søndag 25. mai 2014

Det rene, skjære tøv

De siste dagene har diverse kommentatorer i mediene kastet seg ut i debatten om årets jordbruksoppgjør. De færreste av dem har innsikt i landbruksspørsmål eller oversikt over jordbruksoppgjørenes historie og virkefelt. Snarere ser det ut til at de etterplaprer hverandre, låner litt her og litt der og later som de vet best både for bøndene og for statsråden.
   Punkt én; Statens tilbud i årets forhandlinger er ingen Listhaug- eller Frp-greie. Det er Høyrepolitikk. Hadde statsråd Listhaug lagt fram et forslag tuftet på Fremskrittspartiets program, hadde det sett adskillig annerledes ut: Ganske drastiske strukturendringer, et dramatisk fall i subsidiebruk og endring i tollkvotebestemmelser. Det forslaget staten kom med, er til sammenligning et lite puslete signal om fremtidige endringer. Leser man derimot Høyres program for norsk landbruk, finner man igjen tiltak og reformer ord for ord.

Lar en statsråd i stikken
Punkt to: Statens tilbud, som bøndene ikke ville vite av, er et omforent opplegg vedtatt av en samlet Solberg-regjering, og det burde en talsperson for regjeringen nå snart markere offentlig, og ikke la en enkelt statsråd i stikken, slik det nå skjer.
   Bare de aller største ignoranter, og dem er det mange av blant selvhøytidelige lederskribenter om dagen, tror at hver enkelt minister styrer sitt departement som en isolert lekegrind for egne innfall. Det er en samlet regjering som står bak hvert eneste utspill, hvert eneste forslag, hver eneste proposisjon eller lovendring.
   Derfor er det ikke snakk om at «Listhaug risikerer å bli vingestekket», sterkt svekket eller «må ta sin hatt å gå». Skjer det, er det hele regjeringen som må stille kabinettspørsmål. Hangen til å personifisere politikken er både en uting og saklig og formelt helt ute på jordet.

Der finnes en utvei
Regjeringen og Sylvi Listhaug har én vei ut av uføret, og den ligger snublende nær: Hun uttalte på vegne av regjeringen straks etter bruddet, at hun beklaget bondelagenes brudd, for «staten hadde mer å gi». Hadde bøndene fortsatt å forhandle, ville de fått mer enn det oppgjøret som nå sendes Stortinget for endelig vedtak. Dette «mere» kan teoretisk dukke opp i samtalene mellom Høyre, Frp og «samarbeidspartiene» i Stortinget, og statsråden vil da ha sitt på det tørre.
   Men alt tyder på at Venstre og KrF har bestemt seg for å gå over til de rødgrønnes standpunkt og påføre Solberg-regjeringen et sviende nederlag. Man kan bare tenke seg hvilken atmosfære og stemning som brer seg i det borgerlige miljøet om dagen.

En katastrofal nedgang
Arbeiderpartiet, som har «hovedæren» for norsk landbruks utvikling de siste åtte årene, er ansvarlig for følgende bilde: Det totale jordbruksarealet her i landet er siden 2005 redusert med 5 prosent, eller om lag 500.000 mål. Kornarealet er redusert med 11 prosent, eller 350.000 mål. Planteproduksjonen er redusert med 7,5 prosent. Andelen leiejord er økt fra 38 til 43 prosent. Selvforsyningsgraden er gått ned fra 52 til 48 prosent (her må en likevel ta med i betraktningen dårlig vær de siste to-tre årene). Importen av landbruksvarer har økt med ca 90 prosent, eller 20 milliarder kroner. Andelen norske råvarer i kraftfor er redusert fra 67 til 55 prosent (noe skyldes dårlig vær). Vi har opplevd et betydelig underskudd av storfekjøtt og noe underskudd på lam. Siden 2005 er det forsvunnet 18.000 årsverk fra jordbruket. Det er lagt ned 9.200 bruk. Antall bruk med melkeproduksjon er redusert med 37 prosent.
   Alt dette under rødgrønt regime 2005-2013 og med en Senterpartirepresentant som statsråd.

   Er det noe rart i at Solberg-regjeringen mener tiden er inne for forsiktige reformer tuftet på nye ideer og bedre løsninger?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar