at partiet er et frihetsprosjekt. Virkeligheten og erfaringene sitter for dypt. I krysset mellom personlig frihet og allmennhetens interesser vil venstresiden alltid velge det man tror gavner flertallet – og fagforeningsmedlemmene.

Vulgær retorikk

LO-lederen misbrukte kraftig det frihetsbegrepet hun gjerne vil ta tilbake, ved å fremstille individuell frihet som en personlig egotrip. At høyresidens frihet går ut på at alle enkeltmennesker skal klare seg selv. Dette tøvet går kanskje hjem på Youngstorvet i en eksaltert 1. mai-rus, men har ingenting med realitetene å gjøre. Og det vet den som skrev talen for henne. Gerd Kristiansen raljerte over de litt kuriøse eksemplene Segway, lakrispipe, scooterkjøring og proffboksing og satte likhetstegn mellom disse perifere temaene og det frihetsprosjektet de blå-blå kommer til å gjennomføre. Uttalelsene fra LO-lederen var vulgære, men så er da også Gerd Kristiansen kun en overgangsfigur.

   Poenget er at skal Arbeiderpartiet og LO knytte frihetsbegrepet til egen politikk, må politikken forandres. I liberal retning. Det kommer ikke til å skje. LO-lederen lovte dyrt og hellig at hun ville kjempe mot søndagsåpne butikker. Av hensyn til egne medlemmers velferd. Folk flest, forbrukerne, skal ikke ha noe valg, noe alternativ.

   De som med rette forvalter frihetsbegrepet, har mye å glede seg til. Den debatten LO og Ap legger opp til, vil høyresiden vinne.

Arbeiderpartiets frihetsbegrep under debatt

Aksel Braanen Sterri er en interessant ung mann. Han er sosialdemokrat, tidligere «trainee» og analytiker ved Arbeiderpartiets partikontor. Nå har han skrevet boken «Hvordan Arbeiderpartiet igjen skal bli folkets parti». Dagsavisen har forsiktig gjengitt noen av tankene hans, mens han fikk komme usensurert til orde i avisen «Vårt Land» tirsdag 29. april.

   I kronikken som i boken tar han et generaloppgjør med sitt partis skolepolitikk og holdning til private skoler:

   «Arbeiderpartiet med Trond Giske i spissen fører en knallhard linje mot Høyres forsøk på å slippe opp for private skoler. Etter sigende vil økt valgfrihet i skolen skape økte forskjeller mellom folk, det vil rasere fellesskolen og gi et dårligere tilbud til dem som trenger det mest. Det er imidlertid lite som tyder på at Arbeiderpartiets skremmebilde holder vann. Snarere bør valgfrihet og aksept for private alternativer i skolen være en del av sosialdemokratisk politikk i det tjueførste århundre», skriver Sterri.

Ryggsekk med penger

Han går endog så langt at han tyvlåner et tiltak hentet fra høyresidens virkemiddel-apparat: Ressursene bør følge elevene, men på en måte som knytter mere penger til minoritetsspråklige eller elever fra hjem med lave inntekter. «Det vil sikre at skolene ikke forsøker å spare kostnader ved kun å tiltrekke seg de antatt beste elevene», skriver Sterri.

   «Valgfrihet» er i Sterris øyne et honnørord, helt motsatt det vi har hørt fra partiet hans i en lang årrekke. Arbeiderpartiet har bidratt til å heve levestandard og frigjøre sosiale grupper fra «tvingende maktstrukturer», men i liten grad lagt avgjørende vekt på enkeltmenneskets personlige og individuelle valg, sjelden eller aldri skapt alternativer eller lyttet til folkets røst når tidene forandret seg og menneskene med dem: Vi husker blant annet den heftige motstanden mot nye og friere medier (NRK-monopolet skulle beskyttes), argumentasjonen mot åpningsloven, kampen for å beholde de tunge statlige monopolene som Televerket, Posten, Statens Vegvesen og mye, mye annet.

Edruelig blikk på hellige kuer

Sterri skriver at tiden nå er inne til å tillate mer valgfrihet i skolen: «Skal Arbeiderpartiet evne å tiltrekke seg nye velgergrupper, er det nødt til å ta et edruelig blikk på noen av sine hellige kuer.»

   Sterri har små odds til å lykkes. Vi og velgere flest forbinder – med rette - sosialdemokratiet med fagforeningsmakt, byråkratimakt, statsmakt. Reguleringsiver, ensretting og utjamning. Troen på at «planer» og «politisk styring» er løsenordene for alle problemer og utfordringer.

   Sterri har sendt en god jobbsøknad til venstresidens nye tenketank Agenda. Men han vil møte massiv motstand i LO og særlig i Utdanningsforbundet, som er totalt dominert av venstresidens gammeldagse ideologiske tankegods.

Radikalisering

Han kan lykkes, men ikke på kort eller mellomlang sikt. Til det er bremseklossene for sterke og for mektige. Tvert imot har det skjedd en klar radikalisering av Lo`s fagforeninger som har medlemmer i stat og kommune de siste årene. Fagforbundet har et kraftig nakketak om de sentrale og lokale tillitsvalgte. Det er jo en av årsakene til at noen høyt oppe i LO`s og Ap`s maktapparat forsøker å distansere seg fra den blodrøde tankesmien Manifest Analyse som finansieres ikke minst av Utdanningsforbundet sentralt og lokalt, og i stedet vil starte med blanke ark og Agenda.

Skremmebilder

Angående skoledebatten: Det er tankevekkende at de svenske og danske sosialdemokratene aksepterer private skoler. Det svenske sosialdemokratiske partiet vil ikke reversere noe i skolepolitikken prinsipielt, men bare begrense private skoleeieres mulighet til å ta ut fortjeneste. Når velgerne først er blitt vant til valgfrihet, vil de reagere med sinne og avsky mot dem som vil innskrenke den.

   Aksel Braanen Sterris kronikk i Vårt Land hadde tittelen «Dropp skremmebildene, Ap». Forfatteren bekrefter dermed mine og andre Høyrefolks påstander i valgkampen: Arbeiderpartiet drev (og driver fortsatt) med skremmebilder og svertekampanjer. Det lønner seg sjelden i lengden.