Ved
to anledninger de siste ukene har vippe- og femprosentpartiene
Venstre og KrF åpenlyst og åpenbart brutt den signerte
samarbeidsavtalen med Høyre og Fremskrittspartiet etter valget ifjor
høst: Først ved å stille seg sammen med de rødgrønne for å
tvinge gjennom full elektrifisering av Utsirahøyden i Nordsjøen,
deretter gå sammen med venstresiden om å nekte å støtte
regjeringens proposisjon om landbruksoppgjøret ut fra statens
tilbud.
I
begge tilfelle var de «borgerlige» småpartienes prinsipielle
standpunkter kjent. Problemet ligger ikke der. Problemet er at de to
har forpliktet seg til å snakke og forhandle med Høyre og Frp først
i viktige saker der man er uenig. Lykkes ikke disse samtalene, kan de
selvsagt bytte side og stemme sammen med partier de ikke ville
tillate regjeringsmakt så sent som høsten 2013. Altså på sett og
viss en formalitet, men like fullt en viktig regel for god oppførsel.
Falt for fristelsen
Ingen
bør være overrasket over at Venstre og KrF ville falle for
fristelsen til å innynde seg hos bøndene ved ikke å akseptere
statens siste tilbud. Da man så hvilken motbør og raseri
Solbergregjeringens tilbud til bøndene skapte, ønsket man ikke å
bli offer for den samme kritikken – selv om de glatt bare kunne ha
vist til den faste kutymen for jordbruksforhandlinger ved brudd: At
Stortinget vedtar statens tilbud.
Sammen
med sitt standpunkt i denne viktige prinsipielle saken har de to
vippe- og presspartiene også tilkjennegitt sitt syn på utviklingen
av norsk landbruk: Alt skal bli som før. Det høye subsidienivået
(14 milliarder kroner) skal fortsette. Fordelingen av
jordbruksstøtten mellom store og små bønder, mellom
produksjonstyper og landsdeler skal være som nå. Forbrukerne skal
fortsatt blø gjennom noen av verdens dyreste matvarepriser. Man vil
ikke ha noe av store, effektive bruk som øker matproduksjonen.
Dyktige heltids gårdbrukere skal ikke ha lov til å produsere mer.
Bonden skal ikke være en fri, selvstendig næringsdrivende.
Utjamninga skal gå sin trauste gang.
Sentraliseringen øker
Samtidig
ser man hvordan stordriftsfordelene og sentraliseringen for lengst
har gjort sitt inntog i neste produksjonsledd,
næringsmiddelindustrien basert på norske råvarer og eid av bøndene
selv. Bondesamvirket med Nortura, Tine og Felleskjøpet har lagt ned
meierier, slakterier og møller i økende tempo og selv «tatt fra de
små og gitt til de store» til en viss grad for å inspirere til høy
volumproduksjon. For slakteriene og meieriene er det ikke avgjørende
at færre store leverandører skaffer dem råvarene i stedet for
mange små. Antall arbeidsplasser og verdiskapingen i
næringsmiddelindustrien blir den samme, eller litt høyere.
Saken
om Utsirahøyden har en innebygget nemesis som Kristelig Folkeparti
og Venstre burde ha forstått. Å erstatte gassverk ombord i
plattformene med elektrisitet fra land, krever enorme strømmengder
som Norge ikke har pr. dato. Hvilke fosser må legges i rør og hvor
skal de gigantiske, subsidierte vindparkene lokaliseres? Legg merke
til at de klassiske naturvernorganisasjonene holder hodet lavt: De
ønsker ikke en utvikling der de siste rester av urørte vassdrag
blir tvunget til å produsere strøm for oljeindustrien.
I klimapositur
Her
er det duket for en ganske voldsom debatt – som venstresiden med
KrF og Venstre på slep må finne svar på. Jeg tipper at flertallet
i Norge ikke ønsker uøkonomiske vindparker og store nye
naturinngrep. Da står import av elkraft fra Norden og Europa som
eneste løsning – elkraft laget i atom- eller kullkraftverk. Er
dette svaret på «klimautfordringene»? Venstresiden og
sentrumspartiene vil da muligens lykkes i å kunne stille seg i
positur som klimaforsvarere på hjemmebane, men de globale
klimautslippene blir nøyaktig som før, eller høyere.
Med
andre ord symbol- og lissompolitikk. Sterke røster fra faglig og
vitenskapelig hold har allerede reist seg mot en heseblæsende og
lite gjennomtenkt miljøpolitikk der de kjekke holdningene premieres
samtidig som klimaet taper.
Venstre
og KrF får gjøre som de vil. Men de påtar seg et stort ansvar og
har skaffet seg stor fallhøyde i begge de nevnte sakene.
Samarbeidsavtalen åpner for at de kan gå inn i en borgerlig
firepartiregjering på et tidspunkt de finner opportunt. Men nå
fjerner de seg fra muligheten for at Høyre- og Frp-velgere slipper
dem inn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar