De
siste dagene har diverse kommentatorer i mediene kastet seg ut i
debatten om årets jordbruksoppgjør. De færreste av dem har innsikt
i landbruksspørsmål eller oversikt over jordbruksoppgjørenes
historie og virkefelt. Snarere ser det ut til at de etterplaprer
hverandre, låner litt her og litt der og later som de vet best både
for bøndene og for statsråden.
Punkt
én; Statens tilbud i årets forhandlinger er ingen Listhaug- eller
Frp-greie. Det er Høyrepolitikk. Hadde statsråd Listhaug lagt fram
et forslag tuftet på Fremskrittspartiets program, hadde det sett
adskillig annerledes ut: Ganske drastiske strukturendringer, et
dramatisk fall i subsidiebruk og endring i tollkvotebestemmelser. Det
forslaget staten kom med, er til sammenligning et lite puslete signal
om fremtidige endringer. Leser man derimot Høyres program for
norsk landbruk, finner man igjen tiltak og reformer ord for ord.
Lar en statsråd i
stikken
Punkt to: Statens
tilbud, som bøndene ikke ville vite av, er et omforent opplegg
vedtatt av en samlet Solberg-regjering, og det burde en talsperson
for regjeringen nå snart markere offentlig, og ikke la en enkelt
statsråd i stikken, slik det nå skjer.
Bare
de aller største ignoranter, og dem er det mange av blant
selvhøytidelige lederskribenter om dagen, tror at hver enkelt
minister styrer sitt departement som en isolert lekegrind for egne
innfall. Det er en samlet regjering som står bak hvert eneste
utspill, hvert eneste forslag, hver eneste proposisjon eller
lovendring.
Derfor
er det ikke snakk om at «Listhaug risikerer å bli vingestekket»,
sterkt svekket eller «må ta sin hatt å gå». Skjer det, er det
hele regjeringen som må stille kabinettspørsmål. Hangen til å
personifisere politikken er både en uting og saklig og formelt helt
ute på jordet.
Der finnes en utvei
Regjeringen
og Sylvi Listhaug har én vei ut av uføret, og den ligger snublende
nær: Hun uttalte på vegne av regjeringen straks etter bruddet, at
hun beklaget bondelagenes brudd, for «staten hadde mer å gi».
Hadde bøndene fortsatt å forhandle, ville de fått mer enn det
oppgjøret som nå sendes Stortinget for endelig vedtak. Dette «mere»
kan teoretisk dukke opp i samtalene mellom Høyre, Frp og
«samarbeidspartiene» i Stortinget, og statsråden vil da ha sitt på
det tørre.
Men
alt tyder på at Venstre og KrF har bestemt seg for å gå over til
de rødgrønnes standpunkt og påføre Solberg-regjeringen et sviende
nederlag. Man kan bare tenke seg hvilken atmosfære og stemning som
brer seg i det borgerlige miljøet om dagen.
En katastrofal nedgang
Arbeiderpartiet,
som har «hovedæren» for norsk landbruks utvikling de siste åtte
årene, er ansvarlig for følgende bilde: Det totale jordbruksarealet
her i landet er siden 2005 redusert med 5 prosent, eller om lag
500.000 mål. Kornarealet er redusert med 11 prosent, eller 350.000
mål. Planteproduksjonen er redusert med 7,5 prosent. Andelen
leiejord er økt fra 38 til 43 prosent. Selvforsyningsgraden er gått
ned fra 52 til 48 prosent (her må en likevel ta med i betraktningen
dårlig vær de siste to-tre årene). Importen av
landbruksvarer har økt med ca 90 prosent, eller 20 milliarder
kroner. Andelen norske råvarer i kraftfor er redusert fra 67 til 55
prosent (noe skyldes dårlig vær). Vi har opplevd et betydelig
underskudd av storfekjøtt og noe underskudd på lam. Siden 2005 er
det forsvunnet 18.000 årsverk fra jordbruket. Det er lagt ned 9.200
bruk. Antall bruk med melkeproduksjon er redusert med 37 prosent.
Alt
dette under rødgrønt regime 2005-2013 og med en
Senterpartirepresentant som statsråd.
Er
det noe rart i at Solberg-regjeringen mener tiden er inne for
forsiktige reformer tuftet på nye ideer og bedre løsninger?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar