fredag 21. september 2018

KrF skal velge side

To spennende uker venter det politiske Norge: I helgen skal Kristelig Folkepartis ungdomsorganisasjon gi "råd" til moder- og faderpartiet om partiets veivalg i norsk politikk. Tre alternativer foreligger - inn i regjering, overgang til Arbeiderpartiet og dets støttespillere Rødt og SV, eller en alenegang som nå i rollen som vippe- og utpressingsparti.
   Det er riktig som enkelte KRFU-representanter fremfører: Partiet stå i en helt annen situasjon nå enn før valget da man tviholdt på demoniseringen av Frp som begrunnelse for ikke å sitte ved samme bord som Siv Jensen. Alt ble forandret da Venstre gikk i regjering. De som mener at dette i seg selv er god nok begrunnelse for å fravike "løftet" før stortingsvalget ifjor, har selvfølgelig rett.

FrP-problemet
Det partiet man holder på avstand med to fingre rundt nesa, vil opplagt miste innflytelse i regjeringen ved at KrF trer inn. Matematikken er klar: Frp vil miste statsråder når et nytt parti kommer til Kongens bord. KrF vil ventelig få tre, Høyre må avgi noe. Bistandsdepartrementet vil ganske sikkert bli gjenopprettet, andre delinger kan føre til økt innflytelse, mens Frp vil tape.
   Ingen vil uansett kunne forhindre partiet Frp til å markere seg som parti utenfor regjeringen. Der er man eksperter på en viss dobbeltkommunikasjon. KrF vil møte et annet Fremskrittsparti innenfor regjeringen. Og det er der vedtakene blir gjort - Frp som parti på utsiden er mest opptatt av retorikk. Det flytter ingen fjell. På fjellet sitter en trygg, solid og fleksibel Erna Solberg.
   KrF har allerede mistet flere sjanser på veien mens man har vinglet og rotet det til for seg selv: I bioteknologispørsmål ville man opplagt ha kunnet endret vedtakene på Høyres landsmøte dersom partitoppene på rette tidspunkt hadde signalisert ønsket om regjeringsforhandlinger. I den siste opphetede debatten om abortspørsmålet ble det klart at venstresiden er i bevegelse - mot et mye verre standpunkt i denne livsviktige saken for KrF.
   I regjering vil KrF få innflytelse på bistands- og familiepolitikken. Partiet kan få forlenget perioden med kontantstøtte i en eller annen form, det får han ikke som hale til Arbeiderpartiet, Rødt og SV.

En svak ledelse
Problemet er ledelsen i Kristelig Folkeparti - og alle de syvende fedrene i huset som styrer Hareide. Han virker ofte som en uklar, vinglete og svak leder, nærmest en umoden guttunge med det trassige uttrykket rundt munnen. Dette er ikke ment som noen stygg personlighetskarakteristikk, men en symbolsk beskrivelse av mannens fremtreden og uklare standpunkter.
   Noen vil sikkert minne om KrFs "seire" som vippe- og utpressingsparti, for eksempel lærernormen. Den normen er jeg helt og fullstendig overbevist om ville vært oppnådd også innenfor en Solbergregjering.
   Vippeposisjoner har gitt for mye makt til bitte små sperregrensepartier som utnytter matematikken i Stortingets sammensetning. Selv mener jeg det er direkte udemokratisk og umoralsk at de relativt få KrF-velgerne får så stort gjennomslag i politikken sammenlignet med de mange hundre tusen som stemmer Høyre og Frp. Det samme gjelder for så vidt på venstresidren.

Fire partier bak statsbudsjettet
Som sagt: Vi går spennende tider i møte. Snart legges statsbudsjettet frem. Under sluttbehandlingen kan regjeringen Solberg kunne bestå av fire partier med et trygt flertall i nasjonalforsamlingen. En ny giv og en ny vår kan gi Kristelig Folkeparti ny vind i seilene, en ny start, en ny vår.

tirsdag 4. september 2018

Når medier og andre er aktører

Da et hundretalls biler ble påtent i Sverige (i et innvandrertungt bymiljø), var det en stor hendelsesnyhet i NRK og andre medier, og det skulle da også bare mangle.
   Da fire biler kort tid etter ble påtent på Godlia i Oslo, ble brannstiftelsen enten ikke nevnt, eller redusert til mininotiser i main stream media. Nok en bil ble påtent et døgn etter. Altså ikke det samme omfanget som i vårt naboland, men kanskje begynnelsen på noe større og enda mer alvorlig?
   I forbindelse med enkelte knivstikkings-episoder, som det er blitt langt flere av enn tidligere,  opplyser politiet saklig og korrekt at gjerningspersonen, eller den som ble knivstukket hadde den og den etniske bakgrunnen. Eller de twitrer: "Gjerningsmannen/siktede har norsk statsborgerskap". Av og til begås ugjerninger av innvandrere, asylsøkere, krigsflyktninger eller immigranter. Gemytt, kultur, æresbegreper - og alvorlige traumer - kan være en del av årsaken.

Overhyppighet
For statistikk og forskning viser: Der er overhyppighet blant innvandrere (for å bruke det sekkebegrepet) i kriminalitetsoversikter. Spesielt gjelder det alvorlig seksuell trakassering og voldtekt. Det tok lang tid før SSB publiserte slike forhold, men etter bråket rundt topplederens avgang blir fakta lagt på bordet.
   Det skulle da også bare mangle - som i tilfellet "de svenske tilstander". Profesjonelle main stream medier har til oppgave å gi oss relevante nyheter av et visst omfang, saklig, objektivt, balansert og nøkternt. Kort og godt sannheten.

Søke sannheten
Vi må for all del ikke komme dit hen at mediene - for å beskytte spesielle etniske grupper - bruker ord, begreper og fremstillinger som tilslører og avdramatiserer når ugjerninger foregår i bestemte miljøer og med spesifikk etnisitet. Mediene kan ha de beste motiver: Å forhindre at hatgrupper og det ekstreme høyre utnytter denne type episoder til splittende retorikk, voldelige demonstrasjoner eller forfølgelse, slik vi har sett det i Tyskland de siste dagene.
   Slike motiver og forklaringer hører imidlertid ikke hjemme i frie medier som har sannhetssøken som ideal og retningssnor. De skal kort og godt beskrive virkeligheten, og så får det være opp til lesere, lyttere og seere samt "samfunnsmaktene" å trekke konklusjoner og ta grep. Alle sider av en sak skal frem.
   For det er når alle kjensgjerninger er kjent at vi kan gjøre noe med det. Det er da vi kan sette inn ressurser, virkemidler, psykologisk bistand - eller hardere tiltak om nødvendig for å beskytte samfunnet.

Eget standpunkt
Undertegnede er for at Norge skal oppfylle sine internasjonale og humanitære forpliktelser. Jeg er for at vi lar syriske krigsflyktninger oppholde seg i landet vårt inntil krigstilstanden er over og det er trygt å la dem vende hjem. Med andre ord midlertidig opphold når liv og helse er i fare. Dette kombinert med tung humanitær og annen bistand i Syrias naboland, "der de er".
   Jeg er for å holde de store immigrantbølgene unna Europa fordi det koster for mange menneskeliv å oppmuntre til livsfarlig båtflukt over Middelhavet.
   Jeg er for at Norge skal ta sitt relative ansvar for kvoteflyktninger som  FNs høykommissær går god for virkelig trenger personlig beskyttelse. Jeg støtter at Norge tar et forholdsmessig ansvar for noen av de flyktningene som kom til EU i 2014-15.

Balanse mellom antall og integrering
Samtidig må vi være realistiske og innse at for mange flyktninger i forhold til folketallet i lille Norge reduserer utsikten til å lykkes med en god integrering, inkludering og harmonisk sameksistens.
   Endelig er jeg for at Norge tillater dobbelt statsborgerskap. Da blir det lettere å frata utlendinger det norske statsborgerskapet når de opptrer som notorisk kriminelle eller utgjør en fare for rikets sikkerhet. IS-krigere bør i prinsippet ikke tillates å vende tilbake til Norge. De har valgt et annet "fedreland" og må ta konsekvensern av det.