fredag 30. mai 2014

EU kan ta det med ro

Med krigstyper og dommedagsprofetier har reportere og lederskribenter beskrevet og kommentert resultatene av EU's parlamentsvalg. Det er ikke måte på hvor katastrofalt utfallet var: En ydmykelse for de "etablerte" politiske partiene (en upresis betegnelse, de fleste EU-kritiske partiene har vært der en stund). Et jordskjelv (igjen en forterpet og misbrukt journalistisk slang). En sensasjon det ikke finnes maken til (ordet sitter løst i journalististers hode).
   Det er som om jordens ende (og EU's endetid) er nær. Alt etter at EU-skeptiske partier gikk fra 75 til 130 mandater i Europaparlamentet, som består av 751 representanter. Moderate, konservative og sosialdemokratiske partigrupperinger har fortsatt et solid grep om parlamentets og Kommisjonens sammensetning og politiske kurs. Den konservative gruppen er fremdeles størst og vil sannsynligvis sørge for at dets kandidat Jean-Claude Juncker blir valgt til president i EU-kommisjonen.
   Valgresultatet (som vanlig var valgdeltagelsen stort sett gjespende lav) reflekterer i og for seg ikke forhold EU har ansvaret for, men politiske og økonomiske tilstander i de enkelte medlemsland. Bortsett fra i Storbritannia der EU-skepsisen har sovet i hjertene helt fra imperiets dager, viser oversikten fra ulike land at store og tunge nasjoner på Kontinentet klarte å holde skeptikerne på trygg avstand. Det gjelder ikke minst Tyskland og Italia. Og skepsisen for EU kom slett ikke bare fra ytterste høyre, i Hellas gjorde venstreekstremistene det godt.
   Når land er i økonomisk krise, vil ansvarsløse populister ha lett spillerom ved å peke ut en syndebukk. I dette tilfellet ble det EU og innvandringsbølgen i Europa. Arbeidsløse, fattige mennesker og en degradert middelklasse vil ha liten motstandskraft mot hensynsløs propaganda og desinformasjon. De som befinner seg i en alvorlig livskrise leter etter forklaringer og "fiender".
   Hva skjer i EU-parlamentet de neste fem årene? EU-skeptikerne vil møte veggen og hverdagen. De har ikke sterk nok innflytelse til å endre på grunnleggende trekk ved Den europeiske unionens struktur eller integreringspolitikk. Noen av dem vil bli isolert på grunn av sin åpenbare ekstremisme. De er uenig seg imellom. Det britiske UKIP har lite til felles med franskmennenes Nasjonal Front. Ingen vil ha noe med de greske røde representantene å gjøre, og de østeuropeiske halvfascistiske partiene vil knapt noen ta i med ildtang.
   De økonomiske pilene i mange medlemsland peker nå oppover. Om relativt kort tid vil oppgangen gi seg utslag i nye arbeidsplasser og økonomisk vekst som gir håp om en bedre fremtid - innenfor EU. Det kan fort vise seg at høyre- og venstreekstremistenes inntog blir et blaff og en mindre hyggelig historisk episode. EU vil leve videre, utvikle og forbedre seg, kanskje justere kursen i innvandringspolitikken. Men her ligger løsningene vel så mye i medlemslandene selv som i Brussel.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar