Politikk er vilje til makt

Sosialistisk Venstreparti trekker seg fra sonderinger og forhandlinger om å danne regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Bruddet kom ikke helt overraskende, men tidligere enn mange hadde forestilt seg.

En kompromissløs Sp-leder tok altså første stikk og har tilsynelatende fått det resultatet han gjennom hele valgkampen har kjempet for: En topartiregjering med Arbeiderpartiet. Senterpartiet er et borgerlig, sentrumsorientert distriktsparti, som bare for noen tiår siden gjerne regjerte sammen med Høyre og "sentrum". Hvis bøndene fikk det som de ville. Vedums parti er også realistisk nok til å innse at skal bygdene og bøndene få de subsidiene de ønsker (eller "ressursoverføringer"), må det oljeinntekter til - i lang tid fremover. Det innebærer også utdeling av nye letelisenser, både i "modne" og "umodne" letesektorer og -felt.

La oljeindustrien leve

Det er nok å se på spredningen og den geografiske fordelingen av oljebaser, skipsverft og leverandørindustri for å innse at kystbefolkningen så vel som industristeder i andre landsdeler er avhengig ikke bare av oppdrag, men også kompetansen som oljesektoren forvalter. Dannelsen av en Ap-Sp-regjering vil gjøre at flere hundre tusen arbeidstagere vil puste lettet ut. Deres jobber og fremtid vil være sikret for lang tid fremover.

Resultatet av stortingsvalget var selvsagt en skuffelse for dem som ønsket at Solbergregjeringen skulle fortsette i fire nye år. På den annen side ga valget flere lyspunkter: Først og fremst at MDG kom under sperregrensen og får langt svakere innflytelse på retningsvalg og virkemidler i miljø- og klimapolitikken enn svært mange trodde.

Romantikerne tapte

I motsetning til flere av sine søsterpartier i andre land, er det norske MDG mye mer en kvasireligiøs sekt av idealister og svermere som ikke forstår at miljø- og klimautfordringer må løses gjennom folkelig appell og støtte, ikke med utsagn som det famøse "Jeg elsker bomringer". Belastningen på hverdagsmenneskene blir alt for stor med de ekstreme virkemidlene partiet mener er nødvendig å benytte.

Hva med meningsmålinger, da? Er ikke de fleste av oss opptatt av en klimapolitikk "som virker"? Var ikke klima valgkampens viktigste tema for velgerne der ute? Nei, da det kom til stykket og en stemme skulle legges i valgurnen, viste det seg at de aller fleste blant "vanlige folk" var mer opptatt av personlige behov, en jobb å gå til, trygge barnehaver, en god skole med kompetente lærere, et godt helsevesen, et høyt velferdsnivå, en mulighet for å bruke privatbil, og adgang til feriemål mdg`ere har stigmatisert og motarbeidet i årevis. Folk vil ha frihet til å ta personlige valg, velge fritt hva man vil bruke fritiden til, mulighet for å oppsøke spennende reisemål - selv med fly. Det går ikke med sykling og føtter.

Støre vil møte motbør

En topartiregjering i mindretall vil møte utfordringer i megaklassen. I stedet for å fordele statsråder, statssekretærer og en hær av rådgivere fordelt på tre partier, må to partier måtte stille med et større, men samtidig kompetent mannskap. Det er ikke sikkert det vil gå så bra. En ting er formell kompetanse, noe ganske annet er politisk erfaring og styringsevne i departementer og direktorater, samordning, samarbeids- og kompromissvilje. Støres regjering er dømt til å begå feil og bommerter, som mediene nok vil hausse opp. Det er de forpliktet til, både presseetisk og på bakgrunn av det hardkjøret de har utsatt den avgående regjeringen for.

For de borgerlige partiene må marsjordren være klar: Gå inn i rollen som en strikt og fast opposisjon som ikke gir ved dørene, ikke gir Ap/Sp-regjeringen arbeidsro, og som ikke går med på en eneste reversering av noen av Solbergregjeringens reformer og moderniseringstiltak. La regjeringen og venstresiden ta ansvaret for å rygge inn i fremtiden.

For mye snillisme

Det norske samfunnet går mer eller mindre tilbake til "normaltilstand" fra lørdag 25. september 2021, og verden gleder seg. Solbergregjeringen har fått mange vel fortjente godord for innsatsen, ledelsen og håndteringen av pandemien, også fra politiske motstandere. Det er vanskelig å se for seg en annen ledelse som kunne klart håndteringen bedre enn nåværende statsminister, helseminister og fagmyndigheter. 

Utfordringene har vært formidable: Innledningsvis svikt i helseberedskap, mangel på smittevernutstyr i starten, krangel om karantenepolitikk (kfr. debatten om isolasjon på landets 400.000 hytter ved påsketider i fjor), mangel på vaksine. Kommuner i distrikts-Norge som ville isolere seg fra utenbygds innbyggere, hetsingen av "søringer", all verdens vikarierende argumenter for å beskytte egne bygder. For ikke å snakke om de katastrofale følgene for deler av landets økonomi, arbeidsplasser, kultur- og idrettsliv. Livsverk lagt i grus, drømmer knust, inntektsbortfall helt til fattigdomsgrensen.

Stor belastning i et lite land

Facit så langt er mer enn 185.000 smittede personer, 5.161 innlagte på sykehus hvorav nær 1.000 på intensivavdelinger, 850 døde av Chinaviruset Covid-19. Det er en uhyggelig statistikk i et lite land med 5,4 millioner innbyggere. Mange har vært utsatt for formidable belastninger, ikke så rent få har lidd under eller fått forsterket psykiske lidelser. Ettervirkningene av de siste har vi ikke full oversikt over, delvis fordi profesjonsgrupper har en tendens til å overdrive når mennesker ikke bare er pasienter og klienter, men også "kunder".

Mange yrkesgrupper fortjener takk og anerkjennelse, ros og respekt. Det er unødvendig å ramse dem opp - alle forstår at helsepersonell og alle som har holdt samfunnet i gang uansett egen risiko under en pandemi, har vært nøkkelen til en tross alt lykkelig utgang. Jeg tenker ikke minst på alle i transportnæringen som har holdt vareflyten i gang, sørget for mat, klær og tak over hodet her opp ved Europas iskant vinterstid.

For mange sviktet

Men når vi skal oppsummere, kan vi likevel ikke komme utenom svake punkter, svikt i holdninger og oppførsel. Ikke for å henge ut i utrengsmål, men slå fast erfaringer som kan komme til nytte i neste pandemi, under neste krise.

For det første vet vi nå at store deler av ungdommen sviktet. Ikke alle, men tilstrekkelig mange til at de utgjorde et problem for andre: Russ som insisterte på å feire avslutningen på videregående opplæring med sanseløs utagering - i tilfluktsrom, i bortgjemte leiligheter og på samlingssteder utendørs. Ikke alle, men tilstrekkelig mange til at smitten spredte seg mer enn nødvendig. Studenter som feiret innledningen til "voksne" studier med fyll og fest og tett samvær i fadderuker (som selvsagt burde vært avlyst). Det er nok å se på smitteutbruddene i landets høyskole- og universitetsbyer. 

Vi hadde grupper av "unge voksne" som ga blaffen i smittevernregler både privat og på utesteder der alkohol svekket vurderingsevnen med hensyn til avstander og sosial kontakt.

Et trist hovedfaktum

Noe av det mest påfallende var likevel den store overvekten blant de smittede, de syke og døde som hadde opphav i etniske minoriteter, spesielt i Oslos østlige og sørlige bydeler, grundig og fortjenstfullt dokumentert av blant andre Aftenposten. Det viste seg etter hvert at fattigdom og trangboddhet ikke ga den fulle forklaringen. Noen spekulerte i genetiske forhold, andre pekte klart og tydelig ut kulturelle særtrekk med blant annet hyppige utenlandsopphold og storfamiliesamlinger som forklaring.

Det nytter ikke å rope "stigmatisering", "stigmatisering" i denne sammenheng, advare mot at noen ville komme til å føle "skam" over denne påpekningen. Fakta er fakta, i dette tilfellet lyver ikke statistikken. Det dreier seg om kjensgjerninger vi bør huske når nye pandemilignende tilstander oppstår.

Det er blant annet ikke sant at språkproblemer hadde hovedskylden for den relativt store smitten, innleggelsene og dødsfallene i innvandrerbefolkningen. Corona-informasjonen ble utgitt på nesten 50 ulike språk, og opplyste representanter for minoritetene gikk på hjemmebesøk der analfabetismen rådet. Det ble opplyst om farene i moskeer. "Ikke vant til å ha tillit til myndigheter"? Vel, så er de ikke blitt norske nok.

Ja, vi hadde noen kristne minoriteter også som ikke brydde seg om smittevernråd i trange gudshus, og fikk svi for det.

Vaksinemotstanderne

Men det som har forsinket åpningen av samfunnet etter at vaksinen nærmest ble alment tilgjengelig, og som fortsatt utgjør en fare for resten av samfunnet, er vaksinemotstanden. Motstanderne kan ha hvilken som helst begrunnelse for meg - hovedpoenget er at om de ikke tar til fornuft, og stiller seg i den siste vaksinekøen, så bør de presses til det. Enten ved at de ikke får tilgang til de samme godene og reisene som de vaksinerte, eller at arbeidsgivere sier klart ifra at jobben deres er avhengig av de få stikkene det er snakk om.

De som lider av konspirasjonsfantasier, gidder jeg ikke kommentere.

Det er blant annet hårreisende, slik vi er blitt informert om de siste dagene, at noen helsearbeidere på norske sykehus og andre helseinstitusjoner nekter å la seg vaksinere. Jeg unntar spesielle medisinske tilfelle, selvsagt. For alle andre bør man gjøre som den franske presidenten Macron - permittere helsepersonell som nekter å la seg vaksinere (i Frankrike uten lønn). Det samme bør gjelde personer som jobber i for eksempel kollektivtrafikken, dagligvarehandelen og på alle arbeidsplasser ellers som fronter mot publikum. Selvsagt skal en arbeidsgiver kunne spørre ansatte - også under jobbintervjuer - om vedkommende er vaksinert er villig til å vaksinere seg.

For mye snillisme

Her er vi alt for "snille" i dette landet, for opptatt av at den enkelte skal kunne velge fritt og uhemmet uten hensyn til andre. En pandemi er alvor, ikke lek. Det er mer på sin plass å peke på manglende solidaritet, manglende lojalitet mot samfunn og medmennesker. 

Jeg er også skeptisk til opphevelsen av beredskapslovgivningen med forskrifter. Pandemien er på det nærmeste over - for denne gang - men forskrifter kan ligge i en skuff til det er bruk for dem - selvsagt under Stortingets demokratiske kontroll. 

Litt mer ulikhet, takk

Nei, det handler ikke om økonomisk ulikhet i samfunnet, ei heller om mulighetene alle skal ha for sosial mobilitet. Det handler om håndteringen av rest-coronakrisen. I Norge, der myndighetene har håndtert pandemien rimelig bra i et tett samarbeid mellom helseeksperter og politisk ansvarlige, byr smittetall og sykehusinnleggelser fortsatt på problemer. Økningen i smitte den siste tiden har fått statistikkeksperter til å ta i bruk prosentregning. Det er et slett beslutningsgrunnlag og dårlig folkeopplysning.

Selv om prosentøkningen ser lite hyggelig ut, bør man alltid spørre: Fra hvilket nivå? Hva slags absolutte tall? Medier og profesjonsgrupper vet at frykt og usikkerhet skaper interesse og følelser. Folk tar til seg budskap de ellers ikke ville reagere på. Derfor stigningskurver i prosent. De virker alltid dramatisk.

Avventer trinn fire

Økningen skyldes - i denne omgang - at regjeringen har åpnet opp samfunnet og gått igjennom trinn en, to og tre i retning full åpning. Det har vært nødvendig og forsvarlig. Et moderne land med utstrakte internasjonale forbindelser og et nasjonalt økonomisk fellesskap basert på fri utveksling av varer, tjenester og mennesker, kan ikke i lengden opprettholde sosiale isolatordninger.

Det er ikke nødvendig heller, med tanke på de millioner av nordmenn som nå har fått dose en og to. Vaksinene tilbys til stadig yngre årsklasser. De gamle og skrøpelige og personer med svak helse uansett alder er for lengst vaksinert og beskyttet. Men noe gjenstår. Mye tyder på at coronapass bør brukes mer aktivt.

Hvor kommer ulikheten inn? Jeg viser til land som Frankrike, der fordeler for vaksinerte har ført til at vaksinemotstandere og -skeptikere har flokket seg rundt vaksinasjonshallene for å få tilgang til goder de har savnet under nedstengningen. President Macrons omstridte corona-pass har fått skikkelig fart på vaksineringen. Vi husker mediebildene av rasende franskmenn som tok til gatene da passet ble innført. Nå er Frankrike blant landene på vaksinetoppen i Europa. Norge ligger på omtrent samme nivå, 70 prosent av befolkningen over 18 år er fullvaksinert, 89 prosent har fått dose én.

Den norske mentaliteten

Regjeringen og helseminister Høie har riktignok - så langt - klart det med litt drahjelp fra den norske mentaliteten: Tillit til myndighetene gjør at vi følger råd og regler. Med litt for mange unntak.  Uregjerlige franskmenn måtte kanskje ha et ekstra puff i ryggen. Det er verdt å merke seg at en måling i 2019 - før pandemien - viste at bare 33 prosent av befolkningen i Frankrike mente vaksiner generelt var trygge å bruke.

Det franske vaksinepasset ble tatt i bruk i juli, og det måtte man ha for å komme inn på blant annet kinoer, teatre og museer. I august ble ordningen utvidet til å gjelde restauranter og kafeer - og Intercity-tog. Skruen ble strammet til. Det virket. Skeptikere ga seg. Tusenvis av franske liv ble spart. Vaksineskeptiske helsearbeidere er tvunget til å vaksinere seg for i det hele tatt å få gå på jobb.

Urovekkende økning

Vi i Norge opplever i disse dager en sterk økning i smitte parallelt med at skoler og universiteter har åpnet på grønt nivå. Vaksine tilbys aldersgrupper helt ned til 12 år. 

Så er spørsmålet: Skal vi godta fortsatt vaksineskepsis eller -nekt? Vi får neppe et helt coronafritt samfunn i den aller nærmeste fremtid, men jo færre vaksinemotstandere som får viljen sin, desto lengre tid tar det å vende tilbake til den fulle normaltilstanden.

Coronapass bør etter min mening benyttes til å sette motstanderne under et sterkere press. Det er kanskje "ulikt" i det likhetsdyrkende Norge, men la gå: Skal vi klare å luke ut de siste lommer av potensielle smittebærere, er rettighets-ulikhet et siste og avgjørende virkemiddel. Det gjelder særlig offentlig ansatte som jobber i front mot befolkningen. Munnbind er ikke nok i lengden.

Der finnes imidlertid en del fanatiske holdninger der ute, basert på for eksempel religion eller konspirasjonsfantasier. De får finne seg i å få færre rettigheter i omgang med andre.

Altså: Gi vaksinerte flere rettigheter enn de som fortsatt vegrer seg selv om de har fått tilbudet.