søndag 25. mai 2014

Så mye var avtalen verdt

Ved to anledninger de siste ukene har vippe- og femprosentpartiene Venstre og KrF åpenlyst og åpenbart brutt den signerte samarbeidsavtalen med Høyre og Fremskrittspartiet etter valget ifjor høst: Først ved å stille seg sammen med de rødgrønne for å tvinge gjennom full elektrifisering av Utsirahøyden i Nordsjøen, deretter gå sammen med venstresiden om å nekte å støtte regjeringens proposisjon om landbruksoppgjøret ut fra statens tilbud.
   I begge tilfelle var de «borgerlige» småpartienes prinsipielle standpunkter kjent. Problemet ligger ikke der. Problemet er at de to har forpliktet seg til å snakke og forhandle med Høyre og Frp først i viktige saker der man er uenig. Lykkes ikke disse samtalene, kan de selvsagt bytte side og stemme sammen med partier de ikke ville tillate regjeringsmakt så sent som høsten 2013. Altså på sett og viss en formalitet, men like fullt en viktig regel for god oppførsel.

Falt for fristelsen
Ingen bør være overrasket over at Venstre og KrF ville falle for fristelsen til å innynde seg hos bøndene ved ikke å akseptere statens siste tilbud. Da man så hvilken motbør og raseri Solbergregjeringens tilbud til bøndene skapte, ønsket man ikke å bli offer for den samme kritikken – selv om de glatt bare kunne ha vist til den faste kutymen for jordbruksforhandlinger ved brudd: At Stortinget vedtar statens tilbud.
   Sammen med sitt standpunkt i denne viktige prinsipielle saken har de to vippe- og presspartiene også tilkjennegitt sitt syn på utviklingen av norsk landbruk: Alt skal bli som før. Det høye subsidienivået (14 milliarder kroner) skal fortsette. Fordelingen av jordbruksstøtten mellom store og små bønder, mellom produksjonstyper og landsdeler skal være som nå. Forbrukerne skal fortsatt blø gjennom noen av verdens dyreste matvarepriser. Man vil ikke ha noe av store, effektive bruk som øker matproduksjonen. Dyktige heltids gårdbrukere skal ikke ha lov til å produsere mer. Bonden skal ikke være en fri, selvstendig næringsdrivende. Utjamninga skal gå sin trauste gang.

Sentraliseringen øker
Samtidig ser man hvordan stordriftsfordelene og sentraliseringen for lengst har gjort sitt inntog i neste produksjonsledd, næringsmiddelindustrien basert på norske råvarer og eid av bøndene selv. Bondesamvirket med Nortura, Tine og Felleskjøpet har lagt ned meierier, slakterier og møller i økende tempo og selv «tatt fra de små og gitt til de store» til en viss grad for å inspirere til høy volumproduksjon. For slakteriene og meieriene er det ikke avgjørende at færre store leverandører skaffer dem råvarene i stedet for mange små. Antall arbeidsplasser og verdiskapingen i næringsmiddelindustrien blir den samme, eller litt høyere.
   Saken om Utsirahøyden har en innebygget nemesis som Kristelig Folkeparti og Venstre burde ha forstått. Å erstatte gassverk ombord i plattformene med elektrisitet fra land, krever enorme strømmengder som Norge ikke har pr. dato. Hvilke fosser må legges i rør og hvor skal de gigantiske, subsidierte vindparkene lokaliseres? Legg merke til at de klassiske naturvernorganisasjonene holder hodet lavt: De ønsker ikke en utvikling der de siste rester av urørte vassdrag blir tvunget til å produsere strøm for oljeindustrien.

I klimapositur
Her er det duket for en ganske voldsom debatt – som venstresiden med KrF og Venstre på slep må finne svar på. Jeg tipper at flertallet i Norge ikke ønsker uøkonomiske vindparker og store nye naturinngrep. Da står import av elkraft fra Norden og Europa som eneste løsning – elkraft laget i atom- eller kullkraftverk. Er dette svaret på «klimautfordringene»? Venstresiden og sentrumspartiene vil da muligens lykkes i å kunne stille seg i positur som klimaforsvarere på hjemmebane, men de globale klimautslippene blir nøyaktig som før, eller høyere.
   Med andre ord symbol- og lissompolitikk. Sterke røster fra faglig og vitenskapelig hold har allerede reist seg mot en heseblæsende og lite gjennomtenkt miljøpolitikk der de kjekke holdningene premieres samtidig som klimaet taper.

   Venstre og KrF får gjøre som de vil. Men de påtar seg et stort ansvar og har skaffet seg stor fallhøyde i begge de nevnte sakene. Samarbeidsavtalen åpner for at de kan gå inn i en borgerlig firepartiregjering på et tidspunkt de finner opportunt. Men nå fjerner de seg fra muligheten for at Høyre- og Frp-velgere slipper dem inn.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar